Ved å lese Sabrina Maddeaux’ beretning om hva hun så på opptak hos Israels konsulat i Toronto fra terroren 7. oktober, skal jeg være den første til å undertegne på at disse opptakene vil ikke jeg se. For hvordan skal man mentalt kunne leve videre etter å ha vitnet den aller verst tenkelige bestialiteten utført mot helt vanlige sivile i alle aldre?
Det er Ayelet Azoury som har snappet opp artikkelen til Maddeux hos National Post i Canada. Vi gjengir teksten i sin helhet, da dette er et vitnesbyrd som bør nå ut til en hel verden:
«Over et strekk på 43 minutter så jeg 138 personer bli myrdet, og jeg så deres døde kropper, mange brutalisert til det ugjenkjennelige og andre åpenbart torturert, rett etter Hamas’ terrorangrep mot Israel den 7. oktober.
Det er 3,2 lik per minutt – og mindre enn 10 prosent av de over 1400 menneskene som ble drept den dagen.
Israels konsulat i Toronto viste opptakene for en liten gruppe medier mandag, opptak tatt fra en blanding av kroppskameraer, dashbordkameraer, CCTV-kassetter og ofrenes mobiltelefoner, noen brukt av Hamas til å ta opp og livestreame deres sadisme. Ikke alle (journalistene, red.) kom seg gjennom alle 43 minuttene, mens andre ble rørt til tårer i følelsesutbrudd.
Det var babyer. Småbarn. Så mange barn i alle aldre. Unge menn og kvinner kledd for en musikkfestival, deres blodige kropper stablet oppå hverandre i scener som minner om noen av Holocausts verste bilder.
Foreldre. Eldre. En far som forsøkte å gjemme seg for Hamas-angripere med sine sønner, alle tre fortsatt i undertøyet, ble sprengt av en granat foran barna sine. De to unge guttene, dekket av blod, gråtende, kaster seg på bakken i sorg, mens en Hamas-våpenmann raider familiens kjøleskap og tar en slurk brus. En av sønnenes paniske stemme da han innser at han ikke lenger kan se på det ene øyet.
Mannens kone som kibbutz sikkerhetspersonell henter henne for å identifisere ektemannens levninger. I det øyeblikket hun bokstavelig talt kollapser og må bli dratt bort fra åstedet, bankende vilt, mens bena knekker under henne som om hvert eneste bein rett og slett hadde forsvunnet fra kroppen hennes.
En familie som prøver å tyde om de brente restene foran dem, skjørtet trukket opp over kjønnsorganer, er den kjære de leter etter.
De bokstavelige strømmene av blod, avhuggede armer og ben, spedbarnet mangler en del av skallen, hjernen lekker ut. Hunden som ble skutt om og om igjen mens lemmene sprer seg i alle retninger til de ikke gjør det lenger. Mikke mus-pysjamas på et ungt lik, hodeskallefragmenter på gulvene, ofre skutt på kloss hold. Så mye blod.
Men ingenting av det jeg har beskrevet så langt var den verste delen av disse 43 minuttene. Det verste var gleden.
Den rene jubelen til Hamas-terroristene mens de filmet seg selv drepe og torturere; deres begeistrede stemmer som skryter av deres grusomheter. Videoene av dem som leker med ofrenes hoder med føttene, og skyter begeistret ut dekkene til en kibbutzs ambulanse før de massakrer innbyggerne.
Jeg kommer aldri til å glemme euforien og stoltheten i terroristenes øyne, som heier mens kameraene går, som om det var de som festet på en musikkfestival den dagen, bilder som vil hjemsøke meg.
I videoene oppførte Hamas-angriperne seg ikke som soldater eller frihetskjempere. De jaktet på ofrene i hjemmene sine som seriemordere i en skrekkfilm, kikket gjennom persienner, skar seg gjennom dører med kniver, fulgte familier hvor enn de prøvde å løpe eller gjemme seg. Hvis de ikke kunne finne dem, brukte de for å forsikre seg om at brann ville gjøre det. De lekte med ofrenes livløse kropper. De beholdt trofeer, både fysiske og digitale.
Det er utenkelig at noen kan se dette og likevel sidestille det som skjedde 7. oktober med motstand eller krig. Jeg har sett krigsopptak; dette var ikke det. Dette var terrorangrep rettet mot sivile og masseskyting av uskyldige. Hamas var vilkårlige i sin grusomhet, og drepte ikke for en sak, men for glede.
Jeg vet ikke om alle opptakene noen gang vil bli offentliggjort, men hvis de noen gang blir det, bør hver eneste kanadier se dem for å forstå hvor langt utenfor noen tenkelige regler for engasjement Hamas gikk, hvorfor denne gangen var annerledes, og hvorfor det aldri, aldri må skje igjen.»
Alle våre politikere på Stortinget og i Regjeringen, burde vært forelagt disse opptakene, det samme burde bystyret i Oslo, der nå nå foreligger forslag fra Rødt om å lyse opp rådhuset i hovedstaden i det palestinske flagget, mens Aps medlemmer ønsker at det palestinske flagget skal heises på rådhuset 29. november. Man vil med dette vise solidaritet med folk i byen som er berørt av konflikten, heter det. Høyre er ikke fjern fra tanken, de heller.
Det ser ut til at våre politikere tilpasser seg tiden vi lever i. Akkurat slik vi tilpasset oss på 30-tallet da jødeforfølgelsen var i sin oppstart. Vi mer enn nærer noe større som er under oppseiling i dagens klima, der humanisme og fornuft ser ut til å vike for barbari og en svunnen sindighet.
Motet som forsvant
Tiden er der for å hente frem noen visdomsord fra en av vår tids største forkjempere for frihet og fornuft, den russiske forfatteren Aleksandr Solzhenitsyn, ikke minst kjent for sitt oppgjør med stalinismen og totalitære ideer og handlinger, og sin modige kamp mot Sovjetunionens undertrykkelse av egne borgere.
En nedgang i mot kan være det mest slående trekk som en utenforstående observatør legger merke til i Vesten i dag. Den vestlige verden har mistet sitt borgermot, både som helhet og separat, i hvert land, i hver regjering, i hvert politisk parti, og selvfølgelig i FN. En slik nedgang i mot er spesielt merkbar blant de regjerende og intellektuelle elitene, og forårsaker et inntrykk av tap av mot i hele samfunnet. Det er fortsatt mange modige individer, men de har ingen avgjørende innflytelse på det offentlige liv.
8. juni 1978.