I 1998 ble det utgitt en bok skrevet av historikeren Christopher Browning, Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland. Boken ble utgitt for det europeiske publikum i 2001, og kan bestilles eksempelvis her hos Norli. Det er også laget en film basert på boka, Ordinary Men: The forgotten Holocaust, som er tilgjengelig på Netflix.
Det historiker Christopher Browning avdekket etter gjennomgang av et enormt omfattende arkivmateriale, står i sterk kontrast til inntrykket som ofte er etterlatt av tyskere under krigen i både bøker og Hollywood-produksjoner. Mennene som henrettet jøder var verken spesialtrente soldater, kyniske psykopater eller livredde soldater som var tvunget til å utføre bestialske ordre.
Reservistene var helt alminnelige folk, de fleste av dem for gamle til å bli innkalt til ordinær tjeneste i hæren, de var alt fra bakere og håndverkere til brannmenn, og de måtte slett ikke drepe. Tvert imot avdekket Browning at de fikk velge selv hvorvidt de ville delta i dødsskvadronene. De ble advart på forhånd om at henrettelsene ville være grusomme å delta i og at det ikke var forventet at de ville delta. Til tross for dette valgte et overveiende stort flertall av reservistene å drepe jøder. Barn, kvinner og gamle.
Henrettelsene
Flere tusen jøder ble valgt ut og delt inn i grupper på 50 personer. Reservistene fikk ansvar for å følge gruppene fram til ferdiggravde massegraver. Ofte var det et stykke å gå, og på veien kom de i snakk med menneskene de rett etterpå skulle henrette. Det er ubegripelige beskrivelser av hvordan grupper med foreldre og barn ledes gjennom skogsstier, for så å måtte knele eller stå på kanten av massegraven. Så ble hele rekken av familier meid ned av skytterlaget, slik at de falt ned i massegraven uten at bødlene trengte å bruke krefter på å løfte dem. Deretter ruslet tyskerne tilbake for å hente neste gruppe med 50 personer, og slik holdt de på fra morgen til kveld.
Jødefordrivelsen fra Warthegau, der bataljon 101 gjennomførte den etniske renskningen. (Foto: Holtfreter, Wikimedia Commons)
Det første massemordet som ble begått utelukkende av reservepolitibataljon 101 var det mest «grisete», beskriver Browning i boken. På det tidspunktet manglet reservistene trening, og etter massakren var uniformene deres klissvåte av hjernemasse og blod. Da bataljonen skulle henrette 1.500 jøder fra Józefów-gettoen i det sørøstlige Polen den 13. juli 1942, valgte 12 av de 500 reservistene i bataljonen å avstå fra å være med. De av dem som under massakren følte seg ute av stand til å fortsette å skyte jøder som ba for sine liv, ble bedt om å vente på markedsplassen der lastebilene ble lastet.
Mange av reservistene ble fysisk og psykisk dårlige av å plutselig bli massemordere, men de ble oppsiktsvekkende raskt vant til å henrette uskyldige mennesker. Browning fant det dokumentert at de samlet seg etter jobb for å drikke, og en mann til og med feiret bryllupet sitt der. Få erkjente hvor grusomt det de gjorde var. De viste ingen medfølelse for ofrene og syntes i stedet synd på seg selv fordi det var en belastende jobb.
Men selvvalgt var altså jobben, og det fåtallet som valgte å ikke bli massemordere risikerte ikke militære sanksjoner. De risikerte kun å bli ertet og sett ned på av reservistene som henrettet jødene, og de endte opp med å vaske toaletter, lage mat og ta oppvasken.
Minnesmerke i skogen til Winiarczykowa Góra nær Józefów, sørøst for Biłgoraj, til minne om de jødiske ofrene for massakren i 1942 begått av reservepolitiets bataljon 101. (Foto: Wikimedia Commons)
Bataljon 101 besto altså av 500 vanlige menn uten krigserfaring, og de drepte egenhendig mer enn 83.000 jøder.
Psykologien
Psykologien bak de groteske handlingene er egentlig ikke komplisert, det er utslaget av psykologien som er vanskelig å fatte.
Tilknytning er den viktigste drivkraften for overlevelse. Å være del av et fellesskap er helt grunnleggende i vår nevrobiologi. Uten tilhørighet og tilknytning er vi alene, og det er rent nevrobiologisk sett døden. Lojalitet til den gruppen man tilhører er helt avgjørende, og særlig i pressede situasjoner. Det er derfor mennesker stort sett oppfører seg som en saueflokk – helt uavhengig av hva det er de bedriver innad i flokken. Gruppetilhørighet er så viktig at frykten for avvisning får mennesker til å fatte helt vanvittige beslutninger, slik reservistene gjorde under andre verdenskrig.
12 av 500 reservister sa nei til å skyte jøder. Det er skarve 2,4 prosent. 97,6 prosent handlet moralsk forkastelig og det er de 2,4 prosentene handlet rett, det er det i ettertid enkelt å enes om. De 12 mennene risikerte å bli utestengt fra fellesskapet, mens de andre valgte fellesskap og lojalitet. Det er en heftig psykologisk mekanisme, men tilfellet er ikke unikt. Det samme har vist seg å skje også etter andre verdenskrig. Folkemord skjer, etnisk renskning skjer. Den utføres av mennesker med sterk gruppetilhørighet, eller snarere folk med sterk frykt for å miste gruppetilhørighet.
Gaza – og oss
På Gaza dør sivile. De dør i et antall som er vondt og vanskelig å fatte. Men også mennesker på Gaza har gruppetilhørighet, også mennesker på Gaza har valgfrihet i dette ene: Vil du følge oppfordringen fra Israel om å forflytte deg før bombing eller vil du lytte til Hamas som ber deg bli? Menneskene på Gaza er ikke dummere enn andre, de vet utmerket godt at de risikerer livet ved å bli værende. De har blitt advart gjennom løpesedler, telefonanrop og i siste skanse varselbombing. Men de blir likevel. De har en sterk gruppetilhørighet og en frykt for å bli avvist av Hamas. Det kan være helt ubegripelig, men det Browning avdekket ved gjennomgang av dokumentasjon fra Nürnbergprosessen viser at det likevel er slik.
Gruppetilhørighet får mennesker til å gjøre de aller villeste ting, til og med risikere eget og andres liv for egen tilknytnings skyld. Det er ikke et etisk valg, det er et nevrobiologisk valg. Hverken eget liv, egne barns liv eller andres liv har så stor verdi at man i en valgsituasjon mellom etisk rett og etisk galt, velger rett. Man velger ganske enkelt å følge flokken. Og enhver flokk har en leder, enten den er ond eller god. Flokken følger okke som.
Tilknytningsteorien som Browning ga et oppsiktsvekkende og makabert eksempel på ved å avdekke at bataljon 101 hadde full valgfrihet, men valgte å drepe jøder fordi de anså at det var viktig for gruppen de selv tilhørte, har overføringsverdi til alle mennesker, uavhengig av etnisitet, religion og etikk. Innad i enhver gruppe går majoriteten i flokk, ganske enkelt fordi det er så viktig å høre til.
Det kan være nyttig å sende en tanke til bataljon 101 neste gang du observerer en overveldende majoritet være enige om at noe er helt nødvendig. Det er ikke sikkert de handler verken moralsk eller riktig. Det er ingen overveiende sannsynlighet for at de gjør det, de kan like gjerne handle komplett umoralsk i samlet frykt for å støtes ut av det gode selskap. Fasiten på hvem som har rett kommer som kjent ikke før langt etter at støvet har lagt seg.
Hovedillustrasjon: Dette fotografiet er tatt ved sjøsettingen av et nytt tysk marinefartøy ved Blohm og Voss-verftet i Hamburg i 1936. I øverste høyre hjørne av fotografiet nekter en mann, antatt å være August Landmesser, å gi nazistenes hilsen, slik resten gjør. Landmesser var motstander av nazistene og deres rasemessige verdenssyn. Partneren hans, Irma Eckler, var jødisk. Landmesser ble senere fengslet i en konsentrasjonsleir av nazistene, og etter løslatelsen ble han innkalt til den tyske hæren hvor han ble drept i straffetjeneste. (Wikimedia Commons)