Hvorvidt Sandra Borch (Sp) satte rekord i hurtig retrett fredag vites ikke, men manglende akademiske ferdigheter til tross evnet hun i det minste å trekke seg prompte som forsknings- og høyere utdanningsminister. Det skulle bare mangle. E24 (eller rettere sagt «Oslostudenten») fant at «3.452 av de totalt 15.794 ordene Borchs oppgave består av, er hentet fra andres oppgaver», mens Aftenposten søkte videre og fant at hun i tillegg hadde klippet og limt inn ca 1.400 ord fra en ekspertrapport om tilsyn og HMS i norsk petroleumsvirksomhet. Masteroppgaven ble da heller ikke mesterlig tross iherdig tyveri av andres formuleringer, den har heftet Borch som et ukjent akademisk sår med karakteren D siden sensuren falt for omtrent ti år siden.
Forutsigbart nok ble enda en masteroppgave kjørt gjennom programmet Copyleaks. Høyst sannsynlig har en rekke oppgaver fått kjørt seg gjennom programmet av ivrige journalister gjennom helgen, og et tydelig treff kom på Ingvild Kjerkols (Ap) relativt ferske masteroppgave. Helse- og omsorgsministeren hevdet først at det handlet om at hun og medforfatteren hadde brukt «samme metode» som tidligere oppgaver, men det var åpenbart for enhver som har fullført grunnskolen at det ikke var snakk om «tekstlikhet», men om direkte kopiering. Søndag hadde ministeren kommet til at det var ting hun burde gjort annerledes, men forklaringen var ikke stort bedre enn den første. Denne gang påsto hun at det var en forglemmelse å fjerne formuleringene.
Kjerkols oppgave, levert i 2021, har deler som er helt identiske med oppgaver levert av tidligere studenter.
– Vi har funnet ut at tekstlikhetene i oppsummering av intervjuobjektenes syn, henger sammen med at vi i en tidligere versjon av oppgaven hadde med en drøftingsdel der vi gjennomgikk våre funn og konklusjoner sett opp mot funn i tidligere oppgaver, sa hun ifølge TV2.
Fortsatt tillit
Det er, og det bør være, sjokkerende å jukse seg til akademiske titler. I det hele tatt bør enhver form for juks for egen vinnings del være diskvalifiserende for å inneha toppverv i politikken, men noen automatikk for utestengelse finnes ikke. Regjeringen Støre har i særstilling utpekt seg med juksende ministre. NRK var raskt på ballen fredag for å oppsummere, og faksimilen viser kjente statsrådsfjes som har måttet gå.
Så kan det legges til at ikke bare helse- og omsorgsminister Kjerkols plagiat var kjent fredag, men også at fjesene til Aps opprinnelige stortingspresident Eva Kristin Hansen og fremdeles sittende Tonje Brenna (Ap), nå arbeids- og inkluderingsminister, opprinnelig kunnskapsminister i samme regjering fra oktober 2021, mangler i oversikten over «skandaler som har preget norsk politikk den siste tiden». Hansen mangler åpenbart fordi hun ikke hadde noen ministerpost, mens Brenna av uforståelige grunner ble tilgitt sin inhabilitet.
Hva som blir Kjerkols skjebne vites foreløpig ikke. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har ikke sagt annet i sakens anledning enn at det er bra at Nord universitet skal se på masteroppgaven hennes. Kjerkol har også avlyst OECD-møtet hun skulle vært i i Paris mandag, og setter seg således på vent.
Til tross for at man skulle anta at løpet var kjørt når man som minister har begått alvorlige feilvurderinger og ført både velgere og parti bak lyset, er det ikke slik. Tillit kan gjenoppbygges, heter det fra øverste Ap-hold, og så kan man plusse på et «annen kategori»-stempel for den (les: Brenna) som klarer å beklage på en inngående måte.
Hadia Tajik (Ap) er fremdeles første nestleder i Justiskomiteen, Eva Kristin Hansen (Ap) er fremdeles medlem av Den utvidede utenriks- og forsvarskomité, Utenriks- og forsvarskomiteen, Europautvalget og Stortingets delegasjon for forbindelser med Europaparlamentet, mens Anette Trettebergstuen (Ap) fremdeles er medlem av Arbeids- og sosialkomiteen og Stortingets delegasjon til NATOs parlamentariske forsamling. Anniken Huitfeldt (Ap) sitter som Næringskomiteens andre nestleder og er sågar regjeringens nye ambassadør til USA – valgt etter at hun motvillig måtte gå av som utenriksminister.
Med dette bakteppet av praktisk tilgivelse er det ikke underlig at Kjerkol ikke umiddelbart går av når det avsløres at hun har plagiert andres arbeid. Det kan tvert imot lønne seg. Ikke for velgerne, partiet eller sittende statsminister Støre nødvendigvis, men det kan lønne seg for henne selv.
Elitisme
De siste ukene har min mann og jeg latt oss frustrere av elendige underholdningsprogrammer, og har derfor lett fram NRKs Kvitt eller Dobbelt fra 80-tallet. Det har ikke bare stor underholdningsverdi, det gir også et bilde av et helt annet samfunn. Etter gjennomsyn av få programmer konkluderte vi med at programmet neppe kunne blitt sendt i dag. Ikke bare er deltakernes kunnskapsnivå svært høyt, men spørsmålene de blir stilt har svært høy vanskelighetsgrad. Dersom deltakerne svarer feil, om så bare på en detalj som et fornavn i et enormt sakskompleks, er det rett ut, selv om alle andre elementer av svaret er korrekt. «Slik må det være, jeg får dra hjem og lese mer» er gjengs reaksjon. Ingen gråter, ingen argumenterer for at etternavnet var korrekt selv om fornavnet var feil. Programmet inneholder også kandidatenes betenkningstid, uten at tidsrommet fylles med annet enn klokkens tikking. Det ville i seg selv ført til et massivt seerfrafall i dag.
Kvitt eller dobbelt hadde siste sesong i 1994, før programmet gjenoppsto for ungdom under 18 år i 2006-2007, og med en krampetrekning for alle aldersgrupper og utspørring i duell mellom deltakere i 2008-2010, men den gang med det undertegnede opplever som lavere krav til kunnskapsnivå og enklere spørsmål. Programmet klarte heller ikke oppnå samme suksess som før.
På samfunnsnivå er det ikke så underlig at suksessen uteble på 2000-tallet. Det å utmerke seg ved å ha ekstraordinær kunnskap var ikke lenger like populært. I dag er det nær upopulært å være kunnskapsrik, det er en form for elitisme som oppfattes ekskluderende. Men som det ofte har vært spilt på Arbeiderpartiets slagord «alle skal med» med omskrivingen «alle skal ned», så er det jo faktisk slik at det ikke kan vedtas at alle er like flinke, selv om man skulle ønske at det var sånn.
Middelmådighet
Da vi forrige uke omtalte det betydelige fallet i intelligens blant amerikanske studenter, skrev vi som følger:
Kort oppsummert forblir middelmådige studenter oftest middelmådige også etter studier, og at du har oppnådd en mastergrad i eksempelvis kjønnsteori eller teatervitenskap betyr ikke at du automatisk er spesielt intelligent eller tilhører noen elite – ei heller når samfunnet rundt deg heier deg fram.
Problemet i samfunn som skal forstå alle som «like flinke», er jo nettopp at de ender opp med middelmådige i alle ledd, de virkelig dyktige, intelligente tenkerne fases ut til fordel for pratmakere med svært så gjennomsnittlig intellekt.
Når dette gjør seg gjeldende på styringsnivå i samfunnet, er det i realiteten nær katastrofalt. Ikke fordi middelmådighet i seg selv er en uhyrlighet, det er det slett ikke, men det er katastrofalt i ledelsessammenheng der middelmådigheten unektelig får spillerom i den til enhver tid gjeldende kulturen som råder. Når ledelseskulturen er preget av en holdning der man tilskriver seg goder når det er mulig, slik det ble avdekket i pendlerboligsakene («alle andre gjør det, ergo gjør jeg det også»), forvitrer ikke bare velgernes tillit. Det skjer noe mer, innad i politikerkulturen, der deltakerne selv heller ikke stoler på hverandres evne til å ta moralsk riktige valg. De forventer rett og slett ikke ærlighet og redelighet av hverandre heller. I en slik kultur dannes grobunn for uhyrligheter av typen «tar ansvar ved å bli sittende», «la kortene på bordet og bør få bli». Selv når utgangspunktet er åpenbare brudd på regler som er enkle å forstå, enten det gjelder rett til pendlerboliger, aksjekjøp eller det å foreslå nære venner til maktposisjoner. Det er ikke bare de middelmådige som styrer, det er det dårligste sjiktet av de middelmådige.
Det er unektelig slik at det som er riktig å gjøre oftest sammenfaller med det som er vanskelig å gjøre. Å avstå fra fristelser andre unner seg er vanskelig. Å gjøre eget arbeid i stedet for å benytte andres arbeid er unektelig mer krevende, og for mange også vanskelig. Å stå opp og si at «det du har gjort er uforenlig med at du kan fortsette som minister» er vanskelig fordi det er ubehagelig. Men alle disse eksemplene på vanskeligheter er samtidig eksempler på hva som er riktig å gjøre.
De enkle
At Støre har et problem er en underdrivelse, for det er tross alt Støre som må bære ansvaret for å ha rasket sammen en historisk ikke bare middelmådig, men også moralsk elendig regjering, der statsråd etter statsråd har framsatt åpenbare løgner, slik Kjerkol nå gjorde lørdag. For to år siden skrev vi at «Det verste en statsleder kan oppleve er ikke befolkningens sinne. Medynk fra folket er langt verre, for medynk er ufravikelig blottet for beundring. Tajiks egenrådighet etter en historisk dårlig regjeringsstart setter Støre i en offerrolle han som statsleder ikke kan tåle – og det er hans egen konfliktskyhet som har ledet hit.»
Ingen har lenger medynk med Støre, selv om vårt frampek om at det ikke ville gå godt for ham viste seg å stemme svært godt med det som i dag er realitetene.
Diverse tildelte statsrådsposter til mennesker som framstår mer snille og naive enn reelt kompetente har bidratt til dette inntrykket. Hvordan en statsleder går god for en olje- og energiminister med bachelor i kultur- og samfunnsvitensskap og delfag i kvinne- og kjønnsteori, er komplett ubegripelig. Tilsvarende vanskelig er det å forstå hvordan Tonje Brenna med videregående skole og 2 i matte som høyeste utdanningsnivå er rett person i stillingen som kunnskapsminister, men valget av disse utvilsomt snille menneskene sier likevel noe om regjeringens tilsettingsprosesser og vurderinger som ikke speiler noe positivt tilbake på Støre.
Skal man skinne som statsmann er det klokt å velge kompetente folk snarere enn å velge folk som ser på deg med beundrende blikk. Beundrende blikk hjelper svært lite straks det oppstår situasjoner med krav til kompetent ledelse, og med energikrisen i fanget har energiministeren vist seg så ubrukelig at Stavanger Aftenblad i Norges oljehovedstad på lederplass har bedt Støre bytte ut Marte Mjøs Persen.
Statsrådene sier indirekte mye om statsministerens prioriteringer ved valg av menneskene han vil ha rundt seg. Han vil ha mennesker som er enkle å omgås og som lite trolig vil skape personkonflikter. Det er faktisk vanskelig å se noen annen grunn til at landets øverste ledelse er en bukett middelmådige politikere som vanlige folk aldri har hørt om tidligere. Dette er konfliktsky ledelse satt i system, og under overflaten er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn. Det intense ønsket om samarbeid som Støre-regjeringens statsråder er et uttrykk for, oppsto som et resultat av internkonflikt uten sidestykke i norsk politikk.
Uten å gå nærmere inn på internkonflikten mellom Støre og daværende nestlederduo Hadia Tajik og Trond Giske, kan vi kort konstatere at sistnevnte, Aps enfant terrible, tilsynelatende opererer Nidaros sosialdemokratiske forum etter prinsippet «det vanskelige er ofte det rette» – stikk i strid med Støres praksis i regeringskontorene. Hvis vi husker tilbake til NRK Debatten 10. november 2022, skulle Ap redegjøre for partiets krise. Vi skrev om Debatten den gang at Giske ikke la skjul på at en måling på 16,9 prosent er en krise for Ap, og hvor viktig det er for partiet å ta innover seg at det er alvorlig.
Han viste blant annet til at Ap har stått i mange kriser før, men at det da hadde sin direkte forklaring på enkeltsaker. Men nå er det en «dypere tillitskrise», påpekte Giske.
Han avviste heller ikke at et parti som Ap kan forsvinne, selv om de sosialdemokratiske ideene vil overleve.
Det mest spennende for Aps del framover er om de får beholde medlemsveksten Giske egenhendig har skapt, eller om Nidaros sosialdemokratiske forum tar medlemmene med seg og lukker døra til Ap når de går.
Dessverre for Støre ble ikke ordtaket «det enkle er ofte det beste» overførbart til menneskene. De enkle er rett og slett ikke de beste. Det vi bevitner nå er ikke bare en historisk elendig regjering, det er noe mer. Det vi bevitner er samfunnsforfall i sanntid.