I en kronikk i Berlingske for noen dager siden tok eks-islamisten Yaqub Ali et oppgjør med sine egne. Det kan kanskje være verdt å lytte til, ikke minst fordi samme ikke Ali har forlatt islam, men maner muslimer til å bli «bedre mennesker».
Ali forteller at det, paradoksalt nok, som han sier, er lettere å være muslim blant etniske danker enn blant muslimene. Alle som kjenner til muslimske miljøer finner neppe dette særlig paradoksalt, men det er virkelig på tide at man innad i disse miljøene begynner å se kritisk på seg selv.
Klaners kamp
Ifølge Ali sliter muslimer med å på overflaten fremstå som en samlet gruppe, hvor respekten for sine muslimske brødre og søstere skal være udiskutabel, men i virkeligheten er en annen; der dominerer diskriminering og rasisme. Han kunne med fordel lagt til: Kontroll. For det meste av det Ali forfekter handler nettopp om kontroll – og det er derfor at jo større de muslimske miljøene blir, jo høyere blir konfliktnivået.
Vi ynder å tro at muslimer en én gruppe, eller kanskje to: sjia og sunni, men det er vel mer å betegne som et vepsebol, som man ikke bør stikke hånda inn i.
I jakten på aksept er det pålagt spesifikke krav, avhengig av hvilken gruppe eller moské man tilhører, og alt fra bønnestillinger til tolkning av religiøse tekster blir avgjørende, sier Ali.
Nettopp, det er en kamp om tolkninger og status som skal følges opp av og praktiseres kollektivt, der individualitet er fraværende. Skrekken er jo selvstendige individer som tar valg på vegne av seg selv og sine nærmeste. Det er dette som er klankultur.
Islam først
Det er vel akkurat derfor Ali oppfatter det som en «mer ukomplisert affære» å være muslim blant dansker, for danskene lever i en rettsstat.
Dette skyldes ikke nødvendigvis ens religiøse overbevisning, men snarere danskenes enkle tilnærming til menneskelig samhandling. Mens muslimer lærer at religion må komme først og dømmes både internt og eksternt, har danskenes forhold til religion en mer avslappet karakter, som gjør dem mer «menneskelige» og enklere å være sammen med.
Å praktisere den gyldne regel, at du behandler andre slik du selv ønsker å bli behandlet, er en enkel oppgave når mennesket har frihet til å bestemme. Men når religion dikterer rammene for hva som anses som «god» behandling, blir definisjonen av det gode begrenset til de som deler ens egen religiøse overbevisning.
Dette såre enkle budskapet er muslimers akilleshæl. Ali påpeker videre at innenfor muslimske kretser oppfattes religiøs holdninger som en integrert del av ens identitet, og at det er disse holdningene som danner grunnlaget for vurderingen av hverandre.
Til tross for en potensiell overlegenhet til en ikke-muslim i respekt og vennlighet, foretrekker muslimer ofte hverandre fordi religion er prioritert over den menneskelige godhet.
Denne tankegangen har tidligere vært oppe til debatt i Norge, da ved at flere har hevdet at Norge fungerer mer muslimsk enn muslimske land. Men all den tid stort sett alle muslimske land er dysfunksjonelle, bør en kanskje spørre seg om det nettopp er islam som står i veien, uansett hvordan islam tolkes. Og da bør også spørsmålet om hvor mye vi skal tillate av muslimsk innvandring i Vesten melde seg.
Ikke kompatibelt
Selv forteller Ali at han selv opplevde å bli langt bedre likt blant muslimer da var leder for militant islamisme, enn nå når han snakker om demokrati og frihetsrettigheter, men er det ikke nettopp «dannelse, å bevare danske verdier og dansk kultur som skal forme fremtiden til muslimer i Danmark?» spør han, og jeg antar han vet svaret. Svaret er nei – for altfor mange muslimer, i Danmark som i de fleste vestlige land jobbes det systematisk og organisert for at islam skal trumfe alt annet. Derfor fortsetter også Ali å snakke om hvordan islam kommer foran alt annet.
Diskusjonene om når en muslim er akseptabel i andre muslimers øyne er snevre, noe som gjør det uendelig vanskelig å være muslim blant muslimer. Sosiale medier, moskeer og private hjem blir arenaer for diskusjoner om hvilken muslim som er bedre enn den andre, som presser mange unge muslimer til å følge strømmen for ikke å bli utstøtt.
Ekteskaps- og familiemønstre påvirkes også av religiøse holdninger, og skaper splittelse i samfunnet.
Mens vi stadig kritiserer media, politikerne og den danske befolkningen for deres behandling av oss muslimer, overser vi ofte den dårlige behandlingen vi utviser mot hverandre. Dette fenomenet er ikke begrenset til Danmark eller Europa; det er også utbredt i de muslimske landene.
Ali, som kommer fra Irak, forteller at i Irak tigger syriske barn i gatene for å overleve, i Danmark får de tak over hodet, pass, frihet og mulighet for et liv de bare kunne drømt om – men likevel er det danskene som er de onde? spør han, åpenbart ironisk.
Derfor har Ali kommet til at det muslimer i Danmark trenger for å bli bedre mennesker og behandle hverandre med respekt, nettopp er mer dansk kultur. Eller kanskje det som vi gjerne omtaler som integrering. Men dette viser vel igjen at man blir ikke mer integrert enn hva man selv ønsker – og lar man islam forme livet sitt, så vil en aldri bli en fullverdig borger av vestlige samfunn. Det er ikke kompatibelt.
Alternativet er å reformere islam, men lykke til med det, for å si det slik, og uansett har vestlige samfunn ikke den tiden som det vil kreve. Og da vet vi hva vi må gjøre.