I en kronikk i Unherd.com, under overskriften Israels distraksjon er en advarsel til Vesten – Vår splittede respons avslører vår svakhet, skriver verdens mest kjente islamkritiker at Vesten bør ha en langt tydeligere respons overfor Hamas’ angrep på Israel.
Distraksjoner er selvmord
Den somaliskfødte, nå amerikanske Hirsi Ali, vet godt hva hun snakker om når hun advarer vestlige land mot å være mer opptatt av intern politisk uenighet og polarisering enn å være opptatt av å stå tydelig på demokratiets side i krigen mellom Israel og Hamas.
Angrepet fra land, sjø og luft og var enestående i både omfang og barbari. Det var en framvisning av IS-lignende råskap. Men det var også kulminasjonen av en sofistikert militær operasjon, sannsynligvis planlagt i månedsvis og hjulpet av minst én utenlandsk makt. (…) Hvordan kunne Israel, med sitt enorme etterretningsapparat og flere tiår med erfaring, la dette skje?
Det åpenbare svaret – i hvert fall det som går igjen i tenketankene i Europa og Amerika – er at Israel ble distrahert. Og når man står overfor så målbevisste fiender som Hamas og Iran, som alltid er på utkikk etter det perfekte øyeblikket å slå til, utgjør distraksjon selvmord.
Hirsi Ali skriver at det er på ingen måte er tillitvekkende å se de pro-palestinske demonstrasjonene på britisk venstreside, og hun lar seg heller ikke imponere av amerikansk frykt for at høyresiden kan «ødelegge demokratiet» dersom Trump kommer til makten.
Islamkritikeren understreker at der israelsk distraksjon gjorde det mulig for Hamas å gå til angrep, gjør vestlige politikeres distraksjoner om seg og sitt også Vesten sårbar.
Mens demokratene ser Trumps retur til Det hvite hus som en trussel mot selve demokratiet og republikanerne ser på 2024 som en test av valgintegritet, fortsetter USAs fiender å sirkle rundt og leter etter en åpning. (…) Vi er distrahert, og de vet det. Etter mitt syn var det like mye distraksjonen fra Vesten som distraksjonen til Israels politikere som oppmuntret Hamas og dets støttespillere til å starte deres terrorkrig.
Hirsi Ali skriver at det framstår tydelig at vestlige ledere mangler en strategi, og at det er sårt tiltrengt å få strategier på plass.
En eksistensiell trussel
Hirsi Ali skriver at den politiske diskursen i Vesten er viktig, og oppsummerer stadig gjentakende debatter om innvandring, kriminalitet og klima.
Men er de eksistensielle? Absolutt ikke sammenlignet med trusselen fra Israels ondsinnede naboer; og absolutt ikke sammenlignet med trusselen fra et modig Midtøsten mot et Vesten som har slått seg til ro med trusselen om terrorisme. I et velfungerende demokrati ville det vært klarhet om behovet for å støtte Israel med mer enn vakre ord. Vi ville ikke øke retorikken til det apokalyptiske; vi ville ikke distrahert oss selv med interne kamper.
Bare se på hvordan Vesten har forsøkt – og mislyktes – å reagere på blodbadet i Israel. Fanget i en manikeisk felle som prioriterer moralsk overlegenhet framfor virkelighet, har anti-israelske aktivister lykkes i å distrahere oss ytterligere. De forvrenger virkeligheten ved å late som Israel ganske enkelt betaler prisen for sin aggresjon; at den må, som tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn sa det, avslutte sin «okkupasjon» av Gaza. (Ironisk nok har de samme menneskene en tendens til å være de som advarer Israel om ikke å starte en invasjon av Gaza – er det okkupert eller ikke?) Ytterligere distraksjon følger: i form av protester utenfor israelske ambassader, i de forvrengningene som gjør det mulig for aktivister å rettferdiggjøre angrep på jødiske butikker og restauranter, skriver Hirsi Ali videre.
Hirsi Ali mener at alle distraksjonene gjør at mange ikke klarer å se det som bør være helt tydelig og udiskutabelt; «at Hamas er mer drevet av sitt hat mot jøder enn sin kjærlighet til palestinerne; at Hamas rutinemessig dreper, torturerer og forfølger palestinere som søker fred med Israel; at lenge før Hamas paraderte likene av israelske kvinner nedover gatene, brukte de palestinske barn som menneskelige skjold».
Ser vår svakhet
Hirsi Ali påpeker at Iran, Russland og Kina observerer Vestens interne splittelse med glede, og det har hun etter alle solemerker rett i. Man trenger ikke se nærmere enn på den voldsomme aktiviteten og splittelsen både i sosiale medier og i gatene her i hjemlige Norge for å se at det ikke finnes noen felles vilje til å erkjenne at det er en religiøs kamp, en sivilisasjonskamp. Det finnes ingen enighet om noe slikt, i alle fall ingen uttalt sådan, for kampen om egen moralske fortreffelighet er for mange den viktigste.
De ser anarki i Israel og et gråtende sår i den vestlige alliansen. Palassene i Teheran, Moskva og Beijing ser alle vestover, og hva ser de? Aktivister på Time Square som roper om en ny intifada, jødiske skolebarn blir bedt om å ikke bruke uniformen sine, nasjonale kringkastere gir sendetid til Hamas-apologeter. Vår svakhet er tydelig for verden å se, advarer hun.
Vesten må bestemme seg, fastslår Hirsi Ali, og hun er tydelig på hvilket valg vi må ta. Vel så tydelig er hun på hvor viktig det valget er.
Degenererer vi til kranglende fraksjoner eller står vi opp for våre varige verdier og høyeste idealer på den globale scenen? Står vi med Israel i handling som i ord, eller faller vi ned i en kløft av distraksjon og splittelse? Dette er kanskje det viktigste valget vår generasjon tar.