I et innslag på Dagsrevyen tirsdag og i en påfølgende artikkel har NRK intervjuet Israels 13. statsminister, Naftali Bennett. Bennett forsvarer Israels krigføring i Gaza og er tydelig på at det er behov for en sikkerhets-tilstedeværelse også etter at terrororganisasjonen Hamas er nedkjempet. Det er det gode grunner til at han mener, og ser man nærmere på sikkerhets-tilstedeværelse i tilsvarende områder, kan man konkludere at flere tiår er høyst nødvendig.
«Gaza vil måtte avradikaliseres», skrev Netanyahu i en artikkel i Wall Street Journal i romjulen. «Skoler må lære barn å verne om livet i stedet for døden, og imamer må slutte å forkynne drap på jøder. Det palestinske sivilsamfunnet må transformeres slik at folket støtter bekjempelse av terrorisme i stedet for å finansiere den.»
Man kan like eller ikke like Netanyahu, men det er vanskelig å finne noen feil i utsagnene. Overskriften på artikkelen var Våre tre forutsetninger for fred, og ingressen som følger:
Vi må knuse Hamas, demilitarisere Gaza og avradikalisere hele det palestinske samfunnet.
Fra et israelsk sikkerhetsperspektiv er dette opplagte forutsetninger, ganske enkelt fordi israelerne vet det vestlige myndigheter ellers vegrer seg for å vite. Hamas er en terrororganisasjon, men det er også en politisk bevegelse, og Hamas har støtte i egen befolkning. Skal man trekke en parallell kan man se på Afghanistan og terrororganisasjonen Taliban, og ikke minst gjøre seg noen tanker om vestlig tilstedeværelse, penge- og tidsbruk og påfølgende effekt. Da de siste flyene lettet fra Kabul for drøye to år siden, var den jevne afghaner fornøyd med det. De ville fremdeles ha sharia framfor vestlige demokratiske frihetsverdier. Når de fikk velge, valgte de Taliban. Det synes vanskelig for den politiske venstresiden å akseptere at det er slik, men mennesker er altså bundet til den kulturen de tilhører uansett hva vestlige feminister måtte mene.
Sikkerhet
Vi har i flere artikler etter terrorangrepet mot Israel den 7. oktober påpekt at det ikke er demokratisk frihet palestinerne er ute etter, senest i artikkelen Palestina-aktivistene kan umulig forstå vold.
Selv om Israel skulle legge ned våpnene og åpne grensene, ville ikke palestinerne bli fredselskende medborgere. De ville fremdeles fortsette med vold, overgrep og terror. Det er helt forutsigbart og det handler ikke om Israels påståtte undertrykking. Det handler om en kultur gjennomsyret av vold, en patriarkalsk klankultur basert på sharia.
Naftali Bennett er åpenbart klar over hvilken kultur Israel har med å gjøre i intervjuet med NRK, og han er klokkeklar på hva som er nødvendig for at Israel kan ivareta sikkerheten for egen befolkning.
– Vi vil ha et Gaza uten Hamas, uten terror, uten raketter. Det vil gi både israelere og Gazas befolkning en bedre fremtid, svarer Bennett på NRKs spørsmål om hva Israels plan er i Gaza. NRKs Wolasmal fortsatte utspørringen:
– Dere vil fjerne Hamas fra makten, men vil ikke la palestinske selvstyremyndigheter ta over. Hvem skal da styre Gaza? Vil Israel okkupere Gaza igjen?
– Nei. Israel ønsker ikke å styre Gaza. Det vi ser for oss er en midlertidig fase, som kan vare fem-syv år. I denne fasen vil man få på plass en midlertidig teknokratisk regjering bestående av kompetente mennesker fra Gaza og utenfra. De vil styre Gaza politisk.
– Vil israelske styrker være på bakken i Gaza i denne perioden?
– Ja, israelske sikkerhetsstyrker må være der for å sikre at terroren ikke gjenoppstår i Gaza.
– Så dere skal okkupere Gaza igjen?
– Det vil være israelsk sikkerhetstilstedeværelse, ja. Og det kan hende at vi trenger mer enn sju år. Vi kan bli i 30 år. Vi vil ikke la terror slå rot i Gaza igjen, sier den tidligere israelske statsministeren.
Når Bennett ønsker et teknokratisk styre for å avradikalisere hele det palestinske samfunnet, synes det som en langt smartere ide enn den opprettholdte norske varianten, der milliarder har blitt pøst inn i radikaliserende samfunnsstruktur. Utrolig nok er det slik at Stortinget sa tverrpolitisk nei til en bred evaluering av den samlede norske bistanden, til tross for at ulike norske regjeringer gjennom siste 30 år har pumpet svimlende 15 milliarder norske kroner inn i Palestina.
Den enorme pengestrømmen har ikke ført til resultater noen regjering kan si seg stolt av, men har tvert imot vekket bekymring om hvorvidt Norge finansierer voldelig indoktrinering og jødehat, samt bekymring om mer direkte terrorfinansiering. Tilsvarende skriftlige spørsmål har blitt stilt på Stortinget en rekke ganger – uten at pengestrømmen har stanset. Stanset har heller ikke regjeringens direkte kontakt med Hamas, ei heller etter terrorangrepet mot Israel.
Feil fokus
En mann som sitter med stor kunnskap om effektene av norske bistandsmidler er Utenriksdepartementets tidligere toppsjef i Somalia, Jens Mjaugedal. Da NRK intervjuet Mjaugedal i desember 2021, sa han rett ut at bistand overhodet ikke har effekt.
– Det er liten interesse for hva Norge holder på med ute i verden. Selv om Norge bruker rundt 40 milliarder kroner på bistand i året, er det ikke noe krav til dokumentert effekt. Det blir laget mange statistikker og rapporter, men det blir ikke stilt harde spørsmål om hva du har fått til for milliardene som er brukt, sier Mjaugedal.
For Utenriksdepartementet er det i første rekke viktig å være til stede i sårbare stater, slik at Norge får plass rundt bordet til blant andre USA og Storbritannia, sier Mjaugedal.
Han mener at intellektuell dovenskap og mangel på kunnskap i politisk ledelse fører til at pengene blir brukt i hytt og vær, uten at det gir langsiktig effekt. Selv opplevde han at interessen økte når han kunne dele viktige opplysninger som utenriksministrene kunne rapportere om til kollegene i USA og Storbritannia. Særlig når det handlet om terror.
– Det er et akseptert narrespill. Jeg har ikke møtt noen – verken lokale, sentrale eller internasjonale bistandsarbeidere – som har tro på dette, sa UD-toppen.
Hva Mjaugedal konkret så som et problem var den manglende viljen til å se at man finansierer de farligste sharia-terroristene. Han sammenliknet den gang Somalia med Afghanistan, men det er naivt å tro at palestinere generelt og Gaza-beboere spesielt er mindre preget av hard klankultur enn hva somaliere eller afghanere er.
Islam er i praksis eneste religionen i landet. Og befolkningen lever under et strengt islamsk regime. Det eneste som kan minne om kristendom i Somalia i dag, er ruinene etter en katedral i Mogadishu.
Men moskeene er overalt. Saudi-Arabia, De forenete arabiske emirater og Qatar bruker store ressurser for å posisjonere seg i landet, sier Mjaugedal.
Med dette bakteppet vil Norge etablere demokratisk styre og styrke menneskerettighetene i landet. Jens Mjaugedal mener at det blir helt håpløst når Norge går inn med sitt utviklingsprogram for å forvandle Somalia fra et tradisjonelt klansamfunn til et land med vestlige idealer som likhet, frihet og brorskap.
– Bistandsprosjektet blir urealistisk på alle vis, når vi fortrenger at dette er ekstremt komplisert og sammensatt. Enkelttiltak kan være greie nok. Men helheten er skivebom. Den viktigste forutsetningen for å lykkes med noe som helst, er at man har etablert et minimum av politisk stabilitet og sikkerhet i landet, sier Mjaugedal.
Og det er nettopp politisk stabilitet og sikkerhet som er Bennetts fokus i NRK-intervjuet, til tross for at journalist Wolasmal spiller på «Israel vil undertrykke enda mer»-strengene. Det interessante er hvordan NRK og Wolasmal ustanselig tar dette perspektivet, for nettopp dette perspektivet er fullstendig blottet for fremtidige løsninger i regionen. Pekeleken der Israel holdes ansvarlig for all lidelse i Gaza mangler både et perspektiv om hva Hamas utsetter egen og israelsk befolkning for og en visjon om hva som skal skje dersom våpnene legges ned.
Paralleller
Mjaugedal så i 2021 parallellene mellom klankulturen i Somalia og Afghanistan og fortalte at det vil gå samme vei med Somalia som Afghanistan den dagen verden blir lei av å betale for et internasjonalt militært nærvær.
– Vi har ikke fulgt med i timen. Taliban og Al Shabaab beskrives som terrororganisasjoner. Og det kan man for så vidt si at de er. Men det er også politiske bevegelser, i den betydning at de har støtte i egen befolkning. Det fikk vi tydelig demonstrert i Afghanistan. Men vi liker det ikke.
Nei, «vi» liker det ikke, altså i betydningen norske politikere og bistandsaktører liker det ikke. De vil ikke se det åpenbare, ei heller i Gaza. Sett med vestlige øyne er nettopp disse samfunnene radikaliserte. Man så det enkelt i bestialiteten som kom for en dag under terrorangrepet 7. oktober. Dette er ikke folk med tanker om å forholde seg til internasjonale lover og regler i krig. Dette er folk som bevisst voldtar, torturerer og dreper sivile på grotesk vis.
Skal man ha noen forutsetning for å endre den ekstreme faren Hamas utgjør mot israelske sivile, er man ganske enkelt nødt til å ta innover seg at det vil foreligge et enormt avradikaliseringsbehov etter at Hamas er nedkjempet også.
Straks regjeringen Støre med utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) er ute med sine påståtte fredstanker og milliondryss over Gaza, bør man tenke tilbake til Afghanistan. SNL oppsummerer:
I november 2014 oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle evaluere og trekke lærdom av Norges militære og sivile innsats i Afghanistan 2001–2014. Utvalget, som ble ledet av tidligere statsråd Bjørn Tore Godal, avla rapporten «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» 6. juni 2016. Utvalget rettet betydelig kritikk mot sider ved Norges engasjement i Afghanistan. Blant annet fastslo utvalget at et av hovedmålene – å bidra til bygging av en stabil og demokratisk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati – ikke er nådd. Samtidig påpekte utvalget svak forvaltning av betydelige bistandsbeløp, noe som indirekte trolig har bidratt til omfattende korrupsjon.
Evalueringsrapporten presenterer et helhetlig bilde av Norges innsats innen forsvar, etterretning, utviklingspolitikk og forvaltning, og stiller spørsmål om hva Norge har lært av innsatsen i Afghanistan. Svaret på dette spørsmålet regnes som vesentlig for utvikling av fremtidig norsk politikk for innsats i sårbare stater. Rapporten konkluderte med at etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Målet om å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat er ikke nådd, og i det store bildet har Norges innsats ikke gjort en betydelig forskjell.
I 2021 var fadesen et faktum. Daværende utenriksminister Anniken Huitfeldts (Ap) privatfly-henting av Taliban endret selvsagt ikke en tøddel. I Gaza bør Hamas holdes ansvarlige for å bruke sivile som menneskelige skjold, mens Israel må støttes i sin kamp for å nedkjempe terrororganisasjonen. Israel er også det landet det er verdt å lytte til når det foreslås omfattende sikkerhets-tilstedeværelse over lang tid. Det vil trenges, det trenger man bare se på historien for å vite at stemmer.
Avradikalisering
Å avradikalisere et helt folk er ingen quick fix. Det er slik Bennett framholder et langvarig prosjekt. En kultur som er gjennomsyret av vold og traumer vil handle deretter i årevis, altså med ekstrem voldsparathet og manglende forståelse for hvem som bærer ansvaret for den misæren folk lever i. Sinne og misunnelse er sterke komponenter i voldskultur og den former et samfunns mentalitet. Allah er svært nær, kravstor og svært hevngjerrig.
Ken Wilbers bok A Theory of Everything beskriver tilstanden godt. Han fokuserer nettopp på den kollektive mentaliteten, og beskriver at den kjennetegnes ved å være svært egosentrisk, autoritetstro og fullstendig avhengig av profesjonell ledelse for kollektiv mental utvikling. Dessverre er profesjonell ledelse i klankulturer nær
utopisk i vestlig betydning av ordet. Autoritet oppnås ved brutalitet. Den som brøler høyest og utøver grovest vold er sterkest, i motsetning til vestlig kultur, hvor vi anser dem som henfaller til brøling som svake og uten kontroll. Man kan bare spekulere i hva de brutale Hamas-lederne tenker om vestlige lederes lavmælte form og dialogønsker. Det er nærliggende å anta at de opplever det som svakt og latterlig, men bistandsmidler tar de selvsagt imot.
Islamske land er i særstilling fordi troen i sin mytiske, absolutte form fungerer som en garanti mot avansement i mental verdiutvikling, mener Wilber, og i en slik mentalitet er man i praksis alltid under psykologisk press, samtidig som man tviholder på troen på belønning i etterlivet. I en kultur der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. Demokrati, praktiserte menneskerettigheter og likestilling kan ikke få rotfeste i dette kulturelle klimaet.
Nettopp derfor er forslaget om 30 års sikkerhets-tilstedeværelse et godt forslag. Det er helt nødvendig med teknokratisk ledelse over lang tid for å forhindre ny terror.