Vi har sett dette foregå de siste ukene, men for noen dager reagerte jeg ekstra kraftig. En Israel-sympatisør som jeg er Facebook-venn med, Marit Larsen, postet et bilde av en ung vakker israelsk kvinne som ble drept knyttet til 7- oktober-terroren.
Av de nesten 500 reaksjonene (likes) er godt over 100 tilhørende arabiske navn – og alle med latter-emoj. Alle. Mange av dem holder til i Midtøsten, skal man tro deres profiler, mens noen også er tilhørende europeiske land.
Selv kommenterte jeg dette slik:
Jeg ser at over 100 er inne og leverer latter-emoj, med arabiske navn. Hva skal man si? En ung kvinne drept, og de ler?
Veronica Orderud er også på ballen. Under min kommentar sier hun dette:
Hege Storhaug islam er den nye nazismen. Jeg er redd vi bare ser starten på global jihad, og Israel står i frontlinjen.
«Frihetskamp», virkelig?
En far til syv døtre, Willy Gjøsund, reagerer slik, på drapet av den unge kvinnen:
Av de 58 reaksjonen/likes, er det 29 latter-emojer, alle med muslimske navn.
Veronica Orderud hadde per 2022 en mastergrad i religion og samfunn fra Universitetet i Oslo. Hun kommenterer videre slik:
Det er oppsiktsvekkende at folk som sitter eksempelvis i Jemen – hvis man skal tro informasjon på deres egne profiler – «sporer opp» norske statuser. Marit Larsen er svært aktiv på Facebook, noe som kan forklare denne organiserte kampanjen på hennes åpne statuser.
Et ekstremt voldspotensial
Men det er ikke det som gjør så sterkt inntrykk. Det som setter seg som et knytteneveslag i solar plexus er mer enn den rungende empatiløsheten som utvises. Man skremmes vel så mye over den dype forakten for et menneskeliv, det regelrette hatet, gleden over andres lidelser – endog brutale død – og man nærer et ekstremt voldspotensial.
Det er det samme voldspotensialet man nå ser utspille seg i vesteuropeiske storbyer. Som i København, der det utvises en entusiastisk støtte til Hamas og deres blodige og sadistiske overgrep på israelere, inkludert spedbarn. Man ser i demonstrasjoner en sjokkerende støtte til militant fundamentalisme, der et menneskeliv er null verdt dersom livet tilhører ikke-muslimer.
Under en pro-palestinsk demonstrasjon i København på fredag ropte folk: «Palestina er okkupert! Det må løses med jihad.» «Jihad! Jihad! Jihad! Jihad», ropte folkemengden da den nådde Kongens Nytorv, og gjentok kampropet «Allahu Akbar» (Allah er større). Det samme flagget som var IS sitt varemerke, sort flagg med den islamske trosbekjennelsen, vaiet i gatene.
Mange dansker reagerte kraftig, ikke minst fordi de oppfattet demonstrasjonen som en oppfordring til hat og terror. Men København-politiet mente det ikke var grunnlag for å iverksette tiltak.
«Politiet fortalte Berlingske at de hadde googlet betydningen av «jihad» og fant på den bakgrunn at det ikke var grunnlag for en siktelse, da ordet kan ha flere ulike betydninger, og at ytringen dermed var innenfor ytringsfrihetens rammer.»
Jihad i Danmark
At politiet er så uvitende er knapt til å tro. Ja, google gjerne jihad, og man vil enkelt sagt finne ut at det er noe som heter den store jihad, som er en persons streben etter å leve i tråd med Allahs bud, mens den lille jihad handler om krigføring i islams navn.
Tror noen at demonstrantene i København hadde den personlige streben i tankene da de taktfast ropte jihad?
Ina Rosen, tidligere president i det jødiske samfunnet og religionssosiolog, konkluderte slik etter demonstrasjonen:
- Ropet «Allahu Akbar» må forstås i den nåværende politiske situasjonen og i den konkrete konteksten av offentlige demonstrasjoner som en oppfordring til væpnet jihad.
- Oppfordring til jihad mot en bestemt gruppe eller et land er en utvetydig oppfordring til væpnet konflikt.
- Ropet «Khaybar Khaybar, ya yahud» er en oppfordring til drap på jøder som befolkning.
- Ropet «Fra elven til havet» er en krigserklæring mot Israel og dets jødiske medborgere som en samlet gruppe med ønske om å rense Israel for jøder og utsette området for islamistisk styre.
- Å heise flagget til jihadistorganisasjoner i Danmarks gater er en oppfordring til muslimer om å forene seg under jihadistflagg for væpnet kamp mot Vesten og Israel.
Og denne kampen foregår også i sosiale medier, som hos Marit Larsen. Intimidering, latterliggjøring, trusler, hat – og listen er langt lenger.
Islams sterke og dype røtter i Vest-Europa har virkelig kommet til syne den siste måneden. Nå er fundamentalistene blitt så mange at de føler seg tryggere og tryggere i sin ekstremisme. De prøver ikke å skjule den. De vet at de har makt gjennom å skape redsel hos den opprinnelige befolkningen. Vi, de opprinnelige, mer enn nærer det voldsomme voldspotensialet, og at en liten gnist kan føre til massenes eksplosjon er ingen overdreven observasjon.
Derfor bøyer vi av. Vi våger ikke å stå opp. Vi håper at uroen i Vest-Europa vil løye slik vinden løyer når stormen legger seg. Men den islamske stormen, den er kommet for å bli. Den vil herje med oss i varierende grad, antakelig mer og mer intenst, i årene som ligger forut. Demografien tilsier det, og islams natur. For islams grenser er og blir blodige.
Blåser over?
Det politiske inntrykket man sitter igjen med er at ledelsen i de ulike vesteuropeiske landene ikke aner hva de skal gjøre. Ingen snakker om å utvise Hamas-tilhengere som har tilegnet seg statsborgerskap her, tilhengere som er så langt fra den europeiske ånden som mulig. Ingen snakker med bekymring for jødenes fremtid i Europa. Ikke en eneste sentral politisk leder tar opp den islamske fascismen vi når ser i det offentlige rommet.
De fremstår som handlingslammet – hele gjengen. De fremstår som om de ved å lukke øynene, ved å snu ryggen til galskapen, en vakker dag vil våkne til fred på europeiske jord. Stormen har blåst over, og vips, så stiger en helt ny islam frem som en fugl Fønix.
Israel er frontlinjen nå mot det islamske voldsuhyret. Vi i Europa kan ende opp som den neste slagmarken for islams umettelige maktbegjær. Sivilisasjonskrigen er et faktum, og den utspiller seg både i sosiale medier og i Vest-Europas gater.
Hvil i fred, Shai Regev.