Måned: januar 2024

Er opplevelsen til innbyggerne at vi får den servicen som tilsvarer størrelsen på de skatter og avgifter vi betaler? Bruker staten pengene riktig? Eller tas skatter og avgifter for gitt slik at befolkningens arbeidsmoral utnyttes til å betale både for likegyldighet og for offentlig ansattes og offentlig finansierte organisasjoner interesser på bekostning av den arbeidende borger?

For  første gang er en pasient dømt for brudd på straffelovens paragraf 185, den såkalte rasismeparagrafen, i en norsk rett. At pasienten har framstått truende og slengt rasistiske utsagn mot sykepleiere er hevet over enhver tvil, men dommen er likevel ikke uproblematisk. Terskelen for å straffeforfølge tungt hjelpetrengende, aggressive pasienter bør være svært høy. 

Hun er gift med venstrepolitiker Abid Raja, og har skrevet bok om all skammen hun ble påført i familien gjennom oppveksten, en skam som fulgte henne langt inn i det voksne livet. "Frykt, skam, tvang og ufrihet", er stikkord fra oppveksten i en pakistansk muslimsk familie i Norge, som egentlig var "liberal" sett med pakistanske øyne. Nå forteller Nadia Ansar at hun er frafallen fra islam, noe som nok vil vekke betydelig oppsikt i ulike norskpakistanske miljøer. Hennes bekjennelse kan være en katalysator for andre tvilere til å ta et ærlig steg videre i livet.

2. januar valgte rektor for prestisjetunge Harvard University, Claudine Gay, å trekke seg. I kjølvannet av Hamas' terrorangrep mot Israel 7. oktober evnet verken hun eller hennes kolleger ved MIT og University of Pennsylvania å fordømme terroren. Ei heller evnet de å si i en kongresshøring at det var imot universitetsreglene å oppfordre til folkemord på jøder. De doble standardene fra rektorene som ellers er opptatt av hvite privilegier, avkolonisering og rasesensitivitet, kan spores ved å "follow the money". Sporet leder til Qatar, som pumper milliardbeløp inn i amerikansk akademia for å skaffe seg innflytelse. 

Innvandringen har endret Vesten for bestandig, og ikke til det bedre. Det nekter de fleste politikerne fortsatt å innse, derfor får vi til stadighet servert luftige argumenter om god inkludering og sterkt fellesskap. Kanskje det er på tide at vi ser nærmere på hva dette fellesskapet faktisk består av? Vi kan jo for eksempel ta utgangspunkt i den lille - men ikke ubetydelige - hendelsen der en elev nektet å ta rektor i hånden under utdeling av vitnemålet, eller vi kan se på det faktum at det i 2023 ble helt alminnelig å snakke om borgerkrig både i USA og Frankrike.

Den nå avgåtte og tidligere Høyretoppen, Torbjørn Røe Isaksen, gir folket rett og eliten stryk i spørsmålet om innvandringen og dens konsekvenser. Det er et ramsalt oppgjør Røe Isaksen leverer, og for alle innvandringsrealister blant oss vanlige folk er det en form for lettelse at dette oppgjøret endelig tas. Det vi nå venter på er de praktiske konsekvensene et innvandringsivrig Høyre vil ta som følger av Røe Isaksens erkjennelse og Unge Høyre leders ønske om en innvandringsstopp. Vil Erna begynne å lytte til dem - i alle fall i det stille?

IS-kvinnene som ble sittende i interneringsleire i Syria var og er i liten grad ønsket tilbake til de vestlige landene de reiste fra grunnet terrorfaren de unektelig utgjør. Likevel var landene, Norge inkludert, villige til å hente IS-kvinnenes barn, med bred støtte i befolkningen. En dokumentar fra Roj-leiren viser at feministiske hjelpearbeidere nektet IS-kvinnene å sende barna tilbake. Hjelpearbeiderne tok selv tok ansvar for å kommunisere med vestlige lands myndigheter og nektet å returnere barna. 

Nyttårsaften i Tyskland avdekket nok en gang landets problemer med kriminalitet. Unge menn, mange av dem med innvandrerbakgrunn, bruker nyttårsaften til å utfordre staten og angripe statsansatte, inkludert politiet. Det tyske politiforbundet mener at ingen problemer er løst, selv om årets nyttårsaften forløp bedre enn den forrige. Det er politiets fortjeneste, heter det. Imens kan politikerne fortsette med en udugelig kriminalitets- og innvandringspolitikk. 

Yama Wolasmal, NRKs Midtøsten-korrespondent, har intervjuet Israels tidligere statsminister Naftali Bennett. Bennett sier at Israel vil fjerne Hamas fra makten, men ikke la palestinske selvstyremyndigheter ta over. Han forespeiler inntil 30 års tilstedeværelse i Gaza for å forhindre at terror gjenoppstår. Tidsanslaget kan synes høyt, men er antakelig både fornuftig og realistisk. Det finnes ingen grobunn for et fungerende demokrati i Gaza, selv ikke når Hamas blir nedkjempet. 

Tusenvis drukner og mottakerlandene lider av unge asylsøkeres kriminalitet. Europa har en dødelig migrasjonspolitikk som forgifter det politiske klimaet. Asylsystemet må snarest reformeres, og det må høyre- og venstresiden i politikken gå sammen om, sier den ledende migrasjonsforskeren i Europa, Ruud Koopmans.

En ny meningsmåling i Sverige viser at kjønnsforskjellene i politikken øker. Unge menn trekkes mer og mer mot høyresiden, mens unge kvinner beveger seg tydeligere til venstre.

Vi går inn i et nytt år, vel vitende om at det skal by på fortsatt store økonomiske utfordringer for folk flest. Det er ikke vanskelig å leke spåmann; kriminaliteten og volden vil tilta i året som kommer, ikke minst grunnet innvandret voldskultur. Men snarere enn å spå økonomisk medvind, slik statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) gjorde i sin nyttårstale, tør vi spå noe langt mer forutsigbart: 2024 blir året der høyresiden får stadig økt oppslutning og den sittende regjering får stadig mindre. 

For over 20 år siden ønsket daværende britiske statsminister Tony Blair (Labour) å sette inn drastiske tiltak for optimalt å bremse innvandringen fra tredje verden. Blair og hans folk diskuterte en «big bang-løsning» som ville «sende en sjokkbølge gjennom systemet». Blair var også villig til å vrake Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og sende innvandrere hjem selv om de risikerte «umenneskelig eller nedverdigende behandling» i hjemlandet.

I desember slapp der svenske statistikkbyrået en rapport som skulle glede det svenske folket: Flere enslige mindreårige asylsøkere er sysselsatt enn svenskfødte, var det glade budskapet. Mediene jublet og delte villig vekk byråets konklusjon. Men ledelsen i Göteborgs-Posten gjorde det som journalister sjelden gjør. De leste rapporten og lot seg ikke forføre.