Det er om lag 100 dager til det skal velges inn nye politikere til EU-parlamentet, og det har i lang tid vært ført «valgkamp». Men den er ulik nasjonale valgkamper, da den ikke bryr seg nevneverdig om hva velgerne sier. Viktigere synes det å få gjennom det flertallet i det sittende parlamentet mener er de mest prekære sakene, slik som for eksempel EUs migrasjonspakt, som vi tidligere har omtalt som et politisk spill.
Frankrike, Tyskland, Nederland, Italia og Polen
Velgerne i EU-land etter EU-land (inkludert EØS) sier sitt. I meningsmåling etter meningsmåling viser velgerne at stadig flere går til den politiske høyresiden, og noen går langt ut. I Politico heter det under overskriften «Fransk ytre høyre er klar for rekordstor økning i EU-valget, viser meningsmåling» at nye data fra fem europeiske land gir et bekymringsfullt signal for sentrumspartiene før avstemningen i Europaparlamentet.
Det heter at partiet National Rally (vel, de sier det høyreekstreme National Rally), ledet av avtroppende medlem av Europaparlamentet (MEP) Jordan Bardella, kan vinne 33 prosent av stemmene, mens det (høyreekstreme) partiet Reconquête vil stå på 6 prosent. Det er vanskelig å vite hvor «høyreekstreme» (og hva som legges i det) disse partiene er, men National Rally omtales på Wikipedia som et konservativt, proteksjonistisk og nasjonalistisk parti, mens Reconquête ledes av Eric Zemmour, som for eksempel av NRK er blitt omtalt som «Frankrikes Donald Trump». Zemmour ønsker seg innvandringsstopp og har åpenhjertig utvist sin avsky for islam – og da kan man jo bare tenke seg resten. Samtidig står Emmanuel Macrons parti til å få snaue 14 prosent av stemmene.
I Italia, Nederland og Tyskland finner vi lignende resultater, mens Polen skiller seg ut. Konservative borgerlige partier forventes å oppnå betydelige fremskritt i samtlige av disse landene, bortsett fra i Polen, hvor statsminister Donald Tusks koalisjonsregjering, Borgerkoaslisjonen (KO), Forente venstre (Lewica) og Den tredje vei, er forventet å få 35 prosent av stemmene. I Tyskland står (høyreekstreme, ifølge Politico) Alternativ for Tyskland (AfD) til å få 17 prosent av stemmene, opp fra 11 prosent i EU-valget i 2019.
Innvandringspolitikk inntar andreplass for velgernes interesse både i Frankrike, Tyskland og Nederland, mens i Italia og Polen var helsevesenet det nest mest siterte problemet, ifølge Politico. I alle land, unntatt for den nyvalgte regjeringen i Polen, rapporterte de fleste at de var misfornøyde med retningen landet deres tok. Frankrike og Tyskland, som ifølge Politico har sentrumhøyre- og sentrumvenstre-regjeringer, hadde den høyeste andelen misfornøyde respondenter, med henholdsvis 68 og 66 prosent som sa at landet deres var «på feil vei».
I Frankrike, Tyskland, Italia og Polen toppet levekostnadskrisen velgernes agenda, mens boligkrisen var den største bekymringen for nederlandske respondenter (merk så suksessen til Geert Wilders’ Freedom Party, som Politico ikke nevner).
Men vel så interessant, ikke minst foran EU-valget, er at i alle fem landene sa et flertall at de ville basere sin stemme på nasjonale forhold snarere enn EU-tema. Og det er vel også dette som er sammenfallende for de de mest konservative borgerlige partiene i Frankrike, Tyskland, Nederland, Italia og kanskje for den nye regjeringen i Polen. For vel har statsminister Tusk vært kjent gjennom årene for sitt liberale syn på innvandring i EU, men etter regjeringsskiftet i Polen har pipen fått en annen lyd. I et relativt nylig besøk i Berlin hvor han møtte den tyske kansleren Olaf Scholz, sa Tusk at «vår verden (vil) bryte sammen» hvis dagens innvandring fortsetter.
Skarp høyresving – «antieuropeiske populister»
Ifølge en valganalyse fra tenketanken European Council on Foreign Relations (ECFR) vil valget til Europaparlamentet i 2024 kunne vise et markant skifte til høyre i mange land, med «populistiske radikale høyrepartier» som får stemmer og representasjon over hele EU, mens «sentrumvenstre og grønne partier» mister representasjon.
Ifølge EFCR vil «antieuropeiske populister» (det er litt av en merkelapp) sannsynligvis toppe meningsmålingene i ni medlemsland (Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Frankrike, Ungarn, Italia, Nederland, Polen og Slovakia) og komme på andre- eller tredjeplass i ytterligere ni land (Bulgaria, Estland, Finland, Tyskland, Latvia, Portugal, Romania, Spania og Sverige).
Dette definerer ERCR som en «skarp høyresving» som kan komme til å få betydelige konsekvenser for politikk på europeisk nivå. Det vil påvirke de utenrikspolitiske valgene EU kan ta, hvor de spesielt viser til miljøspørsmål, der det nye flertallet sannsynligvis vil motsette seg ambisiøse EU-tiltak for å takle klimaendringene, heter det.
Partiene i EU-parlamentet samler seg i grupper, som i det sittende parlamentet ser slik ut:
Det er særlig to grupper, Identitet og demokrati (ID) og Europeiske Konservative og Reformister (ECR), som fryktes, da de omtales om EU-skeptiske og nasjonalkonservative, der IDI (med partier som f.eks. franske Rassemblement National, tyske AfD og danske DF) oppfattes mer konservative enn ECR (med partier som f.eks, Italias Brødre, polske Lov og Rettferdighet og Sverigedemokraterna).
Men ECFR frykter ikke bare at et mer høyredreid parlament vil påvirke klimapolitikken, de frykter også for en hardere linje, blant annet i innvandringsspørsmål og for støtten til Ukraina. Samtidig er det flere som frykter for at for at høyredreining kan få flere partier til å gjøre høyreorienterte partier mer stuerene.
Et analyseskritt videre?
Man kan altså lese studie etter studie uten at de samme tar innover seg at det faktisk ikke er noe galt at politikerne ønsker det beste for eget land. Ikke er det noe galt heller med å sette spørsmålstegn ved hvor langt makta skal konsentreres i EU, med de konsekvenser det får for medlemslandene.
Nylig avdekket den tidligere sjefen for Frontex (EUs grense- og kystvaktbyrå), Fabrice Leggeri, at han ble pålagt av den svenske sosialdemokratene og EU-kommissær Ylva Johannsson å slippe inn migranter da hun tiltrådte i 2019.
«Din jobb er å bringe inn migranter og ønske dem velkommen – fordi de kommer ut av kjærlighet. Og enten du liker det eller ikke, vi er et aldrende kontinent, og derfor må du slippe dem inn», skal hun ha sagt til ham. EU har bestridt at dette medfører riktighet, men for alle som har fulgt Ylva Johannssons politisk virke, så kan hun godt ha sagt noe slikt. I 2017 hevdet hun for eksempel at voldtekter og seksuell trakassering i Sverige bare «går ned og ned og ned» og at det ikke er noen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet, sistnevnte går for øvrig også bare ned i Sverige, ifølge samme Johansson. Hun klarte til og med å lire av seg dette i et intervju med BBC. I 2020 hevdet hun at «innvandring er en del av det som har gjort vårt kontinent så fremgangsrikt», hvorpå hun kom med følgende: «Vi har mye innvandring til EU, og det er noe vi trenger. Vi trenger disse menneskene, for vi er en aldrende befolkning», altså ikke ulikt det hun skal ha sagt til Fabrice Leggeri.
Men det er aldri politikken som føres det er noe galt med, det er de politikerne som vil noe annet som blir den store skrekken. Velgerne i langt de fleste EU-land vil ha mer realitetsorientert og strammere innvandringspolitikk, og stadig flere oppfatter at det «grønne skiftet» bare skal dundres gjennom uten at man har oversikt over konsekvensene – og i alle fall ikke kostnadene. Da er det altså frykten for at sosialdemokratene og sentrumspartiene, de som i hovedsak har forårsaket problemene over flere tiår, skal miste makt som blir analysenes dreiepunkt.
Er det mulig å ta et analyseskritt videre? Og kanskje også være litt mer forsiktig med å tillegge alt vondt her i verden å være nasjonalkonservativ (ut fra ens egen åpenbart negative fortokning av begrepet)?