Aftenpostens Europa-korrespondent tok for seg oppslutningen om Alternativ for Tyskland (AfD) i Tyskland denne uken. «Bør Tysklands nest største parti forbys? Selv hevder partiet at de er utsatt for en svertekampanje», het det i ingressen. Trykker du deg inn på saken i dag er overskriften Han måtte minne om landets mørke historie. Hvorfor støtter så mange tyskere ytre høyre? Da saken først ble publisert var overskriften mer spisset. Slik ble saken presentert i avisen:
Høyre-mann Simen Sandelien reagerte. På Facebook skrev han at Aftenpostens journalist både kunne og burde gjort en bedre jobb for å opplyse leserne.
Dagens mediekritikk: Jeg støtter selvfølgelig ikke nynazister og jeg kan for lite om AfD til å gå god for deres demokratiske sinnelag. Men det er likevel noe som skurrer i denne artikkelen i Aftenposten.»Hvorfor støtter så mange ytre Høyre?», spør avisen, men er mindre interessert i svaret på dette enn hvordan denne støtten skal bekjempes og undertrykkes fordi den er ond. Den riktige måten å analysere dette på er egentlig å anerkjenne at AfDs politiske vekst handler eierskap til to politiske kjernesaker der de kanskje har den beste politikken.
Mislykket innvandringspolitikk har skapt store problemer i Tyskland, som i resten av Europa. Mislykket energiomstillingspolitikk har gjort Tyskland fattigere. Begge spørsmålene er svært viktige for mange velgere og rammer helt grunnleggende utviklingstrekk i samfunnet som trygghet, fellesskap, økonomi, kultur, normer og verdier. Istedenfor å snakke om at partiet bør forbys, og hvor viktig det er at partiet «bekjempes», slik Aftenpostens journalist fremstår gjøre, er det mye bedre å etterlyse at andre partier med sterkere demokratiske tradisjoner også klarer å formulere konkurrerende svar på akkurat disse politiske spørsmålene. Det handler om å møte velgernes behov.
Hvordan skal CDU, SPD, De Grønne eller FDP klare å begrense veksten i innvandringsrelaterte problemer på en troverdig måte? Hvilke løsninger har CDU, SPD, De Grønne eller FDP for å få kontroll på utviklingen av tyske energipriser og hindre industriflukt, tap av arbeidsplasser og økonomisk nedgang? Så lenge man svarer velgerne med floskler som «bedre integrering» og fortsetter å kaste velgernes skattepenger etter grønne tilkarringsaktører, vil man fortsette å lekke velgere.
Hvis de andre partiene derimot tilbyr like gode svar på disse spørsmålene, vil det ikke være samme grunnlag for helt nye partier som kanskje ikke bygger på samme demokratiske tradisjoner. Det er veien ut av dagens politiske spenninger.
Hele poenget med demokrati er at partiene konkurrerer om å tilby velgerne de beste løsningene.Hvis de innvandringsrelaterte problemene i Europa blir så store at det ikke lar seg løse uten at innvandrere flytter ut, er det først og fremst medienes manglende dekning av problemveksten gjennom mange tiår – og den aktive motarbeidingen av demokratisk korreksjon av politikken på et tidligere tidspunkt – som vil være å klandre. Artikkelen til Aftenposten står som et eksempel på dette.
Ja, artikkelen er ett eksempel i et hav av eksempler på det samme. Vi nevnte et annet senest torsdag. «VG har et problem, og det problemet heter Shazia Majid. I kommentar etter kommentar bidrar hun til at integreringen svekkes. Majid sitter fast i en hengemyr hvor problemene ikke skal løses, men forklares ut fra rasisme. Okke som. I dagens kommentar «Nei til mørkhudede» foretar hun den kortslutningen som de fleste såkalte antirasister gjør, fordi det opprettholder deres levebrød, nemlig forvirringen om at ikke-vestlige er et annet ord for mørkhudede.»
Stemplingsvilje og innvandringspolitikk
Mangelen på historisk kunnskap og den samme mangelen på kontakt med andre enn representanter for sine egne lukkede miljøer, muliggjør analyser av samtiden som er vanskelige for realitetsorienterte folk å la seg fôre med, og analysene framsettes i rikt monn av både politikere og medier. Det er den påståtte rasismen mot muslimer som er refrenget, og vrir man lenge nok på den illusoriske rasismen ender man opp med å se muslimer i Europa som dagens jøder, og ergo islamkritikere som nazister.
Det er, som Sandelien påpeker, den aktive motarbeidingen av demokratisk korreksjon av innvandrings- og integreringspolitikken gjennom flere tiår som gjør det mulig å komme fram med både direkte og indirekte brunbeising av folk som støtter innvandringsrestriktive partier. I eksempelet AfD, bør det være åpenbart at man ikke stempler velgere som går til urnene på det demokratiske partiprogrammet. Da ender man opp med feilslutningen om at enhver som støtter AfD egentlig er nazister, omtrent som om man skulle trekke samme slutning om at enhver som stemmer på Arbeiderpartiet er tilhengere av plagiering av masteroppgaver, økonomisk utnytting av egen stilling og nepotisme. Det er Ap-velgere etter alle solemerker ikke.
Den nær krakilske viljen til stempling av meninger man ikke liker er sterkt splittende, og praksisen utøves aller mest aktivt av de samme som påberoper seg å ville motvirke polarisering. Det er en fordummende, lite nysgjerrig og selektivt relativiserende politisk praksis, og den sammenfaller med praksis i regimer demokratier ikke bør like å sammenliknes med.
Når velgere går mot høyre i politikken omtales det som populisme, oftest i negativ betydning, men et folkelig korrektiv er en sunn og nødvendig tilstand i demokratiet og bør møtes med ganske annen respons enn stempling og fordømmelse. Populisme oppstår ikke i et vakuum, men i en politisk situasjon der beskrivelsen av samfunnet som gis av politikere og medier ikke samsvarer med velgernes opplevelser av egen hverdag.
Islam er høyreekstrem
Stemplingsmekanismene som fører til nazismebeskyldninger bærer i mange tilfeller med seg de samme elementene som kjennetegner antisemittisme. I Torkel Brekkes bok om antisemittisme, Ingen er uskyldig, vektlegger forfatteren de tre D-ene: demonisering, delegitimering og doble standarder. Dersom du identifiserer disse tre D-ene i samspill, er du trolig stilt overfor antisemittisk tankegods.
De tre D-ene brukes ikke utelukkende mot jøder, de brukes også for stilne de stemmene som opponerer mot en virkelighetsbeskrivelse av alminnelige europeere som rasehatende, potensielle nazister. Et etter hvert klassisk eksempel er hentet fra Dagens Næringsliv første juledag 2017. Daværende partileder for Ap, nå statsminister Jonas Gahr Støre, uttalte om 22. juli-terroren:
– Jeg gikk med en vond følelse, for jeg er helt sikker på at hvis det hadde vært en annen type attentat der gjerningsmannen var muslim og hadde vært aktiv i en menighet, ville det kommet krav om at den menigheten måtte bli endevendt. Det ble ikke gjort med Frp etter 22. juli.
Dette er demonisering og doble standarder i rikt monn. Koplingen mellom Anders Behring Breivik og Frp er uhyrlig, og det mer enn insinueres at noe innad i partiet er så forferdelig at det utvikler terrorister. Men ikke nok med det, partiet ble ikke endevendt, ergo kan det skjule seg flere terrorister der, og partiet lar det skje. Frp demoniseres og man blir sittende med en forståelse av at Frp-velgere ikke viker unna for høyreekstrem terror.
Så kan man legge til at de doble standardene er mer enn tydelige, for ingen moske i Norge har blitt endevendt, til tross for koplingspunkt til ikke en, men en rekke terrorister.
Hamed Abdel-Samad påpeker det åpenbare i sin bok Den islamske fascismen, og det er intet nytt: Politisk islam er nettopp høyreekstrem, den er voldelig, etnosentristisk og fordrer en totalitær samfunnsorden. Det er islamismen, den politiske religiøse ideologien som er Europas høyreekstreme elefant i rommet, inkludert sitt iboende jødehat. Man må undres over den stadige viljen til å stemple «ytre høyre» som nazister, i motsetning til sentrum/venstresiden i politikken, synes «ytre høyre» å være de eneste som er opptatt av jødenes situasjon.
Til og med i regjeringens Handlingsplan mot antisemittisme framkommer det som jødene selv er fullstendig klar over: Den tiltakende antisemittismen er utløst av innvandring fra den islamdominerte verden. Ifølge rapporten, støtter muslimske innvandrere negative påstander om jøder i større grad enn befolkningen generelt, og antisemittismen lever i beste velgående i de muslimske miljøene. Etter Hamas’ grufulle terrorangrep 7. oktober i fjor er det verre. Mye verre, og for samlesekken «ytre høyre» synes det svært ulekkert å bevitne ikke bare de aktivistiske demonstrasjonene som tar terrororganisasjonen i forsvar, men også regjeringens politikk. Faller det aldri verken medier eller folkevalgte inn at det er underlig å klistre nazi-merkelapper på enhver som reagerer på den fraværende støtten til jødene?
Parallellene
Det er et ubestridelig faktum at de europeiske landene lider under en innvandret voldsbølge. Så langt er det mange europeiske ofre for drap, voldtekter og annen vold begått av innvandrere med voldskultur i bagasjen, men det er samtidig de innvandrede selv som utgjør den største andelen ofre. Den siste tidens debatt om æreskultur viser til fulle at islams kvinner er lovmessig underlagt mannen og er «gitt» sterkt begrensede rettigheter. Hun er tildelt en guddommelig «rett» til et passivt, stillesittende liv. Hun skal avsondres fra det omgivende samfunnet, med kontroll og vold dersom det er eneste mulighet. Motstand mot denne innvandrede ulikhetstanken, denne helt reelle inndelingen av mennesker i kategorier der de tildeles mer eller mindre verdi i kraft av sitt kjønn, denne ulikhetstanken er den reelt sorterende, den reelle påminnelsen om hva som skjedde i Tyskland på 30-tallet, der Adolf Hitler hevdet at frigjøring av kvinner var et slagord oppfunnet av jødiske intellektuelle, og at for den tyske kvinnen er hennes «verden hennes mann, hennes familie, hennes barn og hennes hjem.»
Parallellene er mange til den høyreekstreme ideologien, kjønnsapartheid er bare ett. Som Hamed Abdel-Samad påpeker i sin bok, må «muslimene frigjøre seg fra den politiske og juridiske siden av islam, for denne siden har fascistoide trekk. Så lenge islam går ut fra at Gud er lovgiver og at lovene er gitt uten mulighet til forhandling eller forandring, forblir den identisk med islamismen. Kristendommen og jødedommen har heller ikke utviklet noen demokratier. De måtte miste politisk makt før de kunne leve under demokratiets tak. Det går an å ta den politiske makten fra islam og fortsatt være muslim».
Men hvordan det skal gå til når det kastes nazi-beskyldninger mot enhver som yter den politiske islam motstand, det er vanskelig å si. En venstreside som på refleks ekstremismestempler «ytre høyre», men nøler med å kritisere totalitære regimer og deres innvandrede meningsfeller, har gjort seg utilgjengelige for den tidligere etterstrebede demokratiske samtalen og meningsbrytingen.
Den farlige relativiseringen
Det er definitivt ikke ønskelig at nazistisk tankegang får fotfeste i Europa, men skal man unngå høyreekstremisme er man nødt til å bevege seg vekk fra en relativiseringskultur som gjør det vanskeligere, ikke enklere, å forstå historiske paralleller. Iveren etter å finne «tankegods» og «hat» man kan stemple meningsmotstandere med er ikke bare unyttig, den kamuflerer også et samfunn i enorm endring.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, er en av dem som har påpekt at muslimske lederes sammenlikning av muslimer og jøders situasjon ikke er gyldig uten at de også inkluderer dette, og det har han unektelig rett i.
Videre skriver Rose i Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Det er verdt å minne om dette når stempelputen går varm når ytringer skal delegitimeres og avskrives som brunt grums. Den frie meningsutveksling er et gode, folk må få fortelle sine historier, også når historiene går på tvers av hva styringspartier og medier ønsker å formidle.
På Holocaustdagen for to år siden hadde vi mye av den samme problematikken på blokka, og i dag, når «folkemord», «utsulting» og «de nye jødene» er ord det går inflasjon i, er det verdt å republisere hvordan reelt folkemord, reell utsulting og reelle ofre for nazisme ser ut.
Bildet viser frigjøringen av Bergen-Belsen konsentrasjonsleir, april 1945. Dr. Fritz Klein, leirlegen, står i en massegrav ved Belsen. Klein, som ble født i Østerrike-Ungarn, var tidlig medlem av nazipartiet og meldte seg inn i SS i 1943. Han jobbet i Auschwitz-Birkenau i ett år fra desember 1943, hvor han hjalp til med utvelgelsen av fanger som skulle sendes til gasskamre. Etter en kort periode i Neungamme, flyttet Klein til Belsen i januar 1945. Klein ble deretter dømt for to tilfeller av krigsforbrytelser og henrettet i desember 1945. Bilde og billedtekst: Wikimedia Commons.
Vi kommenterte som følger for to år siden, da Anette Trettebergstuen fremdeles var kultur- og likestillingsminister i Jonas Gahr Støres regjering, for den nå avskiltede ministeren var filmet av NRK Dagsrevyen under Holocaust-markeringen den dagen.
-Det er enormt viktig å snakke om Holocaust i vårt eget land. Hatet finnes der fortsatt. Hatet mot alt og alle som er annerledes – og hatet mot jøder, sa Trettebergstuen.
Men det er jo ikke sant. Hatet mot «alt og alle som er annerledes», det «hatet» Arbeiderpartiet har messet om hele valgkampen, det påståtte hatet som gir seg til kjenne ved ord og meninger Ap ikke liker, er slett ikke det samme som å ønske å utslette folk, å ønske folk gasset ihjel i gasskamre, å sulte folk til døde. Slike ekstremt grusomme tanker og holdninger «finnes» ikke «der fortsatt». Det er en uhyrlig påstand, hvem er det hun snakker om? Det er nettopp denne formen for retorikk som undergraver jødenes historie og opplevelser.
Når man sidestiller påstått hat med massedrap, og ord med ekstreme handlinger, blir ikke bare meningsrommet så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass, det er også en hån mot det jødiske trossamfunnet å påstå noe slikt.
Faren er at historien vil gjentas. Når vi ikke lenger klarer å se at det slett ikke er muslimene som er «de nye jødene», men at de tvert imot står bak den voldsomme økningen i alvorlige antisemittiske angrep, bør det vekke bevissthet om at det fortsatt er jødene som er «de nye jødene». Jeg klarer ikke fri meg for tanken om at det i vår relativiserende tidsalder glipper når historien skal fortelles videre til nye generasjoner.
Den tanken har jeg fortsatt.