Kanskje det kan komme noe godt ut av krigshelvetet i Israel og Gaza for oss i Vest-Europa. Vi blir tvunget til å ta en realitetssjekk innen innvandringens konsekvenser.
I en rekke artikler siste ukene har vi belyst hvordan særlig innvandrede krefter som anses som gode demokrater og viktige dialogpartnere, har høyst urovekkende holdninger til det som skjer i Midtøsten nå. Det er en skremmende forskjønnelse av Hamas og denne terrororganisasjonens handlinger 7. oktober, ja, rett og slett full benektelse av overgrepene på sivile. Kanskje noe av det mest skremmende er den ekstreme vrangviljen til å forholde seg til faktiske dokumenterte forhold, og hvordan man våger å gå høyt på banen med det man bør vite at omgivelsene vet er rene løgner.
Men det er slik æreskulturen fungerer. De med makt har ingen grenser for hva de lyver om, vel vitende at så godt som ingen våger opponere, for da «faller øksa», og man faller i beste fall i unåde.
Ingen navn nevnt, men heller ingen glemt.
En dansker roper varsku
Det er nettopp disse mekanismene danske Henrik Kokborg har registrert, og Kokborg er ingen hvem som helst: I 12 år har han kurset til sammen 40.000 politi, lærere, helsepersonell og sosialarbeidere i forhold knyttet til hvordan kultur og religion påvirker integreringsprosessen. Den siste tidens krigshandlinger i Israel og Gaza har gitt Kokborg en dypt foruroligende oppvåkning.
Kokborg sier at fagfolk innen sentrale offentlige (integrerings-) segment har mistet troen på en fredelig sameksistens mellom dansker og nye landsmenn (landsmenn på papiret).
Kokborg knuser ideen som har trivdes så godt blant politikere, medier og akademikere, om at det er sosioøkonomiske forhold som er den integreringsmessige hemskoen.
I en kronikk i Netavisen Pio sier han at Israel–Hamas-krigen har presset et holdingsskifte frem blant fagfolkene han underviser. De ser nå at svaret på integreringsgåten er å finne i kulturelle og religiøse forhold.
De fleste innvandrere hadde jo dårlig utdannelse, var påvirket av fattigdom og hadde kanskje også krigstraumer med i bagasjen. Og derfor arbeidet fagfolkene ut fra disse forklaringsmodellene, godt støttet opp under av de fleste forskere.
Man har altså lett etter løsninger ut fra helt feil premiss.
Ikke minst er dette feile premisset tydelig når man ser på integreringen av 2. og 3. generasjon. De har vokst opp i fredelige Danmark omsluttet av en trygg og raus velferdsstat.
Det er stadig store problemer og tunge sosialsaker blant særlig barn og unge fra familier med etnisk minoritetsbakgrunn.
Enn helt annen adferd og normkultur
Ikke minst er begrepet «respekt» av interesse i denne sammenhengen. Vi som har levd innen innvandringsfeltet i flere tiår, har ikke kunnet unngå å bli fortalt at «de» har så mye mer respekt for sine eldre, eksempelvis, enn det vi har. Man adlyder dem som er eldre enn en selv. Ta denne teorien med inn i norsk skole i dag, der lærere i risikerer å bli lemlestet for livet av unge med æreskulturen i bagasjen. Man har en adferd som står himmelropende lang fra den norske eller danske kulturen.
Disse ulike normene for adferd har selvsagt forplantet seg inn i de offentlige etatene ettersom ikke-vestlige fra klankulturer har gjort sin entré, endog kvotert inn av våre velmenende politikere. Klankulturens møte med vår myke, demokratiske, humanistiske kultur blir en gigantisk kollisjon. De kulturelle og religiøse konfliktene er nær sagt uoverkommelige, opplever danske fagfolk.
Det skaper gnisninger og utrygghet, og går utover trivselen og det kollegiale fellesskapet.
Endringene har særlig blitt synlige de aller siste årene. Ikke minst de siste ukene etter krigen mellom Hamas og Israel har de blitt så godt som umulige å benekte.
Det var ikke noe jeg hørte om for bare tre år siden, men nå hører jeg hvordan kommunale ledere ser seg nødt til å velge bort søkere med minoritetsbakgrunn fordi kandidatene for eksempel ikke anser kjønnene som likestilte.
I fryktens navn våger ikke lederne å formilde dette utad. Altså ser vi den samme feigheten vi har sett i alle år rundt innvandrede problem knyttet til kultur og religion.
Nå som krigen raser i Midtøsten sprekker den falske idyllen opp. Fagfolk prøves tvunget til å ta stilling i krigen mellom Hamas og Israel.
Mange føler seg presset av sine muslimske kollegaer til å velge side i konflikten.
«Vi ser din taushet. Du støtter apartheid og drap på barn med din taushet», blir det skrevet i oppfordringer som sendes rundt både i direkte meldinger og i åpne oppfordringer på sosiale medier.
Om ikke dette var ille nok, er det faktisk verre enn som så. Fagfolk opplever at det oppfordres til jihad i skolene.
Andre opplever aggressive barn og unge som i skolenes og ungdomsutdannelsens læringsmiljøer sprer hat mot jøder, og oppfordrer til jihad og Israels utslettelse.
Ikke underlig for oss som har vært våkne gjennom årene: Fagfolkene opplever at de knapt ser forskjell på IS-tilhengere og palestinatilhengere. Kokborg ser selv ut til å ha gått gjennom en vekkelse siste tiden, for han sier dette:
I løpet av de tolv årene jeg har undervist fagfolk, har jeg aldri opplevd noe lignende.
Aldri noensinne har en kursdeltager gitt uttrykk for at hun ikke lenger tror at vi i fremtiden kan leve fredelig sammen. Men bare denne uken har jeg opplevd flere enn tjue personer gi uttrykk for dette.
De som forteller dette, sier det ikke åpent i plenum eller i mediene. Den opplevelsen av avmakt fagfolkene har er altså en «taus kunnskap som kun svært få får kjennskap til», forteller Kokborg.
Han avrunder mot slutten med denne salven av erkjennelse:
Hvis dem som står i spissen for å skape en bedre integrering ikke lenger tror tror på at arbeidet deres nytter – hva gjør vi så?
En urovekkende undersøkelse
Jeg er faktisk ikke så overrasket over hva Kokborg og kolleger opplever. For integrering har for HRS og meg først og fremst handlet om verdiene, ikke om du er utdannet lege eller av helsemessige årsaker tvinges over på uføretrygd. Denne erkjennelsen ble ytterligere forsterket da vi i 2008 registrerte en undersøkelse blant muslimske studenter i Storbritannia. Målingen er den mest omfattende i Storbritannia og andre europeiske land blant muslimske studenter, så langt jeg har registrert. 600 kvinnelige og mannlige studenter ved 12 universitet deltok i undersøkelsen.
De sentrale funnene var:
- 40 prosent av studentene ønsker at sharialover blir en del av britisk lov. Av disse ønsker 21 prosent dette «veldig», mens 19 prosent svarer at de er «ganske» støttende til en slik utvikling.
- Nesten en tredjedel, 32 prosent, rettferdiggjorde drap i religionens navn. Fire prosent av disse mente drap var legitimt for «å fremme og opprettholde religionen», mens 28 prosent mente drap var legitimt hvis religionen var «under angrep». 56 prosent sa dette gjaldt uansett hvilket land problemstillingen oppstod i, islamsk eller ikke-islamsk.
- 33 prosent av studentene sier at de «veldig» eller «ganske» gjerne ser et verdensomspennende kalifat underlagt islamsk lovverk. Hele 42 prosent sier i tillegg at de «ikke vet» om de ønsker dette.
- 6 prosent vil at frafall fra islam skal straffes med døden i henhold til sharia. Videre mener 45 prosent at de som faller fra, skal få mulighet til å ombestemme seg gjennom påvirkning fra autoriteter i omgivelsene.
- Tre av fem mener det er viktig at muslimske kvinner bruker slør. Halvparten av disse mener at det er «veldig viktig» og den andre halvparten sier det er «ganske viktig».
- 48 prosent mener sosial omgang mellom kjønnene ikke eller i liten grad bør aksepteres.
- En av fire har «liten» eller «ingen» respekt for homofile.
I 2008 var en av fire muslimske studenter på britiske universitet medlem av islamske studentorganisasjoner. Blant disse studentene ser man gjennomgående langt sterkere støtte til fundamentalistisk islam enn blant de andre muslimske studentene Eksempelvis vil hele 65 prosent av disse at sharialover skal innlemmes i britisk lov. Støtten er «sterk» blant 40 prosent av dem, mens resten er «ganske» støttende til en slik tanke.
Denne undersøkelsen bekreftes nå indirekte av danske integrerings-fagfolk, og gir oss ytterligere et skudd for baugen hva gjelder troen på integrering blant særlig moské-organiserte muslimer.
Man kan ikke få gjentatt ordene til Samuel Huntington ofte nok: «Islams grenser er blodige», og disse grensene trekkes helt inn i klasserom, barnehager, og blant offentlige ansatte. Islam vil dominere. Islam krever underkastelse.