Fengsling av barn bør absolutt problematiseres, også når fengslingen gjelder barn som har forsøkt å drepe jøder. Å sperre 13-åringer inne i fengsel er en sanksjon som synes fjern og brutal for de aller fleste i den vestlige verden, og Israels praksis på dette området bør definitivt debatteres. Da må det debatteres med utgangspunkt i realiteter, ikke med utgangspunkt i ren virkelighetsfordreid propaganda.
Rødts Sofia Rana er styremedlem i Antirasistisk senter og organisasjonens ansikt utad. Hun var i gang på sosiale medier før terrorofrenes kropper var kalde i Israel i oktober, hvor hun skrev at det er «fælt når væpnet kamp går utover sivile», men at «motstand er et legitimt svar på … urettferdighetene». Vi omtalte aktiviteten hennes sist i saken Hvor er antirasistene når jødene trenger dem, der vi påpekte nettopp at antirasistene har valgt side med dem som truer jødenes sikkerhet, og Rana holder det fortsatt gående både på Facebook og X der hun promoterer den palestinske «frigjøringskampen».
Kontrasten
For få dager siden delte Rana sin bekymring for Ahmad Manasra, som har sittet fengslet i Israel siden han gikk til knivangrep på en jevnaldrende jødisk gutt og en 25 år gammel jødisk mann.
At gutten er fengslet «for ingenting» er selvsagt ikke sant. Drapsforsøket han begikk ble filmet og levner liten tvil om at gutten er skyldig i det den israelske militærdomstolen dømte ham for. Han var videre ikke 12 år, men 13 år gammel da han begikk knivangrepet.
Når en 13-åring utfører et slikt angrep er noe riv, ruskende galt. Ranas analyse er åpenbart at barnet lever under okkupasjon og dermed forsøker fortvilet å gjøre opprør, men det er en svært lite egnet analyse for å forstå hvordan et barn uten skrupler angriper andre mennesker med kniv. Ranas videre tolkning er et godt grunnlag for å forstå det Rana ikke forstår.
«Palestinske mødre må være verdens tøffeste og tålmodige. Jeg skjønner ikke hvordan de holder ut. Jeg skjønner heller ikke hvordan folk fortsatt kan forsvare denne settlerstaten som fengsler barn, dreper folk over en lav sko og ser på befolkninga de har kolonisert som dyr», skriver Rana.
Og hun tar feil så det svinger. Palestinske mødre er ikke tålmodige. De er voldelige. Ikke ørefik-voldelige, men grovt voldelige. 13-åringens adferd er høyst sannsynlig et resultat av en barndom med grov vold, vold han har blitt utsatt for hjemme, og antakelig også i skolen. Det er slik at vold avler vold, og volden i palestinske hjem er grovere og mer hyppig enn i noe annet arabisk land. Dette vet man, og det finnes en rekke ulike forskningsprosjekter som har konkludert med det samme.
Barndomserfaringer
I databasen Science Direct finner man en rekke forskningsrapporter, og i kategorien Child Abuse & Neglect, altså barnemishandling og neglekt på norsk, finner man en gjennomgang av funnene i rapporten Sammenligning av disiplinære metoder brukt av mødre i Palestina og Qatar. Funnene viser at de palestinske mødrene skårer høyest på forekomst av generell fysisk vold mot barn, grov fysisk vold mot barn, samt psykisk vold mot barn. De er gjennomgående ekstremt voldelige, det er uvanlig å vokse opp i et ikkevoldelig hjem i de palestinske områdene.
Rapporten er kanskje for spesielt interesserte, men den viser ikke bare til sammenlikningen mellom Palestina og Qatar, den viser også til andre undersøkelser, gjennomført blant annet av UNICEF, som har akkurat samme funn. Dette er altså etablert kunnskap i fagmiljøene, og det er viktig for å forstå voldspotensialet hos unge palestinere. Volden er et kulturelt fenomen, og det kommer hjemmefra.
(…) tre fjerdedeler av barn 2–14 år hadde opplevd voldelig disiplin mens bare 20 prosent opplevde ikke-voldelig disiplin. Ratene for fysisk avstraffelse i de arabiske landene som deltok, som inkluderte Algerie, Egypt, Irak, det okkuperte Palestina, Syria og Jemen, var mellom 62 prosent og 83 prosent med Palestina rangert høyest. En annen studie, støttet av UNICEF og utført av Palestina Central Bureau of Statistics i 2014, viste høye forekomster av voldelig disiplin og lave forekomster av ikke-voldelig disiplin, med ikke-voldelig disiplin på 6 prosent og eventuell fysisk avstraffelse på 73 prosent, som inkluderer alvorlig disiplin på 23 prosent (Palestina Central Bureau of Statistics, 2015).
En studie av 97 mannlige ungdommer i alderen 15-19 år på Gazastripen avslørte høye forekomster av fysisk og følelsesmessig mishandling.
(…) I det okkuperte palestinske territoriet viste en studie av 58 statlige, ideelle og private institusjoner som tilbyr tjenester for misbrukte og forsømte barn at 77 prosent av disse institusjonene rapporterte at fysisk mishandling var den hyppigste typen mishandling de håndterte, etterfulgt av psykisk mishandling på 70 prosent. Forsømmelse av barn forekom moderat ofte, hos 41 prosent av institusjonene, mens 29 prosent sa at de håndterte forsømmelse noen ganger eller sjelden.
Sammenlikner man disse skyhøye forekomstene av vold i oppdragelse med Vesten forøvrig, Israel eller Norge for den saks skyld, er forskjellene enorme. Grov vold i Norge er svært uvanlig, selv om det forekommer her også i omlag 5 prosent av familiene (betydelig høyere forekomst i innvandrerfamilier).
Det handler om kultur
Med kunnskap om at ulike erfaringer i tidlig barndom gir ulike livsanskuelser når man blir voksen, er det nyttig å se på hvilken funksjon og verdi barndommen har i ulike kulturer, også den palestinske.
De kulturelle forskjellene mellom vestlig barneoppdragelse og barneoppdragelse slik den foregår i store deler av de muslimske landene er store. I de palestinske områdene er volden så uttalt i alle ledd at det er helt umulig å se bort fra.
I saken Inni er vi ikke like, belyste jeg særtrekkene ved barneoppdragelse i de samme arabiske landene som belyses i forskningen.
Barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig, og barn kan selges eller giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter.
Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker (…) er ekstremt krenkbare som et resultat av en barndom med mange krenkelser.
Det handler om repetisjoner. Det er repeterte, negative erfaringer som gjør at evnen både til samhandling med andre, empati og læring blir dårligere. Det bør være unødvendig å nevne at ikke alle muslimer og/eller migranter har disse erfaringene, men mange har nettopp disse kulturelle repetisjonene av det som i Norge anses å være dårlige omsorgserfaringer. Det vises i statistikk over både frafall fra skole og arbeidsliv, samt ikke minst i volds- og sedelighetsstatistikk, som for øvrig er en indikator på manglende evne til empati.
En barndom i kollektivistisk kultur står i sterk kontrast til en barndom i vårt individfokuserte tillitssamfunn.
Barndommen har en egen verdi, den er lang og strengt overvåket, og fravær av fysisk og psykisk vold er en forutsetning for å beholde omsorgsrett over egne barn. Barn er ikke foreldrenes eiendom, men har individuelle rettigheter. Barndommen er lang, og det er både ulovlig og utenkelig å gifte bort barn.
Foreldre skaper verden
Som barn er det foreldrene dine som skaper din verden. Hvis du erfarer som barn at livet med foreldrene dine er vondt og stressende, så lærer du at verden er vond og stressende. De repeterte erfaringene legger seg som en fast oppgått sti av sannhet: Andre vil meg ikke noe godt, andre er slemme mot meg.
Tilsvarende vil en oppvekst med foreldre som er oppmerksomme og kjærlige, gi en tro på at verden er et oppmerksomt og kjærlig sted. De repeterte erfaringene legger seg som en fast oppgått sti av sannhet: Andre vil meg vel, andre er snille mot meg.
Selv i møte med ukultur, vold, voldtekter og knivstikkinger, fortsetter nordmenn å ha en urokkelig tro på at innvandrere egentlig vil oss bare godt og er bare snille. Det er av samme grunn Rana og hennes like finner klangbunn hos nordmenn som roper om israelske overgrep, men snur seg vekk straks man pirker i hvor brutale og rent ut bestialske Hamas-angrepene mot de sivile israelerne var. Da blir de tause, vet ikke hva de skal si, annet enn å gjenta mantraet om at det er flere drepte palestinere – og særlig barn.
For et par uker siden skrev tidligere barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister og senere kjent byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, Inga Marte Thorkildsen (SV), følgende om barn som dør i Gaza:
Visste du at
• Barn er lavere. Dermed er de mer sårbare for å bli truffet av splinter?
• Barn har mindre blod enn voksne. Dermed blør de ut raskere?
• Barn har mykere skjelett. Dermed kan splintene trenge dypere inn i kroppene deres?
Derfor dør det så mange flere barn enn voksne på Gaza, jeg lærte det nå.
Det er lett å la seg kaste ut i fordømmelse av israelsk krigføring i møte med slike argumenter, men argumentene utelater det aller viktigste: Til tross for utallige oppfordringer om å forflytte seg, befant familiene seg der fortsatt. Barna dør fordi de er der. Det er foreldrene som har bestemt at de skal være der, til tross for at de med det risikerer at barna dør. Enhver som har fulgt sendingene til Al Jazeera har også kunnet registrere noe annet som er ganske påfallende i en krigssituasjon: Bak journalistene som har rapportert fra gatene, beveger folk seg som vanlig i gatene, og gjennomgående ser man barn gå alene, Mange barn, ofte tre, fire, fem i flokk, helt uten noen voksne med seg. Få uker etter krigsutbrudd. Utløser ikke det synet noen tanker om ulikheter i kulturer?
Reelle alternativer
Jeg er ikke tilhenger av fengsling av 13-åringer, selv ikke av 13-åringer med drapsforsøk i bagasjen, men jeg er definitivt tilhenger av at noe må gjøres med dem, og dette «noe» er neppe å la dem gå fritt rundt og gjenta livsfarlige angrep. Følger man den spesifikke saken til Ahmad Manasra, har Amnesty vært harde i fordømmelse av israelsk fangenskap av gutten. Det framkommer at han har dårlig mental helse og at han har sittet isolert (det er isolasjonen som er definert som tortur). Men også Amnesty setter kjerra foran hesten i kritikken sin, akkurat som Rana.
Når man kritiserer Israel på den måten Rana gjør, luker man samtidig bort en rekke vesentlige momenter som bør diskuteres, enten man diskuterer israelsk praksis spesielt eller behandling av voldskriminelle unge muslimer generelt. Det faktum at de utgjør livsfare for omgivelsene forsvinner, men i realitetenes verden forsvinner dette faktumet ikke. Løslatelse og «hjem til mamma» er også et farlig alternativ, da man vet at nettopp mor er den kanskje største radikaliseringsfaktoren i guttens liv. Det er den voldelige oppveksten som har gjort gutten drapsberedt i utgangspunktet. Det er avgjørende for å fremme kritikk at man faktisk forholder seg til virkelighet, ikke til ideologisk propaganda. Det er åpenbart at knivbærende, drapsparate ungdommer må vekk fra gatene der de kan drepe folk, så debatten bør heller dreies mot å finne ut hvor de skal være og hvem som skal ha ansvaret for dem. Det kan godt være at Israel ville vært tjent med bedre institusjoner for å håndtere ekstremvoldelige barn som går til terrorangrep,men det er det som er det logiske alternativet, ikke påstanden om at alt blir bra bare stakkars, ventende mor får sin sønn hjem.