Det var en selsom opplevelse å høre på Aps Hadia Tajik og Høyres Mari Holm Lønseth i gårsdagens Politiske kvarter, NRK. Sistnevnte er innvandringspolitisk talsperson i Høyre, og hun var ett år gammel da tvangsekteskap ble satt på den offentlige agendaen i 1992 i Dagbladet («Sima-saken»), mens Tajik var ni år gammel på dette tidspunktet. I 1998 kom boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap basert på intervju med nettopp muslimsk ungdom. Tvangen og overgrepene som ble beskrevet burde sendt sjokkbølger gjennom Stortinget, da Lønseth var sju år gammel, Tajik 15 år gammel. Det gjorde dog ikke boken, for politikerne fra Ap og Høyre var livredde for at dersom de grep realpolitisk fatt i problemene, ville FrP tjene på det. (Ja, jeg hørte det med mine egne ører i møter på Stortinget den gang. Det er og forblir rystende at de unge bevisst ble ofret i et politisk spill.)
Det må handles, heter det nå
Men nå er vi her, i 2024, og både Tajik og Lønseth er nå voksne. I dagens sending var de skjønt enige – det må handles. Politiet må få mer ressurser, lovverket skjerpes, og Høyre foreslår en full granskning av hele æresfeltet: «Må gå gjennom hvordan det offentlige Norge har sviktet jenter og gutter som blir utsatt for æreskriminalitet.» Dette er en «absolutt god idé», istemte Tajik.
Mer utredning, der altså.
Men trenger vi det? Æreskulturen har over flere tiår fått lov til å befeste seg på norsk jord, og røttene har blitt dypere og sterkere for hvert eneste år. Disse røttene er ene og alene skapt av de styringsdyktige partiene siden 70-tallet, altså H og i aller høyeste grad Ap.
Hvordan kan vi si dette? Verken Ap eller H gjorde noe som helst for å stanse de transkontinentale arrangerte ekteskapene, som er hovedårsaken til at Norge i dag er belemret landet over med æreskulturens stygge ansikt. Det er ganske enkelt innvandringspolitikken fra dysfunksjonelle stater der æreskulturen blomstrer som er skyld i at norskfødte barn vokser opp med grov frihetsberøvelse, at de ikke får lov til å leve med den personlige friheten vi alle andre har. Familier og klaner har avvist integrering i det frigjorte Norge – og de kunne gjøre det med politikerens velsignelse gjennom ikke å gripe realpolitisk fatt i problemene. Man har kun i lang tid etterpå fra tid til annen kommet klattende med mye tiltak – som ikke har fungert så det monner.
En ufattelig form for innvandring
Det egentlig ufattelige er at Ap og Høyre tillot innvandring gjennom transkontinentale arrangerte ekteskap, som oftest er en ren menneskehandel med pris på bruden. Hun kjøpes gjennom avtaler mellom familier, som typisk også er i slekt med hverandre. Praksisen er brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter og den er brudd på norsk lov om «den frie viljen» ved ekteskapsinngåelse. Partene i slik ekteskapsinngåelser, er prisgitt sine omgivelser og den makten som ligger hos overhodene, matriarker inkludert. Vi må tilbake til Norge på 1800-tallet og typisk i de velstående lagene av befolkningen for å finne liknende praksis, en praksis Norge gjennom våre ledende forfattere den gang og den fremvoksende kvinnebevegelsen kjempet med nebb og klør for å bli kvitt. Så lot vi praksisen vandre inn igjen rundt 100 år senere, dertil ved ekteskap som er transkontinentale.
Norge skulle ikke tro at vår kultur var noe som helst bedre enn kulturen i kvinnehatende, dysfunksjonelle stater. Vi skulle som nasjon ikke kun bøye høflig og forståelsesfull av i møtet med denne kulturen, vi skulle legge oss paddeflate og anerkjenne denne kulturen som vel så berettiget som vår egen kultur.
Det ligger titusener på titusener av skjebner ufortalt rundt om i landet, ettersom ekteskapsveien var en hovedmotor bak innvandringen etter den såkalte innvandringsstoppen i 1975. Titusener som ble behandlet som levende visum av sin egen slekt. Titusener som ble satt tilbake i forhold til å kunne leve fullt og helt i Norge da de typisk ble giftet bort med en fra æreskultur, ikke minst jenter her, og integreringsprosessen ble tilbakestilt. Og så kommer barna på rekke og rad som er født i slike ekteskap, barn som assimileres inn i den samme æreskulturen.
Nå kommer tredjegenerasjon
Nå er vi i gang med tredjegenerasjon som skal gjennom den samme kverna, tredjegenerasjon som hos SSB er oppført som norske i befolkningsstatistikken. Jeg tok en titt innom én familie på Facebook, med fem jenter født i Norge av gambiske foreldre. Den eldste jenta ble giftet bort til en fetter i Gambia som tenåring. Hennes barn er altså norske i statistikken. Den verdimessige integreringen er så godt som null: Hun ble lemlestet allerede i 2003, i en landsby i Gambia, der hun også ble giftet bort. Nå har hun tre barn, ei jente (som nok også blir lemlestet) og hun har åpenbart blitt mer og mer muslimsk gjennom årene, noe ikke foreldrene var så opptatt av. Også hennes søstre har samme profil, giftet bort i Gambia de også.
Norsk politikk har skapt lommer i samfunnet der hele storfamilier og klaner lever i æreskulturen. Som lever i en helt annen virkelighet enn den norske der individets frihet har forrang for storfamiliens og klanens gode eller onde vilje. Individet er visket ut.
Men Lønseth og Tajik skal nå styrke lovverket, styrke forebyggingarbeidet, styrke hjelpeapparatet, styrke politiet. Om de selv vet at vi må helt tilbake til midten av 2000-tallet for å finne fellende dommer om tvangsekteskap, kjenner ikke jeg til. Det som er klart er at innskjerpelser i lovverket som har skjedd ikke har ført til fellende dommer, i eksempelvis de siste åtte årene. Men Lønseth og Tajik tror de kan løse problemet med ytterligere mer av det samme?
Tiltaket som vil monne, men som avvises
Det er kun ett moment som virkelig vil monne i kampen mot æreskriminalitet, og det er en svært lang pause i innvandringen fra dysfunksjonelle stater der æreskulturen råder. Det vil på sikt gi pusterom til alle dem som allerede er her, et pusterom som kan gi dem den etterlengtede dytten ut i norsk frihet.
Men et slikt tiltak kommer ikke, og dermed vil æreskulturens tentakler bre ytterligere om seg. Sann mine ord. Det var lettere å bryte ut av æresvold på 90-tallet enn i dag. Det har den demografiske utviklingen sørget for. «De» er blitt så mange på kontrollpostene sine, mens politikerne løper etter og prøver å pynte på situasjonen ved å klatte litt her og der, og sende ut all verdens lovnader uten at det settes makt bak (de tilsynelatende) kravene.
En første prioritet i dag må være å sikre at lovbryterne møtes med konkrete straffer. Det er et minimum.
Til både H og Ap: Når dere er ferdig med å stange hodet i veggen, prøv døra.