Tittelen lyste mot oss på VGs hovedside i helgen: «Æreskulturen må dø», signert Shazia Majid. Tittelen ble av ukjente årsaker etter hvert endret til «Den menneskefiendtlige æren».
Er det noe som er helt åpenbart for enhver med noe kunnskap om norsk historie og æreskulturens ulike miljøer i dagens Norge, så er det at å bekjempe voldelig klankultur nødvendigvis krever århundrer med møysommelig arbeid, ikke minst innen det juridiske. Ja, det juridiske er selve nøkkelen til å kunne vinne en slik kamp. I norsk historie startet dette arbeidet med Magnus Lagabøtes Landslov, for 750 år siden, der ikke minst fattige og kvinner ble løftet opp lovmessig med rettigheter de aldri tidligere hadde hatt. Dette var Norges første solide skritt mot å bli en moderne rettsstat, og slik bekjempe voldelig klankultur som dominerte landet vårt den gang.
Smak på den: For hele 750 år siden.
VG i front for høy innvandring
Denne historiske lærdommen om hva som må til for å bevege seg ut fra en mental steinrøys til å forvandles til en humanistisk stat, gikk fullstendig i glemmeboken da innvandringen fra stater som er verre stilt verdimessig enn Norge noen gang har vært i kjent historie tok til. I front for denne glemselen stod ikke minst en avis som VG.
Hvordan kan vi si det? Jo, fordi VG har de siste 20 – 30 årene stått for en høy innvandring fra dysfunksjonelle stater i den islamdominerte, og dermed æresdominerte, verden. Ikke ville avisen forby innvandring gjennom søskenbarnekteskap, ikke ville avisen øke alderen for innvandring gjennom nyingåtte ekteskap (transkontinentale arrangerte ekteskap), ikke ville avisen i det hele tatt røre det som var hovedmotoren bak innvandringen gjennom flerfoldige år; familieetablering.
Resultatet har vi i dag: det er en katastrofe for tusener på tusener av av muslimske barn, unge og kvinner.
Men VGs Shazia Majid er fremdeles en av drømmerne, en som ikke ser ut til å ha forstått hvor sterke røtter som har grodd fast i kongeriket Norge. Majid påstår i fullt alvor at «mange tusen har vunnet over den (æreskulturen, red.) siden de første barn av innvandrere ble tenåringer på 90-tallet».
Flere tusen? Hvor har hun dette tallet fra? «Det stadig mer vellykkede og godt integrerte pakistansk-norske miljøet», fortsetter Majid. Virkelig? Hvor mange pakistanere gifter seg med en av en annen nasjonalitet? Hvor mange gifter seg med en ikke-muslim? Kanskje VG skulle bestille oppdaterte ekteskapstall fra SSB?
Gifter de seg ut av egne rekker?
«Stadig flere barn av innvandrere løsriver seg fra æreskulturen», fortsetter Majid. Igjen: Hvor er tallene?
Ettersom Majid er ansatt i Norge største avis, og i mangfoldige år har profilert seg på innvandringsrelaterte spørsmål, er det legitimt å spørre henne om hennes egen første vielse: Giftet hun seg selvvalgt og av kjærlighet? Giftet hun seg med en som ikke var pakistaner og muslim, eller var det nok et henteekteskap med en pakistaner i Pakistan? Hva med barna hennes født i dette ekteskapet: Er de frie til å leve fullt og helt i Norge og inngå i kjæresterelasjoner med hvem de vil?
Og ettersom hun er skilt og antakelig gift på ny: Hva kostet det henne personlig å få til en skilsmisse? Hvilken (eventuelle) kamp gikk hun gjennom grunnet æreskulturen?
Den naiviteten som utvises i kommentarartikkelen minner om Majids reaksjon da vi så det som fremstod som en ren teateroppsetning i Oslo 25. august 2014, da det ble arrangert en demonstrasjon mot Den islamske staten. Det var ikke en markering for frihetsverdier. Det var en sekterisk demonstrasjon fra muslimsk side. Det var helt tydelig for oss som var til stede som publikum på fortauene. Like fullt hyllet norske medier unisont denne demonstrasjonen, som om det å ta tale mot voldtekter, lemlestelser og massedrap var en bragd av en annen verden.
Et så degraderende syn har altså politikere og redaktører på muslimer generelt? Det forventes ikke bedre av dem? Og hvordan reagerte VGs Majid på demonstrasjonen? Jo, hun ble intervjuet på VGTV sammen med politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit. Majid gråt fordi hun var så rørt over at muslimer i Norge stod sammen mot IS-barbariet. Ved hennes side stod en tydelig ubekvem Skartveit grunnet sin kollegas forunderlige, følelsesstyrte reaksjon. Det vi så i 2014 var ingen demonstrasjon for frihetsverdiene. En slik demonstrasjon fra disse moskeene har vi aldri sett. Selvfølgelig. Enhver som våger å åpne øynene må vedkjenne seg akkurat det.
En naivitet som forundrer
Måneden etter kom hyllesten hennes av «over 100 av verdens fremste muslimske skriftlærde» som i et brev til IS tilsynelatende tok avstand fra IS sine metoder og islamforståelse.
Brevet var en shariaoppskrift av en annen verden. Brevet inneholder 24 korte punkter, og det er disse punktene det henvises til i debatten. Går man derimot til utredningen av punktene, trer fundamentalistisk islam inn på scenen. Hvert eneste punkt er begrunnet i et vell av islamske tekster fra Koranen og hadith. Det finnes ikke en eneste verdslig referanse. Det gjøres heller ikke ett forsøk på å avvise islamsk lovverk, tvert om. Derfor heter det at man ikke skal «drepe uskyldige» hvis det ikke foreligger «saklig grunn». Derfor heter det at man ikke skal drepe journalister «hvis de er ærlige og ikke spioner». Derfor heter det at «islamske straffemetoder» (altså hudud, pisking, steining, henrettelser og avkapping av lemmer) er «fastsatt i Koranen og hadith og er udiskutabelt obligatorisk i islamsk lov». Spørsmålet «de ledende ortodokse sunni-teologene» stiller, er hvilke forhold som skal råde i et samfunn før det er legitimt at straffene innføres. De snakker om den gradvise islamiseringen og et folk som slik forberedes og tilvendes å leve under en samfunnsorden der islams absolutisme i siste instans er allestedsnærværende.
Men dette hyllet den gang Shazia Sarwar.
Som nå altså heter Majid og som mener at rapporten til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold for 2023 som viser en dramatisk økning i antallet som søker hjelp, «ikke nødvendigvis» skyldes «at ting har blitt verre».
Det skyldes snarere følgende: Det kommer nye innvandrere til Norge hver eneste dag. Og de begynner fra begynnelsen.
Økning i saker kan bety enten at flere opplever æreskriminalitet eller at flere søker hjelp, altså at mørketallene blir mindre. I HRS er vi overhodet ikke overrasket over den dramatiske økningen. Vi har sett den komme siste over 20 årene. Først og fremst av den enkle grunn at «de» er blitt så mange. Dermed blir kontrollen innad i miljøene også større, slik at forekomsten av æreskriminalitet har en reell oppsving og mørketallene ikke nødvendigvis er mindre enn før. Kripos gir samme forklaring: Det er reell vekst i antall saker.
«De» har fått mer og mer stålkontroll over sine egne. «De» har lyttestasjoner over hele landet. Før var det langt lettere å bryte ut av ærens klør, nettopp fordi «de» ikke var så mange. Nå har denne voldelige, løgnaktige, kriminelle klankulturen seget inn på alle nivå i et land som eksempelvis Sverige; skolen, helsevesenet, rettsvesenet, politiet, politikken, NAV, ja, over alt. Norge halser etter, ikke minst grunnet en innvandring som VG helhjertet har støttet.
«Godt integrerte», virkelig?
Majid tråkker selv antakelig ufrivillig i egen snare når hun omtaler «det stadig mer vellykkede og godt integrerte pakistansk-norske miljøet». Godt integrerte, altså. Så faller denne beskrivelsen fra det hun kaller «det pakistansk-norske miljøet» (hva nå det er?) knyttet til søsknene Abida og Abid Raja som begge har frigjort seg fra æreskulturens lenker etter en lang og hard kamp:
Likevel har Abid Raja og søsteren Abida Raja blitt gjenstand for massiv hets og latterliggjøring i det pakistansk-norske miljøet etter at de begge ga ut bøker om sine erfaringer. Deres historier og motiver er trukket i tvil.
Det meste kan tåles, men ikke søskenparets angivelige illojalitet mot egne foreldre.
Og slik får æreskulturen leve videre. Nå i litt andre former. Men effekten er den samme. Den som lager riper i fasaden avvises av flokken.
Så hvor godt integrert er man verdimessig når alvorlige voldshistorier, frihetsberøvelse og tvangsekteskap får «det pakistansk-norske miljøet» til å utstøte to frihetskjempere fra egne rekker?
Majids resonnement må nødvendigvis bety at hun vil strupe innvandringen fra æreskulturene. Eller? Majid etterlyser «strengere lover, bedre tiltak, bedre oppfølgning, men også bedre forståelse». Strengere lover må da nødvendigvis bli innvandringsregulerende lover som stopper de transkontinetale arrangerte ekteskapene, eller? Samt langt strengere straffer for tvangsekteskap og æreskriminalitet, må man vel da anta. Det hadde vært interessant å fått en utdypning av hva hun konkret har i tankene.