Barna blei for norske for mamma heter den første artikkelen i serien om innvandrerbarn som havner i norske fosterhjem. Tirsdag kveld kom oppfølgingsartikkelen Organisasjon for innvandrarar fortvilar:– Barn blir «fornorska» i barnevernet, også den ført i pennen av NRKs journalist Synne Sørenes. Begge artiklene er egnet til å belyse hva som skjer dersom man mangler barnefokuset i barnevernssaker.
Hva som er best for barna blir underordnet når fokuset legges på foreldre med vonde følelser – foreldre som har utsatt barna sine for så omfattende omsorgssvikt at de har mistet omsorgen for dem.
Fratatt barna
NRKs historie omhandler «Aida» som kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker da hun var 13 år. Hun har opprinnelse i Øst-Afrika, altså et av landene på Afrikas horn, antakelig Djibouti, Eritrea, Etiopia eller Somalia, eller mindre sannsynlig Burundi, Kenya, Rwanda, Tanzania eller Uganda. Hun har annen religion, opplyses det, og det er rimelig å anta at hun har muslimsk bakgrunn.
«Aida» får sitt første barn som 18-åring og er firebarnsmor som 25-åring. Far til det første barnet opplyses det ingenting om, far til de tre neste barna opplyses å være en voldelig barndomsvenn fra hjemlandet. Mellom beskrivelser av mors fortvilelse over at barnas rastafletter ikke smøres inn i fosterhjemmet og fortvilelse over at barna spiser norsk mat, får vi et visst innblikk i historikken.
Kroppen var allereie nummen av frykt og fortviling. Ho hadde ein ekkel følelse av kva barnevernet skulle fortelje ho.
For eit knapt år sidan hadde barnevernet plassert barna hennar i mellombelse heimar, såkalla beredskapsheimar.
Aida var innlagd på sjukehus på grunn av ein infeksjon, og sjukehuset sende bekymringsmelding til barnevernet. Ho hadde fortalt at mannen slo ho.
Aida bad om skilsmisse, mannen flytta ut og barna kom heim etter nokre veker.
Men barnevernet hadde fått fleire bekymringsmeldingar dei siste åra. Dei fleste gjekk ut på manglande oppfølging og stabilitet, dårlege buforhold og dårleg økonomi.
No hadde barnevernet fått nok ei bekymringsmelding. Denne gongen frå barnehagen.
Mamma slår, hadde ein av barna sagt.
Barnevernet hadde bestemt seg: Dei fire barna kunne ikkje bu heime hos Aida lenger.
Ho hugsar kjensla av å ikkje få pusta. Av gråten som aldri stoppa.
Ho hugsar panikken og redselen. Og saknet som sat seg fast i kroppen og blei ein del av ho i lang tid etterpå.
Aida nektar for at ho slo borna. Men både fylkesnemnda og tingretten har seinare lagt til grunn at ein eller fleire av barna har vore vitne til eller sjølv opplevd vald i heimen.
Dei fire barna blir plassert i tre forskjellige fosterheimar. Dei tre yngste i to norske familiar utan fleirkulturell bakgrunn. Den eldste hos eit familiemedlem av Aida.
Akuttvedtak om omsorgsovertakelse skjer i særskilte situasjoner hvor det haster, og vilkårene for disse skiller seg fra vilkårene for de ordinære tiltakene i barnevernet. Akuttvedtak uten foreldres samtykke fattes bare når det foreligger grunn til å tro at barna blir vesentlig skadelidende av å bli boende i hjemmet. Vedtakene skal ikke og kan ikke ta hensyn til hva foreldrene føler om vedtaket, det er barnas rettssikkerhet og fysiske og psykiske sikkerhet som er i høysetet. Vold kan være en utløsende faktor, slik som i Aidas barns tilfelle, og typisk er også lang tids bekymring for barnas omsorgssituasjon.
Økt foreldrefokus
Akuttvedtak er en sjeldenhet i norsk barnevern fordi det er så inngripende for hele familien, og brukes i stadig mindre grad. I 2017 var det 1.343 akuttvedtak, og i 2021 var det 694.
Marit Skivenes, professor ved Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen, har uttalt at det er et demokratisk problem at Norge ser ut til å forlate en linje der barnets beste settes først.
Norsk barnevern har i lengre tid vært beskrevet som barnesentrert, og Norge er et av få land som har gjort barnekonvensjonen til nasjonal lov på linje med Grunnloven. Barnekonvensjonen av 1989 er en historisk nyvinning som har gitt barn individuelle rettigheter, og konvensjonen har universell oppslutning. Alle land unntatt USA har ratifisert barnekonvensjonen.
Den norske (og nordiske) velferdsstaten har bred oppslutning og har som sitt adelsmerke at det skal være like muligheter for alle. De viktigste byggesteinene legges i barndommen, og det er bred politisk oppslutning for å sikre at alle barn får gode og trygge oppvekstvilkår.
Det forplikter å ha barnekonvensjonen som gjeldende rett, og det utfordrer tradisjonell tilnærming til forholdet mellom staten og familiene. At barns rettigheter skal beskyttes selv i så vanskelige saker som barnevernssaker. Staten plikter å sikre barnets interesser over foreldrenes selvbestemmelse og autonomi når det er påkrevd – prinsippet om barnets beste er grunnleggende i norsk rett. Det er imidlertid både krevende og konfliktskapende å prioritere barns rettigheter i barnevernssaker.
De omfattende og raske endringene som nå skjer gjør meg sterkt bekymret. Det kreves grundigere analyser av utviklingen, men det er et varsko når Norge som tydelig har lagt til grunn at barns rettigheter forplikter at barnevernet stiller opp, nå ser ut til å trekke seg fra dette ansvaret. Det er også et varsko at Norge nå går i en annen retning enn øvrige Nordiske land.
Som fagperson deler jeg i aller høyeste grad Skivenes’ bekymringer, og tror i likhet med henne at det har spredt seg frykt i barnevernmiljøene for å fatte vedtak etter at Norge har blitt felt i en rekke barnevernsaker i EMD. En telefon til en tidligere kollega i Bufetat bekrefter det samme. Den spesialutdannede miljøterapeuten sier at EMD-dommene har gjort fagmiljøet «shaky», og at «barnas beste» ikke lenger betyr det samme, til tross for at EMD ikke rettet kritikk mot at det er foretatt omsorgsovertagelser.
Det er videre mer enn rimelig grunn til å anta at massiv innvandring fra land der barn ikke har individuelle rettigheter har endret norsk barnevern fra å ha fokus på hva som er best for barna til å ha fokus på å forstå kulturer. Og kulturer er som kjent båret fram av voksne.
NRK bidrar med sin artikkelserie til den bekymringsfulle utviklingen ved totalt å utelate barnas perspektiv.
At mor er lei seg er selvsagt leit, men det er forventet og naturlig. Nær sagt alle foreldre som mister omsorg for barna sine er både lei seg, og ofte er de også uenige i at omsorgsovertakelse er nødvendig. Det betyr ikke at de har rett i den vurderingen.
Assimilert
Med fryktelig mange følelsesladde ord beskriver NRKs journalist hvordan Aida utviklet seg og ble en god mor etter å ha gått på kurs (sic). Så kommer det mest dramatiske:
Ho slit med å få pusta. Tårene er umogleg å halda tilbake.
To sakkunnige psykologar har observert og prata med både Aida og barna dei siste månadane.
Dei har vurdert kva for nokre konsekvensar det kan få om dei flyttar tilbake til mor.
No er rapporten klar. Eit spesielt ord stikk seg ut.
Assimilert.
Aida forstår ikkje kva ordet betyr.
Barna er blitt for norske, forklarar advokaten.
I rapporten står det at dei tre yngste barna «har blitt assimilert til norsk kultur, og er på mange måter blitt fremmedgjort fra sin kultur, morsmål, religion, hverdagsliv, matvaner og sosiale omgangsform.»
Dei sakkunnige meiner det vil bli for vanskeleg for barna å flytta tilbake til si afrikanske mor.
At barna selv har ønsket å bli boende i fosterfamiliene sine, faller neppe journalisten inn. Barns opplevelser og ønsker tillegges vekt når det foretas vurderinger. For NRK er det uvesentlig. De vil fokusere på Aidas kamp.
Men Aida gir ikkje opp. For barnevernet har ikkje alltid rett. I denne saka skal det visa seg at dei tok heilt feil, fastslår NRK.
Mon det. En ivrig advokat vet akkurat hvor skoen trykker og hvilke strenger hun skal spille på for at mor skal få viljen sin.
Ho viser til fleire dommar frå den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Der har Noreg blitt dømd 23 gongar i nyare tid.
Fleire av sakene gjeld foreldre som kjem frå andre land enn Noreg.
Uthevingen er det NRK selv som står for. Man vet hva det betyr. Rasismespøkelset hviler i bakgrunnen, og enden på visa er at barnas velfungerende liv etter omsorgssvikten de opplevde rives i fillebiter. Alle barna skal hjem til mor. NRK har sågar innhentet en kommentar fra Barne- og familieminister Kjersti Toppe, som også får posert med en passende dose antirasisme:
Ministeren vil ikkje kommentera på den konkrete saka, men seier den viser kjente utfordringar i barnevernet.
– Slikt skal ikkje skje. Eg har sjølv hatt møte med foreldre frå norske minoritetar, som har opplevd liknande. Det gjer inntrykk å høyra, seier ho.
– Mor sin advokat meiner barna har blitt «fornorska» i barnevernet. Kva tenkjer du om det?
– Det er alvorleg om det er slike erfaringar med det norske barnevernet.
Nei, det er ikke alvorlig, det er tvert imot ønskelig at barna vokser opp i norsk kultur når de er bosatt i Norge. Det er et gode for barna at de ivaretas slik de skal, at de har individuelle rettigheter, lærer seg språket, får delta i fritidsaktiviteter og leve liv uten vold. Det synes nær bisart å innta en holdning der barn med afrikansk mor ikke skal ha de samme rettighetene som andre norske barn, men tvert imot oppdras som om de befant seg i mors opprinnelsesland.
Hvordan kan ministeren fastholde at dette er et gode? Hvordan kan hun fastholde at det er alvorlig at vi har norsk kultur i Norge? Norge, som inntil få år siden hadde et barnefokus og et barneperspektiv som andre vestlige land så opp til og adopterte?
Fant den største bremseklossen
Men NRKs Synne Sørenes har mer på blokka. Hun har kontaktet Athar Ali for en uttalelse. Athar Ali, leder i Norsk innvandrerforum (der for øvrig Athar Ali er eneste ansatte), tidligere politiker for Rød Valgallianse (nå Rødt) og mangeårig talsmann for å opprettholde søskenbarnekteskap og sending av innvandrerbarn til koranskoler i foreldrenes hjemland.
Ali seier minoritetar blir det tapande laget i forhold til «etnisk norske» familiar.
– Spesielt fordi barnevernet kan legga fornorsking til grunn for at barna ikkje skal førast tilbake, slik me såg i tilfelle med Aida.
No krev Ali og organisasjonen endring i barnevernet. Dei meiner barnevernet alt for ofte plasserer barn i tilfeldige fosterfamiliar.
– Når barn med minoritetsbakgrunn skal plasserast i fosterheim, så bør det i all hovudsak spegla deira kulturelle, språklege og etniske bakgrunn, seier Ali.
Det er ikke så rart at Ali mener det. Hans syn er at det meste nordmenn bedriver på barns vegne er av det forferdelige slaget. Vi kan minne om et par uttalelser fra den kanten som ikke akkurat rommer den barnefaglige kompetansen NRK-journalisten tilskriver ham. Først et klipp fra søskenbarnekteskapdebatten:
Forsker og lege ved barnesenteret på Oslo Universitetssykehus Ullevål, Ingvild Heier, gikk også inn for forbud, og påpekte at leger i Norge daglig ser medfødte misdannelser og alvorlige sykdommer hos innvandrerbarn og at årsaken er inngifte:
– Det skjer svært ofte at vi sitter og diskuterer sykdomsbildet til et barn og lettere oppgitt igjen må konstatere at mor og far er i slekt. Jeg opplever at svært mange mødre ikke er klar over hvilken risiko de utsetter sine barn for, sa hun til VG.
Reaksjonene fra «folk som representerer disse miljøene» lot ikke vente på seg.
– Et overgrep, glefset leder av Norsk Innvandrerforum Athar Ali. For hvem skal være familiens tjenestepike hvis norskpakistanere ikke får lov til å praktisere inngifte, liksom?
– Det er trygt å gifte seg med søskenbarn, fordi man kjenner dem bedre enn andre «fremmede». Det er dessuten en viktig alliansebygging for familien og en vanlig skikk i muslimske land. Dessuten kan en inngiftet niese ta bedre vare på gamle familiemedlemmer enn andre som ikke kjenner familien like godt.
Ali lar seg ikke skremme av økt helserisiko for barn av søskenbarn.
Ille? Javisst. Men Ali er ikke bare forkjemper for søskenbarnekteskap. Også koranskoler i utlandet er et gode, fastholder han. Da HRS rapport om barn som dumpes i foreldrenes opprinnelsesland kom i 2004, kunne vi lese dette i NTB-melding 11. juni samme år:
Ifølge en rapport fra Human Right Service (HRS) … «Ute av syne, ute av sinn» sender foreldrene barna fra Norge før de når skolealder. Barna vender tilbake til Norge som ungdom og kan da som regel lite norsk, noe HRS ser som et problem for integreringen.
( … )
– Det er en betydelig andel norske barn som bor i Pakistan, men jeg tror ikke det er tilfelle at de blir dårlig integrert når de kommer tilbake. Jeg har hørt om barn som har vokst opp i Pakistan som klarer seg bedre enn barn som er vokst opp i Norge. De kommer tilbake med fullført grunnskole og grunnleggende kunnskaper fra Pakistan. De har lært mye, og det tar ikke så lang tid å oversette det til norsk, sier Athar Ali til NTB. Han har full forståelse for at foreldre med pakistansk bakgrunn sender barna til hjemlandet og lar dem tilbringe store deler av barndommen der.
– Jeg tror det er kompliserende for norsk-pakistanske barn i Norge å måtte forholde seg til to kulturer og to språk. Mange foreldre tenker at ved at barna oppholder seg i Pakistan, vil de lettere utvikle en tokulturell identitet, sier Ali som tidligere har vært bystyrerepresentant for RV i Oslo. Han tror også at misnøye med den norske skolen er en av grunnene til at foreldre helst vil at barna ikke skal vokse opp her.
Vi kan gratulere journalisten med å ha klart å grave fram den største integreringsbremseklossen i landet for å uttale seg kritisk om norsk barnevernspraksis, men på samme tid anbefale henne en dæsj barnefaglig input.
Barnas stemme
I 2017 bestilte Bufdir en rapport om minoritetsbarns opplevelser i fosterhjem. Resultatene av kartleggingen ble presentert i en rapport utarbeidet av Proba Analyse.
Resultatene viser at myndighetene nekter å ta inn over seg hva de aller viktigste informantene – barna – sier.
Innvandrerfamiliene er overrepresenterte i barnevernet, men først og fremst under kategorien «hjelpetiltak». Omsorgsovertakelser er også overrepresentert i innvandrerfamiliene, men overrepresentasjonen speiler ikke forekomst av vold, og man må dermed anta at alt for få innvandrerbarn tas ut av voldelige hjem.
Forekomsten av vold i disse familiene er godt kartlagt. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor, viser NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, viste rapporten.
Fosterbarna som ble intervjuet i kartleggingen av minoritetsbarn i fosterhjem, ga opplysninger som samsvarer med NOVA-rapportens definisjon av grov vold. Barna selv klarer å identifisere volden som et kulturelt problem, mens norske myndigheter insisterer på at volden er et avgrenset familieproblem. Mens barna selv har vært krystallklare på at de vil til norske fosterhjem, er myndighetene fokusert på at barna ikke må miste sin «identitet».
Noen minoritetsbarn er tydelige på at de ikke vil til en familie fra egen minoritet fordi de forbinder etnisitet med negative erfaringer fra hjemmet, for eksempel vold.
Barneverntjenestene erfarer at en del barn og unge ønsker å bo i en etnisk norsk familie. En grunn er at en del barn som har vært utsatt for mishandling/omsorgssvikt forbinder dette med etniske kjennetegn.
Både barneverntjeneste og fosterforeldre erfarer at mange barn/ungdommer som plasseres i fosterhjem tar avstand fra egen kulturelle og etniske bakgrunn, og ønsker å identifisere seg med fosterfamilien. De fosterforeldrene vi har intervjuet er innstilt på å legge til rette for barnas religiøse utøvelse, men de opplever det som vanskelig når barna tar avstand fra egen bakgrunn.
At barn ønsker å ta avstand fra vold og sosial kontroll bør ikke komme som noen overraskelse. Det er ikke slik at «oppdragervold» oppleves mindre voldelig enn vold med andre merkelapper.
Men norske myndigheter framstår med en nær tvangsmessig forståelse av at all kultur er god kultur, og at vi på ingen måte må foretrekke den vestlige kulturen.
Vi klipper videre et par avsnitt av vår gjennomgang av rapporten:
Presser overgrepsutsatte
Et av fosterbarna som er intervjuet i rapporten uttaler seg om sine erfaringer i rapporten.
Lona har ingen kontakt med sin biologiske mor i dag, men treffer sin biologiske far omtrent en gang i måneden. Det har ikke alltid vært sånn. Lona forteller at hun følte at hun ble pushet av barnevernet til å ha samvær med familien når hun ikke ville. Også plasseringen skulle i utgangspunktet være midlertidig. Hun forteller at det måtte mye til for at barnevernet skulle akseptere null kontakt:
– Følte jeg ble diskriminert. Barnevernet visste det var vold i bildet, men trodde det var oppdragervold. Det er liksom «ikke så ille» vold. De visste ikke at det var overgrep. Truet med å ta livet av meg, så tok de det seriøst. Fostermor og psykolog som maste om å slippe å tilbakeføres.
Rapporten gir grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt minoritetsbarna i større grad enn norske barn blir utsatt for press fra både fosterhjem og ansvarlige behandlere om å omfavne opprinnelseskulturen, selv om barna har sterke traumeerfaringer og ønsker å slippe.
Det er også en erfaring i barneverntjenesten at det er viktig for barn som er traumatiserte og forbinder mishandling/overgrep med egen etnisitet, at de får et positivt forhold til egen kulturelle bakgrunn.
Psykologer som arbeider med kulturkompetanse i barnevernet kritiserer barnevernet for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til behovet for kontinuitet i kulturell tilknytning/identitet. De mener fosterbarn bør få hjelp til å integrere sin familie/etniske gruppes historie som en del av seg selv.
Omfavnelsen av den vestlige kulturen skal altså motarbeides og barna skal aller helst finne sin identitet i familien som mishandlet dem i utgangspunktet.
Farlig
Det er først under overskriften «Når er det uheldig med minoritetsfosterhjem?» det er mulig å få en forståelse for alvoret i fosterbarnas liv, og ikke minst få et glimt av den æreskulturen som er direkte farlig for barna.
I noen tilfeller erfarer barneverntjenesten at det er lite ønskelig å plassere barna i nettverket fordi miljøet er lite:
– I småkommunene rundt byen her er det få familier fra samme land, og det vil fort oppstå problematikk rundt forskjellig sosial bakgrunn eller trosretninger. Av samme grunn blir det ganske gjennomsiktig og synlig for mange når et barn flyttes på et fosterhjem i samme skoleområde. Hva skal vi gjøre for at ikke alle skal vite hva som har skjedd?
I små miljøer vil fosterforeldrene stadig vekk møte de biologiske foreldrene. Dette kan være uheldig, spesielt i tilfeller hvor barnet bør ha lite kontakt med foreldrene. I enkelte tilfeller kan det være viktig å unngå lik nasjonalitet på grunn av faren for at informasjon om hvor barnet bor skal lekke ut. Det kan for eksempel være tilfeller der det er fare for kidnapping. (min utheving)
I noen tilfeller mener barnevernet at barna er så traumatiserte etter mishandling/overgrep at det er uheldig å komme til en fosterfamilie med samme språk og kulturbakgrunn. (min utheving)
Hvordan den skjønnsmessige vurderingen av mishandling og traumer foregår, vites ikke. Det kan se ut til at det er svært ulike vurderinger avhengig av saksbehandlers ståsted. Noen ganger plasseres traumatiserte barn etter prinsippet om «etnisk match» – andre ganger ikke.
Til tross for at de negative sidene ved bruk av minoritetsfosterhjem er nedtonet i rapporten, opplyser flere barnevernsansatte at de ikke ønsker å plassere barna i etnisk matchende fosterhjem for «kulturens del», men er opptatt av at barna bør få det best mulig uavhengig av kultur.
NRKs opplysningsmandat
NRK har som statskanal en rekke forpliktelser å forholde seg til, og øverst på NRK-plakatens del 2 står det at «NRK skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet.»
Opplysningsmandatet er uttalt, og når NRK i særdeleshet er opptatt av å belyse minoritetstemaer, er det ekstra viktig at journalistikken er balansert, ikke minst fordi minoriteter også leser hva som skrives. Artikkelserien om «Aida» er best egnet til å understøtte den frykten mange minoritetsgrupper har for barnevernet. Det apparatet som ivaretar barn som er utsatt for omsorgssvikt framstilles som rasistisk, mens den norske kulturen framstilles som et onde. Det er en farlig framstilling.
Når NRK utelater barnets stemme, underbygges i tillegg en innvandret forståelse av at barn er foreldrenes eiendel, ikke selvstendige individer med individuelle behov og rettigheter i norsk lov.
Man skal ikke kimse av folks følelser, men følelser er ikke et bevis på korrekte vurderinger. Norsk barnevern er stadig gjenstand for kritikk, men usaklige og ufullstendige innvendinger mot barnevernets praksis er til skade ikke bare for barna, men for barnevernet som helhet.
NRK risikerer med sin valgte tilnærming å bidra til å svikte barn når journalisten glemmer barneperspektivet. Det synes underlig at statskanalen vil legge seg på samme kommunikasjonslinje som barnevernhatergruppene i sosiale medier.
Barna utsettes i praksis for et dobbelt svik – først av foreldre som utøver vold mot dem, og deretter av et samfunn som ikke er villige til å beskytte dem godt nok fordi samfunnet overforstår kulturelementet.
Det er jo nettopp Norge foreldrene har søkt seg til i utgangspunktet, et Norge som ivaretar de svakeste på en rausere måte enn noe annet land i verden. Søker man seg hit må man nødvendigvis anse fornorsking som et steg opp fra det man kom fra. Fornorsking er da også i de aller fleste tilfeller et gode for innvandrerbarna, de er jo nettopp norske.