Westminister-erklæringen burde vært spikret opp på tavlen i alle norske medieredaksjoner, i Stortinget, i regjeringskontorene, og på universitet og høyskoler. Erklæringen er det mest eklatante forsvaret for ytringsfriheten i nyere tid, og ditto avvisning av «smakseliten» som begrenser vår ytringsfrihet gjennom kansellering, merking av meninger som uakseptable, feile, og usmakelige. Det er ikke minst innen vår tids mest brennhete temaer i Vesten dette skjer ustanselig; klima, islam, innvandring. Slik fjernes muligheten for en opplyst, mest mulig sannferdig og ærlig debatt.
Vi opplever som samfunn en stadig økende internasjonal sensur. Det som står på spill er vår frihet, heter det i erklæringen fra personer fra et vidt politisk spekter og yrkesmessig bakgrunn. Tross sine uenigheter er de enige om det avgjørende: Ytringsfriheten skal ha optimale kår for at vi skal kunne bevare friheten og utvikle våre samfunn til det beste for våre etterkommere.
Åpen diskusjon er den sentrale søylen i et fritt samfunn
Av Julian Assange, Ayaan Hirsi Ali, John Cleese, Jordan Peterson, Niall Ferguson, Brendan O’Neill og over 100 flere andre
Vi skriver dette som journalister, kunstnere, forfattere, aktivister, teknologer og akademikere for å advare mot en økende internasjonal sensur som truer med å underminere flere hundre år gamle demokratiske normer.
Vi kommer fra både venstresiden, høyresiden og sentrum, og vi står sammen på forpliktelsen til universelle menneskerettigheter og ytringsfrihet, og vi er alle dypt bekymret over forsøk på å stemple beskyttede ytringer som «feilinformasjon», «desinformasjon» og andre uklare begreper.
Misbruk av disse betegnelsene har resultert i sensur av vanlige mennesker, journalister og dissidenter i en rekke land over hele verden.
Slik innblanding i retten til ytringsfrihet undertrykker velbegrunnet diskusjon om saker av presserende offentlig interesse, og slik undergraves det representative demokratiets grunnleggende prinsipper.
Over hele verden jobber myndigheter, sosiale medieselskaper, universiteter og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) stadig mer for å overvåke folk og stoppe munnen på dem. Denne massive og koordinerte virksomheten blir noen ganger omtalt som det «sensur-industrielle kompleks».
Dette komplekset opererer ofte i kraft av direkte retningslinjer fra myndighetene. Myndigheter i India1 og Tyrkia2 har tatt makten til å fjerne politisk innhold fra sosiale medier. Den lovgivende forsamlingen i Tyskland3 og Høyesterett i Brasil4 straffeforfølger politiske ytringer. I andre land truer foranstaltninger som Irlands lovforslag om hatytringer5, Skottlands lov om hatkriminalitet6, Storbritannias lovforslag om nettsikkerhet7 og Australias lovforslag om «feilinformasjon»8 med å begrense ytringsfriheten kraftig og skape en gysende virkning.
Men det sensur-industrielle kompleks opererer med mer subtile metoder, blant annet synlighetsfiltrering, merking og manipulasjon av søkemotorers resultater. Med avplattforming og flagging har sensurinstansen i sosiale medier allerede brakt lovlige meninger om saker av nasjonal og geopolitisk betydning til taushet. De har gjort det med full støtte fra «desinformasjonseksperter» og «faktasjekkere» i hovedstrømsmedier, som har oppgitt journalistiske verdier som debatt og intellektuelle bestrebelser.
Som Twitter Files avslørte, driver teknologiselskaper ofte sensur i form av «innholdsmoderering» som koordineres med myndighetsorganer og samfunnsaktører. Snart vil EU-reglene for digitale tjenester (DSA) formalisere dette forholdet ved å gi data fra deres plattformer «godkjente forskere» fra NGO-er og akademia, for slik å henvise vår ytringsfrihet til disse ikke-valgte organene som ikke kan stilles til ansvar.
Noen politikere og NGO-er9 utpeker til og med ende-til-ende-krypterte meldingsapper som WhatsApp, Signal og Telegram som mål.10 Hvis ende-til-ende-kryptering brytes, vil vi ikke ha noen gjenværende muligheter til autentiske private samtaler i det digitale rommet.
Selv om utenlandsk desinformasjon mellom stater er et reelt problem, blir etatene som skal bekjempe disse truslene, som Cybersecurity and Infrastructure Security Agency i USA, i økende grad brukt innenlands mot allmennheten. Under dekke av å forhindre skade og beskytte sannheten, blir ytringer behandlet som noe man trenger tillatelse til, snarere enn en umistelig rettighet.
Vi erkjenner at ord noen ganger kan vekke anstøt, men vi avviser tanken om at krenkede følelser og ubehag, selv om det måtte være akutt, gir grunnlag for sensur. Åpen diskusjon er den viktigste bærebjelken i et fritt samfunn, og det er avgjørende for å stille myndigheter til ansvar, styrke sårbare grupper og redusere risikoen for tyranni.
Beskyttelsen av ytringer gjelder ikke bare for synspunkter vi er enige i. Vi må iherdig beskytte ytringer som fremmer synspunktene vi er sterkest imot. Bare i det offentlige rommet kan slike synspunkter bli hørt og behørig utfordres.
Dessuten har upopulære tanker og meninger gang på gang blitt til konvensjonell visdom etter en tid. Ved å merke visse politiske eller vitenskapelige standpunkter som «feilinformasjon» eller «malinformasjon», risikerer våre samfunn å bli sittende fast i falske paradigmer som vil frarøve menneskeheten hardt tilkjempet kunnskap og fjerne muligheten til å skaffe ny kunnskap. Ytringsfrihet er vårt beste forsvar mot desinformasjon.
Angrepet på ytringer handler ikke bare om pervertering av regler og forskrifter – det er en krise for selve menneskeligheten. Hver eneste kamp for likestilling og rettferdighet i historien har vært avhengig av et åpent forum for å kunne gi uttrykk for dissens. Det er utallige eksempler på at sosial fremgang har vært avhengig av ytringsfrihet, som borgerrettighetsbevegelsen eller avskaffelsen av slaveriet.
Vi ønsker ikke at barna våre skal vokse opp i en verden der de lever i frykt for å si det de mener. Vi vil at de skal vokse opp i en verden der tankene deres kan uttrykkes, undersøkes og debatteres åpent – en verden som grunnleggerne av våre demokratier så for seg da de nedfelte ytringsfriheten i våre lover og konstitusjoner.
USAs første grunnlovstillegg er et godt eksempel på hvordan retten til ytringsfrihet, pressefrihet og samvittighetsfrihet kan gis solid beskyttelse i lovverket. Man trenger ikke være enig med USA i alt for å innse at dette er en viktig «første frihet» som alle andre friheter følger av. Det er bare gjennom ytringsfrihet at vi kan fordømme brudd på våre rettigheter og kjempe for nye friheter.
Det finnes også en klar og robust internasjonal beskyttelse for ytringsfrihet. Verdenserklæringen om menneskerettigheter11 ble utarbeidet i 1948 som svar på grusomheter begått under andre verdenskrig. Artikkel 19 i erklæringen sier: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel uten hensyn til landegrenser.» Selv om det kan være behov for at myndigheter regulerer visse sider av de sosiale mediene, for eksempel aldersgrenser, bør slike regler aldri krenke menneskeretten til ytringsfrihet.
Som det fremgår av artikkel 19 er konsekvensen av retten til ytringsfrihet, retten til opplysning. I et demokrati er det ingen som har monopol på hva som anses for å være sant. Sannheten må snarere oppdages gjennom dialog og debatt – og vi kan ikke oppdage sannhet uten å tillate muligheten for feil.
Sensur som drives for å «bevare demokratiet», snur det som burde være et system for representasjon nedenfra-og-opp til et ovenfra-og-ned-system for ideologisk kontroll. Denne sensuren er til syvende og sist kontraproduktiv: Den sår mistillit, fremmer radikalisering og delegitimerer den demokratiske prosessen.
I løpet av menneskehetens historie har angrep på ytringsfriheten vært en forløper for angrep på alle andre friheter. Regimer som har underminert ytringsfriheten, har alltid uunngåelig svekket og skadet andre demokratiske hovedstrukturer. På samme måte undergraver elitene som presser på for sensur i dag, også demokratiet. Det som imidlertid har endret seg, er de teknologiske verktøyene for sensur og den brede skalaen og den store skalaen sensuren kan gjennomføres på.
Vi mener at ytringsfrihet er uunnværlig for å sikre at vi er trygge mot statlig maktmisbruk, som historisk har utgjort en langt større trussel enn ord fra enkeltpersoner eller til og med organiserte grupper. For at mennesker skal trives og blomstre, har vi tre forslag til handling:
- Vi oppfordrer regjeringer og internasjonale organisasjoner til å oppfylle sine forpliktelser overfor folket og forsvare artikkel 19 i Menneskerettighetserklæringen.
- Vi oppfordrer teknologiselskaper til å begynne å beskytte det digitale offentlige rommet som fastsatt og definert i artikkel 19 i Menneskerettighetserklæringen, og avstå fra politisk motivert sensur, sensur av avvikende stemmer og sensur av politiske meninger.
- Vi oppfordrer allmennheten til å bli med oss i kampen for å bevare folks demokratiske rettigheter. Lovendringer er ikke nok. Vi må også bygge en atmosfære av ytringsfrihet fra grunnen av ved å avvise det klimaet av intoleranse som oppfordrer til selvsensur og skaper unødvendig personlig strid for mange. I stedet for frykt og dogmatisme må vi omfavne undersøkelser og debatt.
Vi står for din rett til å stille spørsmål. Opphetede diskusjoner, selv de som kan være smertefulle, er langt bedre enn ingen diskusjoner i det hele tatt.
Sensur frarøver oss selve livets variasjon. Ytringsfrihet er grunnlaget for å skape et liv med mening og en blomstrende menneskelighet – gjennom kunst, poesi, drama, historie, filosofi, sang med mer.
Denne erklæringen var resultatet av et innledende møte mellom forkjempere for ytringsfrihet fra hele verden som møttes i Westminster, London, i slutten av juni 2023. Som underskrivere av denne erklæringen har vi grunnleggende politiske og ideologiske meningsforskjeller. Men det er bare ved å komme sammen at vi vil beseire sensurens snikende krefter, slik at vi kan opprettholde evnen til å debattere og utfordre hverandre åpent. Det er i forskjellighetens og debattens ånd at vi undertegner Westminster-erklæringen.
Se hele listen over de som har undertegnet erklæringen her.
1 Pahwa, Nitish: «Twitter Blocked a Country.» Slate Magazine, 1 Apr. 2023, slate.com/technology/2023/04/twitter-blocked-pakistan-india-modi-musk-khalistan-gandhi.html
2 Stein, Perry: «Twitter Says It Will Restrict Access to Some Tweets before Turkey’s Election.» The Washington Post, 15 May 2023, www.washingtonpost.com/technology/2023/05/13/turkey-twitter-musk-erdogan/
3 Hänel, Lisa: «Germany criminalizes denying war crimes, genocide.» Deutsche Welle, 25 Nov. 2022, https://www.dw.com/en/germany-criminalizes-denying-war-crimes-genocide/a-63834791
4 Savarese, Mauricio, and Joshua Goodman: «Crusading Judge Tests Boundaries of Free Speech in Brazil.» AP News, 26 Jan. 2023, apnews.com/article/jair-bolsonaro-brazil-government-af5987e833a681e6f056fe63789ca375
5 Nanu, Maighna: «Irish People Could Be Jailed for ‘Hate Speech’, Critics of Proposed Law Warn.» The Telegraph, 17 June 2023, www.telegraph.co.uk/world-news/2023/06/1 7/irish-people-jailed-hate-speech-new-law/?WT.mc_id=tmgoff_psc_ppc_us_news_dsa_generalnews
6 The Economist Newspaper. (n.d.). Scotland’s new hate crime act will have a chilling effect on free speech. The Economist. https://www.economist.com/the-world-ahead/2021/11/08/scotlands-new-hate-crime-act-will-have-a-chilling-effect-on-free-speech
7 Lomas, Natasha: «Security Researchers Latest to Blast UK’s Online Safety Bill as Encryption Risk.» TechCrunch, 5 July 2023, techcrunch.com/2023/07/05/uk-online-safety-bill-risks-e2ee/
8 Al-Nashar, Nabil: «Millions of Dollars in Fines to Punish Online Misinformation under New Draft Bill.» ABC News, 25 June 2023, www.abc.net.au/news/2023-06-25/fines-to-punish-online-misinformation-under-new-draft-bill/102521500
9‘ Cryptochat.’ Meedan, meedan.com/project/cryptochat. Accessed 8 July 2023.
10 Lomas, Natasha: «Security Researchers Latest to Blast UK’s Online Safety Bill as Encryption Risk.» TechCrunch, 5 July 2023, techcrunch.com/2023/07/05/uk-online-safety-bill-risks-e2ee/
11 United Nations General Assembly. The Universal Declaration of Human Rights (UDHR). New York: United Nations General Assembly, 1948.