æreskultur

Står på stedet hvil

Over 30 år etter at æreskulturen ble satt på den offentlige og politiske agendaen, storsatser nå NRK på temaet. Dette fordi det nå er risikofritt i forhold til faren for å bli stemplet ut av det gode selskapet. Lærdommen fra historien forteller oss at når et problem er blitt så stort at ingen lenger kan benekte det, da er det gjerne for sent å rydde opp - i alle fall ved bruk av akseptable demokratiske metoder. Eller som det sies fra Kripos: æreskriminalitet er blitt som "brød og melk", altså helt vanlig - over hele landet. NRK har med andre ord ingenting å være stolt over. NRK var selv gjennom årene en propp i forhold til å få en tung faglig analyse på bordet og derav nødvendig politisk handling.

NRK åpner en ny serie om æreskriminalitet i fem episoder. Talende nok er første case en 14 år gammel sak som ettertrykkelig viser hvordan barnevern og politi den gang manglet helt grunnleggende kunnskap om æreskultur, og slik sviktet jenta (14), med foreldre fra Irak, brutalt: Vold, barneekteskap, fødte barn 15 år gammel etter tvangsekteskap i Irak, med mer.

Det er ikke noe som helst nytt i NRKs første reportasje i dokumentarprogrammet Brennpunkt. Det er en oppsummering av hva som har vært oppe siden 1992 og Dagbladet trykket en seks siders reportasje om norskpakistanske Sima, forfattet av meg selv, som ble dumpet i Pakistan 16 år gammel, hun var voldsutsatt, utsatt for incest, og som etter to års dumping i Pakistan ble tvangsgiftet med en tremenning, før hun med et nødskrik klarte å redde seg til ambassaden i Islamabad og derfra ble transportert ut i det skjulte til Norge.

Det kan høres både hardt og bittert ut å påpeke at NRK ikke har noe å være stolt over. De belyser jo et problem HRS har ropt om i alle år og kritisert NRK utallige ganger for å ha berøringsangst for. Og hardt og bittert er det også, det er hardt og bittert for ofrene først og fremst. Vi har møtt utallige av dem gjennom årene. Livredde, med frykten skrevet i øynene, små, men likevel med et håp om at noen endelig skulle kunne hjelpe.

Jentene som var og fortsatt er ofre i dobbel forstand. Samfunnet som skulle og burde beskyttet dem valgte å posere med egen «antirasisme» i stedet for å bry seg. Da HRS eksponerte de ulike sidene ved æreskulturen var disse forholdene ukjent i Norge, folk ante ikke hva som foregikk i innvandrermiljøene. Å påpeke det åpenbare i at NRK som institusjon har mange skjebner å svare for er nødvendig. Vi har møtt så mange av disse jentene, jentene som ble stadig vanskeligere for både privatpersoner og fagfolk i ulike instanser å beskytte. Vanskeligere fordi det innebar en automatisk stempling som rasist til enhver som koplet jentenes livsfare til kultur og religion.

Folk lukket ørene, fulgte flokken og NRK var blant dem som ivrigst ledet vei.

Som holdningsbyggende riksmedium hadde NRK selvsagt hatt muligheten til å belyse den såkalte æreskulturen i langt større omfang – uten å demonisere dem som valgte å eksponere det. Det valgte de ikke. NRK har folkeopplysning som mandat, det er neppe bare HRS som registrerer at opplysningen om innvandrermiljøene har hatt en mildt sagt selektiv vinkling opp gjennom årene. Det er flott at NRK eksponerer denne fæle saken, men i 2024 burde statskanalen vært et helt annet sted. For oss i HRS er det umulig å ikke la oss opprøre på ofrenes vegne.

Motstand mot realitetene

Saken om Sima i 1992 hadde med andre ord alt av ingredienser vi forbinder med æresvold. Og politikerne valgte å gjeninnføre tvangsekteskap som en egen bestemmelse i straffeloven (operativ fra 1. januar 1995).

Men, og det er et stort men, allerede den gang da dette ble avdekket (pluss andre tilfeller), kom den ene selvoppnevnte talspersonen, for typisk pakistanere i Norge, på banen – patriarker hele bunten uansett kjønn. De forsvarte hardnakket arrangert ekteskap, som ligger til grunn for at æreskulturen kan opprettholdes og videreføres, og de fikk eksepsjonell god drahjelp fra norske akademikere, være seg antropolog Thomas Hylland-Eriksen, Berit Torbjørnsrud med flere. Et klassisk argument fra deres side var at vi ikke måtte tro at norsk kultur var bedre enn innvandrede kulturer fra det utvidede MENA. Ja, det var slik de argumenterte, om enn så utrolig det høres ut.

«Glemt» var alt vi i Norge står for av likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom alle uansett bakgrunn, og religiøs frihet, ikke minst retten til å falle fra eller konvertere, alt som glimrer med sitt fravær i æreskultur.

Å stange hodet i veggen, er et mildt uttrykk for hvordan situasjonen opplevdes for oss som arbeidet for å få fakta, sannhet og kulturell forståelse på bordet. Mantraet var «Ikke ta opp kritiske emner som kan tas til inntekt for rasisme og kan skade innvandrere». Dette har langt på vei vært ett at hovedbudskapene direkte eller indirekte fra Hylland-Eriksen-segmentet. Vi som har tenkt motsatt, nemlig at å grave frem uverdige forhold som krenker enkeltindivid og grupper, analysere årsakssammenhenger, og ut fra dette foreslå konkrete tiltak for å fremme frihet og menneskerettigheter, har fått hard medfart i full offentlighet fra blant andre Hylland-Eriksen, samme mann som betegnet hedersmannen Steinar Lems bekymringer for presset fra islam på frihetsverdiene for «høyrepopulisme» og «kloakk» (2004). Ja, du leste riktig, og jeg var selv i samme studio da ordene falt.

Lureri

Taktikken har vært å snu verden på hodet – og det har fungert. Men politikerne lot seg ikke lure hele tiden, derfor kom det handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som da TV2 i samarbeid med meg i 1999 avdekket æresdrap i Pakistan av en norskpakistansk jente, tvangsekteskap med mer, basert på boken Hellig tvang. Unge norske muslimer og kjærlighet og ekteskap. Året etter kom programmene med skjult kamera som avdekket imamers og afrikanske lederes støtte til kjønnslemlestelse og at jenter i Norge utsettes for dette overgrepet. Måneder senere var den første handlingsplanen mot kjønnslemlestelse på plass.

Men hjalp disse og etterfølgende handlingsplaner? Selvsagt fikk flere i relevante hjelpeposisjoner mer kunnskap (barnevern, helsepersonell, lærere). Men det var vegringen som rådet, vegring for å sette ikke-vestlige barns og kvinners rettigheter like høyt som rettigheter til oss etnisk norske. Det var kulturrelativismen som rådet, en holdning plantet ikke minst av tidligere nevnte akademikere.

Jo da, handlingsplaner er viktig nok, men ikke når de utarbeides med kulturrelativismen som bunnplanke. Det som først og fremst monner er realpolitikk og juss. Akkurat slik som da vi fikk barnelovene for over 100 år siden som løftet marginaliserte ugifte kvinner og deres barn inn i mer verdige liv, i ånden til stortingsmannen Johan Castberg og feministen Katti Anker Møller.

Innvandringen er årsaken – ikke noe annet

Realpolitikk i dette tilfellet har ikke minst vært knyttet til innvandringen: Først og fremst å stoppe de ødeleggende transkontinentale arrangerte ekteskapene, som har torpedert integreringen grunnet stadig påfyll av nye personer med æreskulturen medbrakt i bagasjen. Å ville stoppe dem optimalt, ble sett på som innvandringsfiendtlig, fremmedfiendtlig, og det yndede sluttpunktet: rasisme.

De samme som stod for denne argumentasjonen tilhørte det utvidede venstresegmentet politisk (Høyre inkludert), støttet av alle disse talspersonene med ikke-vestlig bakgrunn, og norske akademikere. Å begrense innvandring gjennom menneskehandel, for det er først og fremst dette de transkontinentale arrangerte ekteskapene handler om, ble ansett som ondt.

Resultatet har vi i dag svart på hvitt. HRS var en sterk pådriver for at frivillige organisasjoner skulle fratas ansvar for å hjelpe ungdom og kvinner i æreskultur som utsettes for grove overgrep. Vi ville ha et nasjonalt profesjonelt apparat. Som en i Kripos sa det den gang til oss: Slik arbeidet innen tvangsekteskap etc. fungerer i dag ville vært det samme som å outsource etterforsking av voldtekt til Norsk Folkehjelp. Han tenkte selvsagt på frivillige organisasjoner som Selvhjelp for innvandrere og flyktninger og Mirasenteret.

Derfor så «Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» dagens lys i 2004, sterkt kjempet frem av blant annet HRS. Primus motor der er ikke minst politiadvokat Terje Bjøranger i Kripos og politioverbetjent i Kripos, Gunnar Svensson. Fra det nasjonale Kompetanseteamet rapporteres det nå om rekord i antall henvendelser, opp tre gangeren fra 2015, og fra 2022 med en økning på nesten 30 prosent. Bjøranger er tydelig på at de dramatiske tallene, 1.137 saker i 2023, ikke eventuelt kun skyldes at flere ber om hjelp, men at det faktisk er en reell økning i antall saker.

Hverdags som melk og brød

Selvsagt må det være slik. Kulturrelativistene ville ha en høy innvandring fra det utvidede MENA. Resultatet har de fått. En nye underklasse med sterkt begrensede menneskerettigheter grunnet innvandret kultur. Derfor er ikke temaet kun et storbyfenomen lenger. Æreskriminaliteten har spredd seg utover hele Norge. Det er blitt som «melk og brød, altså hverdagskriminalitet», som Bjøranger formulerer det, akkurat som at islam har befestet sine tentakler over det ganske land. Barneekteskap (26 tilfeller), kjønnslemlestelse (41), tvangsekteskap (145), æresrelatert kontroll (177), dumping i opprinnelseslandet (311), trusler og vold (427) – i Norge anno 2023.

Norge er med andre ord i revers hva gjelder jenter og kvinners frihet (men også gutter og unge menn fra æreskultur). Kulturrelativistene fikk det akkurat som de ville, de fikk et Pakistan, et Syria, et Somalia, et Irak i Norge. Dette skulle angivelig utvide nordmenns kulturelle horisont. Vi skulle bli beriket med fremmed kultur som vi kunne lære av. Det norske skulle viskes mer og mer ut – i det «givende mangfoldets» navn.

I 1994 besøkte jeg Southall Black Sisters i London, en gruppe med opprinnelse fra Pakistan som kjemper for «asiatiske» kvinners rettigheter. Jeg prøvde meg på en positiv vri: at innvandringen fra land som Pakistan betydde at eldre ble særlig godt ivaretatt. Ledelsen så dumt på meg og svarte slik: «Og hvem er det som tar vare på de eldre? Ja, det er svigerdøtrene pålagt, som er nederst på rangstigen i storfamilien.»

Nettopp.

«Hvilket fantastisk land vi hadde»

Hva godt av verdier har innvandringen fra det utvidede MENA gitt Norge? La meg sitere en norskpakistansk kvinne jeg nylig snakket med, født i Norge, gift (etter eget valg) med en norskpakistaner og mor til fire barn. Jeg spurte om forhold knyttet til ulike norskpakistanske miljø, hvorpå hun svarte: «Jeg vil ikke ha noe med norskpakistanere å gjøre. Det er bare bråk og intriger. Både jeg og ektemannen min skjermer oss og forholder oss kun til vår lille kjernefamilie.»

Som en i HRS sa det i morgentimene i går på vår felles chat på Facebook da jeg spurte etter «de positive kulturelle trekkene ved innvandring fra MENA? Jeg finner ingen», sa jeg. Svaret fra min kollega var kontant dette: «Mena-innvandringen har fått flere til å forstå hvilket fantastisk land vi hadde.»

Mangel på empati, selvpåført berøringsangst, mangel på selvransakelse etter alle årene der man har feilet i sine analyser og påstander, mangel på et oppgjør med unnfallenheten som har ført Norge der vi er i dag, mangel på konstruktive tiltak, oppsummerer også NRKs nye storsatsning. Og hvor feil de har tatt og fremdeles tar oppsummerte Inger Sunde i Brennpunkt på nyhetsmorgen i NRK i går: Hun og teamet ble så overrasket over at tilsynelatende velintegrerte på utsiden, også kunne være en del av æreskulturen.

Nei, sier dere det. Jo høyere status man har, dess større blir et eventuelt ærestap. Så enkelt. Som den internasjonalt omtalte æresdrapsaken fra 1999, vist også på BBC («Liscence to kill») der Samia Sarwar, en ung kvinne giftet bort til en voldelig fetter, og som tilhørte en innflytelsesrik familie i Peshawar (faren ledende forretningsmann, moren lege), bekreftet: Da hun var i ferd med å prøve å skille seg, ble hun drept av en mann familien leide inn. Drapet skjedde på kontoret til de internasjonalt anerkjente advokatene, Asma Jahangir og hennes søster Hina Jilani. Moren ba om å få møte datteren for å legge striden død. Med seg hadde hun altså den innleide morderen.

Moren og resten av familien gikk fri. Det var jo et æresdrap, sanksjonert av pakistansk kultur og rettsvesen.

Og de går fri i Norge – de som tvangsgifter sine egne barn. Verken politi eller domstol er rustet for å klare å få domfellelser. Trussel- og løgnkulturen vinner frem i et Norge som overhodet ikke var forberedt på å få æreskultur innover dørstokken.

Hva med islam?

Det vi antar blir altfor vanskelig i denne serien om æreskriminalitet vil være å nevne islam i denne konteksten, selv om det for opplyste mennesker er åpenbart at æreskultur går hånd i hanske med islam, både hva gjelder kvinnesyn og retten i henhold til sharia og koranen til å drepe når æren er under angrep: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten» (min utheving, koranen 5:35).

Vi som i dag påpeker dette faktumet, vil antakelig fortsatt bli sett på som onde, hvilket bør være en hedersbetegnelse. Vi er gjort radioaktive av det «gode» selskapet. Men vi hadde rett. Det er den udiskutable sannheten.

(PS: Ja, æreskulturen lever også blant andre religiøse grupper, men kan ikke sammenliknes med styrken og omfanget i muslimske kulturer, særlig i det utvidede MENA-segmentet.)