I morges lyttet jeg som alltid til Nyhetsmorgen, med kaffekoppen i hånda og en rask kikk på Facebook før arbeidsdagen, slik sikkert mange andre også tilbringer morgenen. En bekjent hadde fått opp et minne om sine refleksjoner etter å ha sett Debatten for 11 år siden. Tilbake i 2012 hadde sendingen omhandlet ekstremisme, og da jeg fant fram programmet på NRKs nettsider, var introduksjonen som følger:
Hva har gått galt når fredelige norske muslimer blir ekstremister? Hvem har skylda hvis terroren er kommet nærmere Norge, slik Fremskrittspartiet påstår.
Min Facebook-venn hadde skrevet den gang, i 2012, at han hadde lært av Jonas Gahr Støre at den ekstremismen vi nå ser, må frikobles fra religion. Han hadde videre bitt seg merke i at koplingen mellom ekstrem islamisme og antisemittisme ikke ble nevnt. Elleve år senere lurte han på hvor mye debatten egentlig har beveget seg i løpet av årene som har gått, og svaret kom som bestilt da Nyhetsmorgen kunne introdusere statsministeren.
Det skal nevnes at før Støre ble to jenter som opererte som jødiske veivisere intervjuet. De har som oppdrag å opplyse om jødedom og antisemittisme når de besøker skoler, og på bakgrunn av den voldsomme økningen i jødehat og trusselhendelser mot jøder ikke bare i Norge, men over hele Europa, fortalte de om en hverdag som er vanskelig i dagens situasjon, og at jøder nedtoner religiøse markører for egen sikkerhet. Jentene fortalte om at det var vondt og vanskelig å tenke på familie og venner i Israel etter terroren, og at de også syntes det var forferdelig å se sendinger fra Gaza. Og deretter var det altså duket for statsministeren.
– Engasjement
– Jeg tror jeg vil si bare veldig sterkt at jødene våre i Norge, det er en liten minoritet, de skal være trygge i Norge, som alle andre i Norge skal være trygge. Vi skal lytte når disse veiviserne, som gjør en veldig viktig jobb med å reise rundt på skoler og forteller om hva den jødiske identiteten er, forklarer og opplyser, sa Støre.
At de er en liten minoritet har Støre rett i. Det finnes omlag 2.000 jøder i Norge, og de er dermed i sannhet en sårbar minoritet. Deretter fortalte Støre at historien er viktig.
– Vi skal lytte til dem, også skal vi lytte til historien, fordi antisemittismen er et fenomen som har vært tilstede i samfunnene våre opp gjennom generasjoner, ført til fryktelige hendelser som under andre verdenskrigen, men som finnes i, hva skal vi si, befolkningen, eh, i veven av meninger i vårt samfunn som vi skal være veldig på vakt mot, fordi det kan lede til diskriminering og til vold. Så da skal vi si ifra tidlig, og jeg berømmer at det mosaiske trossamfunn deler de opplevelser som jøder har i dag, sa Støre.
Hvilke opplevelser det mosaiske trossamfunn har delt, nevnte Støre ingenting om. Det var ingen gjengivelse av hærverk mot hus og hjem, ingen gjengivelse av bombetrusler eller oppskårede dekk på barnevogner, som er noen av de hendelsene Det Mosaiske Trossamfunnet har beskrevet i sin bekymringsmelding. Støre valgte en annen tilnærming:
– Konflikten i Midtøsten har alltid vært en kime til stort engasjement, bekymring og sterke følelser, så det er godt vi får dette frem. Vi har handlingsplaner mot antisemittisme, mot den type holdninger, og det skal vi holde fast ved og være veldig oppmerksomme på, sa statsministeren.
Å bagatellisere antisemittisme som «engasjement» er kanskje ikke direkte passende overfor mennesker som nettopp har vært vitne til den største nedslaktingen av jøder siden andre verdenskrig, men ordet «engasjement» ble brukt flere ganger senere i intervjuet, så tilfeldig kan ordvalget umulig ha vært.
– Ikke krig mellom religioner
– Krigen mellom Israel og Hamas sprer mørke skygger også her hjemme. Også her har folk ulike syn på krigen. I ettermiddag har du sammen med barne- og familieminister Kjersti Toppe invitert til dialogmøte med tros- og livssynsorganisasjoner. Hva skal skje der?
– Ja, det er viktig å si at krigen i Midtøsten, er jo ikke er en krig mellom religioner. Ofte blir det en overføring kan man si, på den måten til, eh, som engasjerer religiøse samfunn, men det er tross alt en inngang for oss til å kunne nå ha en samtale i Norge, med, eh, det mosaiske trossamfunn, med jødene våre, med muslimske dialognettverk, katolske kirker, kristne menigheter… Det er stort engasjement. Det er mange som har slekninger som er nå berørt, kjenner folk og er nå veldig preget av dette. Og vi skal jo fortsatt ha det trygt i norske gater. Vi skal ha mulighet for å snakke sammen om det som skjer. Norge er jo sterkt engasjert i å få til en våpenstillstand og komme med unnsetning til de som lider nå veldig brutale overgrep i Gaza. Og Norge har fordømt de fryktelige terrorangrepene som Hamas rettet mot Israel for litt over tre uker siden, forklarte Støre.
At det ikke slår Støre at det merkelig å kalle inn trossamfunn for å snakke om antisemittisme og på samme tid insistere på at det ikke er en religionskonflikt, er påfallende i seg selv. Når han nevner ethvert trossamfunn som om de er like «engasjerte», kunne han kanskje allernådigst sagt noe om hvorvidt det er kristne, katolikker eller muslimer som gjør det utrygt i norske gater. En viss ærlighet om eget engasjement for våpenstillstand kunne også vært på sin plass.
FN-resolusjonen om våpenhvile var Norge eneste nordiske land til å signere, og det er ikke underlig. I motsetning til Støre, som det tok lang tid før innrømmet at Hamas er en terrororganisasjon, inneholdt ikke FN-resolusjonen ett ord om Hamas.
Vis forståelse for muslimene
Troen på den fruktbare dialogen lever dog videre hos statsminister Støre, og hvem som skal bidra til hva kan man selv lese mellom linjene.
– Men vi må ha en måte å snakke om dette på, møte hverandre, og det har jeg vært opptatt av, jeg har besøkt synagogen, besøkt moskeene, og nå inviterer jeg dem inn til oss, slik at de kan ha en god samtale om det nå i ettermiddag.
– Hva håper du skal komme ut av dette møtet?
– Jeg håper det blir bedre forståelse, min erfaring er at denne type dialog mellom livssynssamfunn i Norge er en veldig sterk tradisjon som organisasjonene selv har utviklet, det er ikke noe myndighetene har bestemt, det er en veldig kvalitet, mente Støre.
Tja, den kvaliteten tror jeg Støre kan ta med en stor klype salt. «Det er ikke så stor forskjell på Mehtab Afsar fra Islamsk Råd Norge og en vanlig norsk geistlig: Smørglatt retorikk, konfliktunnvikende og nedlatende» het det fra min Facebook-venn i hans elleve år gamle observasjon av Støre. Beskrivelsen er ikke mindre treffende i dag.
– Og jeg ønsker det jo slik at hvis jøder føler seg utrygge, så skal jo også representanter for de muslimske samfunnene stille opp for dem. De som nå opplever å ha slektninger på Gaza, som opplever lidelser, de skal oppleve at andre miljøer i Norge også har forståelse også for den situasjonen de er i, det må vi vise som et demokratisk samfunn, vi må vise humanitet, sa Støre.
Og glattere og mer tåkete kan det neppe bli. Hvis de føler seg utrygge? De er utrygge, politiet har hentet ressurser fra resten av landet for å prøve å holde det trygt for jødene etter hatet som syder og marsjerer taktfast i gatene siden Hamas-terroren. Støre har ennå ingen vilje til å se hva fundamental islam er, selv når den skrikende roper om jøder i norske gater.
– Jeg tror dette som nå skjer og som utspiller seg og vi ser bilder av hver dag, har en enorm påvirkning på folk, særlig på unge mennesker, og da må vi være tilstede og snakke sammen og ikke la dette lede til at det blir konflikter i Norge. Dette er ikke en norsk konflikt, Norge skal ta sitt standpunkt i FN, hvor vi skal bidra til at vi får en slutt på denne krigen og får inn hjelp, men her i Norge må vi holde dørene åpne til at vi snakker godt sammen, avsluttet statsministeren.
Vil ikke lære
Støre har ikke lært noe som helst siden 2012. I Debatten den gangen sa Hege Storhaug klart og tydelig ifra hvilke holdninger som formidles fra moskémiljøene, og advarte om hva unge muslimer læres opp til å tro og mene. Siden den gang har volden eksplodert, gjengene som har innvandret til Sverige har etablert seg i Norge, og politiet mistet kontroll over utviklingen – og sist, men ikke minst; den jødiske minoriteten i Norge opplever antisemittiske angrep.
Det manglet ikke på advarsler. Tankene går til avdøde Walid al-Kubaisis kronikk i VG 5.juli 2015, gjengitt her med forfatterens vennlige tillatelse:
Etter 22. juli ble offentligheten kapret av venstreradikale debattanter, eller debattanter som hører til institusjonelle antirasister. De skapte en konsensus som ligner på et mediesystem som har immunitet mot reform og endring, slik at man kan bli stemplet som islamofob, rasist, eller bli tatt for å være muslimhater om man sier «jeg liker ikke islam» eller «jeg liker ikke hijab.» Som poeten Håvard Rem formulerer:
At frafalne kvinner blir steinet
Er selvsagt helt forrykt
Men å mase om det,
er egnet til å utlyse fremmedfrykt.
At noen henger en homse
Er selvsagt kraftig kost.
Men å vekke det vestlige grumset
Kan utløse holocaust.
Vi opplever nå at enhver som reiser spørsmål om det flerkulturelle samfunn automatisk blir stemplet som representant for en uakseptabel mening. Det er en etablert holdning blant mange debattanter at kritikk av multikulturalisme ødelegger for muligheten til å etablere og rotfeste den. Mens i stor skala er det flerkulturelle blitt en feilslått politikk i Vest-Europa.