Fostre ble nådeløst skåret ut av gravide kvinner. Jentebarn ble brent levende, gjerne bakbundet. Massevoldtekter, paradering av nakne kvinner og groteske drap. Voldtekter av døde kvinnekropper for å «skitne dem til». Ingenting av dette har gått et eneste oppegående menneske i Norge huse forbi. Vi alle vet om grusomhetene. De fleste av oss har også sett bilder og videoer av de verst tenkelige overgrepene. Alt begått i islams navn grunnet et nedarvet jødehat.
En tilfangetatt Hamas-soldat sier det rett ut:
«ISIS brenner, halshugger og slakte. Hamas ble ISIS.»
På spørsmål om hvordan det skjedde, sier han: «Det er ingen hjerner. De er umenneskelige.»
De som benekter hva som faktisk skjedde, begår en holocaustliknende benektelse. Intet mindre. Så grusom er deres unnlatelsessynd.
Islams ofre
Grusomheter, systematiske sådanne, som æresdrap, som jentebarn som tvangsgiftes, som kvinner som lever fastlåst i ekstremt voldelige ekteskap, er virkeligheten på Gaza og Vestbredden. De er også ofre for islam. 51 prosent av kvinnene på Gaza er utsatt for kjønnsbasert vold. Det snakkes om en kjønnsbasert voldsepedemi i Palestina. Verken Hamas eller de palestinske selvstyremyndighetene har gjennom årene gjort knapt annet enn å se en annen vei enn der de marginaliserte og traumatiserte jentene og kvinnene befinner seg.
Den samme ignoransen møter de undertrykte kvinnene her i Norge. Verken Palestinakomiteen, dens medløpere, kirken, mediene eller akademikere løfter frem et feministisk perspektiv enten det gjelder vold og overgrep begått mot jødiske jenter og kvinner eller den systematiske marginaliseringen av palestinske jenter og kvinner. De er tause tilskuere. Volden og undertrykkelsen er et ikke-tema.
Det er den samme tausheten vi i alle år har sett overfor undertrykkelsen av muslimske jenter og kvinner i Norge. Man later som om den ikke eksisterer. Man snur seg aktivt bort. Og hvis man tvinges til å måtte tilkjennegi sin viten om undertrykkelsens eksistens, ja, så skal undertrykkelsen skjønnmales, forminskes, og snakkes bort etter alle kunstens regler.
Det er slik det har vært i alle år, som da jeg i 2009 utfordret Dagbladets «tre M-er», kommentatorene Martine Aurdal, Marie Simonsen og Marte Michelet. Jeg åpnet kronikken slik:
Ingen kampsak for feminister i Norge kan måle seg med kampen mot undertrykking av muslimske jenter og kvinner. Det burde vært det naturligste av alt at Dagbladet, som en historisk sentral arena for opprørsk kvinnekamp, hadde ledet an. Dertil er flere av avisens mest sentrale aktører, Marie, Marte og Martine, selv kvinner. De har imidlertid valgt å snu ryggen til Dagbladets stolte historie.
– Ikke bare har de tre M-ene vist muslimske jenter og kvinner en kald skulder, de har også kjøpt lureri fra forsker- og politikerhold, som ytterligere stenger disse jentene og kvinnene inne bak gardinene. Hvor lenge har de tenkt å holde seg selv og dermed folket for narr? Hvor lenge skal de nekte å ta innover seg at i ”Det Nye Norge” bor det jenter og kvinner som undertrykkes i sterkere grad enn vi noensinne har opplevd i kjent norsk historie? fortsatte jeg.
Dagsnytt atten fattet interesse og ville ha debatt. Jeg takket selvsagt ja til å stille, men ingen fra Dagbladet ville ta turen til Marienlyst. Ingen. Og dermed var debatten behørig torpedert. En villet handling, med andre ord. Slik sviktes de aller mest sårbare.
En feminisme-tragedie
Det er den samme ignoransen vi nå ser utspille seg i Oslos gater, som da hele 9.000 demonstrerte mot Israel og for Gaza/Hamas i helgen. Hele 9.000. Ingen av dem fremmet et eneste budskap om frigjøring av muslimske jenter og kvinner, ingen ropte ut noen forferdelse over de vanvittige overgrepene mot jødiske kvinner og jenter. Ingen.
De var samlet i et hat mot Israel, ikke i kjærlighet og omsorg for de undertrykte, lemlestede og drepte.
Jeg har ikke registrert en eneste organisert feminist i ulike organisasjoner og bevegelser i Norge og Vest-Europa som har ropt ut noen form for avsky. Ikke en eneste en. Nå snart fire uker etter 7. oktober er det fremdeles helt stille. Man tar seg i å tenke tanken: De mishandlede, lemlestede og drepte jødiske jentene og kvinnene har seg selv å takke? Ettersom de er jøder, er deres liv ikke like verdifullt, like ukrenkelig som alle andres liv? Og muslimske jenter og kvinner vil man heller ikke røre, for da måtte man faktisk ta seg bryet til å undersøke nærmere om det er en sammenheng mellom islam og systematisk kvinneundertrykking, en øvelse de organiserte feministene aldri ser ut til å ha tatt seg bryet med å ta.
Moralsk svik
Hva kan denne regelrette feminisme-tragedien på venstresiden handle om? Jeg mener professor Trond Berg Eriksen stakk hånden rett inn i vepsebolet i Morgenbladet 4. september 2009: Det handler om frykten for å bli ”fordømt av alle rettenkende nordmenn og alle rettroende muslimer. Konsensusboblen i dette landet er som en proppet flaske fylt av rette meninger. Det norske godhetsregimet er så overbevist om sin egen ulastelighet at ethvert meningsavvik straks utlegges som tegn på moralsk svikt”.
Slik begår feministene nettopp et moralsk svik. De samme feministene som i årevis har formulert slagord som «stillhet er samtykke», eller «taushet er vold».
Noen feminister tviler til og med på vitnesbyrdene – og de eksempelvis blodige, hjerteskjærende bevisene på strippede kvinner som ble paradert gjennom Gazas gater. Slik utsettes kvinnene for nok en krenkelse, krenkelsen over å bli fratatt sin historie, sine opplevelser. Fordi disse feministene og pro-palestina-kreftene er så blindet i sin støtte til den palestinske saken.
De som fortsatt tviler på hva som faktisk skjedde kan få tastetrykk unna finne ytterst relevante bevis som her og her og her og her.
Verden stod og så på opptakten til Holocaust. Er det den samme mentaliteten vi ser nå? Er vi nå i den brede antisemittismens tidsalder?