Vi har flere ganger omtalt det israelske forskningsinstituttet Palestinian Media Watch (PMW) med hovedkontor i Jerusalem og dets leder Itamar Marcus, som kontinuerlig overvåker hva som foregår innad både på Vestbredden og i Gaza og offentliggjør dette på sin hjemmeside slik at de som ønsker det selv kan gjøre seg kjent med forholdene der.
Først noen ord om Norge og Israel
De som ønsker å holde seg orientert om hva som foregår på palestinsk side i konflikten, må følge med på PMW. Man må gjerne mene at et israelsk forskningsinstitutt aldri vil være «nøytrale» i sin fremstilling av konflikten mellom Israel og palestinerne. Men det er nå engang slik at den norske venstresiden – særlig Palestinakomiteen med dets støttespillere – synes å være helt usedvanlig faktaresistente når det gjelder informasjon som ikke stemmer med det narrativet de allerede har bestemt seg for å tro på.
Det som er ille, er at dette ikke bare gjelder venstresiden. Dette gjelder også store deler av partiet Høyre og dets leder Erna Solberg, og de øvrige «borgerlige» partiene med et mulig unntak for deler av Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. For disse partiene er det et uttalt ønske at det må etableres en egen palestinsk stat, og at det ikke blir fred i Midtøsten før dette skjer.
De som tror at det noen gang kommer til å skje, er usedvanlig lite opplyste. Alternativt har de argumentert så lenge for en to-stats løsning at de har malt seg inn i et hjørne de ikke kommer seg ut av. De våger derfor ikke å innrømme at de tar feil. De vil ikke innrømme at de har tatt feil i frykt for hva som kan skje med deres anseelse i sitt eget parti og omtalen i de stort sett venstreorienterte mediene. For ikke å snakke om deres politiske karriere.
Norske politikere har begrenset utdanning og stort sett ingen yrkeserfaring å falle tilbake på dersom de ikke skulle bli gjenvalgt hvert fjerde år. Da setter man heller på seg skylapper og later som man har glemt at FN i 1947 tilbød jødene og araberne hvert sitt land da perioden for det britiske mandatområdet gikk mot slutten. Jødene sa ja, araberne sa nei. Følgelig gikk araberstatene umiddelbart til krig da Israel ble etablert i 1948. Og det «glemmes» at alle krigene som har skjedd gjennom årene frem til i dag, er startet av de muslimske land og vunnet av Israel. Dette nevnes aldri av politikere på venstresiden, da er det bedre å jatte med og late som det aldri har skjedd, i frykt for ikke å bli gjenvalgt og derved miste sin millionlønn som stortingsrepresentant.
Det er mye sannhet i uttrykket om at for å bli politiker må man være i stand til å stå oppreist uten ryggrad.
Spesielt Arbeiderpartiet
Verst av alt er hva som har skjedd med Arbeiderpartiet. Det er en offentlig hemmelighet at det var Arbeiderpartiet under tidligere statsminister Einar Gerhardsen og den mektige partisekretæren Haakon Lie som i 1958 besluttet å sende 20 tonn tungtvann til Israel, vel vitende om at dette skulle brukes for å gi Israel muligheten til å produsere atomvåpen.
I dag finnes det knapt en arbeider igjen i Arbeiderpartiet. Partiet domineres av offentlig ansatte og såkalte nye landsmenn, det vil si velgere som har økonomisk fordel av en stor offentlig sektor og en raus velferdsstat. Statsministeren og næringsministeren, som også er nestleder i partiet, har begge tresifrede millionbeløp i formue. LO-lederen har ca 1,8 millioner i lønn pluss diverse godtgjørelser, og er gift med en av toppsjefene i Aker. Til sammen har de to en årlig inntekt på 7 millioner kroner, i følge Kapital. Dette er dagens ledelse i det såkalte «arbeiderpartiet».
Noe skjedde med Arbeiderpartiet på 70-tallet. Det skjedde en endring fra det partiet som bidro sterkt til at Israel (uoffisielt) er en atommakt til det partiet som gjennom årene har sendt milliardbeløp fra norske skattebetalere til palestinerne som vil fjerne Israel fra kartet. Ledet av politikere fra Arbeiderpartiet som bare hører det de vil høre. Og at det ropes «From the river to the sea» vil de slett ikke høre, i den grad de i det hele tatt forstår hva det innebærer.
Nettopp disse politikerne bør sette seg ned å høre gjennom Henrik Beckheims podcaster der det av og til dukker opp interessante personer som får den tid de trenger til å fremføre sitt budskap uten avbrytelser. En av dem er altså Itamar Marcus. Vi har tidligere omtalt Itamar Marcus flere ganger, for eksempel her og her.
Hva har så Itamar Marcus å meddele?
Itamar Marcus har vært flere ganger i Norge, og har da også gjerne besøkt Stortinget for å informere de av stortingsrepresentantene som ønsker det om forholdene i de palestinske områdene. Det er synd å si at interessen fra representantene har vært overveldende, men noen fra Frp og Krf har gjerne møtt opp.
Men de som burde ta til seg informasjonen, det vil si representanter fra den rødgrønne venstresiden, hvor man gjerne kan inkludere både Høyre og Venstre, glimrer med sitt fravær. Det eneste man kan tolke ut av dette fraværet er at det er vesentlig mer bekvemt å skjerme seg fra ubehagelig informasjon og heller fortsette late-som-leken om at den såkalte Oslo-avtalen av 1993 etter hvert vil resultere i en to-statsløsning, der et fritt Palestina vil eksistere fredelig side om side med Israel i gjensidig harmoni og respekt.
For en tid tilbake var Marcus igjen i Oslo og møtte noen av medlemmene fra Israels venner på Stortinget. Dessverre var fremmøtet som vanlig heller beskjedent, men de stortingsrepresentantene som møtte ble uansett fullt informert om det han hadde å meddele. Men hva med alle oss andre?
Heldigvis ble Marcus fanget opp av Henrik Beckheim som etter hvert la ut et over to timer langt intervju med ham der de var gjennom en rekke temaer, særlig relatert til den pågående krigen.
For de som ikke vil sette av 2 timer og 17 minutter til podcasten vil vi i det følgende referere noe av samtalen.
Hvordan arbeider PMW?
Måten PMW arbeider på er ikke å fortelle omverdenen hva palestinerne ønsker, for eksempel at de slett ikke ønsker fred med Israel. PMW viser omverdenen hva palestinerne gjør og sier, viser frem hva som står i skolebøkene og hva de palestinske selvstyremyndighetene (PA) forteller sitt folk. Når omverdenen får tilgang til denne informasjonen regner PMW med at de selv trekker sine egne slutninger.
Vi i Vesten tror at alle er som oss, at alle vil ha fred. Slik er det ikke. Vestlige sekulære forstår ikke folk fra kulturer der hele livet deres dreier seg om religion. Palestinere er først og fremst muslimer, dernest palestinere og eventuelt arabere. De kan gjøre de mest uhyrlige ting, så lenge de tror at dette kommer fra Allah og Muhammed. De har totalt mistet evnen til selvstendig tenking.
Vestens problem er at man anser den sterkeste som ond og den svake som god. Mange engasjerer seg i konflikter der de definerer en svak part som et offer, uten tilstrekkelig bakgrunnskunnskap.
Hvordan han fikk høre om terrorangrepet
Marcus fikk høre om terrorangrepet 7. oktober via nyhetene og familien løp straks til sikkerhetsrommet, som alle boliger bygget de siste 25 år er utstyrt med. Det har solide dører og vegger av betong slik at det skal kunne holde stand ved et angrep. Svigersønnen er reserveoffiser i IDF (Det israelske forsvaret) og ble innkalt for å dra til Gaza. Intervjuet ble foretatt den 22. november og familien hadde ikke sett ham siden da.
Det var direktesendinger på nyhetene fra folk som ringte fra sikkerhetsrommene sine og sa de hørte arabiske stemmer utenfor, og ba om at politi kom og reddet dem.
Etter hvert kom det også bilder av folk som var drept, og av kvinner som først var voldtatt og deretter drept, slik at det ikke skulle være noen vitner. Det ble anslått at 2.000 til 3.000 terrorister hadde kommet inn fra Gaza.
Derfor vil 7. oktober alltid være et nasjonal trauma. Marcus reagerer også på at de 1.200 israelske ofrene holdes opp mot alle de som Hamas hevder er drept i Gaza. Terroristene som tok seg inn i Israel drepte med glede, de slaktet sine ofre. Etter å ha slaktet beboerne i et hus åpnet terroristene kjøleskapet og så etter hva de kunne finne. Det er en stor moralsk forskjell mellom de to situasjonene.
En religiøs krig
Mahmoud Abbas, palestinernes president, har sagt på palestinsk TV at jøder ikke er mennesker, de er «humanoider» og etterkommere etter aper og griser. De er satan i menneskeskikkelse. For å redde menneskeheten er det derfor riktig å drepe jødene.
Vi minner om at Abbas leder de såkalte palestinske selvstyremyndighetene som den norske regjeringen anser som «moderate» og som derfor hvert år får overført tresifrede millionbeløp fra Norge. Hamas er skapt av PA gjennom sommerleirer der maskerte barn lærer å drepe jøder med lekegeværer. De hyller såkalte martyrer som har begått terrorhandlinger, og oppkaller ferieleirene og skoler etter dem. Dette har PA drevet med i årevis og når disse barna blir voksne så slutter de seg til Hamas, fordi det er der de i praksis kan gjøre det de har lært som barn.
Itamar Marcus minner oss på at PA har to målsettinger – de nasjonale mål, og de religiøse mål. Utad snakker de bare om de nasjonale mål, at de er ofre. De snakker aldri om de religiøse mål, som er sterkere.
Ifølge Marcus har dette sin historie helt siden jødene avviste Muhammed som profet, hvoretter han utryddet de tre jødiske stammene i Medina. Etter det ble han en suksessrik feltherre som underla store landområder til islam. Dagens palestinere er derfor overbevist om at ikke før alle jøder er utryddet vil resten av verden bli underlagt islam.
Denne ideologien spres av blant annet av den arabiske TV kanalen Al Jazeera, som er en del av det muslimske brorskapet, noe også Hamas er.
Dette viser at det ikke handler om palestinernes rett til en egen nasjonalstat. Dette er en religiøs krig der palestinerne aldri vil akseptere noe annet enn at Israel slettes fra kartet.
Islam – en dødskult
Jødene har en svakhet – de elsker livet, mens palestinerne elsker døden. Derfor er palestinerne overbevist om at de til slutt vil vinne over Israel og slette landet fra kartet. Så lenge foreldrene gir 16-17 år gamle barn våpen og håper at de blir drept og blir martyrer, vil dette fortsette.
Marcus nevner et eksempel der en 14-årig gutt angrep israelske soldater og ble drept. Han etterlot seg et brev der han skrev at han var stolt over snart å skulle bli martyr, og at hans mor ikke skulle være lei seg, men glede seg. Begravelsen ble overført på palestinsk TV, der han ble rost for det han hadde gjort.
To andre 14-åringer ble skutt og drept etter at de hadde gått til angrep på israelske soldater med kniv. Høyst sannsynlig ønsket de også å bli martyrer siden de angrep soldater. Hadde de angrepet sivilbefolkningen hadde de ikke dødd i motstandskamp mot Israel, og da ville de ikke blitt martyrer.
Historieforfalskning
Ifølge Marcus hevder PA at det aldri har eksistert noe jødisk kongerike i det området som i dag er Israel, og at jødene aldri har hatt noen fortid der. De bestrider følgelig at det noensinne har eksistert et jødisk tempel i Jerusalem som skriver seg fra flere tusen år før islams tilblivelse.
PA hevder videre at grunnen til at de vestlige land støtter Israel er at det var de som sto bak Balfourerklæringen i 1917, der jødene ble lovet å kunne etablere en egen nasjon i det britiske mandatområdet. Den senere beslutningen i FN i 1947, der jødene og araberne fikk tilbud om å etablere hver sin stat i dette området, skyldtes at Vesten hadde en egeninteresse i å bli kvitt dette «menneskelige søppelet» og plassere dem i Palestina, og at de derfor ikke vil ha dem tilbake igjen.
Dette presenteres for den palestinske befolkning gjennom palestinske TV kanaler, og som de derfor fullt og fast tror på. Palestinske barn vokser opp med at jøder er onde og må drepes – hvordan kan man da forvente at de har skiftet mening når de blir voksne?
Det er blitt «woke» å være antisemitt
Som vi skrev i en artikkel den 19.05.21 er det en naturlig reaksjon i den vestlige kultur alltid å ta den svakestes parti. De er svake, derfor skal de beskyttes.
Itamar kommer inn på det samme når han beskriver den holdningsendring som har skjedd i deler av opinionen i de vestlige land inklusive Norge etter 7. oktober. Alle tar selvsagt avstand fra det forferdelige terrorangrepet der over 1.200 jøder ble massakrert. Men når Israel deretter går til angrep på Hamas for å få en ende på deres styre på Gaza og et stort antall sivile drepes, så kommer kravet om våpenhvile for å skåne de sivile.
Marcus hevder det ligger mye politisk korrekthet bak politikeres kritikk mot Israel. De er presset av diverse interessegrupper, og de har et ønske om å bli gjenvalgt. Da må politikerne «stå på den rette siden». Det skaper dessuten positiv omtale i mediene.
Han minner også om at mediene legger alt fra Hamas og PA ukritisk til grunn, uten å sjekke realitetene. Et godt eksempel er det som skjedde på en parkeringsplass utenfor et sykehus på Gaza der Hamas hevdet at en israelsk rakett slo ned og drepte 500 mennesker. Dette ble ukritisk gjengitt i mediene. Sannheten var at det var en rakett fra Hamas som feilet og drepte ca. 50 personer.
Når Hamas opplyser om antall drepte, så hevder Marcus at de multipliserer antallet med 10, og sier dessuten alltid at 40 prosent av disse er kvinner og barn. Prosentandelen er alltid den samme, noe som viser at tallene over ofre er fabrikkerte.
Norge – en versting til å kritisere Israel
Når norske medier refererer fra Gaza heter det alltid at «Hamas sier at …», men når det gjelder Israel sier de at «Israel hevder at … men at dette kan ikke verifiseres». Mediene må alltid ha andre til å verifisere hva Israel sier, men ingen til å verifisere hva Hamas sier. I Norge så stoler man altså mer på en terrororganisasjon enn på et demokrati.
Marcus mener at grunnen er åpenbar. Det er personer som ønsker å endre verden som har tatt ansettelse i mediene, og de er gode til å påvirke opinionen. Dette er politiske aktivister, forkledd som journalister. Ansvarlig ledelse i mediene må be journalistene rapportere slik virkeligheten er og slutte å fabrikkere sine egne nyheter.
Han stiller også spørsmål om hva som hadde skjedd om 100 raketter ble sendt inn over Oslo – da hadde også vi gått til krig. Israel får tusenvis av raketter over seg og blir kritisert. Ingen vestlig land hadde kommet med kritikk dersom vi hadde gått til krig etter å ha fått 10.000 raketter skutt på Norge. Han minner også om at Israel er lite land, mens Norge har store arealer.
Hamas’ strategi
Marcus hevder at det er Hamas’ strategi først å sette i gang med terrorhandlinger mot Israel for å komme i en forhandlingsposisjon, slik at de får gjennomslag for noe de ønsker å oppnå. Deretter blir det stille en periode, før Hamas på nytt går på med terrorhandlinger slik at de kan oppnå mer i nye forhandlinger med Israel. Det er en «circel of violence».
Han hevder også at hvis noen begår terror mens forhandlinger pågår, så blir dette innad kritisert av PA fordi det ikke er «rett tid». Men utad sier PA noe helt annet – her heter det at PA har fordømt terroren. Det eneste de har sagt innad er altså at timingen var gal.
Videre minner han om at Hamas bruker sivilbefolkningen som menneskelige skjold og bevisst bruker sivile bygninger til å angripe Israel. Når Hamas skyter raketter fra et bolighus, vil Israel angripe dette huset uansett hvem som måtte befinne seg der.
Det er en del av Hamas’ strategi at sivile drepes, for det gjør at vestlige medier reagerer og da får Hamas internasjonal støtte. Når Norge velger å støtte PA, så bidrar Norge til at flere sivile dør. Det gir palestinerne oppmerksomhet, og det utløser igjen støtte. Marcus mener at Norge i stedet burde støttet en total isolasjon av Gaza, inntil alle gislene var frigitt.
Han minner også om at Israel forlot Gaza i 2005, og da var det etablert flott infrastruktur der. Da Hamas overtok kontrollen ble alt dette ødelagt og det ble i stedet bygget 500 km tunneler under Gaza som er benyttet til angrep mot Israel.
Siden da har Israel innført blokade for å unngå at Hamas mottar materialer de kan lage våpen av. Egypt har gjort akkurat det samme, men ingen klandrer Egypt for å ha blokkert overgangen fra Egypt til Gaza. Grunnen til at Egypt har innført blokade mot Gaza er at det foregår terrorisme på Sinaihalvøya, og de vil forhindre kontakt mellom Gaza og terroristene på Sinai.
Epilog
Dette er bare korte stikkord fra det intervju Henrik Beckheim hadde med lederen i PMW, Itamar Marcus. Det er på ingen måte ment å kunne erstatte all den informasjon som fremkommer i den over to timer lange podcasten som vi lenker til under. Håpet er heller at flest mulig av våre lesere fatter interesse for Palestinian Media Watch og følger med på hva som legges ut der. Og selvsagt – klikker seg inn på podcasten Henrik Beckheim har hatt med Itamar Marcus. Det er godt anvendte 2 timer og 17 minutter.
Og som Itamar Marcus sier – alt som legges på PMW’s hjemmeside blir dokumentert slik at leserne kan trekke sine egne slutninger. Det er lett å være enig med ham i dette – ved kun å legge ut dokumenterbar informasjon om hva som skjer kan PMW vanskelig anklages for agitasjon til fordel for Israel.
Vi er overbevist om at det derfor er viktig å følge med på hva som legges ut av PMW. Det som er trist er at de som virkelig burde ta til seg denne informasjon, særlig våre politikere og mediene, ikke leser det. Og dersom de leser det, setter de på seg skylapper og later som de ikke vet.
For som leder av den såkalte «giverlandsgruppen» har Norge bundet seg til masten. Våre politikere våger ikke å si at det ikke lenger kan tolereres at enorme beløp fra Norge og andre vestlige land går til å støtte terror og korrupsjon hos de palestinske selvstyremyndighetene ledet av Mahmoud Abbas. I stedet nøyer man seg med høflige henstillinger om å fjerne antisemittismen i palestinske skolebøker.
Og så kan man fortsette late-som-leken, mens alt er som før.
Her er lenken til Henrik Beckheims intervju med Itamar Marcus