Dokumentarserien «Ingen elsker Bamsegutt» omhandler den uføretrygdede, 61 år gamle Jan Egil Granfoss, som flyktet med kone og nyfødt barn til Filippinene for å unnslippe barnevernet. Nå ønsker han å komme hjem til Norge, og programleder Tore Strømøy tok ham på ordet.
Systemet svikter, het det fra NRK, og det fortsetter det å hete etter at statskanalen har tatt serien av plakaten for godt. Etter massiv kritikk for sviktende presseetiske vurderinger, der den endelige spikeren i kista var at en samlet redaktørstand i statskanalen med viten og vilje unnlot å ta med sedelighetsdommen Granfoss ble idømt for 32 år siden.
Kortreist empati
Jeg har det meste av yrkeskarrieren jobbet med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Det er mye av grunnen til at jeg ikke liker å se på Tore Strømøys programmer. Jeg har forsøkt det før, og utelukkende blitt sittende igjen med en ekkel smak i munnen. Det er smaken av følelsesmanipulering og utnyttelse av sårbare mennesker for underholdningsverdiens skyld. Sist lørdag krøp jeg likevel til korset og bega meg ut i maraton-titting av «Ingen elsker Bamsegutt». Jeg hadde lest Christina Plettens kommentar om serien i Aftenposten, der hun hudfletter NRK for brudd på Vær Varsom Plakaten, og lørdag var det storm i sosiale medier etter at det lekket ut informasjon om at Bamsegutt i tillegg var dømt for utuktig omgang med barn. Jeg måtte krype til korset og se, selv om jeg allerede visste hva som skulle brettes ut på skjermen under NRKs merkelapp «den svake manns kamp mot det følelseskalde systemet».
Jeg har møtt Bamsegutt før. Det vil si, jeg har ikke møtt nettopp Bamsegutt, men jeg har møtt svært mange som Bamsegutt. Jeg er faglig spesialisert på å møte og hjelpe nettopp denne gruppen mennesker, de menneskene som kan opptre litt «uforståelig», som framstår «vrange», eller lite motivert til samarbeid, samtidig som de peker fingre og er overbevist om at menneskene de møter er slemme. De som ikke får til det som andre får til og som ofte opplever at livet er vondt og vanskelig, og som har veldig vanskelig for å ta andres perspektiv. Det finnes mange av dem. Felles for dem er at de trenger hjelp til ting vi andre tar for gitt å få til, og et annet fellestrekk er at de ofte er ensomme og utenfor.
Når Tore Strømøy leker Bamsegutts frelser på Filippinene med NRKs kamerateam på slep, hengitt til fortellingen om at Bamsegutt har rett og systemet feil, lages en framstilling basert på misforståtte og feilaktige premisser, ikke bare i lys av presseetikk og selektiv formidling. Det Strømøy gjør er det aller enkleste, mest banale. Han fatter empati og tar Bamsegutts perspektiv, men empatien er kortvarig og nærsynt, like kortvarig som empatien han utløser i de tusen hjem ved å vise en filtrert historie og utløse innsamling av millioner. For det er ikke egentlig så enkelt å like Bamsegutt i det lange løp, enten han bor på Filippinene eller på Kløfta eller i Groruddalen og kalles Hassangutt. Vårt samfunns Bamsegutter er enkle å synes synd på, men oftest vanskelige å være sammen med og støtte over tid, både for menneskene som er glad i dem, familie og venner, og for hjelpeapparatet.
Å finne offeret
I Norge lever omtrent 800.000 mennesker med iq under 85, og mange av disse menneskene er foreldre. Når man har et evnenivå som ligger en god slump under det som er gjennomsnittlig, har man gjerne behov for hjelp, ganske enkelt fordi det kan være mange ting i dagliglivet som er vanskelig å få til alene. Disse menneskene går ofte under radaren, de har ingen diagnose, men oppfattes ofte å ha manglende motivasjon, liten endringsvilje eller å være negative. Ofte framstår de «barnslige», slik som Bamsegutt i Strømøys serie. De er ofte sårbare, er langt oftere enn andre utsatt for overgrep og vold – og utsetter selv andre oftere for overgrep og vold.
Dette er de menneskene som da de var barns ikke lærte å leke før de var to. De forblir utenfor og utstøtt helt uten mulighet til å forstå hvorfor gjennom livsløpet, og det går i arv. Ikke bare evner, men selve livserfaringene går ofte i arv. De kommer fra – og skaper selv som voksne – ressurssvake hjem. De vet lite om verden rundt seg og de overfører ofte til egne barn en mangel på «lekemomenter». Det er menneskene som aldri har blitt lest for og aldri har hatt gode samtaler med foreldrene sine, Som barn har de lite å bidra med i leken, er kunnskapsløse og upopulære. Det er mange som Bamsegutter der ute.
Dersom Tore Strømøy og NRK-ledelsen hadde tatt innover seg at mennesker vi anser både snille og hjelpetrengende kan foreta seg fæle ting, kunne serien blitt både god, lærerik og interessant. I stedet ble serien en demonstrasjon av omsorgssvikt i fryktelig mange ledd, ikke minst av Tore Strømøy og NRKs omsorgssvikt, en svikt som dessverre er gjenkjennbar fra politikken. Det evnes ikke å skille mellom hvem som er ofre, hvem som trenger hva og hvilke konsekvenser serien gir.
Den sterkeste, mest treffende kritikken kom fra Aftenpostens Christina Pletten, som skrev:
«Bekymringsmeldingen sørger for at de aldri blir etablert som familie i Norge», slår Strømøy fast.
Det er allerede stor skepsis til barnevernet i mange innvandrermiljøer. Denne serien gjør mye for å bekrefte deres verste fordommer.
Det kommer sjelden frem hvor mye arbeid både barnevern og Nav gjør for å hjelpe utsatte familier og barn. Den norske velferdsstaten, inkludert barnevernet, er ikke feilfri. Men den består av svært mange mennesker som jobber hardt for å hjelpe andre, og svært mange mennesker som bryr seg.
Når Strømøy og NRK ikke evner å se at det finnes et enda mer sårbart offer enn Bamsegutt selv, nemlig sønnen hans, må det gå galt. Da blir det ikke en historie om «den mest sårbares kamp mot systemet», men et program der den mest sårbare (mis)brukes som en rekvisitt. Ved å selge inn en tanke om at det er systemets ondskap som jager familien avgårde, gir NRK Bamsegutt rett i avgjørelsen om å rømme fra barnevernet. Hensynet til den da nyfødte babyen – g den dag i dag mindreårige sønnen – finnes ikke. I all «omsorgen» for Bamsegutt forsvinner den mest sårbare i situasjonen; barnet.
Pletten har rett når hun er opprørt. Det er hårreisende at verken Strømøy selv, NRKs etikkredaktør eller kringkastingssjefen selv evner å se det åpenbare.
Man kan ha det fælt og likevel påføre andre så stor skade at det er over grensen for det akseptable og står i kontrast til vedtatte prinsipper nedfelt i loven. NRK glemmer at mennesker som føler avmakt ofte mister evnen til empati med andre og at jeg-et og fokuset på egen lidelse blir for stort til å tenke over hva som er best for andre enn dem selv. Slik ble det for Bamsegutt, og slik ble det samtidig for Tore Strømøy i fri dressur som «snill hjelper». Resultatet var at NRK kunne vise omsorgssvikt på TV uten å registrere det selv. En i dag 15 år gammel norsk gutt er tatt ut av skolegang og driver gatelangs mens hans enkle og traumatiserte far tilbringer dagene i sengen – og Strømøy får spille seg selv i rollen som frelser, slik Elin Ørjasæter påpekte i Nettavisen. Det er det komplette vanvidd, men det er likevel ikke vanskelig å forstå hvordan de havnet der, gitt den norske politiske tilstanden. For også dette er politikk.
Farlig skreddersydd systemkritikk
Selv om vi mennesker har likeverd, betyr ikke det at vi har lik makt, lik kunnskap eller lik autoritet. Vi er ikke jevnbyrdige, det finnes en logisk og organiserende maktforskjell mellom foreldre og barn, mellom journalist og sårbart intervjuobjekt og mellom stat og interessegrupper. Maktfordelingen mellom mennesker som har likeverd innebærer både ansvar og omsorg – den sterkeste må ville den svakeste godt. Den sterkeste må være større, sterkere og snill. Det er en tilsynelatende enkel oppskrift.
Personlige, voldsomme opplevelser av sorg, tap og smerte er viktige vitnesbyrd fra Bamsegutt, men å skreddersy systemkritikk basert på hans opplevde smerte er likevel ikke riktig av NRK. På samme måte er det ikke riktig av Rødts Mímir Kristjánsson å framholde at den samme skreddersydde systemkritikken er berettiget, noe han fastholder både i programmet og i etterkant av avsløringen av at Bamsegutt hadde befølt seks ulike barn i skrittet og blitt dømt for det. Det er feil ganske enkelt fordi det ikke er mulig å politisk vedta å fjerne vonde følelser eller innrette loven for enkeltmennesket.
Tore Strømøys «systemkritikk» er kunnskapsløs. Han står overfor en historie som etter alle solemerker viser at sykehusets varslingsplikt til barnevernet fungerer slik den skal. De ansatte har reagert på et eller annet vi ikke får vite, men de har også en utdanning og erfaring som gjør dem i stand til å ivareta den svakeste part, nemlig det nyfødte, stemmeløse barnet. Dersom advokaten hadde vært seg sitt ansvar bevisst, skulle han aldri anbefalt sin klient Bamsegutt å rømme landet. Det er i strid med god advokatskikk å anbefale en klient å dra utenlands for å unndra seg barnevernet. Det er faktisk hårreisende at en advokat gir råd som beveger seg langt utover lovens rammer. Til tross for at advokaten skal ivareta klientens interesser kan han ikke samtidig anbefale å undergrave barnets rettigheter, men det gjorde han, og det gjorde Strømøy, en samlet ledelse i NRK og Rødts Mímir Kristjánsson, som later som om det ikke er vesentlig å få fram at vi faktisk har et system som er spesialisert i å hjelpe.
Som mangeårig ansatt i statlig barnevern vet jeg med sikkerhet at «systemet» gjør alt det kan, og vel så det i mange tilfeller, for at foreldre som er dårlig kognitivt utrustet skal bli i stand til å ivareta barna sine. Det er mange skritt fra bekymring til omsorgsovertakelse, det vanligste er at familien får hjelpetiltak. I de tilfellene der foreldre mister omsorg for spedbarn er omsorgen så dårlig at det ikke er noen annen utvei dersom barnet skal få mulighet til et rimelig fungerende liv. Både barnevern og NAV begår feil, men helt grunnleggende er ikke systemet ondt, det er der for å hjelpe – og de som strever med å forstå og blir fortvilet og sinte og føler seg lurt, er ikke alltid det. Vel så ofte er de svært ressurssvake og evner ikke å forstå trivielle ting som husholdningsbudsjetter og forventninger.
Hva likeverd ikke er
Det mest forunderlige er ikke at Bamsegutt, som kognitivt svakt utrustet og med en fryktelig barndom preget av utestengelse, seksuelt misbruk og manglende omsorg senere i livet begikk overgrep mot barn – dog ikke av samme alvorsgrad som overgrepene han selv erfarte. Det mest forunderlige er at det ikke er åpenbart for enhver at selv uten kunnskap om den over tretti år gamle dommen, er det hinsidig av NRK å sende programmet. Det er hinsidig at ingen, ei heller etikkredaktøren, har reagert på alle elementene av ettergivelse for følelsesuttrykk, der vi i realiteten bevitner et barn som utsettes for omsorgssvikt.
Vårt samfunn eier empirisk kunnskap om hva som er godt for mennesker. Vi vet at fravær av vold er utviklingsfremmende for barn, vi vet at grensesetting skaper trygghet. Men likevel mistolker vi krav som behov.
Vi har gått oss ville i en verden av likeverd fordi vi tror at hver stemme bærer en like stor sannhet som en annen. I en verden der man gir etter for de underligste krav når kravene framsettes med inderlighet og følelser, men ikke ledsages av kunnskap om noe mer, skapes utrygghet.
Ethvert menneske har likeverd, men er ikke jevnbyrdig. Likeverd gjør at alle skal høres, men det må ligge et kunnskapsgrunnlag i bunnen for å fatte avgjørelser. Særkrav pakket inn i vonde følelser kan gi umiddelbar tilfredsstillelse dersom kravene innfris, men de kan samtidig ha negative langtidseffekter – effekter som den som framsetter kravene kanskje ikke kan se eller ikke innehar kunnskap om.
Likeverd handler ikke om ettergivelse, men om at den sterkeste – her NRK, Tore Strømøy og Rødt – må bruke kunnskap om at spesialiserte velferdstjenester som barnevern og NAV faktisk gir Bamsegutt og hans sønn større mulighet for å lykkes i Norge enn noe annet sted i verden. Ettergivelse for Bamsegutts krav rent politisk vil gi det motsatte for dette landets Bamsegutter og deres barn, som Christina Pletten ganske riktig påpeker at ofte befinner seg i innvandrerbefolkningen – om det dog ble formulert mellom linjene. Hun har okke som rett i at det er farlig å selge inn barnevernsfrykt til den gruppen som i størst grad frykter barnevernet fra før – og som i størst grad har behov for hjelp i omsorgsutøvelsen. Så kan man da også registrere parallellen som gjør NRK-dokumentaren så inderlig politisk: Ettergivende integreringspolitikk har samme effekt. Når man registrerer at enkelte innvandrergrupper motsetter seg integrering og roper opp om hets og diskriminering, har de oppnådd særrettigheter, men barna deres lever fremdeles med mindre rettssikkerhet enn etnisk norske barn – og særrettighetene gjør at vold, sosial kontroll og undertrykkelse kan opprettholdes.
Jeg har en del iranske venner, og de følger ivrig med på opposisjonen til Ayatollah-styret i Iran. I tillegg til slagordet «kvinne, liv, frihet» framsetter de ofte kravet om å erstatte autokratiet med et sekulært meritokrati. De ønsker seg et samfunn der kunnskap verdsettes over ideologi og politisert religion. Det er verdt å tenke på, for i vårt eget kunnskapssamfunn er vi i ferd med å erstatte kunnskap med et nesten religiøst forhold til personlige opplevelser og vonde følelser.
Slukk lyset når du går
Vi lever i et samfunn der psykologen er den nye presten, «jeg-et» har blitt helliggjort og langt på vei erstattet Guds plass som det fremste referansepunktet i tilværelsen, hevdes det i P3-dokumentaren Psykologibølgen. Denne helliggjøringen av ens eget selv og ens egne vurderinger, gjør at den nedlatende sensitiviteten skal være førende, men samtidig mangler NRK og Tore Strømøy enhver nysgjerrighet på hvilke forsøk NAV faktisk har gjort. I sin selvopphøyde posisjon som vokter av Bamsegutts følelser, faller det ham ikke inn at snakker med folk som møter hundrevis av Bamsegutter gjennom karrieren.
Når ikke bare Strømøy, men også NRK, og i neste ledd Rødts Kristjánsson anser å kunne «frelse» omgivelsene i kraft av egen empati, unngår de samme samtidig et ubehagelig møte med ressurssvake og en ukultur som er altfor sterk til å viskes ut av ansvarsfraskrivende innsats. Frelserkompleksene lever i beste velgående videre i landets toppolitikk, i landets barnehager og skoler, som forfekter at alt går seg til, bare vi er forståelsesfulle nok og unngår at noen blir lei seg. Men dette er frykt, dette er fryktkultur. Det er frykten for å gripe inn og stille krav, frykten for ubehag og frykten for å erkjenne at en selv kanskje ikke er så viktig som man vil tro, kamuflert som en kamp mot et hjerteløst system.
I realitetenes verden bør NRK og Strømøy ta opp et speil når de sier ordet ondskap. Jeg har jobbet i årevis med de aller mest ressurssvake, og det står ingen der for å backe dem personlig. Ingen. De møter heldigvis et spesialisert hjelpeapparat som i all hovedsak møter dem og forstår dem så godt det lar seg gjøre – når moralposørenes kameralys er skrudd av og Stortingets politiske empater har gått hjem etter arbeidsdagens slutt.