Det er i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris til iranske Narges Mohammadi, at Aftenpostens Christina Pletten avkler sin egen manglende forståelse av islam i dagens verden (betalingsmur). Pletten mener i fullt alvor at ikke bare det iranske mullastyret vil tape kampen om kvinners frihet på sikt, hun drar resonnementet videre til Norge og Europa.
Kampen for kvinners frihet og likeverd er lang og seig. Generasjoner av mødre og døtre har stått i den. Den har allerede pågått i hundrevis av år, i mange land, under mange forskjellige religioner og regimer. Og den er dessverre neppe over de neste hundre årene heller.
Men i vår tid er kampen spesielt brutal for kvinner som lever i islamistiske regimer. Det inkluderer undertrykkende religiøse strukturer med forgreninger inn i vestlige samfunn. Også i Norge. Det er det svært viktig at omverdenen anerkjenner, og ikke relativiserer.
Kan ikke sammenlikne islam og kristendommen
Man kan ikke dra norske kvinners kamp for likestilling som en parallell til muslimske kvinners mulighet for å frigjøre seg. Til det er kristendommen og islam to helt ulike størrelser, der islam med makt er en totalitær bevegelse slik vi ser det i Iran og i moskeer og islamske bevegelser i Norge. Grunntesene i lovreligionen islam har knapt blitt rørt siden Muhammeds krigsdager. Det er et faktum, og et annet faktum er at uten islams kvinneundertrykkelse hadde islam falt sammen som et korthus. Hele den islamske doktrinen er befestet rundt kvinners underordnede status.
Det iranske mullastyret har på sin side befestet makten på alle nivå i samfunnet, som iranere i Norge forteller oss, både lokalt, provinsielt og nasjonalt. Disse iranerne ser ingen lyspunkt i form av at et folkelig opprør skulle frariste mullaene makten. Tvert om er de mer pessimistiske enn noensinne, forteller de.
Tar vi turen til Europa er bildet nitrist her også. Jeg kom over noen tall nylig, som viser den uhyggelige utviklingen i Tyskland, da knyttet til potensielle terrorister i landet. De vokser voldsomt i antall:
- 2011: 3 800 personer
- 2012: 4 500 personer
- 2013: 5 500 personer
- Mars 2016: 7 900 personer
- April 2017: Over 10 000 personer
Jeg har ikke registrert nye tall for de seneste årene, men man skal være vel optimistisk for å tro at vi vil se en nedgang, ikke minst grunnet den voldsomme innvandringen til landet de siste årene, og der man i år nå forventer minst 300.000 nye migranter/asylsøkere.
– En villet befolkningsutskiftning
Tidligere sjef for den tyske sikkerhetstjenesten, Hans-Georg Maaßen, som ble så politisk ukorrekt at han fikk sparken av Merkel i 2018, sier nå at islam har fått et godt grep om Europa. Han tror faktisk at Europa vil bukke under for islam, ikke minst fordi politikere flest ser ut til å ønske seg en ny befolkning, derav at masseinnvandringen fortsetter tross at alle varsellamper blinker om de farlige konsekvensene som følger i innvandringens kjølvann, ikke minst den stadig økende islamiseringen. Han peker på kanskje den største kulturforskjellen mellom islam/klaner og Europa, nemlig at vi løser våre konflikter ved bruk milde midler som samtaler og domstoler, mens de løser konflikter ved bruk av trusler og vold.
«Europeerne vil bukke under for islam. På den ene siden fordi de ikke en gang er i stand til å se denne konflikten som kommer, og på den andre siden fordi de ikke er i stand til å løse konflikter på en lignende måte», sier han og peker videre på at «sluttresultatet vil være den gradvise ødeleggelsen av våre europeiske kulturer».
Ikke ulikt synet på Europas fremtid som Bernard Lewis, den verdensledende nå avdøde historikeren på islam, formulerte det under Muhammed-krisen i 2006: Europa blir islamsk innen utgangen av dette århundret.
Men våre politikere har ikke et langsiktig mål. De lever fra budsjett til budsjett, fra nasjonalvalg til nasjonalvalg. Vi har derfor ingen debatt om hvordan Norge vil se ut i 2030, 2050, 2070, etc. Dette i motsetning til de islamske lederne i Norge og Europa, som har et klart mål om at salamitaktikken vil fungere utmerket videre, man tar bit for bit av demokratiet vårt slik vi kjenner det.
Økonomisk støtte til kulturell undergang
Den befolkningsutskiftningen som vi ser i Norge og Europa, ikke minst bekreftet ved at politisk ledelse ikke bruker de nødvendige verktøyene for å stoppe den illegale innvandringen, får de merkeligste politisk utslag. I Sverige er det gjennom mangfoldige år avdekket at studieforbundet Ibn Rush er en del av det totalitære Brorskapet (se her, her og her). Man skulle tro at dette alvoret hadde sunket inn hos ansvarlige politikere. Men, nei, tvert om. Det siste eksemplet er fra Malmø som holder det flytende gjennom statlige overføringer i mangemilliardklassen, og der svenskene er på vei til å komme i mindretall. Byen styres av Sosialdemokraterna, som nylig innvilget 1,8 millioner kroner til Ibn Rushds id-feiringer i 2024-2026 (kun Sverigedemokraterna stemte imot).
Katrin Stjernfeldt Jammeh er leder av kommunestyret i Malmø, og har gjort seg avhengig av ikke minst muslimske stemmer, inkludert helt nyinnvandrede ved lokalvalget (de har stemmerett). Mange av disse velgerne sympatiserer med islamistiske terrorgrupper, inkludert Hamas, som i oktober myrdet rundt 1.400 jøder i en antisemittisk terrorhandling. Gatene i Malmø ble fylt av jublende migranter dagene etter.
De 1,8 millionene som gis Ibn Rushd går under kategorien «kulturstipend», og Jammeh forklarer tildelingen slik: – Denne markeringen har blitt en folkefest.
Det er imidlertid knapt noen utenfor «det muslimske sivilsamfunnet» som deltar i feiringen og den kan bare beskrives som en «folkefest» ved at disse migrantene er i ferd med å bli et flertall i Malmö og svenskene en minoritet. Videre avviser Stjernfeldt Jammeh at Ibn Rushd er en religiøs eller ideologisk organisasjon, selv om den er underordnet Brorskapet.
For å kunne innvilge millionutbetalingen har beslutningstakerne valgt å ikke betrakte id som en religiøs høytid, men som en kulturell begivenhet.
Forspillet til tildelingen er svært talende. Tilskuddsutbetalingen kommer etter at byen Malmø ble utsatt for utpressingstrusler fra Ibn Rushd. Lokalavisen Sydsvenskan trakk tidligere i år blant annet frem at ansatte ved Ibn Rushd truet med å sette i gang uro og bråk dersom Malmø ikke ga dem så mye penger som den ba om for å finansiere id-feiringen.
Også sommerens id-feiring ble sponset av Malmø kommune, og der flere kontroversielle skuespillere fra Palestina og andre områder i Midtøsten var invitert.
Ikke en debatt?
Hvordan Aftenposten og Pletten vurderer hva Hans-Georg Maaßen og en rekke med ham analyserer basert på observerbare fakta, er ikke godt å vite. En gjetning er at dette temaet – islamiseringen – ikke er til debatt innad i redaksjonen, i alle fall ikke til en fullt opplyst debatt. For da ville nødvendigvis kommentarene fra de ulike sett helt annerledes ut. Eksempelvis ville man behandlet fremtredende muslimske talspersoner som åpenbart ikke står på demokratiets side helt annerledes. I dag behandles disse fremdeles som fredsæle, ufarlige personer. De tas på med silkehansker.
Det gjør ikke den ledende innvandringskritikeren og bestselgende forfatteren Douglas Murray. Han ser det islamske monsteret i de britiske gatene, særlig etter Holocaust 2 den 7.oktober i år. Murray sier rett ut at myndighetene har mistet kontrollen i det offentlige rommet. Han mener det «sannsynligvis» er et tidsspørsmål før «hæren» settes inn. «Storbritannias sjel er i ferd med å bli trampet på», «de har vanhelliget og besudlet alle våre hellige steder. Og jeg tror jeg vet at den britiske sjelen våkner og rører seg i raseri over det disse menneskene gjør. Disse menneskene som kom inn i huset vårt, mange av dem brøt seg ulovlig inn i huset vårt. Mange av dem var aldri ønsket her, og de har kommet hit, de har forrådt alle våre forsøk på gjestfrihet, de har spyttet oss i ansiktet og nå vil de tråkke ned alt vi har. Nei. Nei.»
Slik taler en opplyst og ærlig mann, en sann europeere.