Den britiske høyesterett avgjorde i går at den britiske regjeringens plan om å sende asylsøkere til Rwanda er ulovlig. Begrunnelsen er at Rwanda har problemer med å forholde seg til menneskerettighetene. Så kan vi vel legge til at da snakker vi tolkning av menneskerettighetene i vestlig kontekst.
Å etablere asylsentre utenfor Europa er noe som både Danmark og Storbritannia over tid har forhandlet med afrikanske land, ikke minst Rwanda. Av flere blir det oppfattet som svært kontroversielt, først og fremst fra den politiske venstresiden, NGO-aktivister og mediefolk, som kanskje kan sies å være én gruppe.
Ideen er ikke død
Etter den britiske høyesterettdommen forledes nok mange til å tro at hele ideen om asylsentre utenfor Europa er død. Det er den ikke. Dommen gjelder landet Rawanda og konkret det britiske forslaget. Britenes forslag avviker fra for eksempel danskenes. Den danske innvandrings- og integreringsministeren, Kaare Dybvad Bek (S), sier til DR at den britiske dommen ikke endrer den danske regjeringens ambisjon om et mottak utenfor Europa.
Den britiske modellen har basert seg på å overlate saksbehandlingen til rwandiske myndigheter, men i den danske modellen skal saksbehandlingen skje i samsvar med dansk lovgivning. For asylbehandling i et tredjeland er ikke i seg selv er i strid med folkeretten. Dette er samme modell som Italia benytter når de har opprettet avtale om asylsentre i Albania, noe som ikke har skapt så mye bråk. Antakelig fordi Albania ligger i Europa, men det har likevel lyktes Italia å få de ut av EU-området.
Selv om danske regjeringen hevder å fortsatt ha ambisjoner om asylsentre utenfor Europa, er det lite som tyder på at denne samarbeidsregjeringen med Venstre og Moderaterne driver noen aktiv politikk på området. Sannheten er vel heller at planene er lagt i en skuff i påvente av at flere land sammen øker presset for forandring, noe den danske ministeren egentlig bekrefter.
– Den britiske modellen har vist seg å ikke leve opp til sine egne interne juridiske rammer, men vi jobber videre på EU-nivå for å skape et mottak utenfor Europa, sier Kaare Dybvad Bek, og fortsetter:
– For oss har det alltid vært viktig å sikre at menneskerettighetene blir respektert og at personene som overføres blir behandlet på en forsvarlig måte.
Han avviser også at Rawanda nå er avskrevet som aktuelt land.
Selv Tyskland er med
Etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober der Israel erklærte krig mot Hamas, er mange i Europa (og USA) skremt av de aggressive og også voldelige propalestinske demonstrasjonene. Ikke minst fordi de har avdekket dype antisemittiske strømninger i våre så tidligere fredelige samfunn.
I prinsippet er det ikke noen sammenheng mellom europeisk flyktning- og innvandringspolitikk og krigen som raser mellom Hamas og Israel, men det er det i praksis, slik som Berlingske lederartikkel hevder. Mediene rapporterer opp til flere ganger om dagen om personer med utenlandsk pass som sitter fast i Gaza, landet de altså fritt har reist til etter å ha fått flyktningsstatus i et annet land. Hvor godt fungerer asylinstituttet når flyktninger kan feriere, endog med barn, over lengre tid i landet de har flyktet fra? Og det selv om de fleste europeiske land over tid har hatt reiseråd som fraråder reiser til Gaza. Demonstrasjonene synliggjør også verdikollisjonen mellom vestlig og ikke-vestlig kultur, og den viser islams sanne ansikt overfor både aksepten av vold og hatet mot jøder.
Slik sett har krigen mellom Israel og Hamas fått flere til å åpne øynene for de mulige konsekvensene av asyl- og innvandringspolitikken, slik som vi for eksempel nå ser i Tyskland. Til tross for svært høy innvandring over tid, har man tviholdt på en liberal innvandringspolitikk. Til nå. I forrige uke inngikk de tyske delstatene og den tyske regjeringen en avtale som senker ytelsene til asylsøkere og begrenser deres rett til familiegjenforening. Men ikke minst åpner den for asylbehandling i transittland eller trygge tredjeland, da etter samme modell som Danmark.
Den britiske dommen bør således utløse et enda større trykk for å finne en løsning. Siden EU-kommisjonen ikke makter å legge fram en mer rettferdig og bærekraftig politikk på området, må landene ta skjeen i egen hånd. Noen må gå foran, og når en politisk bauta i Europa som Tyskland begynner å tenke i slike baner, da er det håp for endring i europeisk asylpolitikk.
Norge ikke med
I Norge har det kun vært Fremskrittspartiet som klart og tydelig har ønsket seg asylbehandling utenfor Europa. FrP vil kopiere de danske løsningene.
– Mennesker som søker asyl, gjør det fordi de er på flukt. Målet må da være trygghet i påvente av at en asylsøknad behandles. Og den tryggheten kan Norge gi i et tredjeland. Da tror Frp at det vil være mindre fristende for asylsøkere som ikke har et reelt beskyttelsesbehov å søke asyl til Norge, sier FrPs innvandringspolitiske talsperson Erlend Wiborg.
Wiborg sier videre at slik kan farefulle reiser over Middelhavet og andre steder unngås. Samtidig skal det være så gode sikkerhetsrutiner at asylsøkerne ikke ender opp i hendene til menneskesmuglere.
Også Høyre har ymtet frempå om samme linje, dog litt mer forsiktig. For ett år siden snakket de om «utredning» og Høyres innvandringspolitiske talsperson, Mari Holm Lønseth, viste blant annet «å hjelpe flest mulig».
– Jeg mener det selvfølgelig er en grense for hvor mange flyktninger vi kan ta imot, og da må vi tenke på hvordan vi kan hjelpe til på en best mulig måte. Når det er 100 millioner mennesker på flukt så skal vi også ta et ansvar med å ta imot flyktninger til Norge. Vi skal hjelpe i nærområdene, men dette vil ikke være bærekraftig om vi ikke også tenker på nye løsninger for de store migrasjonsutfordringene vi er i verden. Da mener jeg at dette kan være en god løsning på nettopp det, sier Holm Lønseth.
Men Lønseth møtte skarp motstand – både hos NRKs programleder og, selvfølgelig, SV. I regjering har Ap og Sp sagt at de ikke har noen planer om asylsentre utenfor Europa, mens under valgkampen hevdet Masud Gharahkhani at Ap ønsket å sende asylsøkere til Afrika.