Statistiska centralbyrån (SCB) har mange likhetstrekk med vårt eget SSB. På godt og vondt. Byråene har over lang tid bygd opp høy tillit, og det som kommer derfra har få stilt spørsmål ved, langt mindre kritisert. Det har vært «sannheten». Men det mange glemmer, er at disse byråene har høy definisjonsmakt. For én ting er nå tallene, noe helt annet hvordan tallene sammenstilles, analyseres og presenteres.
På innvandringsfeltet er byråenes slagside blitt svært så synlige. Både SSB og SCB har over flere tiår hatt et svært så positivt grunnsyn på innvandringen og enhver analyse derfra er mer eller mindre en lidelse å avkode. For det skal, ifølge byråene, gå bra, og går det ikke så bra med – typisk noen få, som spesifiseres og repeteres – så er det bare å ta tiden til hjelp. For bra blir det! Det er ikke innvandringen som er problemet, leser vi mellom linjene.
Begge byråene har således ikke bidratt til at våre politikere og andre beslutningstakere finner de mest treffsikre og beste tiltakene, tvert om har de villedet mange – og gjør det fortsatt.
MSM med åpne armer
Hvilke konsekvenser det kan få utspiller seg nå for åpen scene i Sverige. Likevel kom SCB i desember med en rapport slo fast at det er flere enslige mindreårige asylsøkere (EMA) som er sysselsatt enn svenskfødte. Så der fikk dere! Mediene delte villig vekk det glade budskapet.
«En sammenstilling fra SCB viser at åtte av ti enslige mindreårige asylsøkere født i 1999 som kom til Sverige i 2015 er i arbeid – og det er flere enn svenskfødte på samme alder», het det hos den svenske statskanalen. Interessant er det jo også at halehenget til alle artikler hos samme kanal er at «grunnlaget for vår journalistikk er troverdighet og upartiskhet».
Hos SvD Näringsliv het det at «Sverige tok imot tusenvis av enslige asylsøkerbarn i 2015, spesielt gutter. Et flertall av dem som fikk oppholdstillatelse er i dag fortsatt i landet og etablert på arbeidsmarkedet, ikke minst innen helsevesenet. – Det er betydelig mer vanlig i disse gruppene enn blant personer født i Sverige på samme alder», siterte avisen Karin Lundström i SCB.
Dagens Nyheter slapp på lederplass katta ut av sekken: «De enslige mindreårige flyktningbarna ble demonisert – men klarte seg best av alle», var overskriften. På lederplass i Aftonbladet gikk de enda lengre: «Vi burde tatt imot flere enslige mindreårige barn», lød overskriften, etterfulgt av påstanden om at «‘skjeggbarn’ var det rasistene kalte dem. De som flyktet over hav og land uten foreldrene. Alene. Forsvarsløs. Ofte dypt traumatisert.»
Med andre ord: denne nyheten ble presentert som en blanding av triumf og indignasjon over «hatet» mot EMA som kom i tusentall i 2015, slik Håkan Boström sier på lederplass i Göteborgs-Posten.
Som fanden leser bibelen
Mainstream media (MSM) generelle positive holdning til all innvandring, førte også til at den seriøse kritikken ble avvist. Man ville ikke ta innover seg at EMA ofte ikke er barn med behov for asyl (i tillegg til de ekstra beskyttelsestiltakene settes i verk overfor barn), men ungdom og voksne som sendes til Vesten av sine familier for å få en bedre økonomisk fremtid. Kritikerne ble heller demonisert, som igjen førte til at politikerne holdt klokelig munn.
Den daværende rød-grønne regjeringen innførte heller et såkalt gymnas-amnesti. Gymnasie-loven ble innført i Sverige i 2017. Loven skulle gi EMA med utvisningsvedtak ved fylte 18 år muligheten til å fullføre videregående skole, og slik få mulighet til permanent oppholdstillatelse. Men dette ble en gedigen fiasko. Kun 1,6 prosent besto. De resterende 98,4 prosent skulle altså forlate Sverige. I 2021 hadde Sverige klart å sende ut 63 menn med endelig utvisningsvedtak. De resterende 7.473 mennene forble i Sverige.
Men verken da eller nå stiller MSM seg kritisk til tallene som presenteres. Seriøse nyhetsmedier velger helt ukritisk å gjengi resultatene fra en SCB-rapport som mangler relevant informasjon, slår Håkan Boström fast.
For eksempel burde det reise noen spørsmål at sysselsettingen blant EMA 23-åringene sies å være høyere enn blant jevngamle svenskfødte. Men gåten har et ganske enkelt svar. En stor andel av de som er født i Sverige studerer ved høgskolen/universitetet og regnes derfor ikke som «sysselsatt». Man skulle kanskje mene at denne grunnleggende informasjonen burde vært inkludert i rapporteringen.
Dette er i så fall det typiske. Sentral informasjon utelates eller gjemmes bort, slik at man må lese slike rapporter som fanden leser bibelen. Et godt sted å starte er med hvordan ulike begreper defineres. Her vil «sysselsatt» være et sentral begrep, altså hva som inkluderes og ekskluderes i begrepet. Ikke minst gjelder det som vi i HRS har kritisert SSB for i årevis, nemlig bruk av aldersspennet 15-74 år for sysselsatte i befolkningen. Da favner denne gruppen mange aldersgrupper hvor langt over halvparten er utenfor arbeidslivet. For eksempel blant personer under 18 år er under halvparten registrert som sysselsatt, fordi de fleste er elever i videregående skoler, mens personer over 61 år er ofte pensjonister.
Sier egentlig ingenting
Så påpeker Boström et annet sentralt poeng, som også vi har fremhevet mange ganger tidligere, nemlig hvordan «sysselsatt» måles. Som kjent betyr det at man jobber minst én time den uken målingen blir utført – men også her er det et hav av unntak (for eksempel permitterte, sykdom, ferie, lønnet permisjon, militærtjeneste). «Mer relevant for integreringen er heller hvor mange som klarer å forsørge seg selv», slår Boström fast.
SCB oppgir at 70 prosent av de enslige mennene, og betydelig færre av kvinnene, har en arbeidsrelatert inntekt på minst tre grunninntektsbeløp (tilsvarer en inntekt på 18.500 SEK per måned). Begrepet «arbeidsrelatert inntekt» omfatter imidlertid mer enn ordinær lønn, for eksempel sykepenger og barnebidrag. På denne bakgrunn kan det med rimelighet hevdes at SCB-rapporten ikke gir noen videre klarhet i hvordan det har gått med EMA.
Boström lar seg heller ikke fascinere av at mange av mennene jobber innen helsevesenet, for det kan ha ulike forklaringer.
At en uvanlig stor andel av de mannlige EMA jobber innen helse, omsorg og sosialtjenesten kan tolkes ut fra at det er mangel på personell i disse yrkene. Men det kan også tolkes som vanlige plasser for subsidiert arbeid, såkalte introduksjonsjobber for nyankomne, der arbeidsgiver – i dette tilfellet kommuner og regioner – får hele lønnen utbetalt av staten i de lavere inntektssjiktene. Det er ingen hemmelighet at mange kommuner aktivt jobber med å forflytte kostnader for nyankomne, da ved å gi dem midlertidige arbeidsplasser med trygderett i stedet for at de går på kommunal trygder. Trolig handler det om en kombinasjon av disse faktorene.
Alt dette er faktorer som SCB selv burde ha påpekt og eventuelt diskutert. Men heller enn å opplyse medier og befolkningen så legger statistikkbyråene opp til overskrifter av typen «det går bedre», og betydelig mye bedre enn hva disse innvandringskritikerne maser om. Akkurat slik får vi svenske tilstander.
Både SCB og SSB har én særdeles farlig fallgruve: det som ikke blir sagt. Som vi har spurt før: Kan regjeringen rydde opp i SSB? et spørsmål som nå også bør reises i Sverige.