Jeg vet ikke hvorvidt Abid Raja tenkte at ground zero er et godt norsk uttrykk for «å starte med blanke ark». Høyst trolig er det det han mente da han forrige tirsdags utgave av Debatten på NRK uttalte ordene som paneldeltaker under NRKs overskrift: Menn som banker, voldtar og gifter bort kvinner – Hva gjør det norske samfunnet med den brutale æresvolden?
I de aller fleste vestlige menneskers bevissthet betyr ikke ground zero blanke ark. Ground Zero ligger lagret i det kollektive minnet som 9/11 og det største islamske terrorangrepet i Vesten noensinne. I år er det 23 år siden det skjedde, og opptakene av flyene som kjører inn i tvillingtårnene, World Trade Center på Manhattan, er fastbrent i minnet hos alle som fulgte TV-sendingene verden over den dagen.
To år senere, i november 2003, publiserte Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) en rapport. NÅR RELIGIONEN BLIR TRUET: Årsaker til og konsekvenser av islamistiske gruppers sikkerhetisering av religion het rapporten. Den inneholdt en forståelse av islam som er langt forut for norske politikeres forståelse tjue år senere, og konsekvensanalyser som burde vært brukt aktivt før masseinnvandring fra muslimske land.
Enhver som avskrev datidens varslere, eksempelvis Frps Carl I. Hagen og HRS’ Hege Storhaug, bør avlegge FFI-rapporten en visitt. Dagens eksplosjon i æresvold, -drap og -kriminalitet ble advart mot, ikke bare av aktører som i ettertid er blitt rasisme- og ekstremisme-forklart og ivrig brunbeiset av venstresiden. Advarslene ble gitt også i rapporten.
Alle uthevinger i utdrag av rapporten er mine.
Forstå hvor terroren kommer fra
I etterkant av terrorangrepet 9/11 2001 var naturlig nok hele den vestlige verden opptatt av både å forstå og forebygge framtidig terror. Slik også i Norge, og forbilledlig fra FFIs side, ble den islamske fundamentale terroren forstått som det den er: en intensjon om å påføre både politisk og psykologisk skade.
Det er de indirekte virkninger av terroraksjoner som er viktigst, ikke de direkte. Hensikten ligger i selve begrepet, terrorisere, det vil si å skremme. Poenget er å få en eller flere målgrupper til å endre adferd ved at man har understreket risikoen ved visse handlingsalternativer.
Den samfunnsmessige, kommunikasjonsmessige og teknologiske utviklingen har gjort det langt lettere både å skaffe seg de nødvendige midler for å iverksette terrorisme, og å organisere større aksjoner på tvers av landegrenser. Samtidig fører den samme utviklingen til at de potensielle konsekvensene av slike aksjoner blir langt større enn tidligere (Lia og Skjølberg 2000: 23)
Terrorisme er den svake parts virkemiddel, hvor man søker å utnytte den sterke parts svakheter. Ressursene som kreves for å påføre en motpart materiell, politisk og ikke minst psykologisk skade, behøver ikke være store. Det er tvilsomt om angrepet mot Twin Towers 11. september 2001 kostet mer enn 1 til 2 millioner dollar å gjennomføre. Det er neppe tvil om at man fikk svært meget igjen for denne innsatsen. Når terrorisme velges som handlingsalternativ, skyldes det derfor i første rekke at kost-nytte-effekten er spesielt gunstig fordi man med beskjeden innsats kan påvirke store grupper også utover de som rammes av selve aksjonen.
Analysen er god. I tillegg til å være treffende hva gjelder terror i seg selv, er den også treffende for metoder og virkninger av terrorisering i alle ordets betydninger. Hvis man terroriserer noen, gjør man ikke det utelukkende ved å angripe tilfeldige sivile, man kan også terrorisere utvalgte, spesifikke personer. I Store norske leksikon er ordet terrorisere definert slik:
Terrorisere er å utsette noen for terror, å utøve skrekkvelde over noen, eller å (søke å) sette skrekk i noen. Ordet brukes også om å praktisere terrorisme.
Æresvolden er nettopp å terrorisere i form av å utøve skrekkvelde over noen. Men i likhet med effektene av terror, rammer ikke æresvolden bare dem som forfølges, bankes opp, voldtas eller drepes, æresvolden kan også sies å være «spesielt gunstig fordi man med beskjeden innsats kan påvirke store grupper også utover de som rammes av selve aksjonen», slik det skrives i den over tjue år gamle FFI-rapporten. Det ser man tydelig om man registrerer hvordan det norske samfunnet (og vestlige samfunn generelt) har utviklet seg i årene som har gått.
Det som er et ubestridelig faktum er at forandringen har med islam å gjøre, enten man vil uttale det eller ei. Det er med denne ukens Debatten friskt i minne underlig å registrere at nå, tjue år senere, er det fortsatt kamp om definisjonsmakt, der muslimske aktører, enten de er ledere i moskemiljøet, hjelpearbeidere eller politikere, påstår at æresvolden ikke har med islam å gjøre.
Sikkerhetisering av islam
Interessant nok forutså Forsvarets Forskningsinstitutt utviklingen på samfunnsnivå. Vi kan lese videre i 2003-rapporten at Forsvaret til fulle forsto religion og hvordan minoritetsrepresentanter kunne forventes å operere:
Ikke statlige og substatlige aktører er også opptatt av overlevelse. Dette gjelder alt fra bedrifter til forskningsinstitutter og ideelle organisasjoner. For å overleve kan de både sette seg selv best mulig i stand til å løse sine oppgaver, og søke å påvirke rammevilkårene de opererer under.
Substatlige aktører er imidlertid underlagt en stats rettsregler. Lovstridige handlinger er derfor i utgangspunktet illegitime, selv når de foretas for å sikre aktørens overlevelse. Dette betyr imidlertid ikke at ulovlige handlinger for å sikre overlevelse ikke forekommer, men slik virksomhet stort sett vil foregå i det skjulte.
Dette bildet kan imidlertid endres når ikke-statlige aktører handler på vegne av andre enn seg selv. I slike situasjoner kan handlinger i større grad blir sett på som legitime selv om de bryter med loven, i alle fall i deler av samfunnet.
(…) Vi ser her at adferden kan variere fra en passiv sivil ulydighet, hvor hensikten er å understreke det moralske engasjement for de verdier som er ment forsvart, til aktiv bekjempelse av dem som står for andre holdninger. Dette kan også skje med voldelige virkemidler, hvor ”terrorisme” er et av de mest ekstreme. Her er det å skade eller skremme den annen part viktigere enn å understreke eget engasjement, selv om understreking av eget engasjement nok har betydning også her. Dette ser man bl a ved ”selvmordsbombing”, hvor det å skape ”martyrer” er viktig.
(…) Religiøse grupper inntar en særstilling fordi intensiteten i deres engasjement er langt sterkere enn hos de grupper som engasjerer seg i for eksempel miljø eller dyrevern.
Fordi Forsvaret har vært opptatt av terror, ikke av terrorisering i utvidet betydning, brukes eksempler på terrorisme, men man kan enkelt registrere at æresvold eller æresdrap er uttrykk for akkurat samme intensitet og tro på at forpliktelsen til å ære islam er langt sterkere enn troen på rettsstatens lover. Og ikke minst har minoritetsmiljøene de siste tjue årene nettopp «søkt å påvirke rammevilkårene de opererer under» – og lykkes i det.
Det vestlige idealet om skille mellom stat og religion har fått gjennomslag også i den øvrige verden. De fleste stater i dag fremstår som sekulære. Samtidig har det skjedd en spredning av hva man kan kalle Vestens irreligiøse samfunnsmessige normer også til en rekke samfunn i den ikke vestlige-verden. Dette har resultert i få virkelig sterke motreaksjoner, bortsett fra i den muslimske verden. Innenfor dette kulturområdet er det en lang tradisjon for en nær sammenheng, for ikke å si sammensmelting, mellom stat og religion.
I den grad det å opprettholde, eller snarere å gjenopprette, religionens dominerende plass i stat og samfunnsliv fremstår som helt vesentlig, er sekularisering av staten og spredning av irreligiøse normer en trussel mot svært sentrale verdier. Når man velger å reagere på trusler mot kultur og religion, kan kravene til handling bli helt spesielle. For mennesker som setter det religiøse foran alt, er trusler mot religionen svært avgjørende. Her er det ikke bare livsform og identitet som står på spill, men det mest grunnleggende, sjelens frelse. Å ofre alt, også livet, for religionen kan da være en plikt for enkelte. Dette er en plikt som trolig er langt mer sentral enn det å kunne ofre livet for ”fedrelandet”, fordi den på en helt annen måte kommer som en indre trang. Flere religioner har en lang tradisjon med martyrer. Dette fører til en prosess som har klare paralleller med ”sikkerhetisering”, men som i realiteten stikker langt dypere, selv om logikken er den samme. I mangel av et mer dekkende begrep vil vi her bruke begrepet sikkerhetisering også om denne prosessen. Dette er ikke bare fordi parallellene er så klare, men også fordi de sikkerhetspolitiske konsekvensene blir tilsvarende.
Hovedårsaken til at religion er så viktig for enkelte, er at den representerer det ”hellige”. Dette stikker langt dypere enn identitet og samfunn, fordi det representer en ”bro” mellom det ”dennesidige” og det ”hinsidige”. Dette er basert på ”tro” (som ”faith”, ikke ”belief”, som er basert på skeptisk, rasjonell tenkning, subjektiv ikke objektiv), noe som er en absolutt overbevisning. ”Bud” og regler skal for den virkelig troende være absolutte og står over samfunnets lover bygget på menneskelig rasjonalitet. Lover gitt av mennesker og av Gud er derfor grunnleggende forskjellige. Tapet av troen og av den religiøse tilknytning og identitet kan derfor bli et så vesentlig tap at man er villig til å ta og å ofre liv for å forhindre det.
Det er den religiøse tilknytningen som faktisk gjør det mulig å uttale noe så åpenbart villedende som at «æresdrap har ikke med islam å gjøre». Tilsvarende er det den norske naiviteten om at islamsk tro er noe ala norsk tro, der vi pliktskyldigst tørker støv av Jesusbarnet og går i kirken julaften. Det er det selvsagt ikke. En ekte troende vet han ikke bare har rett til å gjøre alt i sin makt for å forsvare sin tro og ære, han har plikt til det. Hvorfor tror nordmenn at det har seg slik at æresdrapsmannen som intervjues i NRK Brennpunkt-dokumentaren ÆRE satte seg ned etter nedslakting av kona og hennes nye kjæreste og tok seg en røyk? Hvorfor tror nordmenn han sendte melding til familie om at drapet var utført og han følte ro?
Brorskapet og politisk bøying
HRS har i alle år vært opptatt av å formidle kunnskap om Det muslimske brorskap. Det muslimske brorskapets åndelige leder, Yusuf al-Qaradawi, er omtalt i en rekke artikler her på rights, og han var sentral i å utvikle ideologien til Brorskapet, der bruk av demokratiske virkemidler for å oppnå posisjoner og makt i vestlige samfunn er et viktig røykteppe for å kamuflere den makten de egentlig ønsker seg. Også FFI-rapporten mener det er vesentlig å se på Brorskapet, og viser til den egyptiske skolelæreren Hassan al-Banna, som grunnla Brorskapet i 1928.
Det skilles innen Islam mellom to former for jihad/anstrengelse. ”Den store jihad” er det enkelte menneskes indre kamp mot fristelser og onde tilbøyeligheter. Med dette menes den enkeltes streben etter å følge Koranens regler. Det som vi i Vesten kaller ”hellig krig”, er ”Den lille jihad”, som er kampen mot de vantro. Det er den siste betydningen av jihad som nå blir viet mest oppmerksomhet, og det er denne forståelse av begrepet som blir lagt til grunn i den videre diskusjonen.
Jihad kan dels knyttes til den defensive kamp for å forsvare Islam mot indre og ytre trusler, dels til den offensive kamp som har som hensikt å utbre islam gjennom å bekjempe alle ”ikketroende”, for eventuelt i siste instans å skape en islamsk verden. Det er imidlertid den defensive tolkningen av jihad som har størst støtte i de fleste muslimske miljøer.
Det var i kampen mot det vestlige, og særlig det britiske, koloniherredømmet i første halvdel av 1900-tallet at begrepet jihad fikk ny aktualitet i den muslimske verden. Det var den egyptiske religiøse og politiske aktivisten Hassan al-Banna (1906-49) som gav begrepet et nytt innhold ved å bruke det til å legitimere, og å søke støtte for, kampen mot britene i Egypt. “Since Muslim lands had been invaded, he said, it is incumbent on all Muslims to repel their invaders just as it was an Islamic imperative for Muslims to oppose rulers who blocked the establishment of Islamic governments.” (Esposito 2002: 51).
(…) Prosessen som fører frem til at noe blir allment akseptert som jihad, har klare paralleller til den prosessen Ole Wæver og andre beskriver når det gjelder ”sikkerhetisering” av et truet objekt, som vi tidligere har omtalt. Også her har man en ”talehandling” (”speech act”) fra en aktør som ønsker at forsvar av noe skal bli ansett som så viktig at det skal få en spesiell status (henholdsvis ”sikkerhet” og jihad). Dette utspillet blir så gitt støtte eller forkastet av ulike eksperter (henholdsvis sikkerhetspolitisk ekspertise og muftier). Resultatet kan bli allmenn godkjennelse av ”sikkerhet” eller jihad, aksept fra visse substatlige aktører, eller fullstendig avvisning.
Trusselen mot islam som religion står ofte i fokus når jihad blir erklært og eventuelt vinner allmenn aksept. Som vi tidligere har påpekt, har religionen langt større samfunnsmessig betydning i den muslimske enn i den vestlige, langt mer sekulære, verden. Derfor kan moderniseringen og vestliggjøringen av den muslimske verden bli sett på som en svært alvorlig trussel mot islam som religion.
Hvordan de norske moske-miljøene aktivt har arbeidet for å rette det politiske fokuset vekk fra de skadelige, voldelige kontrollpraksisene de selv forfekter overfor egne trosfeller over på den påståtte norske rasismen og islamofobien, må sees i denne konteksten. Den grunnleggende forståelsen for hvordan demokratiske virkemidler kan utnyttes for å oppnå posisjoner og makt har vist seg til fulle gjennom de to siste tiårene, med det resultat at det inkluderende norske demokratiet i praksis har etablert både handlingsplaner og lovverk for å imøtekomme «den svake part».
Hvordan politikere i dag tror det skal være mulig å få bukt med æreskulturen ved å «å knuse» de sosiale kontrollmekanismene, slik eksempelvis Mari Holm Lønseth (H) har tatt til orde for, er sannelig ikke godt å si. Det har seg jo slik at det i de fleste sammenhenger ellers, så er det slik at to parter bøyer seg for å kunne møtes på midten. I tilfellet norske politikere kontra muslimske krav har kun politikerne bøyd av, og som med en gren er det slik at bøying som gjøres for langt, fører til at grenen unektelig knekker. Tjue års politisk og juridisk bøying har ikke ført til annet enn at æreskulturen står sterkere og sterkere i Norge enn noensinne tidligere.
Ettergivelse
Det er ettergivelse for det massive følelsespresset knyttet til muslimenes offerrolle som har vært gjennomgående i vestlig politikk generelt de siste tiårene, der interessegrupper, politisk venstreside og konservativ islam har utviklet det som på fransk kalles islamo-gauchisme, en identitetspolitikk der det som før var åpenbart menneskelig å tåle, i dag er ulidelig. Sensitiviteten for kritikk og den manglende viljen til å se rasjonelt er gjennomgående, men også politisk effektiv for å nå makt.
Som vi tidligere har påpekt, har religionen langt større samfunnsmessig betydning i den muslimske enn i den vestlige, langt mer sekulære, verden. Derfor kan moderniseringen og vestliggjøringen av den muslimske verden bli sett på som en svært alvorlig trussel mot islam som religion. Mange muslimer føler at sentrale religiøse og samfunnsmessige verdier blir undergravet.
Den muslimske verden preges av politisk og økonomisk svakhet, og underlegenhet i forhold til den vestlige verden. Dette understrekes av tilstedeværelsen av staten Israel på det som anses som muslimsk jord, det amerikanske militære nærværet i land som Saudi Arabia og nå også erobringen og okkupasjonen av Irak. Jerusalem, de hellige steder og hele den arabiske halvøy trues av vantro. Dette er en utfordring som vanskelig kan møtes med de tradisjonelle politiske, økonomiske og militære virkemidlene, dertil er Vesten for dominerende på alle disse områdene. Man leter etter enkle løsninger på kompliserte utfordringer, og det er her jihad kommer inn i bildet.
Jihad, her i betydningen gitt over, er opptatt av sikkerhet, slik identitetspolitikken er opptatt av «safe spaces». Trygge rom der man skal beskyttes for andres meninger og kritikk, men innad i rommet vandrer elefanten sorgløst videre.
Avslutningsvis oppsummerer FFI hovedutfordringene de så for seg for over tjue år siden.
Terrorismen skaper håp og helter der situasjonen altfor lenge har vært preget av manglende evne og vilje til å løse problemene. Det er kanskje her, mer enn i det å bekjempe terrorismen med militære og andre midler, at den vanskeligste utfordringen ligger.
Den formen for terrorisme som vi har drøftet i denne rapporten har imidlertid som årsak en absolutt og dyptgående religiøs og kulturell motsetning, ikke mellom den muslimske og den vestlige verden, men innen den muslimske verden, og mellom ekstreme grupperinger innen islam og den øvrige verden. Deres mål, som delvis går på å gjeninnføre en idealtilstand som aldri har eksistert, er utopisk, og den øvrige verden verken kan eller vil komme dem i møte.
Derfor må de bekjempes og nye angrep forhindres, men det er likeså viktig å gjøre deres budskap irrelevant, og her er det et langt bredere spektrum av virkemidler enn militærmakt og tvangsmidler som må til.
Dessverre ble budskapet de kom med gjort relevant. Vi kan enes om ikke å like æresvolden og ville bekjempe den, akkurat slik Abid Raja forfektet i Debatten, men problemet har vokst seg så stort at noe ground zero neppe er mulig. Selv når Raja, med sin bakgrunn fra World Islamic Mission og selv forsøkt tvangsgiftet, nå mener at tvangsgifte er forferdelig og vi må starte på ground zero, har det med islam å gjøre. Hans egen tidligere sikkerhetisering av religionen viser med all tydelighet at vi ikke er på noe startpunkt, og det viser også hvor lang tid det tar å endre ett eneste menneske. Ennå forstår ikke norske politikere at den manglende evnen og viljen blant muslimske lederskikkelser i Norge til å løse egne problemer, handler om islam. Når de fortsatt forfekter at æresvolden og kontrollen ikke har med islam å gjøre, er det som FFI påpekte i 2003, fordi islam må beskyttes og er hevet over menneskeskapte lover og regler.