«Vi besøkte barnehager i utsatte områder i Oslo øst. Det gjorde sterkt inntrykk.» Slik starter artikkelen i Aftenposten, der Fafo-forskerne Mona Bråten og
Ragnhild Steen Jensen forteller om sine erfaringer i møte med voksne og barn i barnehager på Oslo øst. Motivet for det jeg velger å kalle en feltreise i organisert omsorgssvikt, beskriver de selv.
Vi har tatt turen til barnehager i Oslo øst, til områder som er definert som levekårsutsatte. Grunnen til at vi har reist, er evaluering av et forsøk med økt grunnbemanning i kommunale barnehager i Oslo. Barnehager i syv bydeler deltar i forsøket, og målet er å utjevne sosiale forskjeller gjennom å styrke barnehagetilbudet i disse områdene.
Man skal ikke lese lenge før man ser at barna strever med større og mer omfattende vansker enn barnehagenes for lave grunnbemanning.
Mangler språk, trygghet og omsorg
Vi kan hoppe rett til de avsnittet forskerne har kalt Hva møtte vi? :
Ansatte forteller om krevende arbeidshverdager og en gjennomgående følelse av ikke å strekke til. Det er store utfordringer med kommunikasjon og språk, både i møte med barn og foreldre.
Vi har besøkt barnehager hvor det ikke er norskspråklige barn, hvor familienes hverdag er preget av dårlig råd og usikker bosituasjon. Det er foreldre som er lite integrert i det norsk samfunnet, som ikke har jobb, og som tar lite kontakt med barnehagen.
Ute i lekeområdene møter vi barn som bruker det en styrer kaller «you-tube engelsk», som felles språk i lek. Barn kommer også tilbake alene og leker på uteområdene etter stengetid.
Det er ikke rart dette gjør inntrykk på forskerne, det bør gjøre inntrykk, for slik skal ikke barn ha det. Jeg vil anta at også forskerne kjente det da de var på barnehagebesøk, at dette ikke er en hverdag de ville unnet sine egne barn. Følelsen av utilstrekkelighet som beskrives av personalet er akkurat den samme følelsen; dette er ikke godt nok for barna.
Først som sist: Den siste opplysningen om at barn kommer alene tilbake på ettermiddagstid for å leke, utløser meldeplikt til barnevernet, det er en helt klar indikasjon på omsorgssvikt. Men med noen ekstra barnehageansatte skal utenforskapets barn «reddes». Jeg blir opprørt og sint på barnas vegne.
Fra barnehagen til kriminalitet
Beskrivelsen av barnehagene og troen på at problemer løses ved å kaste penger på dem, er Fafo-forskerne selvsagt ikke alene om. Etter NRK Debattens sending forrige tirsdag, der justisministeren fikk kritikk for manglende politiressurser i kampen mot ungdomskriminaliteten, skrev jeg følgende på Facebook:
Fra Debatten. Samlet enighet om at det trengs systematisk, helhetlig og langvarig oppfølging for å forebygge ungdomskriminalitet. Det sier sitt når et nær samlet panel tror dette er beskrivelse av hva samfunnet skal stille opp med.
De fleste som har barn vet hva systematisk, helhetlig og langvarig oppfølging er beskrivelse av. Det er beskrivelsen av en god forelder. Hvor lenge er man forelder? Jo, ganske åpenbart fra barnet er født.
Teskje-servert kunnskap til alle som tror at fritidsklubber og klamme pedagoghender i møte med utagerende innvandrerbarn er gode forebyggende tiltak mot voldelig kriminalitet.
For alt henger som kjent sammen med alt. Framtidens kriminelle gjengmedlemmer går i barnehagen nå. De er 4-5 år gamle, og ingen holder foreldrene deres ansvarlig når de kommer alene til barnehagen på kveldstid.
Alle har vært barn en gang, også de kriminelle. Dersom man tror forebyggende tiltak er å tilby smuler av omsorg gitt av offentlig ansatte, så tror man ganske enkelt feil. Vi har belyst problematikken i flere hundre (sic) artikler, det er tungt dokumentert og barnefaglig kunnskap om at innvandrerbarna behandles dårligere enn andre barn, ganske enkelt fordi det er foreldrene som er i fokus.
Laget svikter
«It takes a village to raise a child» sies det rundt om. Det kjente afrikanske ordtaket er omformet til å hete «laget rundt barnet» på norsk, og jeg oppfordrer enhver som leser denne artikkelen til å google begrepet for å få et bilde av hvor innarbeidet det er. Det er å finne i regjeringens arbeidsdokumenter og tildelingsvedtak, det brukes i hele utdanningssektoren, av barneombudet og av media, men tilsynelatende har ingen giddet å tenke særlig godt gjennom hva det innebærer.
Man kan helt grunnleggende ikke overføre et afrikansk ordtak til å gjelde barn i et multikulturelt Oslo. I en afrikansk landsby er samfunnet ensrettet, man bærer de samme verdiene og den samme kulturen. Å stå med en fot i dette og en fot i norsk offentlig omsorg er ikke overførbart eller sammenliknbart. Og først og fremst er det ekstremt overvurderende å anse at man som del av «laget rundt barna» har større betydning for hvordan barnet utvikler seg enn hva hjemmet og foreldrene har.
Hjemmet er, enten samfunnet gidder å erkjenne det eller ei, den primære sosialiseringsarenaen alle barn har. Det er her verdier overføres, her primærtilknytningen ligger, her man erfarer og lærer hvordan man oppfører seg mot andre. Erfarer man vold, blir man voldelig. Det er like vanskelig for et voldsutsatt barn å la være å slå andre som det er for et ikke voldsutsatt barn å bli voldsutøvende machetebærer. Så vanskelig, men likevel så enkelt. Det hjelper ikke med all verdens gode intensjoner dersom ungene drar hjem til vold når kvelden kommer.
Det er dessverre slik at iherdig inkluderingsarbeid, omsorg og innsats for barn i noen tilfeller gjør at forferdelige oppvekstvilkår opprettholdes i hele barnas oppvekst. Det er mange snille, antirasistiske og forståelsesfulle pedagoger, frivillige og foreldre av klassekamerater som gjør sitt ytterste for å hjelpe barn, men de gjør ikke det aller viktigste: Å melde fra om at barna har krav på og behov for akutt hjelp.
Vanskelig å si ifra
Vi har pekt på det i en rekke saker, blant annet her, men det må gjentas. Det er forsket på årsaken til at barnehageansatte ikke melder bekymring. Funnene er ikke pene. Da fagbladet Barnehage tok for seg forskningen, skrev de som følger:
I en rapport av Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Aldring og Velferd (NOVA) i 2009 som kartla samarbeidet mellom barnehager og barnevernet, viste at under en fjerdedel av barnehagene hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet det året.
Det som er noe oppsiktsvekkende er at det i hovedsak ikke er frykten for å ta feil, som gjør at barnehageansatte ikke melder, men frykten for ødelagte eller vanskelige relasjoner i etterkant at meldingen. (min uthev.)
De barnehageansatte synes det er ekkelt å vite at foreldre kan bli sinte på dem, og dermed kastes barna under bussen. Man kan levende forestille seg at det er enklere å sende bekymringsmelding for Ola, 3 år, med alenemoren Janne som alltid er sliten, men myk og samarbeidsvillig, enn det er å sende bekymringsmelding for Hamid, 4 år, som hentes daglig av en brysk far som snakker dårlig norsk. Ola kan ha samme bukse tre dager på rad og framstå snørrete og sutrete, mens Hamid biter og slår og kaller den pedagogiske lederen «hore». Likevel er det Ola og mamma som ender opp med tiltak fordi det er for ubehagelig å se for seg hva som skjer dersom man melder bekymring for Hamid.
Et nytt punkt seks i forskriften til rammeplanen for barnehagelærerutdanningen trådte i kraft fra 1. august 2016, og det skulle sikre at barnehageansatte brukte den lovpålagte meldeplikten.
«Kandidaten skal ha kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn og hvordan sette i gang nødvendige tiltak etter gjeldene lovverk» heter det, men i tiden etter har antallet bekymringsmeldinger fra barnehagene gått enda mer ned, ikke opp.
Det vises tydelig i Bufdirs statistikk. Kun 4,5 prosent av alle bekymringsmeldinger kommer fra barnehagene, til tross for at det er i barnehagen barna oppholder seg oftest og mest.
Alt som ikke funker
Til Fafo-forskerne kan jeg på forhånd fastslå at en ekstra voksen i barnehagen er et tiltak som i beste fall utsetter forventet utagering til skolealder. Parallelt; Med et politi med stadig flere sosialistiske kvinner i strategiske stillinger, er det ikke rart at sosioøkonomiske forklaringsmodeller for vold tar stor plass. Det er heller ikke rart at deler av politiet ønsker å forsterke innsatsen på det forebyggende feltet, ved oppsøkende virksomhet blant 13-14-åringer.
Men faktum er at slik innsats ikke hjelper. Vi er gode på ting som ikke hjelper i Norge. Det er forsket på det. Vi vet langt mer om hva som ikke fungerer enn om hva som fungerer. Likevel er det de ikke-fungerende tiltakene som er de mest populære.
Listen over hva som ikke fungerer, men til og med kan gjøre ting verre, er lang:
– Lettere, uforpliktende foreldrerådgivning
– Individuell, kameratslig rådgivning
– Politi som advarer mot rusmiddelmisbruk
– Skolebasert fritidsprogram
– Politibesøk i hjemmet
– Å skremme til fornuft
– Vektere i skolegården
– Individuell psykoterapi
– Institusjonsplassering
– Støttekontakter
Bak løgnen om at disse tiltakene vil hjelpe, hviler den ubehagelige sannheten om at adferdsproblemene ikke kan forklares ut fra barna. De må forklares ut fra foreldrene. En enda mer ubehagelig sannhet er at førskolelærere, helsesøstre, PPT og barnevern vet hvem disse barna er allerede når de er to, tre, fire år gamle. Men hjelpeapparatet kvier seg, er travle, usikre og redde for å stigmatisere. Det er sårt og ubehagelig å fortelle foreldre at de ikke duger. Det er lettere å fortelle slikt til ressurssvake alenemødre enn til potensielt truende storfamilier.
Sannheten? Når disse ungene er åtte, ti, tolv år er problemene deres for omfattende til at det er mulig å sette inn gode nok tiltak. Av og til kan det kanskje funke, men på gruppenivå er det håpløst. Å snakke om «forebygging» blant 13-14-åringer er som å snakke om hvor effektivt det er å plastre brukne bein.
Den eneste forebyggingen som med sikkerhet fungerer, er å holde trøkket oppe. Hjemmebesøk ukentlig i risikofamilier, foreldretreningsprogram på gruppenivå, gjerne fra graviditet og påfølgende etter fødsel. Obligatorisk barnehage fra ettårsalder for fremmedkulturelle uten norsk språk, krav til inntekt for å utløse rett til barnetrygd fra og med barn tre. Jeg kan fortsette; et barnevern som baserer seg på oppsøkende virksomhet i risikogrupper i stedet for å basere seg på bekymringsmeldinger ingen orker å sende.
Det som har effekt krever ubehagelig innsats av både samfunnet og foreldrene. Sånt krever politisk guts som dessverre ikke finnes, men uten guts vil neste generasjon voldsutøvere bli større, flere barn vil falle utenfor og ende i kriminalitet når de blir større. Har du noen gang tatt deg tid til å tenke over forskjellen mellom et barn som leses for hver kveld, som har trygge foreldre, sammenliknet med et barn med ofte traumatiserte foreldre som slår dersom barnet utagerer? Som ikke er i stand til å ivareta barnet såpass at det som femåring må gå alene til barnehagen på kveldstid for å leke? Har du tatt deg tid til å tenke over hvor mange tusen timers erfaring med henholdsvis god og dårlig omsorg unger har i bagasjen allerede når de er fire år?
Det er nok lettere å hvile seg bak løgnen om at det som ikke funker plutselig skal funke likevel, men det offentlige Norge bør skamme seg på barnas vegne.