Det går så ufattelig raskt. Fra å være trygge, homogene samfunn til å bli en smeltedigel av problemer som vi åpenbart ikke har noen gode løsninger på. Det kjenner vi tydelig på i HRS, som kan illustreres på følgende måte: Som kjent er det mulig å kommentere på våre artikler der vi i modereringen kan få hjelp av programmet ved å markerer ord som vi på forhånd har lagt inn som forbudte. Det er typisk grove skjellsord eller oppfordringer til vold. «Borgerkrig» har vært ett av de ordene som vi har vært spesielt oppmerksom på. Det fjernet vi i 2023, rett og slett fordi borgerkrig på ingen måte lengre er utenkelig. Tvert om begynner det å bli smertelig tenkelig.
Og det er de små, små skritt som bringer oss inn i de store problemer.
Mangfoldskompetanse
Ett slikt skritt er håndhilsenekt-saken i fjor som gikk viralt. Vel og merke var det rektorens reaksjon på eleven som nappet til seg vitnemålet uten å håndhilse som vakte oppmerksomhet, ikke det faktum at en ung gutt demonstrerte sitt kvinnesyn og sin respektløshet overfor både den kvinnelige rektoren og vår kultur.
– Folkens, vi bor i Norge, og vi kan ikke ha det sånn. Vi kan ikke ha det sånn. Foreldre, vi bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers så lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta tak i. Dere foreldre, dere må ta tak i det, sa rektoren.
Rektorens bønn hjalp ikke. Hun ble kastet under bussen, ikke minst av sine egne, men også av kulturminister Lubna Jaffery (Ap) som dolket vår kulturnasjon i ryggen. I ettertid har rektoren holdt lav profil, mens myndighetsaktører har funnet ut at lærere og rektorer i Oslo-skolene må skoleres i mangfoldskompetanse.
Før jul sendte Himanshu Gulati (FrP) et skriftlig spørsmål til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap). Gulati lurer på om kunnskapsministeren istedenfor å satse på mangfoldskompetanse i Oslo-skolene vil ta initiativ til at minoritetsgrupper kurses i norsk kultur og tradisjon og at skolene fokuserer på at personer som kommer til Norge må tilpasse seg og respektere det samfunnet de har valgt å bosette seg i.
Svaret til Nessa Nordtun fortjener å bli lest. Ikke fordi det er godt svar på spørsmålet til Gulati, men fordi det representerer det evige svadaet av ord som dessverre betyr lite eller ingenting. Svaret er nemlig, ifølge kunnskapsministeren, «et både og». Ansvaret ligger hos begge parter, de innvandrede og skoleeierene (!), altså mellom linjene: ikke hos regjeringen og Kunnskapsdepartementet.
Hun gir en standarisert opplisting av intensjoner fra læreplanverket om blant annet «innsikt i kulturelt mangfold og vise respekt for den enkeltes overbevisning», om «å fremme demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte». Dertil følger en særdeles vesentlig presisering: «Skolen skal formidle kunnskap og fremme holdninger som sikrer disse verdiene.»
Men hvordan skal skolen gjøre det når denne saken hviler på det totalt motsatte prinsipp? En elev som ikke respekterer likestilling og som dermed utnytter vårt demokrati med bakgrunn i religiøse verdier. Da blir denne «innsikten» i kulturelt mangfold intet annet enn et knefall for islam, der «respekten» for islamske verdier har forrang.
«I skolesammenheng handler mangfold om mer enn religiøse, nasjonale og etniske forskjeller. Det omfatter også kjønn, identitet, sosial bakgrunn og seksuell orientering», fortsetter kunnskapsministere – som om det gir det minste svar på spørsmålet. Tvert om. Det tyder på at det overhodet ikke er et svar av typen både og. Det er enten eller, men det tar ikke Nessa Nordtun innover seg. Hun skyver elegant problemet over på skolene:
Jeg har tillit til at Oslo kommune sikrer nødvendig kompetanse og håndterer denne type saker til det beste for elevene og for fellesskapet.
Skal skolen lykkes som en inkluderende og integrerende arena må vi både ha tydelige krav og forventninger, sammen med kompetanse, for å lykkes med god inkludering og sterke fellesskap.
Hvilket «vi» er det som skal ha tydelige krav og forventninger? Og hva hvis «kompetansen» tilsier at vi nettopp ikke skal godta slik atferd og holdninger som denne eleven representerer? Hva gjør vi da?
Mer religiøse enn lovlige
En oppvakt tidligere lektor i norsk har også henvendt seg til Kunnskapsdepartementet, der han spør om hvordan kunnskapsministeren forholder seg til hva som er haram og bruk av sharia i norsk skole. Svaret han fikk i går var en lenke til Nessa Nordtuns svar til Gulati, hvorpå han repliserer (blant annet i kopi til VG):
Takk for svar. Jeg registrerer at KDept og du ikke har noen mening om haram/sharia skal gjelde i norsk skole eller ei. Dette overlates til skole-eier. Nå er ikke sharia helt i overenstemmelse med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Kanskje vi i Norge derfor kan få et unntak – til departementet har bestemt seg?
Deretter følger en lenke til Europarådets parlamentarikerforsamling (Parliamentary Assembly of the Council of Europe) som i 2019 kom med en resolusjon og sharia, Kairo-erklæringen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. I den lesverdige resolusjonen, som ikke minst kunnskapsministeren bør sette seg inn i, heter det blant annet:
4. Forsamlingen mener at de forskjellige islamske erklæringene om menneskerettigheter, vedtatt siden 1980-tallet, selv om de er mer religiøse enn lovlige, ikke klarer å forene islam med universelle menneskerettigheter, spesielt i den grad sharia er deres unike referansekilde. Dette inkluderer Kairo-erklæringen fra 1990 om menneskerettigheter i islam, som, selv om den ikke er juridisk bindende, har symbolsk verdi og politisk betydning når det gjelder menneskerettighetspolitikk under islam. ( … ).
5. Forsamlingen er også sterkt bekymret over det faktum at sharialovgivningen – inkludert bestemmelser som er i klar motstrid med konvensjonen – anvendes, enten offisielt eller uoffisielt, i flere av Europarådets medlemsland, eller deler av disse.
Europarådets parlamentarikerforsamlings bekymring overfor sharia og (våre) menneskerettigheter ser ikke ut til skape noen mangfoldskompetanse, snarere virker det som om regjeringen, med både kunnskaps- og kulturministeren, godtar «en dæsj sharia» i skolene.
Mer ulikhet og splittelse
Det synes å stå tydeligere og tydeligere at vestlige nasjonalstater ikke er en så stabil konstruksjon som vi har trodd. Med nærhet til Sverige kan vi direkte føle forfallet, og med krigen i Ukraina er det utenkelige et faktum. Samtidig forteller krigen mot Hamas oss mye om hvilke sympatisører som finnes blant oss; de som vil utslette Israel. Man kan godt mene at den israelske regjeringen gjør galt, men det er hatet, vreden og voldsparatheten hos pro-palestinerne som ikke er forenelig med våre tidligere vellykkede nasjonalstater.
Det er ikke lengre utenkelig at det kan bli borgerkrig i for eksempel USA og Frankrike – av alt; to arnesteder for de store borgerlige revolusjoner. Mens splittelsen i USA først og fremst er dominert partipolitisk mellom demokratene og republikanerne, så er den i det sekulære Frankrike preget av konflikten med islam.
Det er en kjensgjerning (som svært få politikere tør si høyt) at ingen vestlige land har lyktes med «god inkludering og sterke fellesskap» i møte med ikke-vestlig innvandring og islam. Vi kan godt snakke om unntakene, men de er og blir unntak. Ikke minst fordi Vesten og USA fortsetter med høy innvandring som ikke er bærekraftig, verken kulturelt eller økonomisk.
Alle som vil, ser det. Ønsket om likhet og felleskap fører bare til mer ulikhet og splittelse. En elev som nekter å håndhilse på en kvinnelig autoritet er et sterkt signal, men utløser de helt utålelige konsekvenser: kravet om mer mangfoldskompetanse. Det er vi som må endre oss, ikke dem. Mer vi og dem, altså.
Samtidig prøver mainstream media (MSM) så godt de kan å henge med i mangfoldet – ikke nødvendigvis med kompetanse, men med representasjon. Enhver redaksjon med respekt for det de selv formidler må ha innvandrerbakgrunn representert, ikke polsk, amerikansk, men først og fremst fra islambeltet. Det samme gjelder for politiske partier og regjeringer. Dertil følger alle de luftige reportasjene om hvor bra innvandringen egentlig går eller fortielser av realiteter, som igjen – sammen med alle utenlandske kanaler – fører til et svekket fellesskapet. Vi leser og hører på ulike medier. Alternative medier vinner frem og stadig flere henter sin informasjon utelukkende på sosiale medier eller YouTube-kanaler. Slik kan man også dyrke egne meninger uten snev av motstand, som også gjelder for MSM.
Ulike grupperinger gifter seg først og fremst med sine egne. Enhver familie blir en del av sitt fellesskap, det er ikke noe vårt. De sender barna sine til skolen, der de stakkars lærerne blir sittende ansvarlig for den «operative integreringen/inkluderingen», men får ingen drahjelp når de faktisk prøver å gjøre jobben de er satt til å gjøre.
Fellesskapet forvitrer for hver dag som går, men vi fortsetter å snakke om et fellesskap som aldri har eksistert og som aldri vil eksistere.