KAPITTEL 4A: «HVA JEG FØLER ER HELT UINTERESSANT FOR DEM»
Suggererende technopop og spotlights i alle regnbuens farger. Aishas lille sivtynne kropp beveger seg raskere og raskere. Hun kaster hodet intenst i takt med melodien, ruller hoftene og bølger kroppen til den ikke makter mer. Utmattet setter hun seg alene ved et bord og konstaterer fortvilet at hun heller ikke i kveld klarte å danse bort tankene. De er der uansett hva hun prøver å jage dem unna med. Forresten, ikke uansett. Hun ser seg om i lokalet og gjenkjenner en av de mange dealerene. «Skal jeg? Bare i kveld? Orker ikke mer. Det er jo lenge siden sist. To uker, ja, nesten to uker siden sist. Faen, jeg trenger det. Må slappe av, komme bort.» Hun kjenner hvordan motstanden mot å dope seg gir etter for lengselen, den alltid tilstedeværende lengselen etter å slippe unna bombardementet av flokete, uløselige tanker. Resolutt tråkler hun seg gjennom mengden av multietnisk ungdom. «Hva har du?» spør hun den jevngamle unge mannen, og skotter tilsynelatende likegyldig på de dansende, mens hun kjenner hvordan de kvelende tankene begynner å miste makten over henne.
_Du ser så trist og innestengt ut i dag, sier jeg spørrende til Aisha som sitter sammenkrøket og suger intenst og fraværende på Malborosigaretten. Hun svarer ikke.
_Angrer du på at du sa ja til å bli intervjuet?
_Nei, det er ikke det. Det er noe som plager meg… Det er så mye å tenke på for tiden. Alt for mye for ei jente på 18 år. Tenk å bare være 18 år og måtte tenke så mye. Istedenfor å leve livet, ha det kult, finne ut av saker og ting, drømme om fremtiden.
_Hva tenker du på?
_Foreldrene mine mener at jeg må forlove meg til sommeren. Og så har jeg en type som jeg har vært sammen med i snart to år, en som jeg er ordentlig glad i. Hvis jeg gifter meg med kjæresten min, blir jeg utstøtt av familien. Hvis jeg blir giftet bort, mister jeg Walid, altså kjæresten min. Hva skal jeg gjøre? Uansett hva jeg velger å gjøre, så ødelegger jeg livet mitt. Og uansett så ødelegger jeg for noen andre. Hadde jeg ikke hatt Walid, så hadde det vært mye lettere…
_Lettere å gifte seg arrangert, mener du?
_Ja, men jeg er imot arrangert ekteskap. Det er det verste jeg vet. Jeg hater det!
_Mange, både muslimsk ungdom og nordmenn, synes jo at arrangert ekteskap er en grei og ålreit ordning…
_Ålreit!? Du er jo ikke glad i personen en gang! Hvordan er det mulig at nordmenn synes det er ålreit? Bare det å havne i en leilighet med en du ikke kjenner, sprike med beina, bli gravid. Åssen liv er det da? Hvis noen synes det er ålreit, så kan de jo prøve selv, og ikke bare sitte der og mene at jeg, fordi mine foreldre er muslimske innvandrere, skal finne meg i å leve et drittliv. Jeg hater arrangert ekteskap. Jeg har sett nok av det. Ok, kusina mi har vært heldig, men det er helt tilfeldig. De fleste har det dritt. Jeg ser på alle de fra hjemlandet mitt. Ingen er glad i hverandre. De lever sammen, men kjærligheten… Det finnes ingen kjærlighet i det huset, hvis du forstår. Og sånn vil ikke jeg ha det. Aldri!
Aisha hugger tak i meg med sine ravnsvarte øyner:
_Vet du hvorfor jentene sier ja til arrangert ekteskap, at de ikke protesterer? Det er fordi de ikke har en de er glad i, de er ikke forelsket, sier Aisha og tar en tenkepause.
_Og så har de blitt fortalt i hele oppveksten at foreldrene vet best. De har aldri tenkt tanken på at de kan velge selv. Ikke engang tanken har streifet dem. De har disse idiotiske romantiske drømmene om å bli giftet bort til en kjekk ung mann som vil elske deg, og alt skal bli så koselig så… De vet ikke hva de snakker om. Tenk, du giftes bort til en du kanskje ikke har pratet med! Du har ikke hørt stemmen, du vet ikke hvem han er. Kanskje han blir plassert foran deg, og du får beskjed av faren din om å svare ja eller nei. Svare ja, og ferdig med saken. Om du liker han eller ikke, det er ditt eget problem som du må leve med resten av livet. Mens foreldrene dine, de har det bra, for de holder oppe ryktet sitt.
_Du som er så sterk motstander av arrangert ekteskap, hvorfor vurderer du likevel å reise til dine foreldres hjemland for å forloves bort?
_Det er foreldrene mine. Hvis jeg ikke drar lager jeg et helvetes liv for dem. Jeg vet ikke om jeg klarer å leve med at jeg gjør dem så vondt.
_Så dine foreldres liv er viktigere enn ditt liv?
_Du kan si det sånn. Hvis jeg drar, så driter jeg jo fullstendig i meg selv. Men foreldrene mine skjønner ikke hva det vil si å være glad i en person. Det er liksom helt uvesentlig at jeg er glad i Walid.
_Dine følelser er helt uinteressante for dem, er det dét du mener?
_Helt uinteressante. Livet mitt, hvordan jeg har det – helt uinteressant, svarer hun hardt samtidig som hun trekker likeglad på skuldrene.
_Blir du ikke sint?
_Ordentlig.
_Har du prøvd å prate med foreldrene dine om dette?
_Hva skal jeg si? Du, det går ikke an å prate med dem. Glem det.
_Hvorfor ikke det?
_Det er umulig. Håpløst. De skjønner ikke.
_Dersom du forteller at du er glad i Walid, at du ønsker å dele livet ditt med ham, og samtidig forteller at du er glad i dem, at du ikke ønsker å miste dem, hvordan vil foreldrene dine reagere da?
_Er du helt gal? Faren min han kommer til å klikke! svarer Aisha og ser spørrende, nærmest sjokkert, på meg.
_Gud vet hva som kommer til å skje, men jeg tør ikke si noe sånn. Jeg kjenner ingen ungdom som har sagt noe sånn. Tro meg, faren min kommer til å klikke, gjentar hun.
_Hva er å klikke?
_Jeg vet ikke hva han kommer til å gjøre. Men juling får jeg. Hva mer som skjer, det aner jeg ikke. Jeg stoler bare ikke på reaksjonene hans.
_Hva er det verste han kan gjøre?
_Banke meg… Tror ikke han dreper meg.
_Banke deg, er det et par ørefiker?
_Nei, da er det ordentlig juling.
_Har du fått det av faren din noen gang?
_Av faren min, nei, aldri.
_Har han slått deg?
_Klabba til meg, svarer hun kjapt.
_Mye, ofte?
_Tre, fire ganger… Men av mora mi har jeg fått mye juling. De banker inn redselen i deg fra du er liten av, så du tør ikke protestere. Du bare tør ikke å gjøre opprør. Det er taktikken. Og så får de deg til å føle deg som en dritt hvis du ikke gjør som de sier. Masse skyldfølelse for at du sårer dem, for at du ødelegger livet deres hvis du ikke etterfølger deres ønsker, deres ordre.
_Hva mener du?
_Jeg hadde en dødsstreng oppvekst. Fikk ikke lov til å gå ut etter skoletid, fikk ikke ha venner på besøk. Alt utenom å gå på skole og være sammen med familien var forbudt. Jeg tenkte at hvis jeg ikke gjorde som de sa, kom de til å drepe meg. Alltid den tanken: «Aldri om jeg tør å protestere. Da dreper de meg.» Men det er bare noe en føler. De har gitt deg redselen for å stoppe deg. En dag hadde jeg fått nok. Jeg var 17 år. Jeg var kjemperedd, men bestemte meg for å gå ut og treffe en skolevenninne. Jeg orket ikke å la meg stenges inne lenger. Og hva kunne foreldrene mine gjøre? Ingenting. Ok, de skrek og truet meg, jeg fikk bank, men hva mer? Ingenting, konstaterer Aisha.
_Ingenting? Var alt greit fra den dagen av?
_Som jeg sa; jeg fikk bank. Men jeg ga blaffen i det og gikk ut igjen. De tok meg i å hoppe ut vinduet. Jeg svarte dem med at jeg kom til å fortsette å hoppe ut vinduet inntil jeg fikk gå ut døra. «Sånn er det bare,» sa jeg til dem. Da ble de redde, og de ble mildere. Jeg fikk litt kontroll over dem. De lot meg gå ut på formiddagen, og nå får jeg gå ut så mye jeg vil. De har gitt opp. Men jeg har måttet kjempe for det. Jeg vet ikke hvor mange ganger de skrek til meg at de skulle drepe meg. Men jeg dreit fullstendig i dem. Kom hjem, dusja, gikk ut igjen. Uansett hvor strenge foreldre du har, og mine var fryktelig strenge, så er det opp til deg selv hvor tøff du våger å være. Dersom du våger, så kan de ikke stoppe deg. Men jeg har alltid dårlig samvittighet for at jeg skuffer dem, for at jeg ikke lever som de ønsker at jeg skal gjøre. De vet ingenting om Walid eller at jeg har dopa meg, men den dårlige samvittigheten er der uansett.
Den nærmeste venninnen til Aisha introduserte henne til hasj.
_Hun er marokkaner og drev med alt mulig. Vi gikk ut sammen og gjorde alle mulige kule ting. Jeg tok helt av med en gang. Ga blaffen i alt. Alt! Sluttet på skolen. Jeg brydde meg ikke om noe. Jeg lærte masse av henne. Hun er så tøff, så modig. Hun har hatt type i fem år. Familien hennes lurte henne til Marokko for å gifte henne bort. Hun trodde hun skulle på ferie. Det var etter at faren hadde banka henne opp så mye at hun havna på sykehuset. Men så snudde han, tok på seg en annen pels, og var dødsgrei med henne. Det var derfor hun ble lurt. Da de landet på flyplassen i Marokko, dro han til henne, kalte henne hore, tok fra henne passet og sa at hun skulle giftes bort til fetteren. Hun var smart og aksepterte det. Hun ba bare om å få dra til Norge og jobbe, tjene penger til bryllupet. Faren godtok det, og da de landa på flyplassen i Oslo, sa hun til faren: «Dra til helvete! Nå skal du få tilbake samme dritten. Jeg gifter meg aldri med fetteren min!» Hun er skikkelig tøff. Aldri sett ei så tøff muslimsk jente. Men så begynte hun på stoff. For å slippe unna alle de vonde tankene, alle problemene. Det er sånn for meg og. Det er det eneste som hjelper for å slippe unna.
Aisha har jevnlig brukt stoff de siste årene, både hasj, amfetamin, ecstasy, kokain og heroin.
_Jeg har ikke brukt sprøyter. Vil ikke falle så dypt, være junki og avhengig, liksom. Men nå prøver jeg å kutte ut. Har ikke tatt noe på fjorten dager. Jeg har begynt å tenke fremover. Jeg vet jo ikke hva som skjer med meg, og tenker: » hvorfor gå nedover? Det gjør alt bare verre. Å ruse seg er jo å gå gærne veien.» Jeg prøver å finne en løsning. Det er det eneste jeg lengter etter; en løsning på problemene.
_Hva sier kjæresten din til at du skal forloves bort til sommeren?
_Han tar det hardt. Sier at han ikke kan leve uten meg. Han sier at hvis jeg går fra ham, så kommer han til å begynne på heroin igjen. Og det tror jeg på. Han har sprøyta seg i mange år, men han har holdt opp en liten stund nå, selv om han er utstøtt av familien og bor på hospits. Fatter ikke at han greier det… Han sier at jeg må stikke hjemmefra, og at vi skal finne leilighet og gifte oss. Men jeg er ikke sikker på han. Jeg ser at alt ikke er som det skal være. Han er rastløs og stressa. Jeg tror han kan begynne på heroin igjen når som helst. Men han vil ikke ha hjelp. Han innser ikke problemene sine og blir bare forbanna hvis jeg ber han om å søke hjelp. – Jeg vet ikke, det er vanskelig. Det er ikke bare å finne seg jobb og leilighet og tro at alt skal bli bra. Det er heller ikke enkelt å måtte klare seg uten foreldrene og vite at jeg har såret dem for livet…
_Har foreldrene dine funnet en ektemann til deg?
_Det er ikke et problem. Det er bare å reise ned, det, og folk stiller seg i kø for å komme til Norge, flirer Aisha sarkastisk, men de bekymrede tankene tar fort overhånd igjen:
_Hvis jeg drar, så kommer de til å holde meg igjen til jeg har giftet meg. De tar passet fra meg. Det bare vet jeg at de gjør, legger hun til.
_Hvordan vet du det?
_Fordi broren min stakk av da han kom hjem til Norge etter å ha blitt forlovet bort. Han giftet seg med kjæresten sin. Foreldrene mine kommer aldri til å ta sjansen på at jeg gjør det samme. Nå har de jo allerede mistet ett barn…
_Kan ikke det at de har mistet sønnen sin være til din fordel? Kanskje de vil vurdere å la deg gifte deg med den du ønsker for ikke å miste ett barn til?
_Du er helt gæern, du! Det går ikke an å snakke med dem. Ikke det at de ønsker meg vondt, de tror de gjør det beste for meg. De vet hva som er det beste, sier de. Det er det verste; de mener at de gjør meg en tjeneste! Så hvorfor skulle de diskutere med meg? spør Aisha, og fortsetter:
_Dessuten bruker de broren min mot meg. De sier at hvis jeg gjør det samme som han, kommer de til å utstøte oss begge for livet. Mora mi har sverget ved sin fars og mors grav på at de aldri kommer til å tilgi oss. Men hvis jeg gjør som de sier, skal de kanskje tilgi broren min. Dobbelt press på meg, ikke sant! Dobbel skyldfølelse hvis jeg gjør det jeg egentlig har lyst til. Det med å plante skyldfølelse i deg, der er de eksperter. Hva kan jeg gjøre, da? Skjønner du?
_Ja, hva kan du gjøre?
_Det er jo det som er problemet! Det er ikke noe hjelp å få noen steder. Ingen å prate med. Man vet liksom ikke hvilken vei man skal ta. Alt er bare ensomt. Helt ensomt. Vet du, når jeg har det bra, når jeg er ordentlig glad, det er når jeg er sammen med Walid. Ellers har jeg det ikke bra, ikke i det hele tatt. Hver gang jeg møter han, så får jeg håp. Sånn er det. Uten Walid er det ikke håp. Jeg har prøvd å gjøre det slutt med ham på grunn av heroinen, men det går ikke. Jeg kan ikke leve uten ham, sånn føles det.
_Så da drar du ikke til sommeren for å forlove deg, da?
Aisha svarer ikke. Hun reiser seg, tømmer askebegeret med Malborosneiper, og forteller at hun skal møte Walid. I døren snur hun seg med et sammenbitt og trist ansikt:
_Jeg vet ikke om jeg drar. Eller om jeg stikker hjemmefra. Det er jo det som plager meg hele tiden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordne opp i dette. Vet bare at jeg bare ødelegger for andre uansett. Og hvem kan hjelpe meg, da? Drittliv, det er det det er!
KAPITTEL 4B: OMGIVELSENES REAKSJONER OG MANGEL PÅ SÅDANNE
Aisha føler seg alene med de vanskelige avgjørelsene hun må ta. Hun har droppet ut av skolen. Videre utdannelse er foreløpig spolert.
Lærere er den yrkesgruppen som har tettest kontakt med innvandrerungdom. Mange lærere jeg har møtt de siste årene, formidler frustrasjon og hjelpeløshet i konflikter som deres innvandrerelever sliter med, konflikter som ofte omhandler ufrihet og overgrep generelt, og arrangert ekteskap spesielt. Noen lærere velger å lukke øynene og arkivere problemene under stikkordet «kultur», det vil si; «jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Og med hvilken rett kan jeg blande meg inn og tre norske holdninger nedover hodet på mennesker fra andre himmelstrøk?» Mange andre lærere velger motsatt strategi. For dem har det blitt noe i retning av en livsstil å yte aktiv hjelp til de unge de er i kontakt med. En av dem er Lisen Engh, en godt voksen kvinne som har undervist innvandrere siden 1973, hovedsakelig muslimske jenter og kvinner fra Asia og Afrika med svak utdannelsesbakgrunn. Lisen Engh har også publisert en rekke åtte bøker for fremmedspråklige elever og for de lærerne som skal undervise dem. I dag underviser hun voksne innvandrerkvinner som har barn i grunnskolen i Bærum. Målet er å gi mødrene de kunnskapene som trengs for å kunne samarbeide med skolen og lærerne, til barnas beste.
_Jeg opplever meg selv som brobygger og medmenneske, vel så mye som lærer, sier hun. Ellers hadde jeg vel ikke i så sterk grad gått inn for å gi innvandrere det jeg mener er nøkkelen til et verdig liv i Norge, og det er norskkunnskaper. Jeg er av dem som i sin tid sa klart ja til fargerikt fellesskap, og som synes at vi er smålige og gjerrige når det gjelder å åpne dørene for folk som trenger beskyttelse. Ja, jeg rett ut gremmes over den politikken som har vært ført overfor mange asylsøkere. Og vel så ofte er jeg blitt rasende og oppgitt i forhold til innvandreres holdninger. Da tenker jeg på holdninger som viser at de velger segregering, at de velger å snu ryggen til det norske samfunnet og definere det som mindre verdt enn det de selv står for. De har sjela og det ene beinet i hjemlandet, og tar bevisst avstand fra norske verdier. Denne negative holdningen rammer først og fremst barna og de unge, og det er de vanskelige forholdene deres jeg så gjerne ville forandre på, – om jeg bare kunne få det til.
_Jeg har snakket for døve ører og møtt veggen mange ganger, men jeg tror ikke jeg har vært mer fortvilet og oppgitt enn den gangen jeg ikke klarte å gi Nafisa den hjelpen hun tryglet om å få. Nafisa og de tre søstrene hennes hadde bodd i foreldrenes hjemland sammen med moren inntil for tre år siden, mens far hadde jobb i Norge. Nafisa var 18 år den sommeren hun avsluttet det første året av et toårig opplegg på videregående skole, og hun var opprømt og glad på avslutningsdagen. Karakterkortet viste at eksamensresultatet var nærmest oppsiktsvekkende godt, og det vitnet om iherdig og målbevisst arbeid. Nå skulle hun nyte en velfortjent sommerferie i opprinnelseslandet, og samtidig skulle familien feire storesøsters bryllup med den mannen mormor hadde funnet frem til. Vi ønsket hverandre god sommer og vel møtt i august, til en ny dyst på veien mot den utdannelsen hun så gjerne ville skaffe seg.
_Første skoledag kom, men Nafisa kom ikke. Neste dag var hun heller ikke å se, så jeg ringte hjem for å minne om at sommerferien var slutt, men ingen tok telefonen, så jeg ringte far på jobb. Han fortalte at Nafisa var blitt forsinket, men at hun snart ville komme. Jeg fortsatte å ringe med jevne mellomrom. Dagene gikk og jeg fikk aldri noe klart svar. Etter hvert som faren ble mer og mer unnvikende og brydd, begynte jeg å ane uråd. En dag traff jeg en kusine av Nafisa, og hun kunne fortelle meg at Nafisa var giftet bort i løpet av sommeren.
_Fem-seks uker senere dukket hun plutselig opp på skolen. «Neimen, jenta mi, hva er det som har skjedd med deg?» glapp det ut av meg da hun kom opp skoletrappen. Hun hadde på seg de flotteste klærne du kan tenke deg, og hauger med smykker, og hun var så kitta og malt at du ikke kunne se hva hun var laget av. Pynta til trengsel, og med fullstendig utslukte øyne. Den kvikke og positive jenta, som alltid hadde gått så nøkternt kledd, – nå så hun ut som et juletre. Det var rett og slett vemmelig; og med det mener jeg det var åpenbart at all denne staffasjen skulle dekke over hvor ille hun hadde det. Jeg forstod snart at hun hadde behov for å prate med meg, og da kom det for en dag at hun var giftet bort helt uten forvarsel. Hun hadde forsøkt å nekte. Hun hadde grått, hun hadde skreket, hun hadde gjemt seg hos andre familiemedlemmer, men alt var nytteløst. Faren hadde vært urokkelig. Enten godtok hun giftermålet, eller så måtte hun være klar over at hun satte familiens ære over styr, og det betydde i beste fall at hun ble utstøtt. Ektefellen var en fetter, som familien hadde utsett til å få en ny start i livet i Norge, og da hjalp det lite at Nafisa verken var velvillig stemt overfor denne ukjente mannen eller at hun hadde helt andre planer for de nærmeste årene. Etter hvert som tiden gikk og det ble stadig færre dager igjen til skolestart, maste Nafisa mer og mer om å få reise tilbake til Norge, som hun faktisk var blitt lovet. Men uten at hun var gravid, var denne tillatelsen lite verdt. Det er felles for denne typen ekteskap når unge fra Norge giftes bort i Tyrkia, Marokko og Pakistan at den norske av dem ikke reiser tilbake til Norge før kona er gravid. For det første styrker det båndet til ektefellen og svigerfamilien, og for det andre så sikrer det raskere behandling av søknaden om bosettingstillatelse ved familiegjenforening når det er barn i vente. Nafisa stod på sitt, og til slutt vant hun over både svigermor og mannen. Da tårer og bønn ikke hjalp, gikk hun rett og slett til sultestreik for å få komme tilbake til skolen.
_En morgen like før juletentamen oppsøkte hun meg i lærergarderoben, og jeg så straks at noe var galt, for hun var helt blågrønn i ansiktet, hoven og forgrått. Hun stakk til meg et telegram, hvor det stod på engelsk at hun måtte komme umiddelbart på grunn av familieproblemer: «Lisen, jeg skal reise i morgen, og pappa har allerede kjøpt billetten,» hikstet hun. Det var så vidt hun fikk ordene frem; hun lente seg inntil meg og slapp gråten løs. «Hjelp meg, du må hjelpe meg,» jamret hun, om og om igjen. Jeg ringte til faren og ga beskjed om at jeg ville treffe ham og kona hjemme etter arbeidstid, og jeg ga ham ingen mulighet til å slippe unna dette møtet, for her hadde vi en hastesak. Det var tydelig at faren likte seg dårlig da vi møttes, og han var direkte mutt og tverr. «Hvordan kan du fine på å sende datteren din til hjemlandet på grunn av dette telegrammet? Du vet jo at du avbryter utdannelsen hennes på denne måten!» sa jeg. Han unnskyldte seg med at det var ektemannen til Nafisa som ville at hun skulle reise med det samme. «Her står det family problems». Hva betyr det? Har du ringt mannen og spurt?» sa jeg. Faren ante ikke hva problemene dreide seg om. «Kan du bare sende datteren din av gårde på denne måten, uten å vite hvorfor?» spurte jeg videre. Han hadde ikke noe med å stille spørsmål til mannen til Nafisa, for nå var det han som bestemte over henne, fikk jeg vite. Hans ansvar som far opphørte i og med giftermålet.
_Faren var urokkelig, morsk i blikket og absolutt ikke villig til noen videre diskusjon. Og lille Nafisa, hun satt først og fulgte intenst med i samtalen mellom faren og meg, men etter hvert som den gikk i vranglås, sank hun bare sammen til en fortvilet bylt. Hun hikstet og gråt, hun jamret seg og boret ansiktet inn i sofaputen. Når hun innimellom så opp på meg, var det med et blikk som sa: «Der ser du, du greier ikke hjelpe meg likevel, – ikke du engang!» Jeg appellerte til far, jeg appellerte til mor, men de hadde skrudd av ørene. Mor valgte forresten å gjemme seg på kjøkkenet etter en stund, og da jeg gikk etter henne, forsvant hun ut på badet og låste døra. Jeg kunne ha spart meg hele besøket, jeg hadde ingenting å stille opp med, så jeg måtte bare dra hjem. Det fortvilede blikket til Nafisa fulgte meg på veien, og jeg fulgte henne i tankene på flyturen sørøstover dagen etter.
_Jenta var i foreldrenes hjemland til utpå våren, og hun hadde kul på magen da hun kom tilbake. Så der røyk det skoleåret. Et guttebarn ble født, en skjønn liten tass med lange, silkemyke øyevipper. Selvsagt ga han Nafisa både glede og status. Utpå sommeren kom også ektemannen, og jeg regnet ikke med å få se jenta mer på skolen. Men sta som hun var, fikk hun trasset seg til å benytte den skoleplassen vi hadde greid å holde av til henne. Men utbyttet av skolegangen ble nok så som så, for mørke skygger under øynene og det ene blåmerket etter det andre sladret om at ikke alt var som det skulle. Jeg forsøkte å spørre henne ut litt, prøvde å finne ut om hun fikk ro på seg til å lese lekser og tid til å sove, men stoltheten forbød henne nok å røpe hvordan hun hadde det på hjemmebane. «Det går bra. Jada, det går bra. Det er sånn som det må være,» var alt hun ville si. Hun greide seg så vidt gjennom grunnkurset, bare på trass og sterk vilje, men noen videre utdannelse var det ikke mulig å tenke på. Etter hvert fikk jeg vite at ektemannen var blitt grundig lei av dette landet, som skulle være så gjevt å bo i, men der det ble krevd kunnskaper i et umulig språk før det ble sjanse til å få seg jobb. Og denne skuffelsen ga han uttrykk for ved å banke opp både kona og ungen. Flinke, positive Nafisa, hun ble en skygge av seg selv, innadvendt og stille. Siste gang jeg så henne, var hun gravid med nummer to. Drømmen om en utdannelse var blitt enda mer fjern.
_Nafisa og jeg hadde laget planer sammen for den utdanningsveien hun skulle gå. Hun var så avgjort ei jente med store muligheter, med driv og pågangsmot og tro på fremtiden. Nå fikk hun drømmene sine spolert fordi jeg ikke klarte å nå frem til faren hennes. Det er noe av det såreste jeg har opplevd. Jeg hadde så ofte forsøkt å motivere de unge til å komme frem til en dialog med foreldrene, jeg pleide alltid å fremheve at det var så mye bedre å snakke sammen og finne frem til løsninger, i stedet for å bli sinte og lage splid i familien. Nafisa stolte på at jeg ville greie å åpne veien for en slik dialog for hennes vedkommende, men det eneste jeg oppnådde var å skuffe henne på det groveste – og så tvil hos meg selv om mulighetene til å komme til forståelse med den forstokkede foreldregenerasjonen. Jeg var sint og skuffet, og ikke minst var jeg oppgitt over at jeg, – voksne mennesket med både livserfaring og kunnskaper om konfliktløsning og samspill mellom mennesker, – jeg ble bare stående der i all min avmakt og oppgitthet.
_Nafisa er en av de mange jentene jeg har møtt som har fått skolegangen sin avbrutt, som er blitt tvunget til å gi opp drømmen om utdannelse og jobb. Gang på gang har jeg tatt fedre med på råd for å legge opp en plan for veien ut i yrkeslivet for døtrene deres, og utallige ganger har jeg opplevd å få positive reaksjoner, anerkjennelse og bifall for de forslagene som er lagt frem, – og så har det vist seg at fedrene bare lot som de var enige, at de visste at dette aldri kom til å bli aktuelt å gjennomføre. Og grunnen var den at de forlengst hadde inngått avtale om ekteskap med kandidater på denne andre siden av kloden. I mange tilfeller har heller ikke mødrene vært informert om disse ekteskapsplanene, som i så mage tilfeller har torpedert drømmen om utdannelse for de unge jentene.
_Når jeg tenker tilbake på striden med Nafisas far, vet jeg at jeg har opplevd mye av den samme tankegangen og de samme holdningene hos en rekke av fedrene til andre unge jenter som jeg har bedt om ekteskapsutsettelse for. Mange av disse mannlige familieoverhodene så ut til å mangle vilje til å sette seg inn i datterens situasjon. Det var som om de ikke gadd å lytte til mine argumenter når jeg forsøkte å gjøre dem oppmerksom på hvilken skyhøy terskel en ung kvinne må over for å kunne innlede et seksuelt forhold, – særlig når hun aldri før har fått lov til å ha kontakt med gutter, når hun aldri har holdt i en guttehånd eller fått et lite kyss på kinnet. Langt ifra, her var det ikke snakk om noen problemer, fikk jeg høre. Gode muslimske døtre har nemlig fått den gudegitte gaven at de så inderlig ønsker å bli forenet med den mannen de har fått. Så enkelt er det. Og dermed var det heller ikke noe å snakke om. Til tross for den respekten de ellers viste meg, var jeg aldri i tvil om hva de syntes om mine innvendinger. Hvis jeg mente at saken kunne ha flere sider, så var det mitt problem, norsk og uforstående som jeg jo var.
_Og jeg har holdt trøstende rundt mang en jente og grått sammen med dem, jenter som skulle ut av landet for å giftes bort. Jeg husker særlig en nydelig tyrkisk jente. Hun var desperat. Hun sa: «jeg tør ikke, jeg klarer ikke tanken. Jeg ser bildene foran meg. Jeg ser han komme for å ta meg. Jeg klarer det ikke, jeg blir gal bare ved tanken!» Vi satt sammen på biblioteket, og jeg sier prøvende med lett tone: «Du skjønner, det kan være ganske koselig å være gift. Det kan det!» Jenta ser tungt på meg: «Det kan du si, det, du som kjente mannen din og valgte ham selv.» Jeg nærmet meg hennes mor, det viste seg at hun hadde fått på pelsen fordi hun motsatte seg at datteren skulle giftes bort til fetteren. Men mor vant den kampen. Likevel, jenta skulle giftes bort til en mann utenfor familien. For henne var det store problemet at hun ikke kjente han. Hun hadde aldri sett han, og hun visste ikke hva som kreves av en kvinne i forhold til en mann. Hun hadde en gang ikke mulighet til å nærme seg tanken.
_Jenta oppsøkte meg tre til fire ganger før avreisen. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt henne og prøve å trøste. Ord blir fattige… Men jeg sa at vi får håpe det er en hyggelig mann, og at hun måtte prøve å gjøre ham til sin venn. Hva mer kunne jeg si?
_Tilbake i Norge dukker en ung kvinne opp med stjerner i øynene. «Jenta mi, så var det ikke så ille likevel,» utbrøt jeg. Hun fortalte at da hun og ektemannen ble overlatt til seg selv, hadde de grått like mye begge to. Han ønsket heller ikke å gifte seg med en ukjent. Mannen var velutdannet fra storbyen. Vel, de hadde grått og de hadde snakket sammen hele natten. Da morgenene grydde gikk han til familien og meddelte at de to skulle på bryllupsreise. De reiste langt bort fra familien til et hotell. De hadde gått en lang tur i skogen, og da ingen så oss, fortalte jenta, gikk vi ved siden av hverandre hånd i hånd. «Vi gikk og vi gikk, og gikk og gikk, og vi snakket og snakket uforstyrret fra andre mennesker. Og vet du hva? Jeg syntes etter hvert at han var ganske skjønn!» sa hun. Med et godt og befriende smil.
_Selvsagt kan et arrangert ekteskap ende i lykke. Men det provoserer meg på det sterkeste når talspersoner for innvandrere, både kvinner og menn, uttaler at vi må skille mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. De vet bedre. De vet at en god del av de arrangerte ekteskapene er alt annet enn frivillig. Barna innstilles fra de er små på at sånn og sånn skal det være. Men jeg vet ganske så mye om hvilke smertefulle faser som de unge går gjennom for å klare å være med på arrangert ekteskap. Og jeg vet ganske så mye om lengsler som utspiller seg på ulike skoler i Oslo-området med mange innvandrerelever. Der er det romanser på gang i korridorene, en intens utfoldelse av forelskelse og kjærlighet bakom søppelkasser og Gud vet hvor. Men de unge får ikke lov til å være åpne med sine følelser. De får ikke lov til å knytte forbindelser til motsatt kjønn. Det er og blir tabu. Én eneste gang har jeg opplevd det mine elever gjennom alle disse årene kaller love marriage. Det var mellom to norskindere. De hadde truffet hverandre her i Norge og fikk lov til å gifte seg av sine foreldre. Bryllupet fant sted her i Oslo. Og jeg hadde vært et råskinn av en lærer dersom jeg ikke hadde gitt elevene mine fri to timer den fredags ettermiddagen så de kunne gå hjem og dolle seg opp. For de var ikke tilsnakkenes. De var ville av begeistring.
_Frivillighet og frivillighet… Noen av de unge jentene som jeg har mest kontakt med, de sier: «jo da, vi har full anledning til å si nei til en ekteskapskandidat som familien presenterer. Men hvis vi sier nei, da nedvurderer vi samtidig våre foreldres evne til å finne den rette ektefellen. En god jente sier ikke nei til sine foreldre. Vi prøver av og til å ta opp konfliktene, vi bruker diplomati og spør høflig med ønske om et høflig svar. Men svaret er at vi blir bedt om å tie stille. Ikke snakke om våre drømmer om noe annet et tradisjonelt arrangert ekteskap» Andre sier: «Mamma og pappa har jo levd lenger enn meg. De vet derfor hva som er best for meg.» Den har de fått inn med teskje hjemmefra. Hvis jeg går videre og spør: «Hva synes du om at mannen skal bestemme i et ekteskap? svarer de: «Han kjenner jo samfunnet bedre enn meg?» Det er det overhodet ingen logikk i ettersom han hentes fra et annet land, argumentet faller på sin egen urimelighet. Men det var det med den teskjeen, da. Jeg blir så fortvilet… Jeg tror at foreldregenerasjonen må se at når de har foretatt et valg, så får dette valget som alle andre valg konsekvenser. Velger man å bosette seg i Norge, et land hvor vi streber etter full likestilling mellom kjønnene, hvor individene har fullstendig ansvar for eget liv etter fylte 18 år, hvor det er pliktig skolegang til man er 16 år, og hvor en oppvekst i dette landet gir helt andre ideer om hva livet kan være og hvordan livet bør leves – når man først har valgt dette landet, så får man ta konsekvensene. Tillate de unge å ta til seg det beste, og ikke minst, tillate dem å få møte og bli kjent med jevnaldrende av motsatt kjønn, forelske seg, bli glad i og gifte seg med ektefellen de skal leve med i Norge.
_Flere ganger i løpet av alle årene som lærer har jeg prøvd å ta opp ekteskapstradisjonene med mødre som jeg har undervist. Jeg tenker høyt: Går det an å si at like barn leker best? At dersom jenter med pakistanske foreldre og med oppvekst i Norge fikk gifte seg med en gutt her som har samme bakgrunn, så ville de stille mer likt? Men, nei, svaret er unisont; guttene her er så uoppdragne. De vil ikke ha dem til svigersønner. Sier jeg det samme til mødre med gutter, er svaret at jentene her er så obsternasige og umulige at de vil ikke ha dem til svigerdøtre. Jeg argumenterer videre med at dersom de gikk inn for at ekteskapene skulle skje her, og ikke ved å bruke paragrafen for familiegjenforening, da måtte jo begge parter skjerpe seg for å bli mer attraktive på ekteskapsmarkedet. «Nei,» er svaret. «Vi har jo beskjed hjemmefra om at noen skal opp her.» Utvilsomt sitter mor og far også i klemma. Presset fra nær familie i hjemlandet kan være en enorm byrde.
_Utviklingen går med bremseklosser, da tenker jeg på integreringsprosessen. Mange foreldre forholder seg ikke til en fremtid i Norge; «en dag skal vi jo hjem igjen. Så hvorfor lære norsk, hvorfor lære om Norge? Hvorfor utvikle vennskap med nordmenn» Jeg har sett en klar sammenheng mellom foreldres vilje til å etablere seg her og se fremover, og barn og unges evne til å lykkes på skolen og med å skaffe seg arbeid. Vel så klar sammenheng er det mellom det jeg eksempelvis kaller pakistanisering av miljøene ved at ektefeller hentes til Norge, og graden av vår mulighet til å oppnå likeverd mellom nordmenn og innvandrere. For hver ungdom som blir giftet bort i foreldrenes hjemland, øker gapet til det norske samfunnet. Innvandrermiljøene vokser, og medlemmene får mindre og mindre behov for kontakt med det norske samfunnet. Mange av mine elever behøver ikke si ett ord på norsk fra de går ut av klasserommet til de er på plass igjen neste dag. Dette er et generelt inntrykk lærere i denne felten har. Og vi bekymrer oss.
_Mange ungdommer som befinner seg i Norge i dag blir kalt til landet før de fyller atten år. De blir holdt i foreldrenes hjemland for å få skolegang der. De bor hos familiemedlemmer for og hindres fra å bli besudlet av norske kultur. Det er mange slike eksempler. Når jeg tar opp dette innenfor mine kollegiale kretser, nikker folk gjenkjennende De unge hentes opp i alle fall før de er 18 år. Da har de fått befestet foreldrenes kultur, og er ikke lenger så mottakelige for vår ukultur. Og ved at de i tillegg får ektefelle fra foreldrenes hjemland, skjer det en purifisering av miljøet. Ektefellen som kommer blir et rensende element i det nyetablerte ekteskapet, og barna som fødes vokser opp med i beste fall en mor eller en far som snakker «flytende gæ’ernt».
_Jeg har ikke lov til å skjære alle muslimske innvandrere over en kam, det er verken korrekt eller moralsk rimelig. Men det skuffer meg at så mange velger å fortsette segregeringslinjen. Jeg både skuffes og såres når jeg eksempelvis hører: «Jeg vil ikke at min kone eller min datter skal ha kontakt med norske kvinner, for de fleste norske kvinner er alkoholiserte horer. Eller; mine barn får ikke lov til å leke med norske barn for norske barn eier ikke oppdragelse.» Jeg har opplevd at voksne gutter kommer til meg med frustrasjon og fortvilelse når de i moskeen fortelles hvor forferdelige vi nordmenn er. «Vær så snill å forklare oss dette,» spør de meg. «Du ligger vel ikke med alle menn du ser! Du drikker vel ikke alkohol hver dag!»
_Jeg har enda ikke opplevd – og nå har jeg fulgt integrerings- og innvandringsdebatten med argusøyne siden begynnelsen av 1970-tallet -, at frontfigurer i innvandrermiljøene har tatt opp problemer som omhandler tradisjoner og holdninger som forsinker barn og unges mulighet for et fullverdig liv i Norge. Tvert om, både ledere av innvandrerorganisasjoner, frontfigurer og radikalere av ymse slag, er raskt ute med tåkelagte eller direkte og åpne beskyldninger om rasisme dersom noen prøver å ta opp inhumane tradisjoner som sinker integrering og som ødelegger så mange unge liv. Det er ikke vanskelig å finne en del rasisme i Norge dersom man nidkjært leter etter det. Ofte opplever jeg at når innvandrere roper om rasisme så er det et ord de ikke har funnet opp selv. Det er faktisk noen som har lært dem å bruke begrepet rasisme som argument for å forsvare seg og sitt. Å definere andre for rasister, er en enkel måte å avskjære ethvert forsøk på å skape dialog mellom foreldregenerasjonen og nordmenn. Og alle forsøkene på å feie problemene til ungdommen inn under teppet, tåkelegge og usynliggjøre dem, kan umulig føre til mindre rasisme. Som enkeltmenneske er mine verktøy i kampen for integrering og likeverd kløkt, empati og appellering. Det er ofte en enorm ensom posisjon. Jeg har mang en gang grått inni meg når jeg ser hvordan problemene underkjennes.
_For oss som gang på gang opplever å stå ansikt til ansikt med et ungt menneske i fortvilelse og håpløshet overfor sin kommende, uforutsigbare og ikke-ønskede skjebne, råder både raseri, mismot og gremmelse, over mangelen på vilje til å stikke fingeren i jorda og anerkjenne situasjonen og gjøre noe aktivt. Hvis vi ikke klarer å begrense og til slutt kvitte oss med de arrangerte ekteskapene mellom norsk ungdom og folk fra førstegenerasjonens hjemland, vil utviklingen mot et flerkulturelt og godt samfunn forsette med bremseklosser. I bremsesporene vil rasismen ulme på grunn av den tilspissede segregeringen. Og, enda verre, så mange dugelige flotte unge menneskers liv forringes eller direkte ødelegges.
Redsel for å gripe inn
Lisen Eng har et bevisst og kunnskapsrikt forhold til ungdommen og deres foreldre. Mange lærere har ikke den samme brede erfaringsbakgrunnen. Dermed har de heller ikke samme evne til å vurdere problematikk og handle effektivt og forsvarlig. Det mest graverende eksemplet på manglende handlingsvilje og/eller handlingsevne jeg kjenner til, kom meg mer eller mindre tilfeldig for øret gjennom en bekjent som fortalte følgende:
_Jeg har hørt at ei jente skal være drept i Pakistan. Hun bodde i Grimstad sammen med familien. Det er en lærer jeg kjenner som fortalte meg det. Læreren fikk vite det av en elev som er lillesøstera til hun som skal være drept. Jeg tenkte jeg skulle nevne det for deg siden du kjenner Pakistan.
Denne uttalelsen falt like før påsken 1996. Jeg tok umiddelbart kontakt med den navngitte læreren for å få bakgrunnen for ryktet. Motstrebende fortalte læreren denne historien: En norskpakistansk elev ved ungdomsskolen i Grimstad viser endringer i adferd etter et sommeropphold i Pakistan. Hennes far døde i juni samme år og familien dro til Pakistan for å gravlegge han. Tilbake i Norge er jenta svært innesluttet, forteller om søvnproblemer, og har tydelig store problemer med å konsentrere seg. Hun virker tufs, deprimert og angstfylt. Læreren spør en dag etter elevens eldre søster.
«Hun døde i Pakistan», forteller eleven og gir tydelige signaler om at hun ikke vil snakke mer om det. Læreren spør henne hvordan søsteren døde. Eleven forteller at «hun døde mens hun strøk klær». Mer ble ikke sagt i denne omgang.
Læreren tviler sterkt på elevens forklaring rundt søsterens dødsfall. Men ettersom mor og de to døtrene ikke har oppholdt seg i Norge mer enn omlag tre år, og læreren bare har kjent dem i ett år, velger læreren å bygge opp tillit til elven og mor i håp om å få mer informasjon om dødsfallet. Læreren kjenner til problematikken med æresdrap av unge kvinner i Pakistan. Hun kjenner også til at både mor og de to døtrene ble innestengt av faren det første halvannet året i Grimstad etter at han hentet dem til Norge. Dessuten har familien annen nær slekt i byen som misliker at mor og datter er i kontakt med nordmenn.
Utover høsten jobber læreren intenst med å opprette tillit til mor og eleven. Hun blir oppnevnt til støttekontakt for eleven, og hjelper mor i gang med ulike kurs. Like før julen 1995 konfronterer hun eleven med søsterens dødsfall: «Jeg vet at unge kvinner drepes av familiemedlemmer i Pakistan fordi de ikke vil gifte seg eller fordi de er forelsket i en som familien ikke aksepterer. Jeg tror ikke at søsteren din døde fordi hun strøk klær», sier læreren. Eleven bryter sammen i utrøstelig gråt. Stotrende forteller hun at søsteren hadde vært trist og fortvilet, at hun gråt mye og ikke tok til seg næring. En dag tok menn i familien søsteren inn på et rom i huset. Kort tid etterpå ble hun båret ut på noe som lignet en båre. Hun var død. Samme dag ble hun begravd, fortalte eleven. Læreren får mer informasjon ut av eleven på et senere tidspunkt, som at søsteren hadde brennmerker etter elektriske ledninger rundt håndleddene og anklene.
Læreren frykter for mor og elevens liv dersom hun formidler informasjonen videre til politi eller til skolens ledelse. Hun velger å bygge sterkere tillit til mor og eleven, samtidig som hun prøver å grave frem mer konkret informasjon om den avdødes bakgrunn. Hun finner ut at den avdøde hadde rømt hjemmefra over ett år før familien dro til Pakistan for å begrave faren. Hun oppholdt seg på ulike krisesentre og lå i dekning hos bekjente andre steder i Norge. Årsaken til at hun rømte, var motstand mot farens planlagte ekteskap. Han ville gifte henne til fetteren i Pakistan. Under flukten hadde hun bare telefonkontakt med lillesøstera, det vil si lærerens elev. Da far døde, ringte lillesøstera og ga beskjed om at de alle skulle dra til Pakistan for å gravlegge ham. Avdøde uttrykte i klare ordlag at hun fryktet for sitt liv dersom hun ble med i begravelsen. Hun lot seg imidlertid overtale til å reise med gravfølget. To uker etter at faren var begravd, ble også avdøde begravd.
Denne informasjonen, og mer til, sitter læreren på i ett år uten å kontakte politiet eller sin arbeidsgiver. Hun prøver med jevne mellomrom å overtale mor til å anmelde forholdet, men mor nekter. I redsel for å miste tillit hos mor og eleven, velger læreren fremdeles å tie om et mulig kriminelt forhold. Hun frykter blant annet at familiemedlemmer i Norge, som kan ha vært med på å utføre et drap, vil hevne seg på mor, eleven og eventuelt henne selv.
Etter første samtale med læreren i april 1996, tok jeg kontakt med Leif A. Lier, den gang politiinspektør ved Kriminalavdelingen, Etterretningsseksjonen i Oslopolitiet. Lier valgte å avvente en eventuell anmeldelse av forholdet og mer håndfast informasjon. I november samme år ga jeg all informasjonen til Verdens Gang. Avisas medarbeider kontaktet læreren som bekreftet historien. Etter samtale med VG, følte hun seg presset og ga umiddelbart all informasjon til Arendal politikammer. Politiet avhørte straks familien i Grimstad, og på bakgrunn av informasjon fremkommet under avhør, oversendte politiet saken til Kripos og Interpol. Den norske ambassaden i Islamabad ble bedt om å foreta undersøkelser i Pakistan, det vil si i Punjabprovinsen. Ifølge politimester Finn Steinkopf ved Arendal Politikammer, styrket undersøkelsene mistanken om at den 21 år gamle jenta ble drept. Politiet har gjennom Interpol bedt pakistansk politi om bistand til å etterforske om personer bosatt i Norge kan mistenkes eller siktes i saken. Fire måneder etter henvendelsen foreligger ingen tilbakemelding fra Pakistan.
Min erfaring etter to års opphold i Pakistan tilsier at det er svært vanskelig å få klarhet i hva som skjedde med den unge kvinnen. Pakistansk politi er meget korrupt. I tillegg er æresdrap av kvinner, særlig i rurale områder og blant lavere urbane klasser, en daglig foreteelse i Punjab. Det vil være vanskelig å oppnå samarbeid med lokalbefolkningen. Ikke bare på grunn av den brede sosiale aksepten av æresdrap, men også på grunn av folks frykt for eget liv dersom en vitner for politi og domstol. Uansett utfallet av forsøkene på etterforskning, utviser norske myndigheter ansvar ved å søke oppklaring.
Frustrasjonen, frykten og den avmakten som læreren i Grimstad utviste, er ikke enestående. Ikke før hun var presset til det ytterste ved at Verdens Gang tok kontakt med henne, informerte hun politiet om det mulige drapet. Jeg vil anta at dersom en hvit norsk elev hadde fortalt at hennes søster var drept, hadde ikke læreren nølt med å varsle politiet. Dessuten plikter man å anmelde mistanke om straffbare forhold. Dette til ettertanke.