I over fem år har hun reist rundt i Danmark for å snakke med representanter for moskemiljøene, og en ting er helt påfallende, forteller Eva Gregersen i Berlingske denne helgen. Ikke en eneste av de flere hundre praktiserende muslimene hun har snakket med avviser tanken om en islamsk stat.
– Mange er ærlige og svarer at dersom et flertall ønsket det, ville de selvsagt gått over til en islamsk stat, sier Eva Gregersen.
Mange er også tause. Strategisk tause, tolker Gregersen, ikke minst fordi de ikke heller står opp for det liberale demokratiet i Danmark.
Tausheten er strategisk fordi anklagen er sann: Det er faktisk mainstream i moskemiljøene her hjemme å ha en islamsk stat som idealsamfunn, slik jeg har erfart gjennom mange samtaler med muslimene selv. De praktiserende muslimske opinionsdannere vil imidlertid ikke innrømme dette offentlig, fordi de vet godt at det er mislikt av majoritetsbefolkningen.
Motsatt kan de ikke offentlig ta avstand fra idealet om en islamsk stat, for da vil de få problemer med det muslimske omlandet, som ønsker å se dem stå stolte for islam i stedet for å krype foran kuffar (det arabiske ordet for de vantro som dukker opp 134 ganger i Koranen).
Stor stemplingsvilje
Gregersen påpeker også to andre forhold med åpenbar overføringsverdi til hva vi erfarer om det samme miljøet i Norge. Det ene er viljen som finnes til å tolke tausheten fra moskemiljøene dithen at de egentlig ikke er antidemokratiske. Det andre er moskemiljøene og kjente muslimers vilje til å omtale den som kritiserer dem som «onde» eller «ute etter å skape splittelse».
Gregersen viser til et eksempel fra sin egen Facebook-vegg, der skuespilleren Khalid Alsubeihi, kjent i det arabiske miljøet i Danmark, skrev til henne:
«Jeg følger virkelig med på alt du skriver om islam og de danske muslimene. Du minner faktisk veldig om en ond heks hvis eneste interesse er å rive folk fra hverandre.»
Joda, det er velkjent også her hjemme, ikke bare fra moskemiljøene og engasjerte muslimer, men fra en ivrig antirasistisk politisk venstreside. Påstander om at man ønsker å skape avstand, ønsker å polarisere, har onde intensjoner og egentlig er opptatt av hudfarge, er velkjent respons når man kritiserer manglende demokratisk sinnelag i moskemiljøene.
Gregersen konkluderer logisk.
Vi har altså et segment av befolkningen som har en islamsk stat som sin ideelle samfunnsmodell, men hvis meningsdannere tier om det og unngår temaet i den offentlige debatten.
Å fokusere på det er ikke å «rive folk fra hverandre», slik Khalid Alsubeihi vil ha oss til å tro. Det er å insistere på den åpne debatten mellom konkurrerende politiske synspunkter, som er selve livsnerven i et velfungerende liberalt demokrati.
Når Alsubeihi og hans trosfeller dundrer løs med sine påstander, er det selvfølgelig fordi det er en hersketeknikk som fungerer. Ingen ønsker å være splittende, men enda mindre ønsker folk at andre skal tro de er splittende. Dermed holder de munn og forblir i det gode selskap. Når hersketeknikken samtidig fungerer som et røykteppe over det faktum at moskemiljøene i realiteten ønsker seg en islamsk stat, er det sannelig ikke rart stemplingsviljen er stor.
Sier det samme som avhopper-imamen
Gregersens erfaringer stemmer helt overens med hva den danske avhopper-imamen skriver i bolken sin fra 2014: Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark. I ung alder ble Akkari islamisert i en lokal moské på Jylland, og han endte raskt opp som imam i danske sunnimoskeer og «shariadommer» i danske «gettoer», i henhold til hans egne ord. Han var videre en sentral hjerne bak imamdelegasjonen som i 2006 dro fra Danmark til Midtøsten for å ildne opp massene under karikaturstriden.
Akkari forteller rett ut om løgner fra imamer og andre lederes tunger overfor oss «vantro».
Men det er verre enn som så: Indirekte eller direkte støttes jihadister og terrorister fra egne rekker.
Akkari forteller eksempelvis om en hendelse fra Taiba-moskeen på Nørrebro, København, der en ganske nyankommen tunisier (Abdullah) raskt ble radikalisert. Alle i moskeen visste hva som hadde skjedd, men ingen gikk til politiet. Tvert om skjedde dette: Ryktene gikk blant moskémedlemmene om at denne mannen planla konkret et terrorangrep. Den danske sikkerhetstjensten (PET) fikk han nemlig på radaren, og mannen gikk under jorden.
«Han er blitt oppdaget», hvisket folk i moskeen. Rygtene kom fra personer med forbindelser til jihadistene.
Folk var bekymret, forteller Akkari. Ikke for et voldelig angrep et sted i Danmark, «kun for Abdullah selv», at han skulle bli sporet opp av PET.
9/11 – ingen fordømmelse
Samme reaksjoner opplevde Akkari i moskeene etter 9/11. Ikke mange «priset angrepene åpent den gang, men det var på den andre siden heller ikke noen som fordømte dem på innsiden».
«I moskeene hadde vi en lallende holdning til radikalismen i praksis som gjorde det lett for unge å passerer fra de moderate gruppene til de mest ekstreme uten å møte løftede pekefingre.»
Akkari opplevde mange som Abdullah i moskeer i Århus og København. Noen dro utenlands for å krige (jihad), noen var delaktige i terrorplaner, mens andre endte i fengsel etter å ha deltatt i «kriminelle kampanjer mot de ‘legitime vantro mål’».
Mange av dem vendte siden tilbake til moskeene, hvor de visste at de alltid kunne få hjelp og beskyttelse. I Taiba-moskeen ble det på det nærmeste slått ring om disse typer. Uansett hvem de var, og hva de hadde gjort, ble de ikke angitt. Tvert imot blev de mottatt med store smil og varm mat i kafeen. Mange betraktet dem som helter, og selv dem som bestemt ikke gjorde det kunne aldri finne på å forråde fellesskapet ved at gå til politiet .
En bombe
Vi går nå videre i Akkaris bok, og her kommer kanskje en enda større bombe:
De få gangene vold er blitt fordømt av disse kretsene har det vært i taktiske utmeldinger til danske medier. Men nesten aldri uten et diskret, nesten usynlig forbehold som de likesinnede kunne avkode.
Han forteller oss altså at «disse kretsene», som vel er imamer og i norsk sammenheng også Islamsk Råd, ikke er mot bruk av vold og terror. Altså de kretsene med makt internt. Dette burde ryste oss, og dette burde journalister begjærlig notere seg.
Akkari forteller også at han som imam aldri oppfordret til vold og terror, med han fordømte heller aldri terror i sine prekener. Han praktiserte «den stilltiende aksept».
Det var utenkelig å kritisere jihadistene ved fredagsbønnen og i andre åpne fora. Gjorde vi det, ville vi blitt utropt som forrædere og miste anseelse og respekt, og det var ingen av oss klar til å avstå. Eneste mulighet syntes derfor å være en diskre appell til problemets kjerne: de personer som stod for vervingen av nye rabiate rekrutter i moskeen.
Så kan vi i samme åndedrag minne om noe enda nærmere i tid; de norske moskemiljøenes reaksjon på terrorangrepet Hamas begikk mot Israel den 7. oktober i fjor. Vi har fulgt dem i en rekke saker, blant annet sakene Terrorbenekterne og Hva med å oute moskémiljøenes uttalelser også?
Minotenk-konvertitten Linda Noor, som byttet profilbilde til et med palestinsk flagg samme dag som terroren var et faktum, har også vært tydelig når hun forsvarer Hamas: – Vi vet ikke om det var planlagt eller ikke å drepe sivile.
Ukritisk journalistikk
Når Gregersen er bekymret over hva hun har erfart i utallige samtaler med praktiserende muslimer, og ikke minst er opptatt av at folk må være mindre naive når de tolker moskemiljøenes taushet, er det høyst forståelig. Gregersens erfaringer ikke er unike, de er tvert imot svært gjenkjennbare for enhver som har prøvd seg på samme aktivitet; å stille moskemiljøenes representanter kritiske spørsmål.
Dessverre er ikke kritiske spørsmål noen journalistisk paradegren når det gjelder møter med troende muslimer, selv om det unektelig burde vært det. Tvert imot er det både i Danmark og Norge og vestlige land for øvrig blitt en paradegren å løpe til med mikrofonen hver gang en muslim vil uttale noen ord om opplevd rasisme, splittelse eller polarisering. Gjennomgående er det fraværet av de kritiske spørsmålene til de samme som er påfallende.
Hvorvidt det handler om selvvalgt naivitet eller manglende evne til å se at ikke all taushet skjuler et ønske om liberale demokratiske verdier, er umulig å vite, men gjennomlesing av Gregersens tekst i Berlingske fikk meg til å tenke på en analyse vi skrev da Frankrike sto midt oppi Vidal-saken.
Det er nøyaktig tre år siden ministeren for høyere utdanning, Frédérique Vidal, foran en delvis sjokkert nasjonalforsamling annonserte at hun hadde bedt den offentlige forskningsinstitusjonen CNRS granske «islam-venstre» ved universitetene.
Målet med gjennomgangen var å finne ut «hva som er akademisk forskning og hva som er aktivisme og meninger», og i vår omtale av bråket i fransk akademia skrev vi noen avsnitt som gjengis her.
Venstresiden ser ikke hva islam er
Støtten islam har kunnet finne i venstrevridd akademia skyldes ikke en fascinasjon hos sistnevnte for islam, men tvert imot en likegyldighet overfor islam. Det er alltid interessant å se argumentene, der de liberale for eksempel hevder at angrep på hijaben som islamistisk symbol er et angrep på frihetsverdier.
Det er alltid interessant å høre kulturelitens forsvar for muslimer, men aldri høre dem nevne verken koranen eller sharia i samme åndedrag – som om muslimsk identitet er helt løsrevet fra religionen.
Men nettopp dette er identitetspolitikkens håpløse forsvar mot undertrykkelse og diskriminering. De forsvarer det undertrykkende ved å henvise til at det er undertrykkende å stille krav, de ignorerer at ytre tegn på islamisme, slik som hijaben, faktisk har noe med religionen å gjøre, at kvinner og barn har lavere status og er skambærere for egen religion. I identitetspolitikken har «muslim» fått betydningen «undertrykket minoritet» – og religionsaspektet er fjernet fra enhver politisk bevissthet.
Selvsagt er venstresiden mot jihad og terrorisme, men de klarer ikke godta at også dette gjøres i islams navn, at det gjøres med henvisninger til koranen, til Allah, til Muhammed. Når terror «ikke har noe med islam å gjøre», så er det bare halve resonnementet. Den andre halvdelen er at de resterende, ofte problematiske sidene ved islam, heller ikke har noe med islam å gjøre. Det ideologiske identitetsfokuserte landskapet har ingen plass til religion overhodet, kun for offerroller, og muslimene er ikke først og fremst troende, de er først og fremst ofre i venstresidens optikk.