NRK har fulgt Frode Følstad på jobb for å intervjue ham om rasismen han opplevde for noen år tilbake. Følstad, som ble adoptert fra Sri Lanka som barn, har stilt opp både i Dagsrevyen og i en påfølgende artikkel med sin historie. Faksimilen av artikkelen viser hva han opplevde.
Det var en uhøflig, åpenbart rasistisk gammel mann Følstad møtte i køen på matbutikken, og at Følstad reagerte på hva mannen i 70-årene sa er fullt forståelig. Men Følstad reagerte ikke bare der og da, han anmeldte mannen, og det endte med domfellelse.
Han fikk senere en bot på 12.000 kroner for diskriminerende eller hatefull ytring.
Følstad mener tallene fra NRKs undersøkelse viser at hverdagsrasisme er et reelt problem.
Da han sto frem i medier og fortalte om opplevelsen med mannen i 70-årene, fikk han mange meldinger fra folk som hadde opplevd rasisme.
Følstad er ikke alene om å anmelde. Dagbladet skrev mandag at «Saker etter straffelovens hatparagraf kommer nå for retten på løpende bånd og ender rett som det er med domfellelse.» Utviklingen er ikke uventet. Utviklingen handler om den mye omtalte rasismeparagraften, straffelovens paragraf 185, og muligheten til å straffeforfølge folk som framsetter hatefulle ytringer.
Sorteringsvansker
I august 2022 var paragrafen viet stor oppmerksomhet. Vi kommenterte som følger i saken Det mest virkningsfulle tiltaket er ikke foreslått i Ytringsfrihetskommisjonens rapport:
Ytringsfrihetskommisjonen mener hatefulle ytringer skal være straffbare og vil «endre ordlyden i straffeloven §185 for å gjøre den lettere å forstå, og gjøre ordlyden mer i samsvar med den faktiske terskelen for straff». Kommisjonens foreslåtte tiltak mot hatefulle ytringer er omfattende, men mangler et stort, viktig poeng: Det foreslås ingen tiltak for å øke evnen til å takle ubehag i møte med hva som kan oppleves som krenkende ord.
Når norske rettssaler fylles opp av mennesker som har hørt ord de ble lei seg av, er det ikke helt uproblematisk. For det første krever det bruk av knappe ressurser i en tid der rettsapparatet allerede er tungt belastet, men paragrafen har også vist seg å være både vanskelig å bruke og vanskelig å forstå. Som Dagbladet oppsummerer:
Å omtale en person som «den negeren der» er ikke hatkriminalitet, men «jævla muslim» kan fort ende med både bot og fengsel.
Vi har belyst den samme problematikken i en rekke saker tidligere, og kan eksempelvis nevne saken «Korrupt kakerlakk»: Straffbart. «Det er nødvendig å drepe jøder»: Lovlig.
Denne saken omhandlet forskjellsbehandlingen av imamen fra Drammen som ble anmeldt for å ha skrevet «Hitler lot noen jøder være slik at verden skulle se hvor grusom denne nasjonen er og hvorfor det er nødvendig å drepe dem», og den 71 år gamle kvinnen som skrev på Facebook om samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk». Sistnevnte ble straffedømt etter at saken ble løftet helt til Høyesterett. Hatimamen Noor Ahmad Noors grove antisemittisme ble henlagt da intet straffbart forhold ble ansett bevist. (Den sistnevnte saken ble senere gjenopptatt etter betydelig press i kjølvannet av HRS’ avsløring av henleggelse, og endte da med domfellelse.)
«Hvordan folk skal begripe hva som er lov å ytre og hva som ikke er lov å ytre er sannelig ikke enkelt å forstå» skrev vi den gang, og enklere har det ikke blitt. I mellomtiden har Sumaya Jirde Alis navn dukket opp igjen, også denne gang knyttet til den omtalte paragrafen. Det var i den famøse saken der hun anmeldte komiker Atle Antonsen for rasisme, en anmeldelse som i siste instans ble henlagt av Riksadvokaten. Vi kommenterte henleggelsen og påpekte at det var vanskelig å se hva som skilte denne saken fra en liknende sak som endte i domfellelse:
Hvorvidt man anser henleggelsen som en seier for ytringsfriheten eller ei, vil være opp til den enkelte. Det som utvilsomt er enkelt å enes om er at henleggelsen til fulle viser hvor ubrukelig hatparagrafen er i praksis, for hvilke nyanser som har vært utslagsgivende for at denne saken ble henlagt, mens Bernt Hulsker-saken endte i dom, er sannelig ikke helt enkelt å peke på.
Hulsker var i likhet med Antonsen i aksjon på fylla. Ikke som «ufyselig hvit mann»-parodi som Antonsen, men som John Cleese-parodi (i rollen som hotelleier Basil Fawlty). Han kom med tyske gloser, nazi-hilsen og kalte dørvakten Jwan Hussein Rasho for «jævla neger» og noe sånt som «hvordan kan du be en hvit mann om å gå ut», da han ble kastet ut av utestedet. Hulsker ble anmeldt av Rasho, og dømt til betinget fengsel i 24 dager med en prøvetid på to år, og en bot på 15.000 kroner, pluss 5.000 kroner i saksomkostninger.
Sumaya Jirde Ali anmeldte Atle Antonsen for straffelovens §185 (hatefulle ytringer) og §226 (hensynsløs atferd), samme paragrafer som Hulsker sto tiltalt for, fordi Antonsen blant annet hadde uttalt «du er for mørkhudet til å være her.»
Nå foreligger foreløpig ingen uttalelse fra riksadvokaten som begrunner henleggelsen, men som nevnt argumenterte og begrunnet statsadvokaten henleggelsen med at ytringen «kvalifisert krenkende i den sammenhengen den er fremsatt». Så kan både du og jeg klø oss i hodet over hvorfor Hulskers ytringer, som var langt mer åpenbart av humoristisk karakter, kvalifiserte til straff, mens Antonsens ikke gjør det, men forklaringen ligger kanskje i tidligere kontakt mellom Ali og Antonsen, der han åpenbart gir henne både ros og støtte.
Opplevelser
NRKs undersøkelse gjør det enda mindre enkelt å forstå hvilke ytringer som er straffbare og hvilke som ikke er det, for NRK sauser ikke bare sammen ulike ytringer og ytringenes mulige straffbare karakter, statskanalen lager sin helt egenkomponerte rasisme-saus der de blander inn hverdagsrasisme som en komponent. Statskanalen har hentet uttalelser fra forsker og kurator på Holocaustsenteret, Mona Abdel-Fadil. Hun skal kommentere funnet om hverdagsrasisme, som ser slik ut (blå søyle er kvinner, lilla er menn):
– Hverdagsrasisme handler jo om de små tingene som skjer i hverdagen. Det kan være en kommentar, det kan være et blikk, det kan være noen som sier noe stygg til deg i forbifart.
Begrepet har tidligere skapt debatt, fordi noen mener at det bidrar til å underkjenne skaden rasismen som gjennomsyrer hverdagen kan føre til.
Abdel-Fadil mener likevel at begrepet er viktig, nettopp fordi det beskriver noe strukturelt.
– Begrepet er ment å beskrive det strukturelle, at rasisme ikke kan avfeies som enkelthendelser på individnivå, men er holdninger og praksis som er så utbredt i samfunnet at det er blitt et tydelig mønster, sier Abdel-Fadil.
Og herfra er det det man best kan betegne som slippery slope, for kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) får uttale seg, og hun mener vi må slå ring rundt de stakkars jentene som opplever denne strukturen i størst grad.
Hun peker på at undersøkelser viser at unge, særlig jenter og personer med minoritetsbakgrunn, opplever mye mer hets og sjikane på nett enn majoritetsbefolkningen gjør.
De opplever hets og sjikane på nett, fastslås det, mens definisjonen av hets og sjikane er så utglidende at det er vanskelig å se for seg hva som ikke inkluderes.
Det er på godt og vondt slik at det du fokuserer på, det får du mer av. Dersom du tror at enhver kritisk ytring er et utslag av hat og rasisme, så vil du nødvendigvis også oppleve mer hets enn andre. Det er dette som er confirmation bias, eller på norsk; bekreftelsesfellen, det et kognitivt bias som er svært vanlig. Når vi allerede har en (forutinntatt) oppfatning, har vi en tendens til å tolke informasjonen vi har, og lete etter ny informasjon som bekrefter oppfatningen vi allerede har. Hvordan det fungerer illustreres godt av Konstantin Kisin i denne videoen.
Facial Scar Discrimination Experiment | Konstantin Kisin https://t.co/TzcGaYfXV7 via @YouTube
— Toine Manders (@ToineManders) February 16, 2024
Kisin viser til et eksperiment der en rekke deltakere får sminket et arr på ansiktet. De får deretter beskjed om å legge merke til hvorvidt de opplever diskriminering i intervjusituasjonen de sendes inn i, basert på at de har vansiret ansikt. Deltakerne får se seg i speilet før de går inn til intervju, de ser arret de har fått i ansiktet, og er mentalt innstilt på det de skal. Rett før de skal inn i jobbintervjuet sier sminkøren at hun skal fikse litt på sminken, mens hun i realiteten fjerner hele arret og sender deltakerne inn til intervju. Likevel kommer samtlige tilbake og forteller at de opplevde diskriminering på grunn av at de så vansiret ut. Flere mente til og med at intervjuer hadde kommet med kommentarer om arret.
Slagsiden
De aller fleste mennesker er hyggelige og imøtekommende. De færreste av oss går rundt med grufulle tanker om at andre har lavere menneskeverd grunnet hudfarge. Slikt forskes på. Norge er ikke et rasistisk land, tvert imot. Likevel finnes det uhøflige mennesker. Dem kan man påtreffe både i kommentarfelt og i køen på matbutikken. Et vesentlig problem er likevel risikoen for at du anmelder et menneske som ikke akkurat er på høyden. Problemet med den sosiale slagsiden er godt redegjort for i den tidligere omtalte rapporten fra Ytringsfrihetskommisjonen.
Sosial slagside
En relevant innvending mot paragrafens anvendelse er at den ikke rammer de farligste ytringene. Politiske ytringer fra maktpersoner har større påvirkningskraft enn ren sjikane i kommentarfelt. Velartikulerte og godt gjennomtenkte ytringer om å frata noen deres grunnleggende rettigheter har trolig et langt større skadepotensial enn ureflekterte og sterkt nedsettende ytringer som «fandens svarte avkom».
En ressurssterk og veltalende rasistisk ideolog kan være farligere enn en mindre språkmektig «hverdagsrasist». Men den veltalende og mer innflytelsesrike blir ikke nødvendigvis like lett dømt i retten. Den som behersker bruk av såkalte hundefløyter og kodet språk, vil som regel unngå straff. I tillegg har politiske ytringer et særskilt vern. Dermed kan mer øvede medlemmer av Stopp islamiseringen av Norge (Sian) gå fri, mens en pensjonist som skriver «korrupte kakerlakk» i et kommentarfelt, bli dømt.
Dette utgjør et reelt dilemma. De siste årene er det kommet flere dommer, også i Høyesterett, mot åpenbare, men hjelpeløst formulerte, rasistiske ytringer. Det finnes samtidig mange eksempler på at dehumaniserende retorikk kan presenteres gjennom memer, satire eller subtilt språk.126 Straffeloven § 185 er et lite egnet verktøy for å bekjempe dette.
Det er behov for større bevissthet om den sosiale skjevheten i anvendelsen av § 185. Er det slik at mindre ressurssterke og språkmektige personer og personer med psykiske lidelser dømmes oftere for hatytringer? Under et innspillsmøte kommisjonen arrangerte, bekreftet representanter fra Oslo politidistrikt at lovbestemmelsen trolig har en sosial slagside. Politiet påpeker at det er mange som sliter med rus og psykiatri som etterforskes og dømmes etter § 185. (min uthev.)
Kommisjonen har forsøkt å framskaffe statistikk som kan avklare dette, men ser at denne er vanskelig tilgjengelig (se punkt 10.3.4.2). Det er behov for mer kunnskap om samt forskning og statistikk på dette området. Indikatorer som kjønn, alder, inntekt, bosted, hvorvidt domfelte har kriminelt rulleblad og rusrelaterte dommer osv., kan bidra til å gi en tydeligere avklaring av om anvendelsen av paragrafen har en unødig sosial slagside.
Rasisme skal og bør bekjempes, men utvidelse av rasismebegrepet og straffeforfølgelse av pensjonister og ROP-pasienter er neppe veien å gå. Vi påpekte i kritikken av rapporten at det i tillegg til sosial slagside finnes et for stort incentiv til å tjene på utvidelse av rasismebegrepet:
En rekke aktører i Norge i dag har som levebrød å snakke om og fokusere på krenkelser, og kommisjonen foreslår at vi skal få enda flere. Dersom vi tar et raskt blikk på hvilke aktører som har markert seg i arbeidet «med aktive mottiltak mot hatefulle ytringer«, er det utvilsomt slik at disse tar til orde for at den enkelte minoriteten hver av dem er talerør for, skal beskyttes i enda større grad enn i dag mot ytringer de opplever sjikanerende og krenkende. Dermed skal de som har størst følelser knyttet til ord, gis definisjonsmakt over hva andres utsagn påfører dem av smerte.
Regjeringens strategi er akkurat den samme.
På skrivebordet mitt ligger fortsatt anmeldereksemplaret av Sumaya Jirde Alis nye bok, Et liv i redningsvest, og på skjermen foran meg står fanene tett i kø, hvor hver eneste inneholder bilder av menneskelig ondskap. Og mens jeg skriver om hverdagsrasismen, der Alis navn har dukket opp flere ganger i forbindelse med paragraf 185, leter jeg fram innledningen på bokanmeldelsen jeg aldri fikk skrevet ferdig:
Jeg tror knapt det går an å bli bedre integrert i Norge anno 2023 enn hva Sumaya er, hun bruker store ord om store følelser om små hendelser, slik de fleste andre i dette landet gjør. Det er best sånn, og det er unektelig allmennmenneskelig å gjøre det i land der det er mulig å snakke fritt, i de frie demokratiene der bomber og halshugginger og skytedød ikke skjer mer enn av og til – og uansett kommer av en trangboddhet vi har ressurser til å drysse penger på så de som gjør sånt ikke skal ha det vondt.
Det oppsummerer egentlig hva jeg tenker om det enorme fokuset og de tilsvarende enorme ressursene vi bruker på bekjempelse av ord vi misliker. Jeg avslutter med de samme tankene jeg avsluttet med da jeg skrev om Ytringsfrihetskommisjonens rapport.
Kommisjonen burde foreslått en kontrollgruppe, en gruppe som ikke ble eksponert for organisasjoner som tjener millioner på sårbarhetsdyrkelse, men som tvert imot fikk beskjed om at det finnes smartere måter å håndtere hatprat på, en kontrollgruppe som ble instruert i hvordan de kan bli flinkere til å si ifra, flinkere til å kommunisere, og ikke minst flinkere til å håndtere egne vonde følelser. Først da kunne vi visst hva som virkelig er virkningsfullt mot hatprat, og hvilket tiltak som er mest virkningsfulle for å bevare den mest grunnleggende av alle frihetsverdier: ytringsfriheten.