Vi skriver 2024. Er det noe vi «vanlige folk» har lært og forstått for lengst, så er det at innvandring fra kulturer som står oss svært fjernt og som dertil er voldelige, kvinnefiendtlige og klanbasert, ikke fører til en reell integrering verdimessig. Det er bare unntaksvis enkeltindivid fra disse kulturene trer inn i vårt åpne, humanistiske demokrati basert på den personlige friheten. Og for dem koster det. Det koster som regel nesten alltid brudd med dem man tross alt er glad i, sin egen familie.
Det er en høy pris, og nettopp derfor er det så få som makter å bryte ut.
Står til halsen i problemer
Integreringsproblemer har vi nå snakket om siden 80-90-tallet. Det ene stortinget etter det andre har gjennom årene vedtatt den ene integreringsplanen etter den andre. Har det hjulpet? Nei. Ei heller har det hjulpet en døyt å hive «integreringstilskudd» etter etnisk baserte organisasjoner som hevder de jobber for integrering av «sine egne». Akkurat her utmerker pakistanere og somaliere seg i et vell av ulike organisasjoner som alle jobber med integrering, som det heter. Har det ført til at pakistanere og somaliere utmerk seg på integreringsskalaen? Nei. Færre tvangsekteskap og mindre æresvold? Nei.
Disse faktum har ikke minst FrP i Drammen tatt innover seg. Drammen står til halsen i problemer skapt av en høy ikke-vestlig innvandring gjennom tiårene (over 30 prosent innvandrere per i dag). Besøker man bydelen Fjell er det som å tre inn på et annet kontinent. Det er islamske klesdrakter, det er hijab, det er mødre som lever i utenforskap og reproduserer segregeringen til sine barn. Det er fedre som knapt er i jobb. Det er moskeen som er det mest sentrale samlingspunktet. Det er skole-drop out på et ekstraordinært høyt nivå. Sagt på en annen måte: Hadde drabantbyen Fjell vært hele Norge så hadde Norge vært på nivå med land i tredje verden økonomisk og verdimessig.
På bakgrunn av slike skisserte forhold vedtok Drammen kommunestyre utelukkende å ta imot ukrainske flyktninger i år. Med den høye andelen ikke-vestlige innvandrere som Drammen allerede har, vil det være integreringshemmende å bosette enda flere med ikke-vestlig bakgrunn, het det i den første begrunnelsen. Og dermed var bråket i full gang, dertil anført av Jonas Gahr Støre som gikk ut og hevdet at vedtaket var ulovlig (det kan det vanskelig være all den tid norske myndigheter sender ut delegasjoner årlig som skal plukke ut dem som skal få komme som overføringsflyktning til Norge. Da plukkes de som antas å ha best forutsetninger for å kunne integrere seg). Mens hele bøtteballetten av andre aktører, som Likestillings- og diskrimineringsombudet, Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) og Den norske kirken, gikk høyt på banen og delte ut rasismestemplet til Drammen.
«Det som gjør vondt», hilsen Sanner
Hva er det som gjør så vondt for Høyre at vedtaket (som Høyre i Drammen også stod bak) ble gjort, spurte Fredrik Solvang og ga ordet til en alvorstynget Jan Tore Sanner.
«Det som gjør vond er at det har blitt en veldig polarisert debatt og lite konstruktiv debatt», svarer Sanner, og forteller at han som statsråd (kunnskaps- og integreringsminister) tidligere hadde ansvar for integreringen i Norge og at han ofte i dette ærendet besøkte Drammen, «fordi Drammen har lykkes med mye».
Sanner følger direkte opp med at når man «har bydeler med 30 prosent innvandrerbefolkning» får man «ikke bosette flere».
– Det har sammenheng med at hvis det blir for mange så kan det skape integreringsutfordringer, sa Sanner.
Aha! For mange = problem, ifølge Sanner. Og Drammen har altså over 30 prosent innvandrere allerede. Ringer det noen klokker, Sanner?
Sanner drives fra skanse til skanse av Solvang, men vil ikke svare på om vedtaket i Drammen kommunestyre «er greit» eller ikke. Men, sier Sanner, «vi har en nasjonal bosettingspolitikk», en politikk «som bygger på dialog med kommunesektoren, det er den norske modellen, og den har vist seg å være vellykket», fastslår Sanner.
Han har altså glemt hele utgangspunktet for Drammens vedtak. De makter ikke å ta imot flere mennesker som vil plassere seg i utenforskap og problemgrupper. Og hva er det som har vært så «vellykket» med norsk bosettingspolitikk? At problemene har blitt spredd utover hele landet?
– Vi ivaretar innbyggerne våre
Jon Helgheim, kommunikasjonssjef for FrP på Stortinget og gruppeleder for Drammen FrP, peker på et åpenbart betydelig problem for Drammen som så mange andre kommuner på Østlandet sliter med: Flyktninger som etter fem års bosetting velger å flytte fra utkant-Norge til en by som Drammen, i alt over 4.000 personer, sier Helgheim, og med disse følger ingen integreringstilskudd (tilskuddet er brukt opp første fem årene i kommunen de først ble bosatt). Det er dette systemet Drammen vil utfordre, fortsetter Helgheim. Han presiserer at vedtaket er fornuftig og vil ivareta dem som allerede bor i kommunen i dag: «Vi ivaretar innbyggerne.»
Da slår Sanner til direkte: «Det er åpenbart, Helgheim, at du ønsker bråk. Du ser deg åpenbart tjent med å skape en polarisert debatt.» Han avbrytes av Helgheim som ber Sanner ikke legge intensjoner i hans munn som Helgheim ikke har.
– Jeg har en intensjon, at de barna og unge som lever i fattigdom i Drammen fordi man måler sin egen raushet i hvor mange man klarer å bosette, uten å ta vare på dem man allerede har bosatt. Jeg synes det er ganske uetisk. Det er ikke noe fint å gjøre mot dem man allerede har forpliktet seg til å hjelpe. Å lage bråk, det er det andre som gjør, repliserte Helgheim.
Sanner kontrer med dette:
– Jeg synes vi skal oppføre oss som skikkelig folk. Du ser deg åpenbart tjent med en polarisert debatt. Og du burde heller snakke opp mye av det som Drammen gjør. Drammen har lyktes med mye i integreringspolitikken. Og jeg synes det er mye viktigere at vi nå retter oppmerksomheten mot at staten må lytte til kommunesektoren og stille opp med mer, særlig på bosetting og bolig og når det gjelder kompetanse og norskopplæring.
Og vips, så ga Sanner Helgheim i alle fall delvis rett: Kommune-Norge sliter grunnet en innvandring uten bærekraft.
Ap og H er samme ulla
Solvang lurer på om det egentlig er noen forskjell på Ap og H i disse spørsmålene, og det hevder Kjetil Vevle, statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, at det ikke er. Samme mann som tidligere i sendingen løftet frem eritreere som en vellykket gruppe fordi de har en god sysselsettingsgrad. Dermed forklarte Vevle selv hvorfor det går så galt. Ap-mannen sitter fast i forrige årtusens idé om at arbeid er det samme som integrert, og han har kanskje ikke fått med seg gatekamper i Norge og andre land i Europa, sist i Haag i Nederland, der regimetro og opposisjonelle eritreere barker sammen i gateslag der også politiet angripes ned våpen.
«Det er bred politisk enighet om hvordan vi bosetter flyktninger i Norge», fortsetter Sanner, og følger opp med at «det er jo et poeng her at det er viktig at innvandrings- og integreringspolitikken bygger på et bredt flertall, og vi skal verken svartmale eller skjønnmale politikken, men vi må jobbe med de konkrete utfordringene og det må vi gjøre sammen».
Sanner og Høyre står fast i fortiden. Bare det at det snakkes om bedre integrering er latterlig etter flere tiår der det er åpenbart i hele Vest-Europa at det finnes ingen trylleformular som heter integrering. Enkeltindivid bestemmer seg for å bli assimilert, det store flertallet blir ikke integrert annet enn i økonomien.
Det Norge trenger er færre integreringsproblem, som nødvendigvis betyr langt færre problemfylte nye innvandrere til landet. Er dette så vanskelig å forstå, dertil nå som det er godt kjent hva som driver voldskriminaliteten i det offentlige rommet, æresvolden i det private rommet, gjengkriminalitet, segregering, sprengte sosialbudsjett, uro i skolen, etc.?
Problemet er Sanner uten rot i virkeligheten
Sanner er (igjen) et problem for Høyres troverdighet innen innvandrings- og integreringspolitikken. Akkurat som han var det da han i 2020 som finansminister veltet skylden for dårligere tider over på de eldre.
Finansminister Jan Tore Sanner peker på dem som har bygget Norge som et voksende økonomisk problem. Han nevner ikke de ekstreme kostnadene ved ikke-vestlig innvandring. Hvorfor denne mangelen på ærlighet? spurte vi i en artikkel som gikk viralt.
Hvorfor den gikk viralt ligger i kortene: Folk er lei av uærlighet i politikken, og folk finner seg ikke i at de som har bygget Norge pekes på som et økonomisk problem, mens den ikke-bærekraftige innvandringen fornektes fra politisk ledelse.