– Dette sier jeg ikke for å være politisk korrekt, men fordi det er veldig viktig. Partiene bør forsøke å aktivt rekruttere medlemmer med minoritetsbakgrunn, sier Svein Erik Tuastad, statsviter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger (UiS), til NRK.
NRK viser til at ved kommune- og fylkestingvalget i fjor hadde om lag 4,3 millioner stemmerett, der nesten 750.000 hadde innvandrerbakgrunn. Statistisk sentralbyrå (SSB) har siden 1995 publisert statistikk over valgdeltakelsen til borgere med innvandrerbakgrunn. I 1995 var valgdeltakelsen blant innvandrere med norsk statsborgerskap på 58 prosent. I kommune- og fylkestingsvalget 2023 endte imidlertid valgdeltakelsen på 38 prosent.
Også blant andregenerasjon (norskfødte med innvandrerforeldre) er valgdeltakelsen lav, bare 36 prosent i 2023 (denne gruppen er målt fra og med 2007, da det antakelig ikke var så mange som hadde nådd stemmeberettiget alder før da). Lavest er deltakelsen blant utenlandske statsborgere (25 prosent i 2023).
Deltakelsen er høyest blant innvandrere fra Norden og Vest-Europa, og lavest blant innvandrere og andregenerasjon som er norske statsborgere fra land i Afrika.
Man skal ikke være noen Einstein for å observere at kultur- og verdilikhet kan føre flere til valglokalet, men ikke nødvendigvis til kommune- eller fylkestinget. NRK viser til at det kun er 3 prosent av de folkevalgte som har innvandrerbakgrunn (dette gjelder 1. og 2. generasjon, og er tall fra 2019).
«Deres sak»
Tuastad mener man bør rekruttere medlemmer med minoritetsbakgrunn både fordi det gir politiske forbilder, og fordi det gir innsikt i minoritetsmiljøene. At det betyr rollemodeller for «sine egne» vil nok avhenge av hvordan de samme opptrer politisk. Man kan vel så godt bli oppfattet som en kokosnøtt, i den forstand at mange har en forventning om at politikere med minoritetsbakgrunn nettopp fokuserer på minoritetsspørsmål – ellers er du blitt for norsk.
Og om det vil gi så mye innsikt i minoritetsmiljøene, er et åpent spørsmål. Det er jo ikke akkurat et velkjent fenomen at innvandrere tegner og forklarer om problemer innad i miljøene. Trenden har vel heller vært at det forties eller endog fornektes.
En annen ting, som verken Tuastad eller NRK synes å ha noen interesse for, er hvilke erfaringer ulike partier har med politikere med minoritetsbakgrunn. For her er det mange som har slitt, men det gås stille i dørene. Hvis en velger å tre inn i politikerrollen, bør vi vel også kunne forvente at de samme ikke gjør det kun ut fra etnisitet eller gruppetilhørighet? Derfor er det da også befriende med politikere som er politikere utelukkende for Norge beste, og ikke ut fra egen gruppe eller religion.
NRKs vinkling er derimot at «ingen taler deres sak». Da skjønner vi inderlig vel hvilke «innvandrere» det siktes til.
Tar tid å bli demokrat
En som har et noe annet syn på dette, er Anders Ulstein – og det er langt mer realitetsorientert enn hva statskanalen klarer å komme opp med. På Facebook skriver Ulstein (gjengitt her med hans tillatelse – og så blir vi også frisket litt opp i nynorsken):
Det er naturleg at det tar litt tid før innvandrarar frå land som ikkje er demokratiske å bli aktive deltakarar i eit demokrati. Dette ein god ting. Utdanning, opplæring, sosialisering og kulturell tilpassing tek tid. Ein fekk ikkje innført demokrati i Midt-Austen over natta. Det har vi lært frå den arabiske våren og frå krigane i Irak og Afghanistan. Likeins kan ein heller ikkje gjere demokrat av ein afghansk flyktning utan vidare. Det kan ta generasjonar. Det er jo her vi er – vi veit ikkje sikkert korleis dette vil gå.
Men det er akkurat dette tidsperspektivet som mange ikke kan eller ønsker å akseptere. «Alle» skal liksom være likeverdige fra dag én, men det er som med språk, noen lærer det kjapt og enkelt, andre sliter kanskje hele livet. Og det blir ikke enklere av at vi hele tiden fyller på med ikke-bærekraftig innvandring, også via familiegjenforening og -etablering. Samtidig betyr det ikke at det er uvesentlig hvordan tiden benyttes, tvert om, for det er helt grunnleggende for Norges videre eksistens:
På den andre sida er det avgjerande viktig at dette skjer. Dei som no bur her må bli gode demokratar. Dei må. Men det er ikkje noko poeng i auka demokratisk deltaking før dei forstår kva eit demokrati er. Og då meiner eg «forstå» i tydinga at dei har gjort dette til sitt. Rekkefølgja på forståing og deltaking betyr noko. Eit kurs i samfunnskunnskap er ikkje nok. Dei har stemmerett sjølvsagt, men sjølv om svært få i dag blir folkevalde, må dette få utvikle seg naturleg over tid. I dag er det stort sett slik. Det lettaste er å kle seg med dei ytre teikna på demokratisk deltaking. Kultur og forståing er ei anna sak. Multikultur og anything goes, er ikkje godt nok.
Kultur og forståelse
Anders Ulstein viser deretter til hvordan den daværende kulturminister Hadia Tajik rotet seg inn i debatten på spørsmålet om «norsk kultur».
Når Hadia Tajik i 2013 ikkje klarte gje eit godt svar på kva norsk kultur var, så trur eg mykje av den negative reaksjonen frå slike som Jon Hustad («Ikkje min minister») skuldast dette, at vi var skuffa; vi ønskte så sterkt at ho skulle vise at ho hadde sett verdiane i norsk kultur. I staden svarte ho at kultur er alltid i endring, og vi fekk nok ein av desse tulledebattane i Norge om brunost og bunad. Vi ville så gjerne sjå ein representant med alle ytre teikn på å vere norsk, og som no var av alle ting kulturminister, klare å gi eit interessant og godt svar på kva norsk kultur er. For ein siger det hadde vore. Hustad hadde heilt rett, Tajik skulle ha samanlikna Pakistan og Norge.
Vi var mange som ble oppriktig skuffet over det som kunne vært en særdeles viktig og nødvendig debatt, ikke minst ble vi skuffet over hvordan mainstram media direkte harselerte over spørsmålet. Det kan være fordi spørsmålet i utganspunktet ble stilt av Christian Tybring-Gjedde (Frp), men da en uredd og slagkraftig Jon Hustad kom på banen viste det seg virkelig hvor ønsket denne debatten var av folk flest.
Ulstein har derimot oppfattet poenget:
Vil ein vere norsk, må dette ha eit innhald. På eit plan er det difor rett å forvente at innvandrar blir som oss. Vi er eit demokrati. Og som kjent, samanlikna med andre styreformer er dette noko vi trur på. Vi er til og med villige til å døy for det. Og av alle demokrati i verda har det norske demokratiet nokre sjeldne kvalitetar. Geografi og kultur har gitt oss dette i gåve. Det er ein idyll på mange måtar, og vi vil så gjerne at innvandrarane ser dette.
Sentrale verdier
Norge har en rekke sentrale og grunnleggende verdier som vi ikke på noen måte må gå på akkord med. HRS definerte dette tidlig å gjelde likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet, men det handler ikke minst om hvordan vi som samfunn forvalter de samme verdiene. Ett eksempel knyttes til at vi er – eller i alle fall var – et tillitssamfunn. En rekke av Norges lover og regler bygger nettopp på denne tilliten, og det må våre politikere være ekstra oppmerksomme på.
Vi har til dømes eit tillitssamfunn. For ein siger det ville vore om ein kulturminister hadde klart å sjå dette! Dette er ikkje sjåvinisme og sjølvskryt. Vi har langs alle målbare parametrar ein betre styreform enn i Syria, Pakistan og Somalia med dei konsekvensane dette har for levekår, fridom og tryggleik. Det ville vore ein triumf for norsk innvandringspolitikk om Hajik hadde peika på dette. Men i sitt svar i Stortinget snakka Tajik om at kultur er alltid i endring osv.
Og så må ein tilgje henne – for mange etnisk norske politikarar ville heller ikkje vore i stand til å seie noko fornuftig om kultur og demokrati og sånn, men altså – ho var kulturminister, ei stjerne – og vi ville så gjerne at ho skulle skine.
Nettopp, Ulstein, det er som en slags skjønnhetskonkurranse; det er viktig med «kultur og demokrati og sånn». Langt verre er det å fylle det med konkret innhold, særlig når en selv aldri har opplevd det. Derfor må vi ta den debatten.
Representasjon
Ulstein avslutter med noen visdomsord – samtidig som han uttrykker en viss pessimisme. Det har han god grunn til, gitt hvordan utviklingen går:
Sjølv for innvandrarar som kjem frå demokratiske land, slik som det tidlegare Aust-Europa, er det naturleg at mange er tilbakehaldne med å engasjere seg aktivt politisk i første generasjon. Det er nok likevel mest sosioøkonomiske årsaker til at mange handverkarar ikkje er politisk aktive. Problemet er heller at det generelt er for få handverkarar på sikker plass på vallistene uavhengig bakgrunn.
Dei politiske partia er i prinsipp opne for alle, men det er altså ikkje unaturleg at mange haldningar blant innvandrarbefolkninga ikkje blir representert gjennom dagens norske parti – frå venstre til høgre. Eg tenkjer spesielt på synet på kvinner og synet på religionens rolle i samfunn og politikk.
Vi har i dag den situasjonen at sentrale haldningar i deler av innvandrarbefolkninga ikkje er representerte på Stortinget. Sjølv om deler av innvandrarbefolkninga frå MENA synest kvinnene skal vere underordna mannen, er ikkje dette synspunktet representert. Dette er eit demokratisk problem, men løysninga er ikkje å stimulere til at fleire menn med slike haldningar blir folkevalde, men at færre innvandrarar veks opp med slike haldningar.
Og her er vi tilbake til oppdraging, utdanning og sosialisering – og med et vi no ser av haldningar og åtferd blant elevar med innvandrarbakgrunn i skulen, er det all grunn til å vere pessimistisk.
Partisystemet har ein sosialiserande og oppdragande effekt. Dei skal lære medlemene opp i demokratisk organisasjonsarbeid og ikkje minst i å få ei grunnleggande forståing for kva demokratiet er og alt det som vi reknar som vilkår for demokratiet, som rettsstat, menneskerettar, personleg fridom.
Pessimismen som Ulstein uttrykker kan imidlertid også gjelde for nettopp politikerne og partisystemet. For hvordan kan det ha en sosialiserende og oppdragende effekt når politikerne har utviklet en mobbekultur, dertil mobbing forkledd som moral?