Så underlig er det egentlig ikke, og nedgangen i intelligenskvotient (IQ) gjelder ikke bare amerikanske studenter. Det er flere forhold som gjør at den gjennomsnittlige intelligensen ikke er like høy blant studenter som den var tidligere, men den mest åpenbare årsaken er rett og slett en mer allmenn tilgang til utdanning. Forskerne påpeker også dette i sammendraget av studien:
I dag er uteksaminering fra universitetet mer vanlig enn å fullføre videregående skole på 1940-tallet.
Når alle skal med, må nødvendigvis snittet gå ned, men mer problematisk er det dersom tidligere tiders sannhet om at det var de dyktigste som oppnådde universitetsgrader lever videre i manges bevissthet som en sannhet som er gjeldende også i dag. Nettopp oppfatningen om at universitetsstudenter er glupere enn folk flest, var bakgrunnen for metastudien de kanadiske forskerne gjennomførte.
I følge en utbredt oppfatning er gjennomsnittlig IQ for universitetsstudenter 115 til 130 IQ-poeng, det vil si vesentlig høyere enn gjennomsnittlig IQ for den generelle befolkningen (M = 100, SD = 15 ). Vi sporet opprinnelsen til denne troen til foreldede etterretningsdata samlet på 1940- og 1950-tallet da universitetsutdanning var et privilegium for noen få. Undersøkelser av nyere IQ-data tyder på at IQ for universitetsstudenter og universitetsutdannede falt til gjennomsnittet for den generelle befolkningen.
For å forklare begrepene litt bedre, oppsummerer Store norske leksikon som følger:
I dag har IQ-tester normer som er basert på en standardisering, der testoppgavene blir gitt til et stort, representativt utvalg av individer i de aldersgruppene testen skal brukes med. Beregningen er basert på en antakelse om at intelligenskvotienten i befolkningen har en tilnærmet normalfordeling. Gjennomsnittlig intelligens for hver aldersklasse settes til 100, med et standardavvik på 15. Statistisk sett innebærer det at rundt 68 prosent av befolkningen vil oppnå en IQ mellom 85 og 115, mens 2,3 prosent vil få en høyere IQ enn 130, og en tilsvarende gruppe på 2,3 prosent vil få lavere IQ enn 70.
En IQ som ligger innenfor ±1 standardavvik fra det statistiske gjennomsnittet (standardskåre 0 og IQ 100), blir regnet som å høre til normalvariasjonsområdet. En IQ som ligger ett standardavvik under gjennomsnittet for aldersgruppen (IQ 85), er en lav normalskåre.
Flynn-effekten
Ser man på normalfordelingskurven, vil man se at det er stor opphopning rundt gjennomsnittlig intelligens. De aller fleste av oss befinner seg i det som kalles normalvariasjonsområdet.
Mens det tidligere var slik at de som tok universitetsutdannelse befant seg i øvre sjikt, altså fra IQ 115 og oppover, er det ikke lenger slik verken i USA eller i Norge. Logisk nok kan man da heller ikke bedrive samme undervisning ved universitetene som før, da dette nivået ville vært alt for høyt til at kreti og pleti ville kunne følge med. Løsningen har vært å senke kravene til opptak, samt å tilpasse undervisningen til studentenes nivå.
I tillegg kommer en annen utfordring, Flynn-effekten, som er betegnelsen på det fenomen at resultatene som oppnås på intelligenstester har vist seg å bli høyere over tid. Fenomenet er oppkalt etter den newzealandske statsviteren James R. Flynn, som oppdaget at den gjennomsnittlige økningen i IQ-verdi synes å være ca. 3 poeng per tiår. I den utviklede delen av verden har effekten opphørt eller til og med reversert, mens den i enkelte deler av verden ikke er registrerbar overhodet.
I Norge er det stopp, det er ikke mer intelligens å skvise ut av Flynn-effekten. Nordmenns IQ er på vei ned igjen, der toppen kom i kullet som ble født midt på 1970-tallet. Det kunne man enkelt registrere ved å følge med på testresultatene til norske unge menn som møtte til sesjon fra år til år.
Det er mange interessante variabler å ta tak i vedrørende utvalget som møter til sesjon, dette er jo også under endring i en lang periode som strekker seg fra etterkrigstiden og fram til i dag, men det skal få ligge i denne omgang. Vi kan også påpeke at reverseringen av Flynn-effekten er tilstede innen norske familier, det er ikke noe innvandringsfenomen.
Problemer i kø
Når de kanadiske forskerne nå har funnet at den gjennomsnittlige universitetsstudenten har akkurat like gjennomsnittlig intelligens som mannen i gata, er det likevel ikke et uproblematisk funn, for på samfunnsnivå gjelder dette etter alle solemerker også norske studenter. Forskerne lister opp en rekke problemstillinger som er aktuelle når den vestlige verden inkluderer «alle» ved universitetene.
Disse funnene har vidtrekkende implikasjoner.
For det første må universiteter og professorer innse at studenter ikke lenger er ekstraordinære, men bare gjennomsnittlige, og må justere læreplaner og akademiske standarder.
For det andre kan ikke arbeidsgivere lenger stole på at søkere med universitetsgrader skal være dyktigere eller smartere enn de uten grader.
For det tredje må studentene innse at aksept på universitetet ikke lenger er en invitasjon til å bli med i en elitegruppe.
For det fjerde må myten om brilliante studenter i humaniora avlives.
For det femte, å anslå intelligens basert på noens utdanning er svært unøyaktig, foreldet, ikke evidensbasert, og ren spekulasjon.
For det sjette, foreldede IQ-data eller -tester bør ikke brukes til å ta beslutninger som får store følger for enkeltpersoner, for eksempel av kliniske psykologer som mener noe om intelligens og kognitive evner hos sine klienter.
Kort oppsummert forblir middelmådige studenter oftest middelmådige også etter studier, og at du har oppnådd en mastergrad i eksempelvis kjønnsteori eller teatervitenskap betyr ikke at du automatisk er spesielt intelligent eller tilhører noen elite – ei heller når samfunnet rundt deg heier deg fram.
Problemet i samfunn som skal forstå alle som «like flinke», er jo nettopp at de ender opp med middelmådige i alle ledd, de virkelig dyktige, intelligente tenkerne fases ut til fordel for pratmakere med svært så gjennomsnittlig intellekt.