Spørsmålene er ikke mine. De kommer i kjølvannet av en bok som ble publisert i 1990, og som tok for seg hvordan Danmark etter andre verdenskrig bygde en sosialistisk velferdsmodell. Forfatteren var Henning Fonsmark (1926-2006), en kjent størrelse i Danmark både som forfatter, litteraturhistoriker og sjefredaktør for en rekke medier, blant annet Berlingske Tidende. I ettertid har Berlingske opprettet Fonsmark-prisen (på 250.000 DKK) som hvert år tildeles en avgjørende stemme i den danske «borgerlige debatt». Antakelig til venstrefløyens vrede, da en (eventuell) borgerlig debatt etter deres mening helst burde holdes bak lukkede dører.
Den 3. januar i år fylte avisen Berlingske 275 år, og i den forbindelse fulgte Fonsmarks bok «Historien om den danske utopi» fra 1990 til lørdagsabonnenter.
Å løfte i flokk
Den «danske utopi» kunne like gjerne vært norsk. I Norge, som i Danmark, skjedde en samfunnsomveltning i etterkrigstiden. Det var sterkt vekst på alle områder, med unntak av fiske og landbruk på grunn av urbaniseringen. Det var særlig den offentliges administrasjon og tjenesteyting som vokste. Historien forteller oss gjerne om det sterke samholdet som var å finne i Norge (i Norden) denne tiden. At krigen gjorde oss mer enn villig til å løfte i flokk, der de ideologiske motsetningene ble mer eller mindre lagt til siden.
I likhet med de andre skandinaviske land var Danmark i etterkrigstiden dominert av sosialdemokratiske regjeringer, men i motsetning til i Norge og Sverige var de danske regjeringene ofte koalisjoner. Først i 1966 fikk det danske Folketinget for første gang et sosialistisk flertall, men likevel var det den sosialdemokratiske modell som vokste fram i Danmark. Samtidig kan det tyde på at de politiske blokkene var villige til å strekke seg langt for gjenreisningen, det vokste frem et slags nytt fellesskap. I Norge ble dette uttrykt i Fellesprogrammet i 1945. Det var forhandlet frem mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene, og la blant annet opp til en utvikling av velferdsstaten.
Samtidig slet de nordiske landene med de samme utfordringene. Det gjaldt ikke minst den økonomiske politikken, men også utenrikspolitikken (hvem skulle en alliere seg med?). Uansett er det som regnes som denne tidens største seier nettopp fremveksten av velferdsstaten, dette sikkerhetsnettet som skulle fange opp enhver borger i samfunnet slik at vi kunne føle oss trygge og sikre – fra vugge til grav. Det ble for eksempel iverksatt «sosial husbygging» som skulle sikre historisk høy boligstandard og den såkalte «enhetsskolen» ble innført, der alle skulle inkluderes etter deres forutsetninger og interesser. Elevene ble deretter loset fra grunnskolen til videregående, og antall studenter ved høyskoler og universitet bare økte. Vi skulle møte fremtidens utfordringer med en godt skolert befolkning, den samme skolerte befolkningen som skulle administrere og forvalte velferdsstaten. Når alderdommen innhentet oss var vi sikret gjennom folketrygden.
Men hvordan skulle dette bli mulig? Som kjent finnes ingen gratis lunsj, så løsningen ble en eksplosjon i skatteintekter. Det skjedde i samtlige nordiske land, og møtte lite motstand. «Å løfte i flokk» kunne på denne tiden vært enhver regjerings slagord.
Sosialisere befolkningen
Å løfte i flokk omfatter også noe mer innenfor velferdsstatens rammer, nemlig det liberale demokrati – der borgerne bestemmer. Alle i Norden var selvsagt glad for at velferden økte, vi fikk det som mange ynder å kalle «gratis» – som altså er skattefinansiert – som skole, helse- og aldersomsorg, forbedret infrastruktur, sosialstønader, barnetrygd og mye mer. Men det følger et men, for de offentlige utgiftene steg til himmels. Den ene regjeringen etter den andre økte utgiftene og det var sjelden noe som kunne strykes av statsbudsjettet. Behovene økte, alle ville ha mer og kravene ble stadig større. Her står Norge som oljenasjon i en særstilling, men om oljepengene har gjort Norge til et bedre land er jeg slett ikke sikker på. Tvert om kan det ha gjort oss særdeles late (og enda mer kravstore) og vi vil kanskje innen kort tid møte hva de andre nordiske landene måtte ta et tak i på 1970-tallet. Utgiftene måtte ned og inntektene opp. Vi får det kanskje midt i fleisen i den «grønne omstillingen».
Det er her Berlingske treffer blinkskudd ved å dele ut hele 40.000 eksemplarer av Henning Fonsmarks bok forfattet for over 30 år siden. Fonsmark døpte velferdsstaten til «velferdssosialisme». Det forteller Tom Jensen, nåværende sjefredaktør i Berlingske, at Fonsmark forklarte med hvordan Danmark først unngikk å bli en del av den kommunistiske østblokken etter andre verdenskrig, og deretter avverget et internt oppgjør med selve den frie markedsøkonomiske samfunnsmodellen.
Men det skjedde kun ved å sette opp det alternativet som ble gjort til virkelighet. For ifølge Fonsmark valgte man ikke å sosialisere økonomien, men å sosialisere befolkningen. Dette skjedde gjennom et utspekulert system, der man i stedet for å nasjonalisere virksomheter, skrote markedsøkonomien og avskaffe privat eiendomsrett – som ellers ville vært klassiske sosialistiske grep – etablerte en modell hvor den frie markedsøkonomien ganske enkelt finansierte byggingen av den sosialistiske velferdsstaten.
Det er mildt sagt snedig, og som kanskje forklarer hvorfor et land som Sverige fortsatt har slik tro på sosialdemokratene (som er landets desidert største parti).
Human, solidarisk og grønn
Det er denne velferdsstaten vi lever med nå, påpeker sjefredaktør Jensen. Resultatet? Vi betaler noen av verdens høyeste skatter, som finansierer en av verdens største offentlige sektorer, som vi forventer skal levere omfattende offentlig velferd til oss, og som sysselsetter eller via trygder og stønader brødfør en stor del av befolkningen. Resultatet? Avhengigheten av systemet har for lengst gjort enhver diskusjon om velferdsstatens betimelighet politisk ukorrekt.
Vi er som et folk dopet ned av velferdsordninger vi selv tvangsfinansierer, der vi som borgere har lite makt. For er opplevelsen til innbyggerne at vi får den servicen som tilsvarer størrelsen på de skatter og avgifter vi betaler? Opplever vi at staten bruker pengene riktig? Eller tas skatter og avgifter for gitt, slik at befolkningens arbeidsmoral utnyttes til å betale både for likegyldighet og for offentlig ansattes og offentlig finansierte organisasjoner interesser på bekostning av den arbeidende borger?
Mor Staten tvangssparer for oss, slik at vi har penger til jul og sommerferie (halv skatt) og når vi blir alderspensjonister. Det hjelper lite om vi prøver å styre via valgseddelen, fordi systemet har vokst seg til et uhyre som alle politikerne frykter. I Norge er det bare å se på sykelønnsordningen. Ingen andre har en så raus sykelønnsordning som oss, men ingen tør ta tak i den. Det er en «tapt» velgersak. Det grønne skiftet derimot, det har den samme sosialistiske velferdsstaten klart å selge inn som en slags vinnersak, til tross for at kostnadene fremstår som gigantiske (og egentlig har ingen engang regnet på det). Det samme gjelder for den ikke-bærekraftige innvandringen. Vi skal være human, solidarisk og grønn, uansett hvor ufornuftig og kostbart det måtte være.
Systemet kveler seg selv
Fonsmark så hvilken vei det bar. Han diagnostiserte et samfunn der vi alle var blitt så avhengige av hverandre, eller den såkalte felleskassen, som om alle borgerne lever i et sosialistisk kollektiv, der få ønsker eller evner å løsrive seg fra avhengigheten. I Norge har dette kommet klar frem etter at den rødgrønne regjeringen tiltrådte, for noen evner faktisk å løsrive seg. Hvor mange milliarder av kroner og arbeidsplasser har Norge tapt på å støte fra seg de rike – og attpåtil prøve å hevde at det er de rike som er usolidariske? Det de samme kanskje har skjønt er at den frie markedsøkonomien ikke lenger vil være en betydelig bidragsyter til velferdsstaten, og hva må da skje? Nettopp, en ny eksplosjon av skatter og avgifter, spesielt siden olje og gass skal fases ut og det grønne skiftet skal finansieres. Offentlig sektor vil fortsette å ese ut. Til slutt må modellen bryte sammen under sin egen vekt.
Inntil da har velferdsstaten dedusert det representative demokratiet – eller folkestyre – til et system der arbeidende borgere er undersåtter av staten, vi er til for staten (og en rekke andre dysfunksjonelle stater, jamfør for eksempel bistandsmidlene), ikke omvendt.
Da gjenstår spørsmålet: Finnes det andre måter å innrette samfunnet på? Hadde det vært et godt svar på spørsmålet, ville det nok vært fremmet for lenge siden. Det er vel lite ønskelig å finne et alternativ til selve demokratiet, ytringsfriheten og de vestlige frihetsverdier, som for øvrig er satt under press med den nye verdensorden (vestlig/ikke-vestlig land) som er i opptrapping og den ikke-bærekraftige innvandringen til Vesten. Det som var et fundament i den sosialistiske velferdsstaten, gjør din plikt og krev din rett, er mildt sagt blitt skjevfordelt. Stadig færre må brødfø stadig flere, mens politikerne vet å karre til seg selv goder.
Rettighetssamfunnet, for ikke snakke om woke, har fått et begredelig fotfeste. Selv dem som er motstandere av hvordan vi har innrettet oss i Vesten, som er motstandere av ytringsfriheten og frihetsverdiene, skal ha sin rettmessige plass midt iblant oss. De misbruker demokratiet slik at vi undergraver oss selv. Islam krever mer og mer plass i samfunnet, og dem som kjenner islams budskap og praksis, ikke minst ved sharia, vet at dette er uforenlig med vår samfunnsorden. Likevel skal vi tolerere det intolerante. Det bør vi ikke gjøre i taushet.
Men det bør stå klart at noe må gjøres noe med innretningen til velferdsstaten, før systemet kveler seg selv.