Det som var utenkelig i flere tiår er nå en realitet. Davidsstjerner og hakekors malt på bygninger. Organiserte trusler og hat mot jøder. Demonstrasjoner der først og fremst innvandrere og etterkommere har ropt antisemittiske slagord. Historien gjentar seg.
Budskapet
Demonstranter vifter med shahada-flagg som viser troskap til det islamske kalifatet. Et kalifat er styrt av en kalif som ses på som en etterfølger av profeten Muhammed og som lederen for alle verdens muslimer. En kalif har både politisk og religiøs makt, og et kalifat er underlagt sharia.
Mange demonstranter hever pekefingeren i været, den såkalte tawhid-fingeren, som i islam uttrykker at det ikke er noen guddom utenom Allah, slik vi så IS-krigerne løfte fingeren.
Allahu akbar! (Allah er større!) ljomer i gatene (som noen manipulativt nok oversetter til «Gud er størst», men det handler om Allah som uansett andre guddommer er «større»).
Demonstranter roper ummah. I definisjonen av ummah i norske wikipedia ser vi at Hege Storhaugs oversettelse til «en islamsk nasjon underlagt kalifatet og sharia» bestrides av Nora S. Eggen, som mener at ummah brukes om ulike religiøse samfunn. I ulik utenlandsk litteratur oversettes det arabiske begrepet ummah til «samfunn», i betydningen et overnasjonalt fellesskap med en felles historie, altså ikke begrenset geografisk. Men når muslimer roper ummah må vi anta at de uttrykker sitt ønske om ett islamsk samfunn underlagt kalifatet og sharia (antakelig helst verdensomspennende).
Demonstranter fremsetter krav om global jihad, der jihad direkte oversatt betyr noe slikt som «å streve». Dette muslimske begrepet referer således både til en muslims anstrengelser for å leve i pakt med Allahs formaninger eller til å føre krig i islams navn. Siden det er global jihad som etterlyses må det personlige aspektet antakelig vike for ønsket om en verdensomspennende krig for islamsk verdensherredømme.
Det kan også legges til at det er både den lille jihad og den store jihad. «Strategisk» nok er den lille jihad (bare) å føre krig for å utvide territoriet der sharia gjelder, mens den store jihad er muslimers indre kamp for å forbedre seg selv i islams navn.
Demonstranter vifter også med plakater med «Allahs seier er nær». Så da kan vi kanskje slå fast at den lille jihad er i gang.
Dette er dokumentert i en rekke medier. Berlingske viser til at demonstranter i København ropte «Palestina er besatt! Det skal løses med jihad!», men de har i tillegg fått oversatt en rekke av det som ble ropt på arabiske.
“Palæstina er besat, det skal løses med Jihad” – Nørrebro, d. 3 november 2023 pic.twitter.com/XtRDT5LLmr
— Jotam Confino (@mrconfino) November 4, 2023
De arabiske utsagnene betegnes av ulike eksperter som indirekte eller mer direkte trusler om å fordrive jødene fra Israel og underkaste dem muslimsk styre, drapstrusler eller trusler om væpnet vold, for eksempel ved den arabiske sangen «Khaybar, Khaybar, å jøder, Muhammeds hær vil komme tilbake». To menn i London er siktet for hatkriminalitet for Khaybar-sangen under en anti-Israel demonstrasjon.
Den tyske avisen BILD har fulgt flere demonstrasjoner, og der finner du også mange bilder.
Tyskland
Siden vi først har nevnt Tyskland, kan det nevnes at det som skjer i disse dager selvsagt har en helt spesiell betydning for nettopp Tyskland. I disse dager minnes vi både ølkjellerkuppet i München for 100 år siden og at det i natt vil være 85 år siden Krystallnatten – som i realiteten bare var et forspill til et langt verre folkemord. Det var på Krystallnatten forfølgelsene av de tyske nazistene gikk inn i en fase som senere ble Holocaust, utryddelsen av rundt regnet seks millioner europeiske jøder.
Som mange andre tyskere har den tyske sosialdemokraten Michael Bröning blitt sjokkert over den frittflytende antisemittismen i tyske byer etter 7. oktober. Mens det britiske magasinet The Economist mener å se konturene av en «kulturkrig» som utspiller seg i vestlige gater, ser Bröning reaksjonene på Hamas’ terrorangrep blant tyske muslimer som et klart vendepunkt i tyskernes syn på konsekvensene av masseinnvandring.
– Mangelen på empati med Israel i store deler av innvandrermiljøet understreker at integreringsarbeidet i dette kjernespørsmålet i den tyske etterkrigstiden ikke har lykkes, sier Bröning, som er medlem av det tyske sosialdemokratiets ideologiske utvalget for «grunnverdier», den såkalte «Grundwertekommission».
– Utviklingen i Gaza gjør det mulig å snakke mer rett ut og usminket om det eksisterende integrasjonsunderskuddet, fordi debatten i Tyskland er så moralsk høyspent. Det har vært veldig vanskelig å ha en åpen diskusjon om både fordelene og utfordringene med innvandring, sier Bröning.
Nå kan kanskje Bröning trøste seg med at stort sett alle vesteuropeiske land sliter med den samme (begrensende) debatt, unntaket er kanskje Danmark, men det er klart at Tysklands dystre fortid skaper ekstra frykt for at politisk fanatisme og vold skal ramme landet. Og da er det betimelig å minne om at islam også er en politisk ideologi, som ikke avviser et sterkt voldelig element.
Under folkevandringskrisen, som mange fremdeles hevder var en flyktningkrise, i 2015 oppsto den såkalte «velkomstkulturen», også i Tyskland. Tusenvis av tyskere sto klare på jernbanestasjoner og bussholdeplasser for å ta imot migrantene. Nå ser Bröning utviklingen som et gravskrift på den tyske velkomstkulturen. «Noe har virkelig gått fundamentalt galt», fastslår han.
Krever ny politikk
BILD har nylig også presentert en migrasjonsundersøkelse fra Tyskland, utført av analysebyrået INSA, under vignetten «Tyskland, vi har et problem». Undersøkelsen avdekker at mange ikke lenger føler seg trygge i eget land og flertallet av dem etterlyser en fundamentalt annerledes innvandringspolitikk.
60 prosent av de spurte sier de får angst når de opplever palestinske demonstrasjoner i Tyskland. Bare 33 prosent sier at de ikke har denne angsten.
61 prosent vil ikke ta imot flere mennesker fra islamske land til Tyskland.
Hele 77 prosent har inntrykk av at flere og flere mennesker i Tyskland forakter det tyske samfunnet. Kun 15 prosent har ikke et slikt inntrykk.
41 prosent mener at den tyske staten og samfunnet er for naive og milde overfor folk som forakter Tyskland. Bare rundt 7 prosent var uenige i denne vurderingen.
På spørsmål om hva de i dag mener om (eks-kansler) Angela Merkels utsagn «Wir Schaffen das!» sier 72 prosent at de ikke er enige. Bare 6 prosent er enige.
43 prosent av respondentene sier de er mest redde for islamisme. 34 prosent er mest redde for høyreekstremisme. 7 prosent for venstreekstremisme.
Disse tallene ryster nok mang en politiker i Tyskland. Den tyske regjeringen har da også lovet at den vil sørge for at asylsøkere med antisemittiske holdninger skal kunne nektes tysk statsborgerskap. Samtidig har den sosialdemokratiske kansler, Olaf Scholz, lagt opp til en mer hardhendt returpolitikk, mens den liberale gruppeleder, Christian Dürr, beklager at det både i Tyskland og andre europeiske land er blitt gjort «feil med hensyn til antisemittisme» i innvandringspolitikken.
Sent – og mørkt
Bare synd at dette kommer så sent. I realiteten altfor sent, både for Tyskland og andre europeiske land. Feilen var selvsagt at man trodde de som kom ville omfavne de vestlige frihetsverdier. At deres hjerte ville tilhøre de frie demokratier. At de ville bli som oss, at det var derfor de valgte oss. At de ikke lengre kunne leve i det åket som hjemlandet tilbød dem. Men for altfor mange tilhører deres hjerte enda det som i realiteten er deres hjemland, deres kultur, deres verdier, deres konflikter. Samtidig får vi skylden. Vi integrerer får dårlig. Vi lider av islamofobi. Vi tar ikke nok hensyn. Vi respekter ikke deres verdier.
Men dette skal vi ikke få diskutere. Nå ulmer det imidlertid opp til overflaten og det ser bekmørkt ut.
I Frankrike er synagoger og jødiske institusjoner under nøye overvåking av politiet, som har registrert en kraftig økning i antisemittiske hendelser. Mange franske jøder har allerede forlatt landet til fordel for Israel de siste årene.
«Mange tror at det er den israelsk-palestinske konflikten som fører til antisemittisme i Frankrike, men svaret mitt er at vi må endre lesningen og paradigmet for å forstå at antisemittisme finnes i en morderisk ideologi, som er kraften til islam», hevder den fransk-tunisiske komikeren og forfatteren Ismael Saidi i avisen Le Figaro .
Den britiske journalisten og forfatteren Ed West har lenge vært bekymret for antisemittisme som en konsekvens av muslimsk innvandring. Enhver «analyse som beklager økt antisemittisme, men ignorerer den altoverskyggende årsaken – innvandring fra den islamske verden – går ganske enkelt utenom sakens kjerne», hevder West i et innlegg i juli.
I London har antallet antisemittiske episoder etter Hamas’ terrorangrep økt med 1.350 prosent, melder britisk politi ifølge avisen The Guardian. Selv om det ikke er mulig å fastslå hvem som står bak alle antisemittiske hendelser, bekymres West over den «integreringspolitisk blindgate», der sysselsettingsrater og statsborgerskap forveksles med vellykket integrering.
– Mange mennesker er født i Storbritannia, men utgjør tydeligvis en sikkerhetstrussel, sier West til Berlingske, og peker tilbake på tidligere integreringsarbeid mot ekstremisme og antisemittisme som i bunn og grunn nytteløse.
– Og nå kan det til og med være et større problem fordi demografien har endret seg så mye. Den muslimske befolkningen i Storbritannia har vokst enormt siden 2001, sier han. I fjor viste en undersøkelse at antallet muslimer i Storbritannia har økt med 44 prosent på ett tiår.
I 1938 måtte Henry Kissinger, for øvrig 100 år i år, som senere skulle bli verdenskjent som amerikansk diplomat og utenriksminister, som barn flykte fra nazistenes jødeforfølgelse i Tyskland. I et intervju med den tyske avisen Die Welt pekte Kissinger på den tyske innvandringspolitikken under folkevandringskrisen som en trussel mot intern stabilitet.
– Det var en graverende feil å slippe så mange mennesker fra en totalt annerledes kultur og religion og begreper inn i landet, sa Kissinger.
– Fordi det skaper en pressgruppe internt i ethvert land som gjør det.
Disse pressgruppene svinger seg nå – uten blygsel – i vesteuropeiske og amerikanske gater. Vi viker unna for deres antisemittisme, antakelig i frykt for at det skal eskalere konflikten i våre hjemland. I Norge prøver de fleste å putte jøder og muslimer i samme offerrolle, i håp om at ingen skal tilkjennegi hva som er kraften til islam, slik Ismael Saidi påpeker. Samtidig prøver vi å betale oss til fred, ved å skattefinansiere det hatet vi egentlig frykter. Antisemitter er til og med å finne i vår øverste nasjonalforsamling, Stortinget.
Og hva med dette budskapet som er å finne i en butikk i Oslo, dertil med det arabiske navnet «ALSALAM» – som betyr fred være med deg. Skjønner vi budskapet? Skjønner vi at vi må lære å skille venn fra fiende?
