Er palestinske sivile, i særdeleshet palestinske barn og unge, mer verdt enn andre? Det skulle en tro ut fra MSM. Det faktum at Hamas myrdet over 1.400 sivile israelere under deres terrorangrep 7. oktober, voldtok og mishandlet både levende og døde – inkludert barn, samt tok over 200 gisler – inkludert barn, og i tillegg skjøt inn en rekke raketter over Israel, har ikke på noen måte blitt dekket slik som situasjonen i Gaza blir.
Da kan det verken være humanitet eller menneskerettigheter som ligger til grunn, det må være et valg. Et politisk valg.
Sympati som strategi
Hamas strategi med å fokusere på alle de drepte i Gaza kan vanskelig sees på som annet enn en kynisk militær strategi. Ved å få Gazakonflikten til først og fremst handle om de høye menneskelige kostnadene ved krigen, prøver Hamas å frita seg fra ansvaret ved å starte krigen med en makaber massakre på sivile, hevder Hanna Ziadeh, ph.d. i menneskerettigheter ved Universitetet i København, som tidligere har beskrevet seg selv som halvt libaneser og halvt palestiner.
Det er samme holdning som HRS tidligere har uttrykt, for ingen kan kjempe mot bildene av blødende barn, som er essensen av Israels nær umulige oppdrag når de skal nedkjempe terrorgruppen Hamas. Og det selv om Israel – som det eneste demokratiet i Midtøsten – kjemper for sin egen overlevelse. Legger Hamas våpnene ned, blir det fred. Legger Israel våpnene ned, blir de utryddet.
Enhver krig har sivile tap. Ziadeh viser til at i Syria utførte både regimet og jihadistene brutale angrep på sivile, og masselikvidasjoner og teppebombing er blitt brukt systematisk. Senest i forrige uke ble Idlib-provinsen utsatt for flybombing. Det er også indikasjoner på at både regimet og militsene brukte kjemiske våpen mot sivile. FN anslår at antallet krigsofre i Syria er opp mot 500.000, mens rundt 12 millioner har flyktet og ca. 2 millioner er internt fordrevne.
Og hva med Saudi-Arabias krig mot Jemen? Her har millioner av mennesker i årevis levd uten rent drikkevann, stabil strøm eller grunnleggende helsetjenester. FN beskrev i mars i år situasjonen i Jemen som den største humanitære katastrofen i moderne tid, særlig for jenter og kvinner.
Men nå er det Gaza-konflikten som står høyest på «den internasjonale menneskerettighetsagendaen», også i FN. Det er Gaza som mobiliserer de internasjonale sivilsamfunnsorganisasjonene. Det er også Gaza som inntar en makeløs posisjon i internasjonal opinion, både i MSM og på sosiale medier.
Skyldes vår altomfattende opptatthet av Gaza en vilje til å beskytte menneskerettigheter og solidaritet med Gazas tragiske skjebne? Men viktigst; til hvilket formål brukes vår solidaritet? spør Ziadeh.
Politisk motivert
Spør vi arabiske og muslimske ledere er svaret deres at Gaza er unikt tilfelle av undertrykkelse og krigsforbrytelser. Derfor er det vår alles plikt å støtte Gaza og stoppe krigen, som omtales som et «folkemord» fra blant andre Tyrkia. Den siste FN-resolusjonen, som ber om en «umiddelbar, varig og vedvarende humanitær våpenhvile som fører til et opphør av fiendtligheten», fikk 121 medlemsland sitt ja (inkludert Norge), 14 var imot (inkludert Finland, Sverige og Danmark) og 45 avsto fra å stemme. Men det handler ikke om at kun ja-landene vil ha våpenhvile, det handler om noe helt annet.
For samme resolusjon nevnte ikke Hamas ved navn og sier heller ikke noe om de israelske gislene. Det syntes ja-landene åpenbart var greit nok. Undertonen er at Israel er den skyldige, helt i tråd med Hamas’ strategi og som FN innfinner seg med – antakelig fordi FN kuppes av arabiske og muslimske stater. Som vi har poengtert før: det handler mest om penger, makt og internasjonal innflytelse – og nord/sør aksen (eller vestlige/ikke-vestlige land). Sistnevnte er ikke først og fremst er et geografisk skille, men i betydningen kulturell (ikke minst religiøs), samfunnsmessig og politisk tilhørighet.
Derfor tiltrekker da også denne krigen mellom Israel og Hamas, som for øvrig er den femte i rekken, det tyrkiske Erdogans sunnimuslimske brorskap, det sjiamuslimske geistlige styret i Iran og Egypts anti-islamske militærregime. Gaza får også støtte fra Putins Russland, som har funnet tid fra krigen mot Ukraina til å kreve en humanitær våpenhvile i Gaza.
Er det noen som tror at denne samlingen av autoritære regimer er motivert av bekymring for menneskerettigheter og respekt for internasjonal humanitær rett? Når de står sammen, kan det vanskelig være annet enn politisk motivert.
Den religiøse dimensjonen
På 1960-tallet skrev marxistiske organisasjoner kampen mot Israel inn i østblokkens kamp mot vestlig imperialisme. PLO gjorde det til en sak for panarabisk nasjonalisme. Det samme gjelder sivilsamfunnet og dets NGO-er, hvor et motstridende felleskap av gamle kommunister og venstreorienterte internasjonalister lot seg rekruttere av islamske aktivister i store demonstrasjoner under 1970-tallets banner «Free Palestine», mens islamistene jobbet for en jødefritt Palestina, sier Ziadeh.
Etter Israels invasjon av Libanon i 1982, valgte Yasir Arafat i økende grad å inkludere den palestinske saken i en islamsk kamp for å frigjøre Jerusalem og al-Aqsa-moskeen. Da beveget en seg bort fra panarabisk nasjonalisme, som er basert på forestillingen om én arabisk nasjon med felles kultur, og tilbake til panislamismen, som bygger på islam.
Og det er kanskje spesielt den religiøse dimensjonen som får arabiske og muslimske regjeringer, medier og meningsdannere til å redusere Gaza-konflikten til å fokusere på det som oppfattes som den blodtørstige djevelen og maktmisbrukeren Israel. Akkurat slik som vår egen statsminister, Jonas Gahr Støre (Ap), som taler varmt for våpenhvile, og skal ha oss til å tro at Gaza-konflikten må frikobles fra religion. Som om koplingen mellom ekstrem islamisme og antisemittisme ikke eksisterer. Alle skal være trygge i Norge, messer Støre, men trygghet krever mer enn ord. Israel vil også ha trygghet for sine borgere, men hva er Hamas’ førsteprioritet?
Flere, slik som Tyrkias president Erdogan og Irans utenriksminister, Hossein Amir-Abdollahian, mener Hamas er en frigjøringsorganisasjon. Selv Egypts leder, general Sisi – som har utryddet Hamas storebror i Egypt, Det muslimske brorskap – reduserer konflikten til et spørsmål om å beskytte sivile og gi humanitær hjelp. Akkurat dét burde kanskje Magdi Omar (som har har egyptisk far) tenke på, siden han mener at VGs politiske redaktør Hanne Skartveit har tatt Israels side i konflikten i Midtøsten.
– For om det ikke finnes en balansert måte å dekke terrorisme på, så skal det ikke finnes en balansert måte å dekke krigsforbrytelser på. Da kommer dere i så fall til å falle, sier Magdi Omar.
Men akkurat dette med krigsforbrytelser er et tveegget sverd.
Mobilisering av opinionen
Som Ziadeh påpeker ligger Hamas sin styrke i det faktum at deres militære infrastruktur er uadskillelig fra Gazas sivile infrastruktur. For selv om det er flere ting som tyder på at Israel bryter de internasjonale reglene for beskyttelse av sivile, på samme måte som det er bevis for at Hamas bryter de samme reglene – og ikke bare under terrorangrepet 7. oktober.
Hamas’ måte å føre krig på bryter med internasjonale krigslover fordi de internasjonale krigføringsreglene krever at begge parter i en krig skiller sine militære installasjoner fra sivile områder. Hvor rettferdig eller urettferdig vi enn mener den palestinske saken er, må vi innse det groteske i å kreve at Israel skal bære et større ansvar for sivilbefolkningen i Gaza enn det Hamas selv gjør.
Å få Gaza-konflikten til hovedsakelig å handle om de høye menneskelige kostnadene ved krigen, er en strategi for å frigjøre Hamas fra sitt ansvar med å starte krigen med makabre massakre av sivile. Denne form for «ideologisk krig» er viktig i alle konflikter, idet den veier tungt når våpnene legges ned og partene skal finne en politisk enighet. Men i Gaza-konflikten spiller mobilisering av opinionen mot krigen og for fred en rolle i selve planleggingen av krigen og dens utfall, fastslår Ziadeh.
Den følger således et mønster fra de fire forutgående krigene. De militære aksjonene blir umiddelbart fulgt av muslimsk fordømmelse, tett fulgt av et økende internasjonalt opprop om krigens uutholdelige konsekvenser for Gazas sivile. Den internasjonale opinionens holdning og sympati er med andre ord inkludert i Hamas’ strategi som en faktor før avslutningen av militære operasjoner.
Israels militærstrateger vet at de må bruke maksimal styrke på kortest mulig tid. Hamas’ ledelse vet at de må holde ut så lenge som mulig og iscenesette Gazas martyrdom, inntil internasjonalt og regionalt press – som følge av sympati for Gazas sivile – blir til politisk valuta, som tvinger Israel til å avslutte sitt overlegne militærmaskineri for å tvinge frem et kompromiss, sier Ziadeh.
Endret charter
Selv om Hamas benytter samme sympati-strategi og regner med at på ett eller annet tidspunkt vil vestlige ledere, kanskje ikke minst USA, sette en stopper for israelske krigshandlinger. Det selv om Israel denne gangen har erklært at de skal ta Hamas «ut». Samtidig har Hamas lært, slik som en rekke muslimske land utnytter demokratiet og de demokratiske spillereglene.
Som da al-Aqsa-moskeen i 1969 ble brannherjet etter ildspåsettelse. Dette ble den direkte foranledningen til grunnleggelsen av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), ifølge SNL. OIC benytter enhver anledning til å fremme muslimske interesser i Europa, blant annet via overnevnte FN. I for eksempel FNs menneskerettighetsråd utsettes Israel gang på gang for kritikk, som vi har omtalt i en rekke saker fra midt på 2000-tallet. Merk så at i kjølvannet av Hamas terrorangrep 7. oktober ble det avholdt ett minutts stillhet i FNs menneskerettighetsråd – ikke for brutalt nedslaktede sivile israelere, men for palestinske ofre. Tror noen det er tilfeldig?
Samme taktikk råder i Hamas. Deres første charter vedtatt i 1988 var beryktet for sin polemiske tone, religiøse determinisme og antisemittiske uttalelser, slik SNL beskriver. Charteret ble revidert i 2017, uten noen offisiell forklaring. Men det trenger vi antakelig ikke, fordi endringen består hovedsakelig av fire punkter:
- Bort med antisemittismen.
- Demping av religiøse definisjoner.
- Hamas fjerner seg fra Det muslimske brorskapet.
- Hamas holder fast ved at de ikke anerkjenner staten Israels legitimitet, men anerkjenner Israel som en realitet som de må forholde seg til.
Du kan lese en utdypning av dette hos SNL, men det er lite eller ingenting som tyder på at dette er annet enn ordgyteri for vestlige øyne og ører.
SNL har også en norsk versjon av hele charteret, og til det må en vel bare legge til at Allah er oversatt til Gud (her er den engelske versjonen). Men charteret viser i all sin gru hvor religiøst forankret denne konflikten er.