Vi kan huske nøyaktig tre år tilbake da den gang sittende regjering besluttet å hente en IS-kvinne og hennes påstått syke barn tilbake til Norge. Saken var så kontroversiell at Frp trakk seg ut av Solberg-regjeringen i protest. Men protesten omhandlet hjemhenting av kvinnen, ikke hjemhenting av barna. Problemet var snarere at regjeringen, med daværende statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) i spissen, lot IS-kvinnen bruke barna som pressmiddel for selv å bli hentet i en svært kostbar, farlig operasjon.
Etter den tid har flere IS-kvinner returnert til Norge. Henting av IS-kvinner er en hån mot det norske folk – men protestene har stilnet skrev vi i mars 2023, da de somaliske IS-søstrene fra Bærum kom til Gardermoen, og kommenterte som følger:
Hånen mot det norske fellesskapet blir nær komplett når IS-kvinnenes forsvarer, Geir Lippestad, uttaler seg til NRK:
Lippestad: – Glade over å være i Norge
De to terrorsiktede kvinnene som landet i Norge natt til onsdag ble møtt av sine forsvarere Geir Lippestad og Hilde Firman Fjellså på Gardermoen.
– Barna har vært på en lang og fremmed reise. Hjemreisen har gått bra og møte med oss gikk godt. Barna virket trygge og gode. De virket glade over å være tilbake i Norge, sier Lippestad.
Trygge og glade barn som er glade for å være tilbake i Norge? For det første har barna aldri noensinne tidligere satt bena på norsk jord, for det andre er det all grunn til å stille spørsmål ved Lippestads vurderinger av «trygge og gode» barn. Hva har han observert som får ham til å lande på den vurderingen? Har de løpt og smilt? Det sier i så fall ingenting om barnas fungering eller opplevde trygghet, snarere tvert imot.
Engasjement for barna
I NRKs Debatten i oktober 2021 var temaet IS-kvinner som ønsker seg tilbake til Norge, og debatten omhandlet hjemhenting eller ei.
Men målet var aldri å etterlate barna i interneringsleir i Syria, men å unngå å bruke ressurser på tilbakehenting av kvinner som med viten og vilje tilsluttet seg et kalifat som brutalt halshugget, torturerte og voldtok i islams navn.
– Hent barna, men la kvinnene bli igjen der nede, sa Frp-leder Sylvi Listhaug den gang.
Hun poengterte at det burde være IS-mødrenes ansvar å frasi seg omsorgen for barna og la dem bli hentet av norske myndigheter. Og Frp-lederen hadde rett i at det er eneste juridiske mulighet per i dag for å hente barna til Norge uten å få med terrormødrene på kjøpet.
Engasjementet for barna, som er uskyldige i at foreldrene er terrorister, har vært stort ikke bare i Norge, men i en rekke vestlige land. Ingen IS-kvinner har samtykket til at barna deres kunne bli hentet alene.
I dokumentaren Ingen vei tilbake – Livet etter IS, framkommer det at det slett ikke bare er IS-kvinnene selv som nekter barna muligheten for en oppvekst i trygge rammer i landene mødrene selv forlot. Den avgjørelsen er allerede tatt på deres vegne – av feministiske hjelpearbeidere som helt åpenlyst forteller at det strider mot deres feministiske forståelse av IS-kvinnnene som ofre. – Det er inhumant å returnere barna alene, fastslås det i feministisk ånd.
Ofrer barna
Hvordan det kan være modig feminisme å bruke egne barn som både skjold og spydspiss kan synes vanskelig å forstå, men argumentasjonen til hjelpearbeiderne er klokkeklar.
– Vi kjemper for dere hver eneste dag. Så dere skal få reise hjem.
– Hver uke sender vi e-post med navnene og personaliene deres, med bilder av barna deres, til myndighetene deres.
– Det vanligste svaret vi får er: «Vi tar imot barna, men uten mødrene». Det er umenneskelig, det gjør vi ikke, fastslår hjelpearbeideren til de tildekkede IS-kvinnene.
Barneperspektivet hos feministene er totalt fraværende. Selv etter ni år som kliniker i Bufetat med mandat om utredning av omsorgskompetanse hos foreldre med store utfordringer i foreldrerollen, har jeg aldri møtt foreldre som har latt sine barn være vitne til drap, voldtekter og mishandling. Noen større omsorgssvikt enn å velge terrororganisasjoner som oppvekstramme for egne barn er nesten utenkelig. Men det er kvinnene som er ofre, fastholdes det bestemt i dokumentaren.
Radikaliserte
Dokumentaren gir ellers et viktig innblikk i hvor radikaliserte IS-kvinnene fortsatt er – og et innblikk i hvor radikaliserte barna blir av dem. Radikaliseringen bidrar forøvrig hjelpearbeiderne direkte til. De burka- og abaya-kledde tidligere IS-brudene samles i et telt. Der viser hjelpearbeiderne propagandavideoer fra IS, de samme propagandavideoene kvinnene medgir å ha latt seg lokke av i utgangspunktet. Hensikten er å «drøfte det de ser», fastholdes det, før kvinnene på omgang får fortelle at ja, de ble engasjerte av det de så. Ingen kritiske spørsmål stilles.
Kameraet sveiper over småbarn som hjelpearbeiderne har fastslått at ikke kan returneres til mødrenes avreiseland. De løper alene, klatrer i en stabel rustne stålstenger og leker at de er jihad-krigere. Den yngste kanskje tre, den eldste kanskje fem.
NRK har oversatt og tekstet barnas ord:
Man gjør seg virkelig noen tanker om både feminisme og hjelpearbeid etter å ha sett dokumentaren. Hva gjelder de returnerte IS-kvinnene til Norge er det mest overhengende spørsmålet hvorvidt de fremdeles har omsorgen for egne barn, dernest kommer spørsmålet om hvorvidt det er sannsynlig at disse mødrene noensinne kan avradikaliseres i en slik grad at de ikke utgjør noen hvilende fare for samfunnet.
Mange av IS-kvinnenes barn er i dag døde. Det gjelder også norske IS-kvinners barn, der flere skal ha dødd før noe opphold i leirene, som driftes av kurdiske selvstyrmyndigheter.
Fremdeles sitter titusenvis av kvinner og barn i interneringsleirene al-Hol and Roj. Norsk bistand til leirene bør stilles spørsmål ved. Vel vitende om at de kurdiske, feministiske hjelpearbeiderne ikke bare bidrar til å tilbakeholde barn, men også kan ha politiske interesser i IS’ motstand mot Assad-regimet, er dette neppe leire man bør kaste penger på.