Jeg tror ikke jeg har vært så pinlig berørt på andres vegne siden den da ferske regjeringen Støres stortingspresident Eva Kristin Hansen redegjorde for at hun ikke hadde forstått reglene for pendlerboliger. Å bevitne voksne folk som er villige til å lyve så åpenlyst er fysisk ubehagelig for meg. Det er kanskje en generasjonsgreie, hva vet jeg, men jeg får akkurat den samme følelsen av å bevitne sittende statsråder og like sittende statsministers uttalelser som jeg får av å se på de beste episodene av den danske humorserien Klovn. Problemet er at i Klovn er det meningen at seerne skal vri seg i sofaen.
I tirsdagens Debatten på NRK var en rekke utvalgte eksperter hentet inn for å kommentere hvorvidt avsløringene av «tekstlikhet» i Arbeiderpartiets helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkols masteroppgave er alvorlige eller ei. Programmet kan best beskrives som et overflødighetshorn fylt av svada, der innspillene var fordelt utover meningene «klart juks», «gråsoner» og «Nord universitets ansvar å avgjøre», og der NRK hadde funnet det betimelig å kople plagiatdiskusjonen opp mot et rent menneskelig aspekt ved det å være politiker. Som om vilje til juks er noe som tilhører privatlivets fred og ikke har noen betydning for jobben du gjør i en av landets mektigste posisjoner. Det er en feilslått og ja, pinlig, kopling.
Finnes ikke tolkningsrom
Enhver som har studert og etterhvert kommet til det punktet i studiene der masteroppgave skal skrives, vet svært godt at formelle krav og retningslinjer kommuniseres med all mulig tydelighet av lærestedet. Det er noe som brukes mye tid på, uforholdsmessig mye tid vil mange mene. Det dunkes inn i forelesning etter forelesning hvordan man skal bruke anførselstegn ved direkte sitat, hvordan man skal henvise til forfatter, publikasjon og sidetall og hvordan man skal bruke fotnoter i teksten. Det er rett og slett ikke til å misforstå – og selv om reglene kanskje varierer noe fra lærested til lærested, finnes det ikke et eneste lærested i landet som ikke har fokus på at kilder må oppgis.
Det finnes rett og slett ikke noe tolkningsrom når man skal vurdere hva som har skjedd når lange setninger uten henvisninger er identisk med andres arbeid, og enhver, uavhengig av eget utdanningsnivå, forstår dette. Det er en diskusjon som hviler på et feil premiss; at det i det hele tatt finnes noe å diskutere. Det gjør det jo ikke, og alle ser det. Det ministeren har gjort er åpenbart juks.
Man kan selvsagt se for seg formildende omstendigheter i det hele, det er jo i og for seg imponerende å klare å sjonglere heltidsstilling i politikken, medlemsskap i Stortingets Helse- og omsorgskomité, hus, mann og unger og mastergrad. De fleste masterstudenter opplever kanskje at selve studiet med forelesninger, innleveringskrav og egen lesing er tidkrevende nok i seg selv, men det må, dersom man skal tenke tanken «det er utrolig hva hun fikk tid til», legges til at det også tar tid å google fram andres arbeid og snekre det på plass i egen oppgave i det omfanget det nå er avdekket at Kjerkol gjorde. Også er det nå engang slik at jobb, mann, hus og unger ikke står i direkte motsetning til å forstå hva som er rett og galt, jeg har i alle fall aldri sett noen framsette en slik hypotese.
Nummen insistering
Hvis vi skal ta et lite tilbakeblikk på tilsvarende meningsløse debatter vi har bevitnet siden regjeringen Støre kom til makten ser vi raskt at praksisen var den samme da det ble avslørt omfattende svindel med pendlerboligordningen. Vi skrev at svindel med pendlerboliger er oppskriften på politikerforakt.
Det finnes en idiotsikker måte å sjekke ærlighet på. Misforståelser har det med å slå begge veier, slik at vanskelige regler får omtrent like store negative konsekvenser som positive. Det bør, dersom pendlerboligreglene er så vanskelige å forstå, være en rekke politikere som har tapt stort økonomisk ved å unnlate å søke om pendlerbolig. Sannsynligheten for at det graves fram politikere som har tapt på pendlerboligordningen er nær null. Dermed gjenstår eneste mulighet; Slapp håndtering av regelverket har gitt omfattende misbruk av ordningen, med svært positive økonomiske konsekvenser for dem som har utnyttet status quo.
Svindel og korrupsjon kalles det. Og det er oppskriften på politikerforakt.
Det Støre medvirker til med sin ansvarsfraskrivende, numne insistering på at Ingvild Kjerkols masteroppgave må vurderes av Nord universitet, og tilsvarende tåkeprat om at dette var noe som hadde med Kjerkol som student å gjøre, ikke med Kjerkol som minister å gjøre, er å bygge oppunder en praksis der politikere ikke skal holdes ansvarlige for egne handlinger. Statsministeren stiller seg selv i et underlig lys der heller ikke han synes i stand til å skille mellom rett og galt. Insisteringen på at dette skjedde da Kjerkol var student og dermed ikke har noe med hennes rolle som minister å gjøre, synes også konstruert. Studenten var jo unektelig en godt voksen kvinne som parallelt med studier var etablert som stortingspolitiker for Støres parti.
Og det er ikke første gang statsministeren velger denne måten å håndtere tilsvarende situasjoner på, han har etterhvert blitt erfaren i å framholde at han har tillit til statsråder som har gjort sitt ytterste for å svekke velgernes tillit.
Det er enkelt å forstå at situasjonen er ubehagelig for Støre, det begynner å tynnes hardt i rekkene hans, men han kunne og burde håndtert det med tydelighet.
Kvinnene blir værende
I saken Samfunnsforfall i sanntid oppsummerte vi mandag hvilken skjebne som har blitt tidligere juksende ministre, samt tidligere stortingspresident til del.
Tillit kan gjenoppbygges, heter det fra øverste Ap-hold, og så kan man plusse på et «annen kategori»-stempel for den (les: Brenna) som klarer å beklage på en inngående måte.
Hadia Tajik (Ap) er fremdeles første nestleder i Justiskomiteen, Eva Kristin Hansen (Ap) er fremdeles medlem av Den utvidede utenriks- og forsvarskomité, Utenriks- og forsvarskomiteen, Europautvalget og Stortingets delegasjon for forbindelser med Europaparlamentet, mens Anette Trettebergstuen (Ap) fremdeles er medlem av Arbeids- og sosialkomiteen og Stortingets delegasjon til NATOs parlamentariske forsamling. Anniken Huitfeldt (Ap) sitter som Næringskomiteens andre nestleder og er sågar regjeringens nye ambassadør til USA – valgt etter at hun motvillig måtte gå av som utenriksminister.
Med dette bakteppet av praktisk tilgivelse er det ikke underlig at Kjerkol ikke umiddelbart går av når det avsløres at hun har plagiert andres arbeid. Det kan tvert imot lønne seg. Ikke for velgerne, partiet eller sittende statsminister Støre nødvendigvis, men det kan lønne seg for henne selv.
I kommentarfeltet under samme sak er det flere som har bitt seg merke i et registrerbart faktum:
Joda, det er registrerbart mange kvinner involvert i ymse juksesaker, det er korrekt observert. Så kan man gjøre seg noen tanker om hvorvidt dette har med kvinner generelt å gjøre eller hvorvidt det har med å gjøre at det sitter mange kvinner i politisk ledelse å gjøre, eller om det har noe med Støres håndtering av kvinner kontra menn å gjøre. Det kan selvsagt også ha med alle disse og flere faktorer å gjøre, og vi har vært inne på dette tidligere. Da Odd Roger Enoksen (Sp) fikk skyven i april 2022 evnet Støre å være forbilledlig tydelig. I Debatten tirsdag var han tilbake i «nå håndterer jeg en kvinne»-sporet, der all tydelighet er feid til side.
Misforstått moral
Misforstått moralforståelse medfører at alt er like riktig eller like galt, nyansene forsvinner. Slik kan man få det til å framstå som om ingenting betyr noe mer enn noe annet i denne verden. En som har jukset kan være like flink som en som ikke har jukset, man likestiller juks med uskyldige, ikke intenderte feil, man konkluderer med at plagiat er noe som kan hende alle. Det er ikke bare Støre som leker denne leken, NRK bærer ved til bålet ved å invitere ungdomspolitikere som får snakke om frykten for at ingen partier vil klare å rekruttere medlemmer dersom enhver skal ettergås i privatlivets sømmer. De utvalgte ungdomspolitkerne fikk også snakke om hat og hets man kan utsettes for, men hvem er det som har utsatt Kjerkol for noe slikt? Det er ingen. Det hun er utsatt for er kritikk for manglende redelighet – først fordi hun har plagiert, deretter fordi hun ikke klarte å innrømme det. Det er verken hat, hets eller grafsing i Kjerkols privatliv.
Som nevnt har vi tidligere belyst at Støre har et problem enten med kvinnesyn eller moral, og at det ble godt illustrert da Enoksen ble kastet ut av regjeringen. Vi kan gjengi hva Støre uttalte den gang.
– Det er en nødvendig avgjørelse etter det som er fremkommet i denne saken. Jeg har gjort det klart overfor Enoksen at det som har kommet fram, ikke er forenlig med det å ha tillit som statsråd.
– Jeg opplever at spørsmålene vi stiller, er veldig tydelige, men de må bygge på at de som blir spurt, gir utfyllende, oppriktige og ærlige svar. Det har ikke skjedd i denne saken.
Han kunne enkelt sagt det samme om Kjerkol på nåværende tidspunkt, eller som vi kommenterte i 2022:
Dersom tydeligheten overfor Enoksen handler om moral, er dette nesten verre for Støre enn om det handler om kjønn. Implisitt mener Støre da at det er verre å begå en umoralsk handling enn det er å begå en kriminell handling. For jo, skattesvik av det omfanget Tajik begikk, kan ha en strafferamme på to år.
Det finnes ingen strafferamme for plagiat, men det er likevel et klart akademisk tyveri Kjerkol har begått. Når Støre fokuserer på Kjerkols rettigheter i situasjonen, vitner det om at moralforståelsen fremdeles ikke er på plass.
Feighet
Nietzsche har vært død i 120 år, men hans ideer om moral som feighet er fremdeles relevante. Han hevdet at tradisjonell moral oftest er feighet. Å ta humanistiske avgjørelser gjøres oftest ikke fordi folk er gode mennesker, det gjøres fordi de er for redde til å gjøre noe annet. Når denne feigheten kamufleres som moral, utelukkes muligheten til å gjøre det beste.
Kjerkols situasjon er ikke et resultat av «tekstlikhet» eller vanskelige regler for kildehenvisninger som setter norske studenter i fare for å begå feil. Det er en feilslutning – en feig moralsk feilslutning som ikke plasserer skylden der skylden hører hjemme.
Ser vi tilbake på Nietzsche, gir resultatet av slike feilslutninger seg selv. Uten noen evne til å påpeke hvordan situasjonen oppstår, vil du stå overfor mennesker og situasjoner der de hever innsatsen, og du taper. På samfunnsnivå er det et åpenbart tap dersom egen kunnskap ikke lenger skal være poenget i en masteroppgave. Det står mang en lat, googlende student klar til å påberope seg retten til å misforstå de enkleste regler, men det er ingen grunn til å gi etter for deres krav om å bli trodd. Nå står vi i en situasjon der folk i fullt alvor kjemper for retten til å jukse.
Klarer ikke Kjerkol gå selv, bør Støre i anstendighetens navn vise henne veien til døren.