«Overgang til norsk statsborgerskap anses ofte som en viktig markør for tilhørighet og integrering i det norske samfunnet. I løpet av perioden vi tar for oss, 1977 til 2021, var det 423 300 slike overganger», er åpningen til Statistisk sentralbyrå (SSB), som i seg selv fortjener en kommentar.
At SSB benytter begrepet «overgang» til norsk statsborgerskap handler antakelig om at det i nesten hele perioden de ser på ikke var tillatt med dobbelt statsborgerskap, det ble åpnet for i 2020. Men mest av alt er det interessant at SSB hevder at «norsk statsborgerskap anses ofte som en viktig markør for tilhørighet og integrering i det norske samfunnet» (min uthev.). Det er en påstand fra SSB som er svært vanskelig å slå fast som en sannhet. For noen vil det antakelig være en viktig markør for alle de rettigheter som et norsk pass representerer, men hvorvidt de samme opplever tilhørighet er et åpent spørsmål. Så også med integrering, å ha norsk statsborgerskap sier dessverre ikke et kvidder om hvorvidt man er integrert eller ikke.
Eksplodert
Tallene fra SSB avdekker at antallet som fikk tildelt norsk statsborgerskap lå på 2.000-3.000 de første årene i perioden, så begynte stigningen. I 1991 brytes 5.000-grensen, og siden har det gått oppover med noen variasjoner. I 2005 brytes 10.000-grensa, der vi har et unntak i 2017 med hele 21.628 som får tildelt norsk statsborgerskap.
I 2020 kommer altså muligheten til å ha dobbelt (eller flere) statsborgerskap, og da begynner virkelig «tilhørighet og integrering» til Norge å ta seg til: I 2020 med 19.695 og 2021 med rekordhøye 41.091.
Landbakgrunn
De største gruppene som ønsker norsk statsborgerskap har bakgrunn fra land utenfor EU/EFTA-området, spesielt fra Asia og Afrika. Det er først og fremst personer fra Somalia, Irak og Pakistan (deretter Iran og Eritrea) som higer etter norsk statsborgerskap, altså typiske grupper som vi ikke regner som veldig godt integrert. Faksimile fra SSB:
«Mange av innvandrerne som får norsk statsborgerskap har kommet som flyktninger eller gjennom familiegjenforening til flyktninger», påpeker SSB, som ikke bør gjelde for Pakistan, men ellers er det vel viktig å påpeke at mange av disse kom nok heller som asylsøkere (som blir definert som flyktning hvis opphold).
De som ikke har vært spesielt interessert i norsk statsborgerskap er personer fra nordiske land og andre land i EU/EFTA-området – men det endret seg etter muligheten med dobbelt statsborgerskap. Nå har det økt sterkt, ifølge SSB. Interessant er det at økningen er stor spesielt blant dem med svensk statsborgerskap, for er det etniske svensker det er snakk om eller svensker med annen opprinnelse? SSB viser til svensker lå stabilt mellom 100 til 250 som fikk norsk statsborgerskap frem til 2020. I 2020 ble det 1.300, og i 2021 var det 4.400. Årene 2020 og 2021 tilsvarer dermed 42 prosent av alle de som har fått norsk statsborgerskap fra Sverige..
Videre finner SSB, ikke overraskende, en sammenheng mellom det å ha norsk statsborgerskap og hvorvidt man utvandrer senere. Forskjellen mellom dem som har og ikke har norsk statsborgerskap er stor blant arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere til disse, der klart flere av dem som ikke har norsk statsborgerskap ti år etter innvandring har utvandret fem år senere. Blant flyktninger og familieinnvandrere til disse synes norsk statsborgerskap å ha mindre å si for tendensen til å utvandre, sier SSB, hvilket vel gjenspeiler at disse i liten grad utvandrer. De blir i Norge, og kan heller ta lange opphold i opprinnelseslandet – langt utenfor norske myndighets kontroll.