Tidsskriftet Sykepleien har omtalt den historiske dommen.
Pasienten ble dømt for til sammen 13 straffbare forhold, blant annet for hatefulle ytringer i andres nærvær. Vedkommende ble også dømt for hensynsløs atferd, her ble straffen skjerpet på grunn av det rasistiske innholdet.
Dommen omfatter en rekke andre forhold som trusler mot vektere og kasting av urinposer mot politiet.
Utagerende, pleietrengende pasienter er ikke uvanlig. Har man jobbet i helsesektoren en stund, har man gjerne møtt dem, oftest har man møtt dem svært mange ganger, og jobber man som sykepleier på demensavdelig risikerer man å møte dem daglig.
Pasienten det her er snakk om er dog ikke dement, til tross for at han var – og sannsynligvis fortsatt er – plassert på en demensavdeling. Da Sykepleien omtalte tiltalen mot mannen i desember i fjor, ble han beskrevet som «pasient fra Oslos vestkant», og det opplyses at han er i 30-årene.
I omtalen av dommen opplyses det at pasienten har store oppfølgingsbehov, i tillegg til at han er bundet til rullestol.
Vedkommende dømmes til 45 dagers fengsel for grov personsjikane basert på to av sykepleiernes hudfarge og etniske opprinnelse. Utsagnene omfattet trusler om fysiske integritetskrenkelser og kasting av gjenstander og mat.
Straffen reduseres noe fordi to sykepleiere ved Ullern helsehus mente at plasseringen av den tiltalte på demensavdelingen var uegnet og utilstrekkelig ut fra de behovene for helsehjelp den tiltalte pasienten har. Tiltalte er i følge retten tilregnelig og lever ikke med demens.
Fordi tiltalte sitter i rullestol anser retten at vedkommende ikke kan gjennomføre truslene han har fremsatt. Men det begrenser ikke den frykten tiltalte har skapt for dem som har hørt hva han har sagt.
Likevel har de ansatte ved Ullern Helsehus anmeldt pasienten for blant annet rasistisk sjikane.
Dobbel standard
Tiltalen og den påfølgende dommen er knyttet til mannens aggressive, rasistiske væremåte og uttalelser. Han skal ha brukt uttrykk som «jævla neger» til flere ansatte.
Problemet med dommen er at den skaper en dobbelt standard, for helsepersonell er ellers forpliktet til å møte aggresjon med faglighet, ikke anmeldelse. Mennesker med store helseutfordringer, eksempelvis psykiske eller fysiske lidelser, kognitiv nedsettelse, smerter eller demens, har det til felles at de ofte uttrykker frustrasjon ved å bli sinte. Dette vet fagmiljøet særdeles godt – og er vant til og trent i å takle nettopp sinte pasienter. Dersom denne fagligheten skal legges til side dersom aggresjonen inneholder rasistiske ord, vil det skape et underlig skille i helsesektoren. Det synes urimelig at en pasient med aggressiv adferd som roper «jævla fitte» i stedet for «jævla neger» vil bli møtt med sykepleiefaglig kompetanse, mens pasienten som roper «jævla neger» vil bli møtt med anmeldelse.
Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning forutsetter at sykepleiere har gjennomgått og bestått opplæring som følger:
Utdanningen skal være organisert fra det grunnleggende til det mer kompliserte og sammensatte. Gjennomgående temaer skal være: etikk, pasientsikkerhet, kommunikasjon, samhandling og ledelse. Første studieår skal omfatte grunnleggende sykepleie, anatomi, fysiologi og biokjemi og ledelse av eget arbeid. Andre studieår skal omfatte sykepleie til mennesker med akutt, kronisk og kritisk sykdom. Tredje studieår skal omfatte komplekse og sammensatte pasienttilstander og sykdomsbilder, samt ledelse av tverrfaglige grupper og pasientens forløp i behandlingskjeden.
I dommen mot pasienten ved demensavdelingen opplyses det at «tiltaltes forklaring er lagt til side, fordi det finnes ti ulike vitnebeskrivelser av tiltalen». Men hvor er etikken, pasientsikkerheten og kommunikasjonen dersom det kun er sykepleiernes vonde følelser som legges til grunn? Hva med pasientens følelser? Kan man ha forståelse for at en 30-årig, uttalt hjelpetrengende pasient er frustrert over å bli plassert på demensavdeling? Pasienten omtales som «tilregnelig», men hvordan står det til med den psykiske helsen? Hvordan står det til med fungeringen i det daglige?
Pensjonert sykepleier fortviler
En pensjonert sykepleier kontaktet undertegnede vedrørende dommen. Hun stilte seg svært kritisk til den, og løftet flere problemstillinger i e-posten hun sendte meg.
«Jeg har fulgt utviklingen på innsiden av norske helseinstitusjoner siden 1975. Den første sterke opplevelsen jeg hadde var en hjelpepleierelev som det het den gangen tidlig på 80-tallet, som behandlet en dement person på en slett måte. Den demente hadde ikke innlagt varmt vann. Eleven påsto at den demente hadde sagt at det var greit å vaske seg i kaldt vann, for da slapp eleven å varme vann. Den demente hadde lite språk, og visste ikke forskjell på ja og nei.
Og min rolle i den situasjonen? Jeg overvar hele seansen, og var den gangen avdelingsleder. I evalueringen av eleven mente jeg at holdningene som ble framvist sto til stryk. Og hva skjedde så? Jeg som avdelingsleder ble beskyldt for å være rasist. Siden har det gått slag i slag.
I siste nummer av fagtidsskriftet Sykepleien skrives det om en pasient som er dømt for å være rasist overfor en ansatt. Det skrives også om at dette er et problem for ansatte i helsesektoren. Det skrives ikke et ord om at omtrent 80% av inneliggende pasienter i institusjon er demente eller begynnende demente. I tillegg tar det minst 20 år før en demens viser seg i form av symptomer.
Det skrives heller ikke et ord om at følelsessenteret ligger i amygdala i hjernen. Dette senteret omfatter tabuer som er dypt begravd, og når språket forsvinner er det siste som forsvinner tabuene. Tabuene innebefatter ordbruk som nå er særs fyfy i det norske språket, som for eksempel sterkt nedsettende kjønnslige skjellsord og neger og svarting. Dette er årsaken til at bestemor med det sølvgrå håret og med blondekrave plutselig kan vrenge ut av seg de verste skjellsord som du ikke en gang ante at bestemor kjente betydningen av. Dette er de siste glosene bestemor husker, og de brukes livlig.
Skal så bestemor anmeldes av personalet for å være stygg i munnen? Og skal så fagtidsskriftet Sykepleien støtte opp om den som anmelder? Og hva slags grunnleggende kunnskaper undervises det i angående demens på universitet og høyskoler?»
Refleksjonene er betimelige, og kan oppsummeres ganske enkelt: det trengs kompetanse for å arbeide med syke mennesker. Det trengs kompetanse om faget og det trengs kompetanse om årsakene til at enkelte pasienter bruker stygt språk.
Når man leser Sykepleiens gjengivelse får man inntrykk av at det er «ti mot to», der det er ti ansatte som vitner mot pasienten, mens to ansatte har løftet problematikken om at pasienten ikke har noe på en demensavdeling å gjøre og ei heller får møtt sine behov for helsehjelp. Flertallet veier tyngst, fordi det pasienten har sagt til sykepleierne «har skapt frykt».
Ikke-faglige vurderinger
Uttalelser gitt til Sykepleien av leder av Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), Akhenaton de Leon, synes klart identitetspolitiske, der det å ha etnisk minoritetsstatus framstilles som en større sårbarhet enn å være pleietrengende pasient.
– Vi må slutte å bagatellisere rasisme i arbeidslivet, denne dommen gir økt rettssikkerhet for alle i helsevesenet og andre bransjer, sier de Leon.
– Sykepleiere har jo et dilemma i forhold til taushetsplikt, hvordan løser man det?
– Dokumentasjon er viktig. Man må filme, ta opp lyd eller ha vitner i slike saker, om man skal vinne dem i rettsapparatet.
Han understreker at du har rett til å ta opp en samtale du selv er en del av.
Det bør opprøre både pasienter og foresatte at de Leon oppfordrer til filming og lydopptak av pasienter for å skaffe bevis om rasisme. Det er grovt ufaglig om sykepleiere skulle opptre på en slik måte. Men stort bedre står det heller ikke til med vurderingene som gis av Jonas Debesay, professor i migrasjon og helsetjenester ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid (SHA) ved OsloMet, som reagerer slik på dommen til Sykepleien:
– Dommen er et viktig signal til helseinstitusjoner om at diskriminerende atferd og hatytringer ikke er akseptabelt, selv om det kommer fra personer som utviser dårlig dømmekraft og er generelt ukritiske, sier Debesay, som også er assisterende redaktør i Sykepleien Forskning.
Hvis man som professor ved SHA framholder at man bør anmelde ukritiske pasienter med dårlig dømmekraft, er det grunn til å stille spørsmål ved hva som foregår i utdanningsinstitusjonene her til lands. Friske, utdannede mennesker av alle etnisiteter må forventes å forstå at syke mennesker i vanskelige livssituasjoner kan komme til å si de uhyrligste ting. Da er det den ansattes jobb å forsøke å møte pasientens avmakt, ikke å anmelde pasienten som bør være den umiddelbare faglige responsen.
Jobber man med sårbare mennesker skal man være seg svært bevisst den makten man besitter. Man skal ikke misbruke den.
Hovedillustrasjon: Google Street View, Ullern Helsehus