Siden Israels krig mot Hamas har houthiene uttrykt solidaritet med Hamas og andre væpnede palestinske grupper. Og mens vår hjemlige statsminister forsikrer at krigen i Midtøsten ikke har noe med religion å gjøre, er det all grunn til å anta at både Hamas, Hizbolla og de nevnte houthiene ikke vil si seg enige i den analysen.
I Berlingske skriver avisens Midtøsten-korrespondent Camilla Kamil at Vesten bør lære seg flere lekser, ikke minst leksen om at alle disse ulike terrororganisasjonene ikke bare er opptatt av å støtte palestinere i krigføring mot Israel, de er ideologisk motiverte, og de har Iran i ryggen.
Houthiene, som dukket opp som en gruppe på 1990-tallet, er ikke bare en sjiamuslimsk milits som kjemper om makten i lutfattige Jemen.
Gruppen mottar angivelig også betydelig (angivelig fordi koblingene aldri har blitt endelig bevist) økonomisk og militær støtte fra Iran, og er en del av den såkalte «motstandsaksen» mot Israel, USA og Vesten mer generelt, som også inkluderer Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza.
Kamal påpeker at det var få som forventet at «en marginal, lokal jemenittisk milits ville være utløseren som trakk Vesten militært inn i Gaza-krigen. Men det var det».
Og med det kan det neppe påstås at det er USA og Storbritannias angrep som utvider konflikten i regionen.
En tilstedeværende konflikt
Konflikten er allerede tilstede, Midtøsten er nettopp preget av regionale konflikter, og at Iran trekker i trådene for å hisse vestlige stormakter til å gripe inn, bør ikke være overraskende, skriver Kamal.
Iran har knapt spilt en direkte rolle i verken Hamas’ angrep mot Israel eller houthienes missiler i Rødehavet, men presteregimet har knapt gjort noe for å trappe ned spenningen heller.
Konflikter som har ulmet i årevis, men som Vesten stort sett har ignorert, blusser nå opp, kobler sammen og avslører hvorfor Midtøstens kriser har en slik eksklusivitet:
Ved siden av de helt konkrete, lokale maktkampene, korrupte ledere, sekteriske konflikter og kampen om ressurser, ulmer en dyp og voldsom avsky for USA og Vestens rolle globalt.
Det er et viktig poeng, ikke minst i norsk debatt, der poenget er totalt fraværende. Man kan jo ikke drive dialogvirksomhet med folk som avskyr oss, såpass forstår de fleste, men det er selve dialoglinjen som er det norske, politiske modus operandi. Vi kan minnes statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) da han 1. november i fjor fant det betimelig å uttale følgende: – Det er viktig å si at krigen i Midtøsten ikke er en krig mellom religioner.
– Konflikten i Midtøsten har alltid vært en kime til stort engasjement, bekymring og sterke følelser, så det er godt vi får dette frem. Vi har handlingsplaner mot antisemittisme, mot den type holdninger, og det skal vi holde fast ved og være veldig oppmerksomme på, sa statsministeren.
Å bagatellisere antisemittisme som «engasjement» er kanskje ikke direkte passende overfor mennesker som nettopp har vært vitne til den største nedslaktingen av jøder siden andre verdenskrig, men ordet «engasjement» ble brukt flere ganger senere i intervjuet, så tilfeldig kan ordvalget umulig ha vært, kommenterte vi.
Bakteppet
Som nevnt tidligere fredag, i saken Israel tas til retten beskyldt for folkemord – av Sør-Afrika, er det vesentlig å forstå at det finnes ivrige aktører med samlet avsky for Vesten som nå posisjonerer seg på palestinsk side i Midtøsten.
Kamal påpeker at houthiene i Jemen kan ha egeninteresse i å operere i Rødehavet, ikke bare med tanke på å forstyrre verdenshandelen og dermed prøve å skremme Vesten, men også ved å posisjonere seg tydelig i regionen.
Sånn sett er angrepene også en måte for houthiene å øke sin legitimitet nasjonalt i Jemen og regionen i videre forstand, ved å fremstille seg som mer seriøse støttespillere for den palestinske saken enn de rike Gulf-landene, som de siste årene har allierte seg stadig tettere med erkefiendene i USA og Israel.
Ja, de rike Gulf-landene hadde jo nettopp det, på bakgrunn av de Trump-initierte Abraham-avtalene, godt redegjort for av advokat Øivind Østberg i Klassekampen 5. januar.
Men ser man på utviklingen i hele Midt-Østen i tiden forut for 7.10.23, kan man i det store bildet se en endret dynamikk som var i ferd med å gjøre den uforsonlige palestinske frigjøringskampen, som aldri vil anerkjenne Israel eller gå inn på noe fredelig kompromiss, mer og mer irrelevant.
Gjennom mange år hadde Iran hatt fremgang i sitt forsøk på å styrke sin makt og innflytelse, blant annet gjennom den strategiske alliansen med Assads regime i Syria, støtte og inspirasjon til lokale ikke-statlige aktører som Hizbollah i Libanon, Houthi-militsen i Yemen og Hamas på Gaza. Uansett om Hamas springer ut av det sunni-muslimske brorskapet, handler dette i vesentlig grad om å fremme shia-islam som maktfaktor i regionen, under det iranske presteregimets uomtvistede ledelse. Hamas springer ut av Det (sunni-)muslimske brorskapet, men ved å spille på å være de mest fanatiske, så vel som de mektigste, Israel-haterne, har Iran klart å gjøre Hamas til sin klient og partner. Denne økte iranske innflytelsen hentet styrke fra atomprogrammet, som Obama godtok videreutvikling av, samtidig som det ble åpnet for store økonomiske tilførsler til regimet gjennom atomavtalen med Iran.
Med Trump i president-stolen trakk USA sin støtte til Iran-avtalen, gjeninnførte sanksjoner mot Iran og økte presset på regimet samtidig som man trappet opp diplomatiske initiativ i regionen for å styrke en anti-iransk allianse i regionen, nødvendigvis med Saudi-Arabia i en nøkkelrolle. For Saudi-Arabia var og er Irans fremmarsj en alvorlig trussel mot deres egen posisjon som regionens økonomiske, militære og religiøse stormakt.
Taperne av normaliseringen mellom Israel og Guld-statene er som Østberg påpeker nettopp «Iran med sine stormaktsambisjoner» og «de militante jihadistene på palestinsk side, med Hamas i spissen».
Når vestlig venstreside generelt og norsk sådan spesielt retter all sin moralske harme mot Israels krigføring, har de valgt å glemme hatet som har sydet under overflaten. Det er like sterkt som det utspilte seg den 7. oktober, og det har med islams fundamentale ideologi å gjøre selv om Støre og Barth Eide ivrig framholder noe annet.