Torsdag belyste vi Justis- og beredskapsdepartementets pressemelding, der det fremkommer at det er gitt en instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI), som innebærer at UDI kan tilbakekalle midlertidig kollektiv beskyttelse dersom ukrainere reiser på besøk til hjemlandet.
Inntil nå har det vært et unntak fra denne instruksen for ukrainere (G-07/2022) med midlertidig kollektiv beskyttelse. Dette unntaket oppheves nå, og ukraineres mulighet til å reise til hjemlandet uten konsekvenser blir med dette begrenset.
– Dersom ukrainere med midlertidig kollektiv beskyttelse reiser frem og tilbake mellom Norge og Ukraina, kan dette tyde på at de ikke lenger har behov for beskyttelse i Norge. Jeg ønsker nå å likebehandle ukrainere og andre nasjonaliteter når det gjelder konsekvensen av slike reiser, sier justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl.
Reiser som er foretatt før instruksens ikrafttredelse skal ikke føre til tilbakekall. I helt spesielle tilfeller vil det fortsatt kunne være adgang til å besøke hjemlandet.
Ja, dette høres jo tilforlatelig ut, men det gjenstår ett sentralt spørsmål: hvor mange har faktisk mistet oppholdstillatelsen i Norge på grunn av reisevirksomhet tilbake til landet de har flyktet fra?
Svaret på det spørsmålet bør så absolutt på bordet, for dersom dette i det hele tatt forekommer, er det grunn til å hevde at UDI har endret sin egen praksis siden 2019.
UDI anser ikke ferier som grunn til å tilbakekalle oppholdstillatelse for eksempelvis syrere som ferierer i Syria. Hvorfor? Det besvarte UDI selv til Aftenposten i 2019. Når det avdekkes at syrer har vært på ferie i Syria, får det ikke konsekvenser. For hvis UDI «skulle ha tilbakekalt asyl for en syrer som har besøkt hjemlandet, ville vedkommende ha fått asyl på nytt samtidig med tilbakekallelsen». Altså: alle syrere som kommer seg inn i Norge får asyl, uansett om vilkårene for beskyttelse er brutt. Et Ukraina i aktiv krig vil åpenbart gi ukrainere samme flyktningstatus straks turen tilbake til Ukraina var ferdig, selv om forskriften på papiret sier det motsatte.
Ferie til alle
Tidligere i år ga den svenske nettavisen Bulletin Novus i oppdrag å undersøke hvordan personer født i utlandet ser på re-migrasjon, barns oppvekstvilkår og ferie i fødelandet. Mens bare 2 prosent av de som er født i utlandet planlegger å returnere varig til fødelandet i fremtiden, er ferielysten og -evnen ikke bare stor, den gjelder langt de fleste. Vi kommenterte Bulletins sak i mars i år, og gjengir de elementene som er av spesiell interesse i dagens politiske situasjon:
«Den skyhøye forekomsten av ferieturer til landene som har blitt oppgitt å være så farlige at flyktningene trenger beskyttelse i Sverige, bør mer enn indikere at beskyttelsesbehovet i realiteten er så som så. Samlet sett opplyser utenlandsfødte i overveiende grad at de har vært på ferie i hjemlandet. Utvalget består av alle typer utenlandsfødte, det vil si adopterte, flyktninger, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente. De adopterte reiser for øvrig svært sjeldent til landet de ble født i, og er med på å trekke «ja»-andelen ned.
Det understrekes av avisen at de som har besvart spørsmålene er såpass velintegrerte at de behersker svensk godt nok til i det hele tatt å svare. Det betyr at de reelle tallene kan være enda høyere, dersom man legger til grunn at uintegrerte har enda større tilknytning til opprinnelseslandet.
Bulletin sammenlikner også de svenske tallene med norske tall, for tallene i Norge er langt lavere. I sammenlikningen avsløres det også hvorfor utenlandsfødte i Norge tilsynelatende reiser til opprinnelseslandet i mindre grad enn de utenlandsfødte i Sverige; som man spør får man svar. SSB har stilt spørsmål ved hvorvidt de utenlandsfødte jevnlig drar på ferie til hjemlandet. Da blir selvsagt andelen «nei»-svar langt høyere, for mange reiser ikke jevnlig, bare av og til.
I Norge meldte Aftenposten i 2019 at 24 prosent av innvandrerne fra Somalia, 40 prosent av innvandrerne fra Afghanistan, 55 prosent av innvandrerne fra Iran og 71 prosent av innvandrerne fra Irak reiste jevnlig til hjemlandet. Ifølge Aftenposten var dataene produsert av Norges statistikkmyndighet SSB. En forskjell med Bulletins/Novus er at de norske tallene viser andelen innvandrere som regelmessig ferierer i hjemlandet, mens de svenske tallene rapporterer de som har reist minst én gang.
Konsekvensfritt for hvem?
De høye tallene for ferier i opprinnelseslandet tilsier at beskyttelsesbehovet for de ferierende er en saga blott. Man reiser rett og slett ikke på ferie til et land der man har grunn til å frykte å bli forfulgt eller i verste fall drept.
Vi minner om at intensjonen med Flyktningkonvensjonen er midlertidig beskyttelse, for så å returnere når forholdene har blitt trygge. Denne intensjonen ble faktisk presisert allerede i 1997 i en forskningsrapport fra James C. Hathaway, en av verdens fremste eksperter på asyl og jus. Hathaway sa: «International refugee law is in crisis».
Krise altså, i 1997. Her påpekte Hathaway at vern av flyktninger aldri var ment å ende som innvandring.
«In principle, refugee protection is not about immigration. It is intended to be a situation-specific human rights remedy: when the violence or other human rights abuse that induced refugee flight comes to an end, so does refugee status.»
Et kvart århundre senere er ingenting lært. Tvert imot, må man nesten kunne si, ikke bare gitt at 8 av 10 ferierer i opprinnelseslandet, men gitt det faktum at også vårt hjemlige UDI ikke anser ferier som grunn til å tilbakekalle oppholdstillatelse for eksempelvis syrere som ferierer i Syria.
Så kan det jo selvsagt vise seg at justisministeren gjør alvor av å sette foten ned for ukrainske hjemreiser, men det vil i så fall kunne ende i et omfattende forklaringsproblem.