Den 3. september hadde Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk redaktørforening, et innlegg i Aftenposten med tittelen «Ordkrigen om mediedekningen viser en manglende forståelse av hva journalistikk er». Med utgangspunkt i Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguids (halvparten av Karpe) kritikk av VGs Hanne Skartveit som «Israel-venn» og påstanden om at hun «har valgt side», forteller Nybø oss at det er forskjell nyhets- og meningsjournalistikk.
Pressens Vær Varsom-plakat stiller et klart krav om at mediene skal klargjøre hva som er faktiske opplysninger, og hva som er kommentar. Dette er ryggmargskompetanse i de aller fleste redaksjoner, fordi det er så tett knyttet til rollen vår, og fordi tilliten til mediene er helt avhengig av dette skillet.
Nå er neppe det største problemet for oss medieforbrukere at vi ikke forstår skillet mellom nyhets- og meningsjournalistikk, men jeg tror flere av oss sliter med hva som er «faktiske opplysninger». For selv om Nybø påpeker at «faktasjekk og verifisering er svært viktig» virker det som om få har denne «ryggmarkskompetansen» i mainstream media (MSM), særlig når det kommer til betente (politiske) tema, som for eksempel konflikten i Midtøsten.
Å følge MSM i krigen mellom Israel og Hamas oppleves nedslående. Det fremstår som en endeløs strøm av propalestinsk propaganda, der samme taktikk benyttes som i innvandringsdebatten: med et sterkt fokus på barn. Fra krigen får vi en strøm av sårede, hylende, redde, blødende, ja endog drepte barn. Palestinske barn, vel og merke. Noen medier hevder direkte, andre mer indirekte, at all lidelsen skyldes Israel. At de er noen morderiske satanister som dreper alt som rører seg og som bomber sivile helt hemningsløst.
Pressen har også et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Dette står helt sentralt i bevisstheten til journalister og redaktører, men samfunnsoppdraget og de journalistiske metodene er for lite kjent og omtalt utenfor mediene, fortsetter Nybø.
Hvor blir det av dette «spesielle ansvaret» i Midtøstenkonflikten? Er det noen som i det hele tatt anstrenger seg for å få frem de ulike stemmene? I så fall har det gått meg hus forbi, da de enslige svalene straks blir raskt og krast kritisert, og det på en slik måte at stemmene stilner. Slik som for eksempel Hanne Skartveit.
Faktiske opplysninger og ulike stemmer
Skartveit var en av de ca. 100 journalistene som var på en lukket visning på militærbasen rett utenfor Israels hovedstad Tel Aviv, og så opptakene fra noen av Hamas-krigernes kameraer da de angrep Israel 7. oktober.
Ledelsen i Hamas har benektet at de har drept sivile. Den løgnen må bekjempes.
Det israelske forsvaret viste utenlandske journalister noe av materialet de sitter på. Israel er opptatt av å få frem at det de nå står overfor, er noe helt annet enn det de har opplevd tidligere. Dette er ikke soldat mot soldat. Dette er ikke krig. Det er terror, rapporterte Skartveit.
Hennes gjengivelse av opptakene ligner det som er rapportert i utenlandske medier. Og alle med samme smerte. Ut fra hva jeg har fått med meg, var det ingen andre norske medier tilstede. Hvor var for eksempel NRKs korrespondent i Midtøsten, Yama Wolasmal? Kanskje Wolasmal prøver å være nøytral i sin rapportering, men hans propalestinske slagside skinner gjennom. Kanskje fordi han er muslim. Som for eksempel når han møter en kvinne i Israel med mor som er gissel hos Hamas. Da er det åpenbart vesentlig å få frem at samme kvinne ikke stoler på «Benjamin Netanyahu og hans regjering. Han er bare opptatt av sin posisjon». Fra Gaza eller palestinere i eksil hører vi lite om hva de mener om Hamas. I utenlandske medier blir propalestinske demonstranter stadig vekk spurt om de anser Hamas som en terrororganisasjon. Svaret er stort sett et konsekvent nei (hvis de i det hele tatt svarer).
Eller når Wolasmal intervjuet statsministeren med tittelen «Støre: – Palestinarane har rett til å forsvare seg». Intervjuet starter med fokuset på drepte palestinere, ikke minst barn, og alle lidelsene i Gaza. Wolasmal spør så om palestinerne har rett til å forsvare seg og hva som er den «rette måten» for dem å gjøre det på. Han har ikke ett spørsmål om det samme for Israels del. Men Wolasmal gjør en annen vri, han sammenligner krigen mellom Israel og Hamas med krigen mellom Russland og Ukraina, som om det i det hele tatt er mulig å gjøre en slik sammenligning. Poenget til Wolasmal er imidlertid å forsterke et inntrykk av at Vesten har «doble standarder», med påstanden om at palestinske liv ikke er like mye verdt som ukrainske. Eller kanskje det som egentlig er poenget til Wolasmal; muslimske liv ikke er verdt like mye som all andres. Og jøders liv? Ikke ett ord. Så kan vi kan jo legge til at EU nå fordømmer Hamas for å bruke «sykehus og sivile som menneskelige skjold» – et tema som Wolasmal ikke var inne på i det hele tatt.
Slagsiden
Så har vi alle historiene om de norske statsborgerne og andre med tilhørighet til Norge, historiene om «nordmennenes» triste skjebne, der noen også skal ha blitt drept. Men ingen spør hvorfor de er i Gaza. Norske myndigheter har frarådet reiser til Gaza i over ti år, det samme har Sverige og Danmark. Likevel dro de, 250 fra Norge der halvparten er barn, rundt 800 fra Sverige og (kun) 20 fra Danmark. Men har disse voksne ikke noe selvstendig ansvar?
Eksemplene på den propalestinske slagsiden er mange, altfor mange. Og er det to ting som oppleves fraværende, er det nettopp hva som er faktiske opplysninger og ulike stemmer. Så skjønner alle at det er vanskelig å få verifisert opplysninger, om det så kommer fra Israels militære (IDF) eller Hamas, men mitt inntrykk er at det som kommer fra Hamas tas mer eller mindre for gitt, mens informasjon fra IDF blir oppfattet svært kritisk. Slik som «faktasjekkerne» i Faktisk.no i dag kan fortelle oss hva som ikke beviser Hamas-tunneler.
Eller opplysningene om at IDF angriper sykehus, der pasienter og barn dør i tusentall. Samtidig florerer det med informasjon om Hamas’ utnytting av egen befolkning, som EU nå også har fordømt, men MSM virker uberørt. Nylig sirkulerte en video på sosiale medier, som angivelig viser en sykepleier på et sykehus i Gaza. Hun forteller at det er Hamas som utnytter sykehuset fasiliteter og som tar blant annet sykehusets drivstoff. Samme informasjonen ble gitt søndag av en toppene i Det hvite hus og bekreftet på nytt i går. I går ble det også bekreftet i CNN av en amerikansk tjenestemann, med kunnskap om amerikansk etterretning, at Hamas har en kommandosentral under al-Shifa-sykehuset, som holdes gående med sykehusets drivstoff. I natt gikk IDF til en målrettet operasjon mot Hamas på al-Shifa-sykehuset. En operasjon som legen og aktivisten – og MSMs mye brukte stemme – Mads Gilbert omtaler som «medisinsk rasisme».
Israelske myndigheter har hele tiden under denne krigen manet til evakuering, hvilket de også nå visstnok bistår med fra dette sykehuset, men fra Hamas lyder det motsatt. Hva har Israel å tjene på å ramme sivile når «hele verden» beskylder dem for folkemord og brudd på humanitærretten for krigføring? Selvsagt ingenting, mens Hamas har alt å tjene på det.
Hvem går for langt?
Stadig flere hevder at «Israel har gått for langt» og beskylder dem som nevnt for folkemord og brudd på humanitærretten. Men er det nå så sikkert?
Jeg har brukt store deler av de siste dagene på det som kanskje noen journalister burde gjort; å lese i disse konvensjonene. Det er nok å ta av: Geneve-konvensjonen om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten, med vedlegg (Konvensjon I), Geneve-konvensjonen om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs, med vedlegg (Konvensjon II), Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger, med vedlegg (Konvensjon III), Geneve-konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid, med vedlegg (Konvensjon IV) samt Tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene av 12-08-1949 hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter (Protokoll I), Tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene av 12. august 1949 hva angår beskyttelsen av ofre for ikke-internasjonale væpnede konflikter (Protokoll II) og Tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene av 12-08-1949 om vedtakelse av et tilleggskjennemerke (Protokoll III).
Det mest interessante i dette sammenhengen, er konvensjon IV, spesielt del II. Slik jeg tolker det ligger plikten til å ivareta sivilbefolkning (i denne krigen) både hos Israel og Hamas, da ved at de for eksempel inngår avtaler om trygge soner for de sivile. Ingen av de stridende parter har rett til å benytte befolkningen som skjold eller forhindre sivilbefolkningen å komme seg unna. Angrep skal også varsles. Det er forbudt å ta gisler.
Plikten til å sikre egen befolkning mat, vann, medisiner og andre livsnødvendigheter ligger ikke hos den angripende part, hvis det er grunn til å tro at slike livsnødvendigheter kommer (i dette tilfellet) Hamas til gode. Det heter også at utstyr eller lager tilhørende sivile sykehus ikke kan tas så lenge de er nødvendige for sivilbefolkningens behov.
Å ødelegge løsøre eller fast eiendom som individuelt eller kollektivt tilhører privatpersoner, staten eller offentlige institusjoner, sosiale organisasjoner eller samvirkelag, er heller ikke tillatt – unntatt i de tilfelle hvor militære operasjoner gjør slik ødeleggelse absolutt nødvendig.
Det jeg da ikke forstår, er hvordan man kan hevde at det er Israel som bryter Geneve-konvensjonen og «går for langt» – og ikke Hamas? Mener MSM at siden Israel er militært overlegent så er de uansett den store skurken – som igjen får de fleste politikerne til å dilte i samme sporet? Da tok det altså bare en helg å glemme de grusomheter som Hamas utførte 7. oktober, og det var vel også derfor israelerne valgte å bevise med filmen fra terrorangrepet at de kjemper mot en fiende som må ødelegges fullstendig, dette er krig. Men deres kamp er også vår sivilisasjons kamp mot en kultur som ikke har samme forståelse av «godt» og «ondt» som oss. Den politiske venstresiden har derimot mistet det moralske kompasset for «godt» og «ondt», og ser ikke forskjellen når den ene siden elsker livet og den andre siden elsker døden, slik som danske Astrid Johanne Høg, journalist og vert på 24syvs Blåt Bælte, uttrykte det i Berlingske etter at hun så filmen fra terrorangrepet, en visning på den israelske ambassaden i Danmark, der journalister og politikere glimret med sitt fravær.
Det burde vært mange kritiske journalister og venstreorienterte parat til å studere bevisene denne dagen. Alle de som bruker så mye krefter på å forstå bakgrunnen for Hamas’ angrep. Burde de ikke gi Israels begrunnelse for å bombe Hamas samme oppmerksomhet?
Problemet er ifølge Høg at de ikke skjønner hvem som er fienden.
Aktivister på venstresiden sier de ikke støtter Hamas, men palestinerne. Men hvis du vil kjempe for palestinerne, heter fienden Hamas. Det er Hamas som bruker palestinerne som skjold og gjør fred og dermed fremgang umulig for den plagede befolkningen.
Hvis moraltåken en dag letter, vil altfor mange på venstresiden innse at de har marsjert for Hamas, fastslår Høg.
Det er vel akkurat det som er problemet, altfor mange som har makt over informasjonen, som MSM og akademiske aktivister, tilhører venstresiden, slik som lederen av (danske) Liberal Alliance, Henrik Dahl, har påpekt her på rights.no.