Å psykologisere er å redusere samfunnsmessige og kulturelle fenomener til å være psykologiske fenomener. Psykologisk kunnskap påvirker hvordan vi forstår oss selv og andre, men også hvordan vi misforstår oss selv og andre, og i Norge er vi gode på begge deler, men særlig gode er vi på å misforstå oss selv og andre.
Da tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes mandag sto fram og fortalte at han var tatt for fem nye tyverier etter det famøse brilletyveriet, skal man være blind for ikke å registrere reaksjonene. «Jeg har hatt psykiske problemer», fastslo Moxnes, og et samlet korps av politikere, presse og kommentatorer i sosiale medier reagerte med umiddelbar empati. «Stakkars! Håper han får hjelp. Dette er en tragedie. Nå må han få fred.»
Man kan selvsagt framholde at det er krevende å skulle stå fram i mediene med innrømmelse av stjålet Gouda og Salma-laks, og Moxnes har helt sikkert følt på skam, men derfra til en kollektiv norsk bekymring for at han muligens skal dø, er dog noe underlig. Tilsvarende bekymring ofrer nordmenn på mange, slett ikke bare på Moxnes. «Stakkars, nå må hun og han få fred» er delt ut til tidligere statsminister Erna Solberg og ektemannen Sindre Finnes etter hans aksjehandlinger, til tidligere Ap-nestleder Hadia Tajik etter ymse snusk med økonomiske fordelsordninger og til snufsende statsråder med henholdsvis pendlerbolig-saker og habilitets-saker. Nordmenn vil dem så vel, de er jo bare mennesker, vi må tilgi dem.
Alle skal «bli sett»
Nordmenn synes ikke bare synd på folkevalgte som gjør noe galt, nordmenn synes synd på langt flere. Nordmenn anser å kunne «frelse» omgivelsene i kraft av egen empati. Baksiden av all empatien er at nordmenn samtidig unngår ubehagelige møter med ukulturer som er altfor sterke til å viskes ut av ansvarsfraskrivende innsats. Likevel lever frelserkompleksene videre i beste velgående i landet der vi forfekter at alt går seg til, bare vi er forståelsesfulle nok og unngår at noen blir lei seg.
Psykologiseringen er når vi antar at det ligger en eller annen psykisk smerte bak ethvert lovbrudd, lenge før noen psykologspesialist eller psykiater har fått hatt så mye som en samtale med den som har gjort noe galt. For nordmenn holder det at noen sier «Jeg har hatt det vanskelig», «Jeg har hatt slitt psykisk». Vi tror, tolker, deler ut empati og kunkluderer, som om det å være lei seg er noe av det aller verste et menneske kan oppleve.
Vi gjør det mot folkevalgte som bryter loven, vi gjør det mot voldskriminelle, for tiden gjør nordmenn det sågar mot terrororganisasjonen Hamas; deler ut forståelse. I historisk kontekst er all forståelsen og empatien unik, og den er fremdeles ikke noe universelt fenomen. I de langt fleste av verdens land er det slik at en lovbryter eller voldsutøver skal sanksjoneres, ikke synes synd på. Men det er ikke uten grunn vi deler ut empati til dem som gjør feil – og sågar påtar oss ansvar for at de skal føle seg bedre. Jeg har omtalt tidligere hvordan vi nordmenn blir slik. Det er ikke en evne vi er født med når vi antar at det viktigste i verden er å «bli sett».
Følelsesmanipuleringen
Når barn begynner i barnehage og senere i skolen, lærer de raskt å ikke stole på følelsene sine – og de blir irettesatt på det de er gode på. Gang på gang opp gjennom skolegangen lærer ungene at de ikke skal gjøre det de føler for, at følelsen er feil. Du skal ikke ta igjen hvis noen plager deg, du skal ikke sentre ballen til han som løper kjappest, du skal være på gruppe med hun du misliker som stadig forstyrrer deg eller stikker deg i siden med blyanten. Når vi som samfunn holder på med denne typen manipulering av medfødt empati, så lærer unger at det er farlig å bli lei seg, at det er noe feil med dem og at de må ta ansvar for hva andre føler.
Det er altså ikke bare lærerne som skal læres til å forstå at det er synd på voldelige innvandrerbarn, den samme lærdommen gir vi elevene som møter dem – og som høyst sannsynlig er langt mer utsatt for volden enn hva lærerne er. Det mistenksomme fokuset på barns adferd – for jo, det er mistenksomt å anse det «feil» at Simen blir forbanna når Hassan slår – er i ferd med å bli gjennomgående i skolen, og det forsterkes av skolepolitiske føringer. Statssosialiseringen er direkte usunn for veldig mange barn.
Adferdsreguleringen er dermed todelt, der voldelige, truende barn skal møtes med forståelse, og der barn som ikke er voldelige eller truende skal forstås som om det nettopp er de som er det, at det er deres feil som provoserer fram reaksjoner.
Selvsagt blir barn som er oppvokst slik voksne. De er voksne nå. Følelsesmanipuleringen har dyrket fram folk som tror at respekt er noe alle automatisk har krav på og folk som mener de fortjener det beste uten å ha gjort noe for å fortjene det.
Ingen tar ansvar
Man må gjerne synes synd på politikere som bryter loven, men det kommer neppe noe godt ut av det på samfunnsnivå. Vi har nettopp vært vitne til en høringsrunde om habilitet der politiker etter politiker framholdt at de ikke visste de gjorde noe galt, at det var noen andres skyld, enten ektemenn eller for dårlig opplæring fra Statsministerens kontor, og de samme politikerne mener tilsynelatende at de verken fortjener straff eller bør trekke seg fra politikken.
Det finnes mange å synes synd på, men våre folkevalgte som bryter loven er langt nede på listen over hvem vi bør synes synd på. Det kan synes hardt og brutalt å mene at de ikke har behov for utstrakt empati all den tid de faktisk kan være psykisk syke, slik som eksempelvis Moxnes påstår han er, men samfunnet ville hadde langt bedre av å forvente avgang enn av å forvente at lovbrytende politikere «blir sett».
I et samfunn der den høyeste dyd er å synes synd på den som gjør noe galt, forvitrer ansvaret. Når ingen trenger å ta ansvar for de feilene og lovbruddene de begår, avler empatien i realiteten usikkerhet. Usikkerhet gir manglende tillit, både til egne vurderingsevner og til andre mennesker. Et samfunn uten tillit er raskt et samfunn med frykt. Paul Bloom forklarer hvorfor i boken Against Empathy, der han viser at empati en dårlig veiviser for sosialpolitikk.
Det handler ganske enkelt om at følelsen empati er partisk; vi er mer utsatt for å føle empati for mennesker vi synes er hyggelige eller attraktive eller minner om oss selv, men empatien er også snever, påpeker Bloom; den kobler oss til bestemte individer, men er ufølsom for både antall og statistiske data. Med dette mener Bloom at fokuset på et «offer» samtidig ofte innebærer en likegyldighet overfor andre, og at å fokusere på den enkeltes situasjon kan gå på bekostning av mange. I Against empathy argumenterer han for at empati gir feilfordeling av ressurser, både de menneskelige og de økonomiske.
Alle kan gjøre feil, men politikere kan ikke begå lovbrudd og bli sittende, selv ikke når vi synes synd på dem. Samfunnet tåler ikke å styres av mennesker som ikke tar ansvar.