Den politiske høyresiden, eller det som venstresiden, inkludert mediene, ynder å kalle høyrepopulister eller høyreekstreme, gjør det svært godt i de fleste land i Europa. Det skremmer vettet av de mange etablerte partiene. Høyrevinden soper med seg gamle venstrevelgere på sin vei.
Velgerne går (mer) til høyre på grunn av en feilslått innvandringspolitikk, for oppvakte velgere ser hva som er på vei til skje: Europa svekkes i raskt tempo. Konflikter fra Midtøsten og andre deler av verden tiltar i Europa. Islam vinner terreng og endrer Europa kulturelt. Migranter uten nødvendig kompetanse for Europas arbeidsmarked blir bare flere og flere. Kriminaliteten tiltar og blir råere. Forfallet i skolene skyter fart. Dette er enormt kostnadskrevende – og skjer på bekostning av Europas egne borgere.
Hvem tar vare på Europa?
Illegale migranter tar seg til Europa uten spesielle problemer, for det er visstnok veldig inhumant å tvinge dem til å snu ved grensen (Frontex’ såkalte push back-aksjoner). Men kritikerne av disse aksjonene, som ikke minst er diverse NGO-er som lever særdeles godt av innvandring og gir dem de riktige bilder og fortellinger for å tigge mer penger, har aldri forklart hvordan man ellers skal forsvare EUs yttergrenser – slik som lovet av «alle». Da er kritikerne plutselig verken politikere eller økonomer. Sannheten er at de er uten ansvar og kjemper for å beholde egen business, mens de politiske kritikerne forsøker å holde sin internasjonale karrierevei ren. Hvem tar så vare på Europa?
Da folkevandringskrisen, som mange enda insisterer på å kalle flyktningkrise, brøt løs i 2015, var de mest sjokkerte de ignorante EU-toppene. Når EU-kommisjonen oppdaget hva som foregikk og i hvilket omfang, spredte desperasjon seg. Medlemsland etter medlemsland strammet inn, noe raskere enn andre og noen mer forberedt enn andre, og langt mer enn hva EU-konvensjonene tillot og det uten at EU kunne holde dem tilbake – men hva gjorde EU? Svaret er ingenting. Absolutt ingenting.
De var tatt på senga og da gjør de som politikere flest: satte ned en kommisjon, denne ledet av EU-kommisær Ylva Johansson. De kom med forslaget til migrasjonspakten (eller asylpakten eller flyktningpakten, også ukjære barn kan ha mange navn) som det siden har vært kranglet om. Ikke minst har land som Ungarn og Polen konsekvent sagt nei til å ta imot migranter. De ser meget godt hvordan det går med Vest-Europa, og det er tilstander de ikke vil ha. Og for dét får de kjeft i bøtter og spann av EU-kommisjonen, den politiske venstresiden og gammelmediene.
Et politisk spill
Nå er tilstrømningen av migranter på vei til samme nivå som 2015 og alle medlemslandene er enige om at noe må gjøres. Men er så den «historiske enigheten» om denne migrasjonspakten virkelig blitt den beste løsningen? Svaret er nei. Samtidig er det eneste historiske med denne saken at det har tatt så lang tid – og det forteller i grunnen det meste. Flertallet i EU-parlamentet skjønner at denne migrasjonspakten egentlig er uønsket, og dermed har man landet på et kompromiss. Enhver vet hvordan et kompromiss bruker å fungere; ingen er helt fornøyd og dermed er det bare et tidsspørsmål før det braker løs igjen.
Innvandringspolitikken er den meste betente innad i EU og ingen har mot nok til å gjøre det som må gjøres – hvis det er Europas beste som er i front. Men det er det ikke. Det som står i front er å holde høyresiden unna flertall ved valget til EU-parlamentet neste år. Et politisk spill som de samme åpenbart ofrer Europa for.
Nå, etter mange års tautrekking, har EU-landene blitt enige om en ny migrasjonspakt, som forsøkes solgt inn som både historisk og banebrytende. Da må den bestå testen i den virkelige verden – og det vil den ikke. Det forstår enhver som er realitetsorientert.
Ambisjonene med pakten er det imidlertid ingenting å utsette på: frata menneskesmuglerne deres lukrative forretningsmodell, der Europa skal selv bestemme hvem som skal få adgang, slik at man sikrer at europeiske land ikke segner om under av ulovlig innvandring, og samtidig vil man forhindre alle dødsulykkene, ikke minst i Middelhavet. Europa skal altså ta kontrollen med asyl og innvandring tilbake. Men den kontrollen avga EU-landene helt frivillig, da man med Schengen-avtalen opphevet de indre grenser i EU/EØS. Dog fulgte det med en vesentlig lovnad, nemlig å sikre en tilsvarende kontroll med de ytre grensene. Det løftet har EU brutt. Det har ført til at det er menneskesmuglere som kontrollerer hvem som kommer inn i Europa, og det er sjelden de som har størst behov som tar seg inn i EU. EU-systemet sviktet her eklatant, slik som Jyllands-Postens leder påpeker. Med den nye avtalen prøver EU å rydde opp etter egne forsømmelser.
Migrasjonpakten er ikke løsningen
I korthet går migrasjonspakten ut på at det ikke skal være obligatorisk omfordeling av migranter. Hvert land kan i stedet velge selv om det vil ta imot asylsøkere eller kjøpe seg fri ved å betale. Det heter at det skal være strengere kontroll ved yttergrensene og at migranter som åpenbart ikke har rett på asyl raskere skal skilles ut. Asylsøknader skal foregå på EUs yttergrense, der migrantene skal samles i «oppsamlingssentre» mens saken deres behandles. Avslag skal betyr rask retur, mens de som får asyl skal plasseres rundt om i Europa etter en solidaritetsmekanisme.
Men hvorfor skal dette stoppet trykket mot Europa? Kanskje heller tvert om. Menneskesmuglerne kan bare plassere migrantene der asylsøknaden kan leveres, med god hjelp av diverse NGO-er. Eller vil EU for eksempel tvinge båtene til å snu? Nei, det vil ikke EU.
Det høres fint ut med rask retur, men hva med alle de land som ikke vil ta dem tilbake? Skal oppsamlingssentrene bli permanente flyktningeleire á la det som foregikk i Hellas? Og hvordan vil dette få bukt med at migranter med avslag på asyl går under jorda?
Siden rettighetslista for asyl er så lang, vil de fleste få opphold. Det betyr etter all sannsynlighet svært mange. Hvem skal ta imot dem? Realiteten per i dag er at ingen land vil ha flere ikke-vestlige migranter. Om man klarer å plassere noen hundretusener et år, så skal det samme skje året etter og året etter og … Hvor lang tid vil det ta før solidaritetsmekanismen går i vranglås? Ikke minst fordi mange land først og fremst ønsker å betale seg fri, hvis de kan – og tør.
Nei, denne pakten løser ingenting. Det er en skrivebordøvelse. Men håpet er nok at velgerne rundt omkring i Europa skal være fornøyd med at EU nå liksom tar et «oppgjør» med den feilslåtte innvandringspolitikken og dermed holder seg unna de mørkeblå. I Norge har i alle fall VG gått på limpinnen, der det på lederplass heter det «EUs nye asylpakt: Streng, men rettferdig».
Imens jobber Storbritannia og Danmark for å etablere asylsentre utenfor Europa, spesielt Rwanda, mens Italia har løst noe av koden ved å sende asylsøkere ut av EU – til Albania. Samtidig har Tysklands opposisjonsparti, CDU, hengt seg på, og foreslått å sende asylsøkere til Rwanda, Ghana, Moldovia og Georgia. NTB meldte også nylig at Frankrikes president Emmanuel Macron har inngått et kompromiss om strengere innvandringspolitikk med høyrepartiet Republikanerne, et kompromiss som partiet til Marine Le Pen har stilt seg bak.
Det er ingen tvil om hvor løsningen ligger – hvis man vil beholde velgerne.