Unge Høyre-lederen Ola Svenneby fikk på pukkelen – spesielt fra venstresiden – for å hevde at «generasjon Greta Thunberg er død» etter det norske skolevalget, og Svenneby tok selvkritikk. Det hadde han ingen grunn til. For dem som ville forstå, forsto hva Svenneby mente. Det handlet ikke om et døende klimaengasjement, det handlet om den form, formidling og timing som den svenske 15-årige Greta satte i gang i 2018.
Døden til «generasjon Greta» (i den grad den har eksistert som annet enn et medieskapt fenomen) viser at det er stor forskjell på manipulasjon og informasjon. Ungdommen er ikke dumme, og med all den informasjonen som nå er tilgjengelig kan man ikke lengre spille på mye etos og patos, og lite logos.
Frihet, ansvar og optimisme
Det nylig avholdte danske skolevalget ble også en øyeåpner for mange. 56 prosent av ungdommen (8. til 10. klasse) ga sin stemme til høyresiden (da er ikke engang Løkke Rasmussens Moderaterne med sine 4,7 prosent telt med, da de insisterer på å ligge politisk i midten). Det ble Liberal Alliance (LA) som stakk av med over 30 prosent av stemmene til de unge, og med det ble de desidert størst. Til sammenligning kom de på sjetteplass i skolevalget 2021. Regjeringspartiet Socialdemokratiet ble nest største parti med 16 prosent.
– Ungdommene er virkelig liberale, og de brenner for frihet, ansvar og optimisme, skrev LA på X, hvor partiet rettet en spesiell takk til lederen i LA Ungdom, Simon Fendinge.
Frihet, ansvar og optimisme? Ungdommen? Er ikke de generasjon woke? Full av angst for fremtiden? Prestasjonsangst? Klimaangst? Deprimerte? Presset fra alle kanter?
Da kan vi igjen vise til hva Ola Svenneby sa etter det norske skolevalget, nemlig at «en stor andel unge har følt seg galt fremstilt, og ikke har fått sine verdier og saker godt nok representert i blant annet mediene», og han ønsket «at dagens unge i større grad blir fremstilt med de verdiene de faktisk har. Ikke de vi kunne ønske de hadde».
Desillusjonert ungdom?
Som det svenske Ungdomsbarometeren.se kunne fortelle oss i fjor, omtalt av oss tidligere:
Nesten annenhver ungdom (45 prosent) ser på samfunnets fremtid som dyster og 53 prosent tror at deres generasjon vil klare seg dårligere enn tidligere generasjoner. Til tross for dette er tre av fire optimistiske med tanke på sin egen fremtid. Samtidig opplever for første gang et flertall (55 prosent) av unge at samfunnet er på vei i feil retning og færre mener at de har mulighet til å påvirke livet sitt.
I samme artikkel presiserte vi at i etterkant av det svenske riksdagsvalget i 2022 fant vi det mest oppsiktsvekkende hvordan de yngste velgerne stemte. I aldersgruppen 18-29 år stemte nær 60 prosent på høyresiden, og aller tydeligst sa unge menn ifra om at de ønsket endret politikk.
Det samme så vi for øvrig ved det norske kommunevalget i fjor. Høyre og FrP gikk mest frem og var også vinnerne blant førstegangsvelgerne, der FrP økte spesielt hos unge menn. Interessant var det også at bare timer før valglokalene åpnet kom Aftenposten med en oppsiktsvekkende artikkel. Her ble det påstått, med henvisning til USA, at anti-woke og hvite, kristne menn («hvit makt») er dem som i høyest grad kan undergrave vestlige demokratier. Som vi påpekte da:
Det finnes redelige bekymringer for både woke- og identitetspolitikkutviklingen (som også henger nøye sammen). Mange av disse bekymringene kom til overflaten i skolevalget og flertallet som stemte finner seg åpenbart ikke hjemme i woke-kulturen, kanskje fordi de er mer opptatt av resultater man skaper selv enn all verdens unnskyldninger for hvorfor man ikke kommer seg opp og frem i verden, slik som Black Lives Matter-bevegelsen utspilte seg for en hel verden.
Noe oppløftende politisk engasjement var heller ikke å finne i pressemeldingen fra Ungdomsbarometeren, der ble det tvert imot oppsummert at svenske ungdommer er stadig mindre politisk engasjerte.
Forskyvning av fokus
Kanskje dette forteller mer om hvordan forskere tolker samtiden enn hvordan den faktisk er. I UNG2022-rapporten til Opinion fremkom det at hele 52 prosent av unge mellom 15 og 25 år forteller at de ikke lenger kan si hva de mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt, og ikke minst den raske stemplingen som «høyreekstrem». Vi kommenterte:
Når man sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger (med referanse AUF-boka om Utøya, red.), blir meningsrommet så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass.
I en slik verdensanskuelse er det legitimt å brunbeise, fordi man tror andres meninger er farlige. Men holdningen gjør samtidig at det kan defineres som «rasisme» å begrunne politisk ståsted for en restriktiv innvandringspolitikk i empiri om manglende integreringsevne, økt kriminalitet og svekket sikkerhet for landets innbyggere. Hvordan skal man kunne ytre seg fritt dersom man stemples som ekstremist ved å ytre helt legitime meninger?
Så kan det heller ikke stikkes under en stol at kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter denne makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er at skole, barnevern, helsevesen og utdanningsinstitusjoner i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus, påpekte vi i en artikkel fra 2021.
Tro på seg selv
Det vi ser nå er kanskje at flertallet av ungdommen, i alle fall guttene, er drittlei. De er verken politisk røde, har angst, er woke eller klimafanatikere, slik som Christian Egander Skov, forfatter, tilknyttet tenketanken Prospekt og redaktør på årsskriftet Critique, sier i en kronikk i Berlingske. Ifølge Skov er det mange som hevder at ungdommen er mer eller mindre hjernevasket via TikTok, derfor viste det danske skolevalget de resultatene de gjorde. For partilederen i LA, Alex Vanopslagh, omtales som et slags TikTok-geni.
Men Skov tror lite på den teorien, ikke minst fordi unge menn trekker mer til høyre i hele Vesten, mens unge kvinner gjør det motsatte, under henvisning til John Burn-Murdoch.
Det handler om politikk, sier Skov, i den forstand at LAs liberale kritikk av formynderi har en nærmest biologisk appell til unge mennesker som er på vei til å gjøre seg gjeldende som individer i verden. Men det handler også om kultur, i den forstand at Vanoplagh rett og slett er et forbilde for dem. Han lærer dem å rette seg opp ryggen og tro på seg selv, fastslår Skov.
Det minner ikke så rent lite om populariteten – ikke minst blant unge menn – til psykologiprofessor Jordan B. Peterson, som ba de unge slutte å klage på samfunnet, om ikke å bruke status som undertrykt som en unnskyldning. «Stå rett! Re opp sengen din! Rydd rommet ditt! Snakk sant! Bli voksen! Etter du har fått skikk i ditt eget hus, både i bokstavelig og overført betydning, kan du gå ut og fortsette med resten av verden», hamret Peterson løs. Da ble han raskt en «kontroversiell fyr», ikke minst fordi han kritiserte ytre venstre, identitetspolitikk og mangel på ytringsfrihet, og hevdet at vestlige universiteter er dominert av venstreradikale krefter. Det var konservative synspunkter som det ikke var plass til i den omforente menigheten, og han leverte et avskjedsbrev til akademia. Budskapet til Peterson har imidlertid ungdommen fanget opp. De orker åpenbart ikke å bli tvunget inn i en bås hvor de ikke opplever seg hjemme, og det viser de via stemmeseddelen.
Kvalt av omsorg
Det er mange som snakker om mistrivsel, angst, diagnoser, fortsetter Skov, og om alt som de unge ikke kan og ikke må gjøre. Han avviser ikke er misnøye er et problem, men mener det er minst tre ting vi glemmer i denne sammenhengen.
For det første har de fleste unge det helt utmerket. I alle fall så bra at problemene deres er av den karakter som unge typisk har.
For det andre er en måte å møte motgang og ulykke på nettopp å rette seg opp og stirre det inn i hvitøyet. Det er ikke løsningen for alle, men i dag kan man lett få inntrykk av at det nærmest er en giftig måte å se verden på.
For det tredje er det ikke vanskelig å forstå at den sterke opptattheten av mistrivsel lett kan komme til å virke som om voksenverdenen står klar til å kvele de unge i et teppe av mer eller mindre velment omsorg.
( … )
Jeg tro at omsorg og forståelse er essensielt i ethvert menneskelig forhold, men det kan lett bli for mye. Den som viser omsorg, opphøyer seg selv, blir i egne, og ikke minst i andres, øyne akkurat et slikt godt menneske som går rundt og er omsorgsfull overfor andre. Et slikt menneske som ikke bare vet at man selv må «ta hensyn», men som husker å minne andre om at også de bør «ta hensyn».
Men mottakerne av all denne omsorgen og forståelsen kan miste sin handlefrihet, sin handlekraft, bli slapp og sløv, sier Skov, og viser til at vi er et samfunn av «profesjonelle bekymrede», være seg terapeuter eller politikere, og han kunne lagt til et hav av andre profesjoner tillegges samme «omsorgsplikt», som for eksempel politiet. For er det noe vi stadig hører fra ulike profesjoner, er det nettopp at de er bekymret.
Da er det kanskje på tide å nettopp gjøre de unge bevisstgjorte og trygge på seg selv, samt hamre inn at ingenting i livet er gratis. Selvsagt vil unge i dag møte motgang, og da bør de ha lært å takle den. De «profesjonelt bekymrede» bør rett og slett bekymre seg mindre, ta et oppgjør med eget omsorgsgen og sette litt mer fart i ansvarsgenet.
En annen ting er kanskje at vi voksne i dette omsorgssamfunnet stadig vil ha mer omsorg for oss selv, noe som gjør oss til pyser overfor det som krever en ekstra innsats – og den holdningen overfører vi til de unge. Journalist Heidi Hjorteland Wigestrand i Aftenbladet kom nylig med en kvass kommentar om at vi blir stadig mer pysete, fordi vi ikke lengre er «nakne og treng å spinna». For det handler om å unngå ubehag ved innsatsen som kreves for å få et større gode, fastslår Wigestrand. Ja, vi vil ikke ha ubehag, vi vil heller ha omsorg og kose oss.