Universitetskrisen over dammen er betydelig, og den har vært tiltakende de seneste årene. Det har utviklet seg en betydelig kanselleringskultur der uønskede stemmer utsettes for ikke bare svertekampanjer, men krav om avgang. Woke-bølgen har manifestert seg i akademia og kommet til uttrykk ved krav om blant annet å fjerne statuer, være bevisst etnisk representasjon ved opptak til universiteter, krav om ultrasensitivitet i møte med fargede og transpersoner, og et generelt uttrykk om at vestlige kolonimakter bærer skylden for all verdens lidelse.
Claudine Gay har vært en frontfigur i så måte, og at hun i det hele tatt fikk den prestisjetunge president-stillingen ved Harvard, et av de tradisjonelt sett mest anerkjente Ivy League-universitetene, handlet da også mer om hennes hudfarge og woke-holdninger enn det handlet om hennes kvalifikasjoner. Sistnevnte har vist seg å stå til faglig stryk etter avsløring av en rekke tilfeller av plagiat, men årsaken til at hun denne uken trakk seg som rektor ble utløst av det som har utspilt seg i krigen mellom Israel og Hamas.
Krigen utløste universitetskrise
Flere propalestinske studentgrupper ved Harvard sendte et brev som ga «det israelske regimet skylden for all pågående vold». Det utløste voldsom debatt, men var bare oppstarten på det som etterhvert har utviklet seg til omfattende pro-palestinske demonstrasjoner og ren antisemittisme blant studenter som roper om intifada og kaller Hamas’ terroangrep frigjøringskamp. Jødiske studenter ble angrepet, men rektor Gay evnet ikke å sette foten ned.
Ikke bare Claudine Gay ble innkalt til Kongresshøring grunnet bekymring for den voksende antisemittismen, det ble også rektorene ved Universitetet i Pennsylvania og MIT, og ingen av dem svarte godt for seg. Opptaket av høringen ser du her, der Gay ikke evner å svare et enkelt «ja» på spørsmålet om hvorvidt oppfordring til folkemord på jøder brøt med universitetets «code of conduct». Mangfoldet og antirasismen Gay har forfektet hardt gjaldt åpenbart ikke jøder, og etter massivt press leverte hun sitt avskjedsbrev.
Norske medier har i hovedsak vært opptatt av at høyresiden i USA nå bruker samme metoder som den woke venstresiden de forakter, nemlig kansellering av ytringer de ikke liker, men kulturkrigen i USA drives fram av flere enn svært polariserte hjemlige aktører. Det finnes ivrige investorer i amerikansk akademia som har som mål både å innskrenke ytringsfriheten og å fremme antisemittisme, og det er registrerbar større framvekst av både kanselleringskultur og antisemittisme ved de universitetene som støttes økonomisk av autoritære regimer. Blant de største utenlandske bidragsyterne til Ivy League-universitetene er Qatar – som vil kjøpe seg innflytelse.
Nettverk av hat
At private amerikanske universiteteter mottar donasjoner er ikke nytt. Det er ikke engang nødvendigvis bekymringsfullt, i alle fall ikke dersom pengene er sporbare og kommer fra givere som støtter opp om utvikling av kunnskap, sannhetssøken og verdiskaping. Langt mer problematisk blir finansieringen når den ikke er sporbar og når målet med investeringen er å undergrave demokratiets grunnsten; ytringsfriheten.
For elleve år siden startet Instituttet for studiet av global antisemittisme og politikk, ISGAP, et forskningsprosjekt med tittelen «Follow the Money». På nettsiden til instituttet oppsummeres prosjektet slik:
Det pågående forskningsprosjektet undersøker ulovlig finansiering av amerikanske universiteter fra utenlandske regjeringer, stiftelser og selskaper som følger og fremmer antidemokratiske og antisemittiske ideologier, med forbindelser til terrorisme og terrorfinansiering.
Prosjektet avslørte, for første gang, eksistensen av betydelig Midtøsten-finansiering (primært fra Qatar) til amerikanske universiteter som ikke hadde blitt rapportert til Department of Education (DoED), slik loven krever. Faktisk avdekket ISGAPs forskning milliarder av dollar i urapporterte midler, som igjen førte til lanseringen av en føderal regjeringsundersøkelse i 2019.
Som en del av sin fortsatte forskning har ISGAP avdekket og fastslått at de utenlandske donasjonene fra Qatar, spesielt, har hatt en betydelig innvirkning på å fremme økende nivåer av antisemittisk diskurs og campuspolitikk ved amerikanske universiteter, samt økende støtte til antidemokratiske verdier innenfor disse institusjonene for høyere utdanning. Med eksplosjonen av antisemittisme ved amerikanske universiteter de siste ukene, er det også sikkerhetsproblemer som har potensielle nasjonale og globale implikasjoner.
To ferske rapporter fra ISGAP er verdt å bite seg merke i. Den første heter «The Corruption of the American Mind«, og i desember kom «Networks of Hate«. Begge bør leses av enhver som holder demokratiet høyt. Rapportene avslører hvordan Qatar parallelt med å finansiere islamsk terror også finansierer vestlige utdanningsinstitusjoner i en pågående påvirkningskampanje. Når man får et innblikk i omfang og summer som er i spill, framstår Claudine Gays nøling og stotring vedrørende hvorvidt det er greit å oppfordre til folkemord på jøder i et lys som er langt mer uhyggelig enn det som skinner av venstresidens woke.
4,7 millarder dollar
ISGAP har kunnet dokumentere blant annet følgende:
- Minst 100 amerikanske høyskoler og universiteter holdt ulovlig tilbake informasjon om omtrent 13 milliarder dollar i udokumenterte bidrag fra utenlandske regjeringer, hvorav mange er autoritære… Ytringsintoleranse – manifesterer seg som kampanjer for å etterforske, sensurere, degradere, suspendere eller si opp foredragsholdere og akademikere – var høyere ved institusjoner som mottok udokumenterte penger fra utenlandske regimer.
- Qatar gjør det mulig for Ivy League-universiteter å hevde at de ikke mottar midler fra staten Qatar, fordi donasjonene går gjennom Qatar Foundation for Education, Science and Community Development, en ideell organisasjon etablert i 1995 av Emiren av Qatar. Dette sikrer at stiftelsen kan identifisere seg som en privat organisasjon, noe som gjør at Qatar kan skjule sin statlige finansiering som private donasjoner.
- Qatar donerer mer penger til universiteter i USA enn noe annet land i verden, og i og med at donasjonene overføres via private NGOer utelates kritiske, vesentlige detaljer om hensikten med Qatars akademiske finansiering.
- I tidsorommet 2001 til 2021 donerte Qatar minst 4,7 milliarder dollar til amerikanske utdanningsinstitusjoner . Mange av disse milliardene ble ikke rapportert til Utdanningsdepartementet, til tross for at høyskoler og universiteter som mottar donasjoner fra utenlandske kilder som totalt sett utgjør minst $250 000, må oppgi slike transaksjoner til utdanningsdepartementet i henhold til føderal lov.
Instituttet oppsummerer også hva som kjennetegner universiteter som mottar gaver fra det som kamufleres som NGOer:
«I institusjoner som mottar slike udokumenterte penger:
- Politiske kampanjer for å stille akademikere var mer utbredt.
- Campuser som mottar udokumenterte midler, hadde omtrent dobbelt så mange kampanjer for å presse akademikere til taushet som de som ikke gjorde det.
- Studenter rapporterte større eksponering for antisemittisk og antisionistisk retorikk.
- Høyere nivåer av antisemittiske hendelser ble rapportert på deres campus.
- Forholdet mellom udokumenterte penger og antisemittisme på campus var sterkere når de udokumenterte giverne var Midtøsten-regimer i stedet for andre regimer.
- Fra 2015-2020 hadde institusjoner som tok imot penger fra Midtøsten-givere, i gjennomsnitt 300 % flere antisemittiske hendelser enn de institusjonene som ikke gjorde det.»
Myk makt
Det er ikke bare amerikanske utdanningsinstitusjoner Qatar kjøper seg inn i. ISGAP viser hvordan det muslimske emiratet kjøper seg inn i eiendom, underholdningsbransje, hotellindustri, mat- og drikke og medier. ISGAP kaller det «myk makt», men viser til at Qatars milliardinvesteringer gjøres på en slik måte at de anses som en legitim forhandlingspartner og «liberalt fyrtårn» blant muslimske stater.
Armin Rosen i det konservative tidsskriftet Tablet Magazine har lagt merke til nettopp dette i rapporten, og i artikkelen What Yale has in Common with Hamas skriver han:
I store og små mengder, og gjennom metoder beregnet for å både tiltrekke og unngå offentlig oppmerksomhet, identifiserte Qatar presist maktsentrene i Amerika og sørget for at de fikk sin egen del av dem ved å bruke offisiell og semi-offisiell storhet for å kjøpe støtte fra USAs akademiske, media- og underholdningsledere. Qatar har blitt en faktor både i USA og i verdensanliggender ved å bruke pengene sine klokt og tålmodig, over lange perioder og på en måte som verver alle fra college-administratorer til magasinredaktører til NBA-eiere. Qatars amerikanske strategi er en forlengelse av dens vellykkede politikk i Midtøsten, der en langsiktig finansiell og politisk forpliktelse til Hamas har skjøvet Doha inn i sentrum av globalt diplomati, med effekten av å legitimere både Gulf-emiratet og dets islamistiske klient i Gaza.
Foreign Policy magazine, for eksempel, som har som mål å gi ekspertrapportering og meningsstoff om Midtøsten og omliggende politiske debatter, er den offisielle podcastingpartneren til Doha Forum og den eneste medieorganisasjonen hvis logo vises på forsiden av nettstedet for Doha-debatter. Begge arrangementene er et prosjekt av den statsfinansierte Qatar Foundation.
Og selvsagt kan Qatar forte seg langsomt. Det er hele strategien, å gjøre seg spiselig for Vesten, iført vestlige klær, høflige og korrekte utad, og med en lommebok som frister stort. Det er dette som er «myk makt», men bak den tilsynelatende vestlig orienterte fasaden og pr-strategier som forfører politikere og universitetseiere, kommer man ikke utenom hva Qatar egentlig står for. Qatar står for noe ganske annet.
Det muslimske brorskap
ISGAP fokuserer på at man er nødt til å forstå hva Qatar står for dersom man skal vurdere skadeeffekten av å la Qatar pumpe penger inn i amerikansk akademia.
Qatars nære forhold til det islamistiske muslimske brorskapet, hvis motto er: «‘Allah er vårt mål; profeten er vår leder; Koranen er vår lov; Jihad er vår måte; å dø i Allahs vei er vår høyeste håp», er ingen hemmelighet. Qatar sponser ikke bare amerikanske universiteter som prestisjetunge Harvard og Yale, de er også hovedsponsor av Hamas og har vært yndet bosted for Hamas’ toppledere, der de trygt har kunnet leve ut sine islamistiske, luksuriøse liv.
For ganske nøyaktig tre år siden økte Qatar bidraget til Gaza, slik at de pumpet inn ufattelige 360 millioner dollar årlig.
«Dette tilskuddet … vil bli brukt til å betale ansattes lønn, gi økonomisk hjelp til trengende familier og drive kraftstasjoner for å begrense forverringen av den humanitære situasjonen og vanskelige levekår på stripen», sa Qatar-regjeringen i en uttalelse i ett av sine statseide talerør.
«Qatar er Hamas’ viktigste økonomiske støttespiller og utenlandske allierte. Qatar-emiren Sheik Hamad bin Khalifa al-Thani var den første statslederen som besøkte Hamas-regjeringen i 2012. Så langt har emiratet overført 1,5 milliarder euro (1,8 milliarder dollar) til Hamas», oppsummerte Deutche Welle i en lang artikkel om Hamas i 2021.
Men som nevnt i ISGAPs rapporter og i gjennomgangen i Tablet Magazine, fordeler Qatar penger utover en rekke aktører, også i Gaza. UNWRA er tilgodesett med hele 18 millioner US dollar dette året. Qatar er en ivrig støttespiller av palestinerne – og av sharia. Det muslimske brorskapets åndelige leder, Yusuf al-Qaradawi, hadde også hovedsete i Doha i Qatar. Al-Qaradawi var ingen smågutt, han er omtalt i en rekke artikler her på rights, og han var sentral i å utvikle ideologien til Brorskapet, der bruk av demokratiske virkemidler for å oppnå posisjoner og makt i vestlige samfunn. er et viktig røykteppe for å kamuflere den makten de egentlig ønsker seg.
Dersom man tar et gjensyn med Frihet, likhet og Det muslimske brorskap, en norsk dokumentarfilm fra 2010 regissert av Per Christian Magnus og med manus av avdøde Walid al-Kubaisi, kan man selv bevitne al-Qaradawi forklare hvordan Brorskapet skal overta Europa helt uten våpen. De skal gjøre det uten vold, men med list, framholder han. Han tok inntil sent i sin levetid til orde for blant annet drap på jøder. Videre opprettet al-Qaradawi en rekke organisasjoner i Brorskapets ånd, blant annet International Union Of Muslim Scholars (IUMS), som i dag støttes økonomisk av nettopp Qatar. IUMS reaksjon på terror vises her:
Støttespillerne
Her i Norge er det Rabitas Basim Ghozlan som er frontfigur for den hyggelige, høflige sharia-varianten. Han har dog kastet silkehanskene etter Hamas-terroren og framstår åpent mer demokratiforaktende enn tidligere. Han sørget også åpent da nevnte åndelige leder al-Qaradawi døde, og omtaler Hamas-ledere som om de var alminnelige politikere.
Hamas-nestleder Saleh Arouri, som ble ble drept i et droneangrep 2. januar, skal ikke bare ha vært grunnleggeren av de såkalte Qassam-brigadene, han skal også ha vært bosatt delvis i Qatar etter lang tids botid i Tyrkia. Arouri skal forøvrig ha snakket flytende hebraisk og i tillegg til å ha arrangert kidnapping og drap av tre israelske ungdommer i 2014, vært sentral i planlegging av terroren mot Israel i oktober. Ifølge Ghozlan er det dobbeltmoralsk av Israel å drepe terroristen Arouri.
De doble standardene finnes selvsagt, men på litt andre måter enn Ghozlan skisserer. Det er en langt doblere standard når hjemlige politikere anser Ghozlan som en viktig dialogpartner, vel vitende om hva mannen reelt sett står for.
År ut og år inn har HRS dokumentert totalitær islam i Rabitamoskeen. Vi har også dokumentert pengestrømmen inn og ut av moskeen og hvordan den har bygget seg opp med filialer fra Tønsberg i sør til Alta i nord. Nettavisen avslørte før jul noen av de økonomiske sidene ved Rabita. Det minner ikke så rent lite om hva som har utspilt seg i USA. Brorskapsmoskeen har ikke mottatt overføringer fra Qatar så vidt vi vet, men de har mottatt millioner i donasjoner fra blant annet Kuwait og Saudi-Arabia, uten at millioninntekter ble rapportert.
På samme måte som det er dobbeltmoralsk å framholde at ytringsfrihet er en grunnsten i akademia og samtidig motta penger og press fra pengesterke sharia-stater, slik det gjøres ved Ivy League-universitetene i USA, er dobbeltmoralen i moskemiljøet tungt tilstede. I islam finnes ikke de frihetene eller særreglene de selv benytter demokratiet til å få innført på egne vegne. Islamofobi? Selve begrepet er funnet opp av Brorskapet. Å spørre om det har hatt effekt blir ikke mer enn et retorisk spørsmål. Klart det har hatt effekt. Både her hjemme og i USA.
Når hjemlige akademia tror at woke er den farligste trusselen mot demokratiet tar de ganske enkelt feil, noe ISGAPs kartlegginger viser til fulle.
(Bildemontasje: HRS)