I alle år av HRS’ eksistens har vi kjempet med Høyre for å få dem til å forstå at partiets innvandringspolitikk ville ende som en tragedie for Norge. Men nei, de snudde ryggen til og hadde lagt alle sine egg i integreringskurven. Høyre var fast i troen, selv om det fantes enkelte unntak innad i Høyre, på at det med tiden ville gå seg til – noe ikke minst Statistisk sentralbyrå bidro til. Det Høyre ikke skjønte, var at de fleste av innvandrerne som har kommet til Norge de siste 20-30 år har et helt annen verdisett i ryggsekken. Høyre bare trodde ikke på det.
Jeg glemmer aldri et møte med Erna Solberg i 2004. Den gangen var hun kommunalminister, der innvandring (og integrering) lå under hennes departement. I møtet tegnet og forklarte vi hvordan innvandrerforeldre, da typisk pakistanere, lot barna være på lange opphold i Pakistan. Vi hadde gått opp løypa, og også besøkt en rekke skoler i Pakistan for å undersøke hva Norge kunne forvente når disse unge fikk lov til å returnere (ikke alle gikk på noen skole, selv i skolepliktig alder, mens atter andre var innelåst på såkalte madrassaer).
På forhånd hadde vi studert skolepensum ved ulike skoler, noe som blant annet den norske ambassaden i Pakistan var behjelpelig med. Ved skolebesøkene fikk vi mer innsyn, og for å gjøre en lang historie kort: det var begredelig det som kom frem. Først og fremst fordi skolehverdagen var preget av islam, kritisk tenkning var fullstendig fraværende, på samme måte som indoktrineringen var tilstedeværende. Pakistans historie var fullstendig omskrevet, men den løgnaktige historien ble servert elevene, liten som stor, der ikke minst hatet til India var et gjennomgangstema. Når det kom det som ble regnet som «skikkelige skolefag» var det realfag, det som telte var matematikk, fysikk, kjemi og dets like, og da som puggefag. «Å tenke selv» ble sett på som farlig, det kunne jo skape kritiske borgere, ikke minst knyttet til islam.
Dette fortalte vi Erna, som så helt uforstående på oss, før hun tørt konkluderte: – Så bra, Norge trenger flere som er dyktige i realfag.
Vi skjønte det da. Høyre var et langt lerret å bleke.
Bærekraftig innvandring
Det tok nesten 20 år før det skjedde en slags oppvåkning, hvis vi skal tro Høyres innvandringspolitiske talsperson Mari Holm Lønseth. Det er for øvrig ikke første gang Lønseth har uttalt seg som en FrP-light, men nå kan det virke som om samme Lønseth har fått store deler av Høyre med seg.
I Aftenposten fremkommer det at Høyre skal levere et representantforslag (et såkalt dok 8, som per se ikke er publisert enda), signert blant annet Lønseth selv, samt Erna Solberg og fem andre (hvis Jan Tore Sanner er én av disse, er det bare å sette kryss i taket). At partileder Solberg signerer er en prestasjon for Høyre, og gir håp for fremtiden. For Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vist med all sin udugelighet at innvandringspolitikken takler de (heller) ikke.
Ifølge Aftenposten fremmer Høyre følgende forslag til tiltak:
- Begrense retten til familiegjenforening gjennom økt forsørgerkrav og økte søknadsgebyr.
- I krisesituasjoner kan det være aktuelt å begrense familiegjenforening til færrest mulig personer, for eksempel til kun å gjelde egne barn.
- Etablere mottak i «trygge tredjeland», i nærområder.
- Adgangen til å instruere Utlendingsnemnda (ble avskaffet i 2017), bør vurderes gjeninnført.
- Følge EUs regelverk tett og aktivt bidra til at EU vedtar regler som hindrer intern forflytning og bedre grensekontroll ved yttergrensen.
- Lovhjemler som gir regjeringen adgang til raskt å innføre innstramminger om situasjonen skulle tilsi det, eventuelt etter en hurtig behandling i Stortinget.
- Vurdere yttergrensekontroll i Afrika, slik Italia jobber med: Asylsøknader behandles i afrikanske land, for å hindre farefulle båtferder over Middelhavet.
Selv om listen kunne vært betydelig lengre, så får man glede seg over at Høyre nå har skjønt betydningen av en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring – så det kan være at noen i Høyre endelig har skjønt betydningen av rapporten som Fremskrittspartiets bærekraftsutvalg lanserte i 2013. Hadde flere studert den, heller enn på automatikk kritisere FrPs forslag, så hadde også Norge kunne vært bedret rustet til folkevandringskrisen som ble utløst to år senere. Da slo bare panikken inn, men den bidro kanskje også til Høyres realitetsorientering.
Skal ikke foretrekke Norge
Aftenposten viser til at i fjor søkte over 1 million mennesker asyl i EU, Norge og Sveits, en økning på 50 prosent fra 2021. Tallene for i år blir nok høyere.
– Vi må ta lærdom av tidligere kriser og lage et bredt forlik før neste flyktningkrise. Det handler om å være forberedt før krisen er et faktum, sier Mari Holm Lønseth til Aftenposten.
Lønseth viser til at i 2015 ble det daværende asylforliket i Stortinget laget uten noen ordinær utredningsprosess, som må kunne kalles en underdrivelse. Den politiske panikken var så høy at enhver kunne med ethvert forslag og det gikk igjennom, som en på Stortinget sa det til HRS på denne tiden.
Høyres mål er å gjøre Norge til et land som migranter ikke foretrekker å søke asyl i. Smak på den du. Tenk om noe slikt hadde blitt sagt før 2015.
Nå er realitetene begynt å synke inn, der vi ser at Russland nå fører hybridkrig med Finland og Polen ved å sende migranter over grensen, slik som Tyrkias Erdogan har holdt på med EU over mange år, og vi vet enda ikke om Putin igjen vil ta i bruk Storskoggrensa i Finnmark.
Nettopp asylsentre utenfor Europa vil løse mange av dagens problemer. Dette er for øvrig et tiltak som FrP lanserte tilbake til 2009. Den gang sa daværende innvandringspolitiske talsperson i FrP, Per-Willy Amundsen, at mottak i Afrika, driftet av Norge, må til for å møte den rekordhøye tilstrømningen av asylsøkere til Norge. Daværende statsminister i Norge, Jens Stoltenberg (Ap), kalte forslaget urealistisk. Stoltenberg mente det var viktigere med rask retur av dem som ikke fikk opphold, noe de «var i gang med». Nå vet vi alle svaret på hvordan det gikk med de returene – og vi vet også at det ikke kommer til å gå i fremtiden heller.
Løsningen er utenfor Europa
Det Stoltenberg da mente var urealistisk, handlet heller om at ingen turte gå i front. Man la seg lydhør ned for EU-kommisjonens drømmeverden som år etter år har gjort EUs asylpolitikk mer og mer rettighetsbasert for migrantene. Nå er denne underdanigheten brutt, og akkurat derfor holder Ungarn og Polen på at de ikke vil ha omfordelte migranter mens Storbritannia og Danmark jobber videre for å opprette asylsentre i Afrika, der det fortsatt er aktuelt med Rwanda. Det gjelder bare å tilfredsstile juristene, som holder hardnakket på at menneskerettighetene skal holde vestlig standard – hvilket er umulig i et muslimsk eller diktatorisk land. Så her må noen tenke nytt.
Lønseth mener asylmottak i nærområdene for land som avgir mange migranter må utredes grundig. Videre hevder hun at «det er avgjørende for Høyre at slike asylmottak etableres godt innenfor rammene av menneskerettighetene». Men her må Høyre gå en runde med seg selv, for dette blir bare tomme ord, i alle fall hvis en ikke presiserer hvordan menneskerettighetene skal kunne ivaretas i land med helt andre rettighetsstandarder enn Vesten.
– Men over 100 millioner mennesker er på flukt. Mange dør på veien i et system der mange betaler i dyre dommer til menneskesmuglere. Å ta imot noen tusen flere flyktninger til Norge løser ikke verdens migrasjonsproblemer. Vi må finne bedre måter å hjelpe på, fortsetter Lønseth, som sier at Norge bør gå i aktiv dialog med EU-land som Danmark og Tyskland, samt Storbritannia, for å finne «løsninger i tredjeland». Det er klokt, men det begynner å haste å oppnå et slikt samarbeid – ikke minst med Tyskland, der det murres stadig høyere over innvandringspolitikken.
Høyre ber også regjeringen komme til Stortinget med en analyse av risikoen for at en ny folkevandringskrise kan oppstå, og en analyse av handlingsrommet.
– For Høyre er det ikke nødvendigvis et mål at krisemekanismer tas i bruk, men at det er tilstrekkelig med verktøy for å håndtere en situasjon som oppstår, sier Lønseth.
Vel, vi har ikke tilstrekkelig verktøy for å håndtere situasjonen per i dag, det er bare å se på forfallet i norsk skole, den økte kriminaliteten, ikke minst ungdomskriminaliteten, og alle de andre tegnene som tyder på en feilslått innvandringspolitikk. Så det bare å understreke: det haster med en ny realitetsorientert innvandringspolitikk.