Sjaman Durek, prinsessegemalen, har lagt vekk medaljongene han solgte mot korona, men det er business as usual for ham likevel, og fram mot jul kan du få 10 prosent avslag på en annen dings, The spirit optimizer. En rund gjenstand på størrelse med en snusboks skal kunne fjerne barndomstraumer og i det hele tatt gi sjela en real overhaling. Det er bare å legge seg ned og legge spirit optimizeren på magen, så skjer det magiske healing-prosesser, ifølge den alltid smørblide Durek, som tidligere har påstått å kunne rense avtrykk i kvinners underliv.
Sist har han også delt av sin selverklærte visdom og gitt noen mildt sagt underlige tips om hvordan man kan oppdra barn som utagerer. Hele seansen kan du se her.
Den engasjerte sjamanen forteller hvordan «enteties» kan ta bolig i barn. Direkte oversatt er en entity en enhet, noe som eksisterer uavhengig av alt annet, og slik man forstår videoen til Durek, er det en form for onde ånder eller liknende som tar bolig i barn som hyler og er aggressive uten noen åpenbar årsak.
Det er viktig å ta tak i dette, maner Durek, og gir råd om å holde det skrikende, aggressive barnet fast, kreve blikkontakt selv om det er ubehagelig for barnet, og deretter si «you are a weak entity», altså «du er en svak ånd», og deretter skal du si «jeg sender deg inn i lyset». Hele utmaningen skal gjøres med kjærlighet og styrke, fastholder Durek, for det kan bli enda enklere for ånden å ta bolig i det uskyldige barnet dersom du lar deg styre av frykt, konkluderer han.
Hvor farlig?
Kritikken kom som forventet, og det er selvsagt forståelig. Åndeutdrivelse er kvakksalveri og selvsagt ikke noe foreldre skal utøve mot barn. Kommentatorer og psykologer har stått i kø for å fordømme Durek i alle store medier i Norge, men den samstemte konklusjonen om at det Durek oppfordrer til er veldig farlig for barn er neppe helt riktig, og det er det mange grunner til.
Den første, aller mest åpenbare grunnen, er at vestlige foreldre generelt, uansett samfunnslag, selv er i stand til å fnise hoderystende av rådene og anse Dureks videoer som den underholdningen de utgjør i en traurig hverdag. Om det skulle finnes sekulære mennesker som i fullt alvor skulle snakke til barn som om skriking og aggresjon var noe de hadde blitt besatt av, hva skulle i så fall skje?
Det kan man vite med rimelig stor sikkerhet, for det som skiller barn fra voksne er evnen til å tenke abstrakt. Wikipedia henviser til Norsk etymologisk ordbok og beskriver abstraksjon som følger:
Abstraksjon er et begrep for det som kun kan fattes gjennom tankene, uten direkte forbindelse med livet. Det benyttes om tenkemåter der en skiller ut enkelte elementer, for å betrakte resten. Det er en måte å komme fram til fellestrekk eller felles egenskaper og klassifiseringer, såkalte universalia, på.
I filosofi og kunst brukes abstrakt ofte om noe som ikke helt lar seg gripe, eksempelvis begrepet skjønnhet eller ånd, og som vanskelig lar seg beskrive uavhengig av noe konkret, som er det motsatte av abstrakt.
Det er en god beskrivelse og den er relevant for å forstå hva vi voksne kan, som barn ikke kan. Barn har ikke denne evnen før de bikker ti år, selv om vi lever i et samfunn som indirekte forutsetter at de har det. Dersom du sier til et barn at «du er en svak ånd», så vil ikke et eneste barn forstå at du prater til en ånd. Barnet tenker konkret. Det forstår antakelig heller ikke hva «ånd» eller «entity» er heller, men vil forstå at du sier «du er svak» og tenke at du snakker til barnet selv. Dersom du fortsetter, slik Durek gir oppskrift på, og sier «nå sender jeg deg inn i lyset», vil heller ikke dette være meningsbærende for et barn. Barnet tenker på lys som det konkrete lyset fra sola eller fra en lampe, helt uavhengig av den voksnes evne til å tenke abstrakt at lyset er noe metafysisk.
Det du gjenstår med dersom du følger oppskriften til Durek er å holde et utagerende barn, framtvinge øyekontakt og deretter lire utav deg noe vissvass barnet ikke forstår annet av enn at du er sterkere enn barnet. Durek oppfordrer sågar til å gjennomføre det hele med kjærlighet og tydelighet. Det er vanskelig å se at skadepotensialet her er så voldsomt som kommentariatet og utvalgte psykologer skal ha det til.
Når et barn utagerer aggressivt er det ingenting i veien med å forsøke å roe barnet ned. Mens vi i Norge har latt det bli en opplest og vedtatt sannhet at barn må trøstes hver gang de er aggressive, er det ingen ensidig forskning som viser at trøst alltid er best for barn. Kjærlighet, blikkontakt og tydelige grenser for akseptert adferd, samt en visshet om at den voksne er større, sterkere og vil barnet godt er helt elementære prinsipper i utviklingsstøttende barneoppdragelse, det er Dureks forklaringsmodell som står til stryk snarere enn den fysiske tilnærmingen.
Lave forventninger til folks evne til å tenke selv
Durek er selvsagt ikke annet enn en selverklært sjaman, han har ingen «tribe», altså stamme, som omgir seg. Dermed blir det han sier helt meningsløst og provoserende i norsk kontekst. Hadde han levd i en stamme der åndetro sto sentralt, ville tipsene hatt den konteksten de mangler og garantert ikke blitt gjenstand for noen vestlig kritikk. Det er nettopp at Durek så åpenlyst er en sjarlatan, sågar en sjarlatan som har jaktet ned prinsessen, som gjør ham til Norges mest populære mann å hyle opp om, selv om det er åpenbart at han mangler reelle trosfølgere.
Han har følgere i sosiale medier fordi han har underholdningsverdi, ikke fordi han evner å lure folk. Jeg betviler på det aller sterkeste at norske medieaktører og psykologer tiltror kvasi-sjamanen noen åndelig kjerne, og da blir det samtidig vanskelig å se kritikken deres uten å registrere at de samme tiltror alminnelige folk nettopp troen på Durek. Det er ganske nedlatende og tøysete, folk flest ser utmerket godt selv at Durek ikke er noen åndelig leder. Jeg påpekte den samme manglende troen på vanlige folks dømmekraft overfor Dureks utspill for flere år siden,
Et annet poeng er dette: Står det noen bak Durek og hevder at han har helt rett, samtidig som de krever å bli respektert for sin tro? Så vidt jeg har registrert er det ingen, ikke én, som i norsk offentlighet har framholdt at Dureks råd bør tas på alvor og at han må respekteres for sin åndetro. Da bør oppfølgingsspørsmålet være dette: Er det virkelig verdt å bruke påvirkningskraft og faglig kompetanse på å kjempe mot en tro som ikke påvirker noen andre enn eventuelt Durek selv og hans lommebok? Konklusjonen bør være at nordmenn ikke trenger å fortelles at dette er humbug, de vet det uten at eksperter og kommentatorer skal fortelle dem det. Men, det er selvsagt deilig å fremme en kritikk som ikke møter annen motstand enn den som kommer fra sjarlatanen selv, det gir en følelse av å ha bidratt med viktig folkeopplysning, samtidig som likerklikkene kan strømme fritt og ensrettet i din favør.
Det finnes viktigere influencere å ta tak i, reelle religiøse ledere med reelle tilhengere, som gir råd om barneoppdragelse som er reelt farlige. Religiøse ledere som har haram og halal som utgangspunkt for veiledning av troende foreldre er langt farligere enn noen kvasi-sjaman noen sinne vil bli for foreldre og barn i Norge. Å kritisere dem utløser dog en helt annen motstand, selv om det de foretar seg er betydningsfullt – med negativt fortegn – for samfunnsutviklingen generelt, og for barns trygghet spesielt.
Imamenes barneoppdragelse
Imamene legger ikke ut sine oppdragertips i sosiale medier, men de deler dem gladelig likevel, dog ikke offentlig. Det er deres «tribe», altså muslimske menighet, som mottar råd fra imamene.
For nøyaktig tre år siden kom rapporten Undersøkelse blant imamer i Norge om familierettede tjenester. Blant hovedfunnene var disse:
- 26 % av imamene (9 av 35) sier at de bruker mellom 25 % og 50 % av sin totale tid som imam på samtaler med familier og ektepar. 57 % (20 av 35) av imamene bruker fra 1 % til 25 % av sin totale tid, mens 11 % (4 av 35) oppgir at de bruker mellom 50 % og 100 % av tiden sin.
- Imamene mener at de er kompetente til å gi råd til familier og ektepar, men i intervjuer gir de uttrykk for at de bare er kompetente innenfor klare rammer, som handler om hva islam sier om familielivet.
Videre er følgende fra rapporten interessant:
Vi så tidligere i rapporten at imamene selv sa at de har god kjennskap til både familievernet og barnevernet. Men imamene uttrykker også bekymring for barnevernets arbeid. De fleste av dem mente at barnevernet ofte oppfattes som en trussel av muslimske familier, og at slike oppfatninger er en barriere som gjør at en del familier har en svært høy terskel for å oppsøke offentlige familierettede tjenester generelt, ikke bare barnevernet. En av imamene fortalte at han selv hadde jobbet over flere år med å bedre forståelsen av, og redusere skepsisen mot, offentlige familierettede tjenester, men at dette arbeidet ble lagt på hylla etter at han selv hadde en opprivende og unødvendig opplevelse med barnevernet.
Barneoppdragelsen imamene tipser om er altså utelukkende basert på islam og hva koranen sier om familielivet. Hvilken effekt det har på barn vet man langt mer om, for disse oppdragertipsene innebærer ikke å på kjærlig vis drive onde ånder ut av barn. Blant tipsene er brutal og langvarig utdriving av norske verdier til fordel for islamske sådanne.
Den norske studien Vold og overgrep mot barn og unge avdekket at hele 19 prosent av ungdom med ikke-vestlig opprinnelse hadde blitt utsatt for grov vold i hjemmet. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Forekomsten samsvarer med øvrig forskning på familievold i MENA-land, eksempelvis denne FN-studien om maskulinitet i MENA-regionen fra 2019. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor.
En autoritær familiestruktur disponerer mange muslimer for å bli misbrukt på en eller annen måte, og for å bli ofre for vold. Generelt kan man se at jo høyere mannens dominans i familiestrukturen er, jo mer sannsynlig blir overgrep mot kone og barn. I de mest voldelige hjemmene sosialiserer far kone og barn til å tro at det han vil at familien skal gjøre, er det samme som det Allah vil at de skal gjøre. Han opphøyer seg til en slags familiegud.
Vet du hva imamene i den norske undersøkelsen om deres bidrag som familie- og oppdragerrådgivere mente var vanskelig i Norge?
- Imamene uttrykker ofte en bekymring for hvordan muslimske menn blir oppfattet både i samfunnet og av offentlige tjenester.
- Imamene trekker fram den potensielt krevende rollen som menn kan ha som forsørger som et sentralt tema, og mange sier at denne problemstillingen er lite synlig for det offentlige, hvor hjelp og støtte oftest gis til kvinnen familiesaker.
Tusenvis av barn til avnorsking
Dessverre er den mest negative, atferdsmessige fellesnevneren mellom innvandrerfamiliene og moskésamfunnene en sosialiseringsprosess som gir far det siste ordet i alt, og lærer barn å være utvilsomt lydige som en del av deres hengivenhet til troen.
Det overveldende flertallet av innvandrermuslimer kommer fra undertrykkende land hvor politisk makt holdes gjennom uetiske og ikke sjeldent brutale midler. Disse tyranniske regimene produserer utvidede familier og samfunn der bare mannen øverst i hierarkiet kan uttale hva som er riktig eller galt, og hva som er akseptabelt eller uakseptabelt.
I fjor alene tok mer enn 150 barn og ungdommer kontakt med norske ambassader i utlandet for å få hjelp til å komme tilbake til Norge. De er sendt til koranskoler i utlandet, dumpet og etterlatt i foreldrenes hjemland for å fjerne den norske ånden, om du vil. De er toppen av isfjellet av barn som sendes ut av landet, for det reelle tallet av tomme pulter er langt høyere.
HRS skrev en grundig rapport i 2004, Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn. Her fremmet vi en rekke fornuftige tiltak for å sikre barna oppvekst under trygge forhold i Norge.
I 2009 fulgte vi opp med ny rapport, De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen, der vi kunne konkret tallfeste antall barn og unge i grunnskolen som manglet i norske skoler.
- I Oslo kommune manglet 1 852 elever.
- På landsbasis manglet 3 877 elever.
Dette burde ha skapt et politisk jordskjelv. Men, nei da. Politisk ledelse ville ikke ta tak i verkebyllen, og ei heller i dag står kommentariatet klart med fordømmelse av imamers oppdragelsesråd.
Norske psykologer og kommentatorer må gjerne fortsette å fokusere på kvasi-sjamanens oppdragerråd og med rette fastslå at han er en sjarlatan, men ironien er at dersom norske muslimer fulgte rådene hans snarere enn imamenes råd om barneoppdragelse, ville tusenvis av unger hatt en bedre oppvekst enn de har i dag. Om ikke annet bør det være et tankekors om hvor støtet burde settes inn, både hos kommentariatet og psykologene. Er det noen påstått åndelig tilstedeværelse som bør kritiseres og forkastes med samme selvsikre selvfølgelighet, så er det de muslimske mørkemennenes frammaning av Muhammeds ånd i norske unger.