HRS sitt utgangspunkt for disse lovforslagene og tiltakene var at Norges lover skal følges i Norge. Dessverre ble forslagene blant annet torpedert med argument om at Norge ikke kunne endre andre lands lovverk. Dessuten kunne ikke Norge overstyre «guder», parentes; les Allah, argumenterte forsker.
FEMININ INTEGRERING, KAPITTEL 9 (2003): «Lovlig» diskriminering
Kapitlet i boken Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn.
Som vi har vist handler tvangsekteskap om langt mer enn å bli tvunget til å inngå selve giftermålet. Tvangen om å holde ut i ekteskapet er ofte vel så sterk. At kvinner med muslimsk bakgrunn i tillegg er pålagt strenge begrensinger hva gjelder retten til å skille seg, gjør det ytterligere vanskelig å bryte ut av et tvangsekteskap. Hva kan gjøres for å styrke kvinners rett til skilsmisse, og minske muligheter for å misbruke religiøst baserte lover? [1]
9.1 Islam om skilsmisse
Skilsmisse er sterkt uønsket innen islam. Det sies at skilsmisse er den rettigheten Gud har gitt menneskene som Gud misliker sterkest. Ved innføringen av islam ble kvinner formelt selvstendige rettsubjekter. Hun fikk arverett (halvparten av mannen) og hun fikk rett til å bestemme hvem hun ville gifte seg med. Men i motsetning til mannen, fikk hun ingen eller svært få rettigheter til å skille seg. [2] Disse enten helt fraværende eller mangelfulle rettighetene, sliter muslimske kvinner med verden over den dag i dag. Muslimske menn derimot, nyter godt av deres nærmeste uinnskrenkede rettigheter til å skille seg på en ukomplisert måte uten å gå veien om domstolen.
Normer og regler knyttet til ekteskap og skilsmisse er et av fundamentene i islam. En ektemanns nærmest ensidige rett til skilsmisse har gjennom 1400 år stått som en urokkelig bæresøyle i islamsk familierett: » (…) ektemenns rett til skilsmisse har i sine grunnprinsipper blitt stående nærmest uforandret ut fra den begrunnelse at de er utsprunget av den guddommelige rett og derfor ikke kan forandres. Selv om Koranen fraråder skilsmisse og maner til varsomhet i bruken av polygami, erkjenner den nødvendigheten av disse rettsinstitutter og regulerer dem rettslig ut fra denne nødvendigheten. Derigjennom fremstår reglene som evige og uforanderlige bud til menneskene (…). Det er derfor ytterst begrenset hva man kan tillate seg å endre i Sharias materielle rett og etter grunnlovens bud om at Sharia er hovedkilden til islamsk rett. Historien har i vårt århundre sett en rekke forsøk på avskaffelse eller modifikasjoner på polygamiinstituttet, likeledes på å bedre kvinners skilsmissesituasjon. Man har i visse henseende lykkes med enkelte reformer. Men grunnprinsippene er beholdt, og deres religiøse og symbolske status later til å være nesten umulig å rokke.» [3]
Menn skiller seg og kvinner blir frastøtt
Koranens regler om hvordan den som skiller seg bør eller skal oppføre seg er i all hovedsak rettet mot menn: Det er menn som skiller seg og kvinner som blir frastøtt. De ulike lovskolene har ulike regler, men grunnprinsippet er dette: Det er ytterst vanskelig for en kvinne å bli skilt på eget initiativ. Hun må ha svært gode grunner for å bli tilkjent skilsmisse av en domstol. Alvorlig mishandling, at mannen er impotent – og dermed ikke kan fullbyrde ekteskapet -, eller at han er forsvunnet, er sentrale årsaker til å gi kvinnen skilsmisse. Men heller ikke de nevnte momentene gir kvinnen lett tilgang til skilsmisse. Mannen derimot kan frastøte seg kvinnen uten begrunnelse og, generelt sett, ved enkelt å uttale muntlig (talaq) at han frastøter seg henne. Det kreves ingen behandling av en rettsinstans og det er ikke lagt noen form for begrensninger i hans rett til å oppløse ekteskapet. Den eneste begrensingen er at det kreves seksuell avholdenhet av han i en periode (ca. tre måneder, det vil si når skilsmissen er endelig). [4]
Mannens rettigheter settes gjerne i sammenheng med hans seksuelle behov og islams strenge forbud mot utenomekteskapelig seksuell aktivitet: Er ektemannen lei av hustruen skal det være enkelt og raskt å skifte henne ut. [5] Det er viet en hel sura i Koranen til skilsmisse. Suraen skisserer først og fremst hvordan en mann som vil skille seg bør behandle kvinnen før og etter skilsmissen.
9.1.1 Noen hovedlinjer
De to hovedretningene innen islam, sjia og sunni, har i hovedsak samme begrensninger hva gjelder kvinners mulighet for skilsmisse. Blant de fire sunnilovskolene innen islam, er det noen ulikheter, men ingen av lovskolene gir kvinner noe i nærheten av de samme rettighetene som mannen. Her er noen hovedlinjer hva gjelder de ulike skilsmissemåtene i klassisk islamsk rett og innen de ulike lovskolene:
«Det fantes etter klassisk rett fem regelsett for skilsmisse. Det vanligste er den rene talaq, hvor mannen ved ensidig erklæring, uten begrunnelse, og uten særlig prosess, kan forstøte sin hustru. Det er denne formen som har ligget som en svøpe over kvinner gjennom århundrene. Den vanlige talaq har igjen tre former:
- den beste – ahsan
- den anbefalte – sunna
- den nye – bida
Ahsan er den mest ortodokse og approberte form, og derfor minst misbilliget. Den finner sted når en kvinne ikke menstruerer, fordi hun er for ung eller for gammel, eller når partene har levet fra hverandre i avholdenhet en stund. En erklæring fra ham er da tilstrekkelig, men han kan ta henne tilbake i ventetiden og ved ahsan ligger derfor forholdene til rette for at partene skal bli gjenforent, jf. Koranen 2:228:
’Fraskilte kvinner skal avvente tre (menstruelle) perioder… Deres menn har full rett til å ta dem tilbake i denne tiden, om de ønsker forsoning. Kvinnene har tilsvarende krav og plikter innenfor anerkjente grenser. Dog har mennene et fortrinn fremfor dem…’
Sunna-formen følger Profetens anbefalinger, og er derfor anbefalelsesverdig, nesten på linje med ahsan. Også den består i at han i tre intermenstruelle perioder erklærer at han vil skilles, og også denne formen kan omgjøres, slik at han kan ta henne tilbake, jf. Koranen 2:228. Men en ektemann kan bare skille seg på denne måten to ganger, dvs bare ta henne tilbake to ganger. Tredje gang er ugjenkallelig. Da kan han bare gifte seg igjen med henne etter at hun har vært gift med en annen mann, og hvor det senere ekteskapet er både fullbyrdet og oppløst, Koranen 2:230.
Den tredje formen, bida, er ikke i tråd med Profetens anbefalinger og anses derfor som syndig, selv om den ikke er forbudt. Den består i at ektemannen i samme situasjon tre ganger uttaler at han vil skille seg fra henne. En slik trippelerklæring kan ikke omgjøres; den er ugjenkallelig, og partene kan bare forenes etter at kvinnen har vært gift med en annen mann, Koranen 2:30. Selv om bida er ansett som synd, ble dette den vanligste form, fordi den var raskest og enklest: Mannen fikk endelig skilsmisse ved bare å si tre ganger at ’Jeg skiller meg fra deg’ eller ’Du er skilt’, i en og samme situasjon. [6]
Skilsmisseregler utenfor dette vanlige talaq-instituttet har vært lite brukt. Det finnes en form, tafwid, som innebærer at ektemannen kan delegere sin skilsmisserett til hustruen. I denne situasjon er altså partene enige om å skilles. Likeledes kan partene forhandle seg frem gjennom kuhl, som består i at kvinnen kjøper seg fri gjennom ettergivelse helt eller delvis av brudeprisen, eventuelt gjennom en annen form for kompensasjon… Endelig er det to typer som kan skje gjennom rettslig prosedyre, lian, som tilhører strafferetten, og faskh, som innebærer rettslig prosedyre etter hustruens initiativ. Lian består i at ektemannen sverger ved ed (men uten vitner) at hustruen har vært utro, eventuelt at et barn hun har ikke er hans, og skilsmisse følger av den grunn. En slik skilsmisse kan være gunstig for ham, fordi den ikke gir ham de samme pålegg om å sørge for hustruen som en vanlig talaq legger på ham. Hustruen har på sin side rett til å forsvare seg ved selv å sverge motsatt. Den som sverger falskt får Guds forbannelse over seg, Koranen 24: 6-9. Faskh er den (…) eneste som skjer ut fra hustruens initiativ.
Etter reglene om faskh kan hustruen etter visse begrensede vilkår få skilsmisse gjennom rettslig prosedyre. Her divergerer de fire sunniskolene betraktelig. Hanafiskolen (…) er uten tvil den strengeste, Malikskolen den mest liberale.» [7]
Den enkelte lovskolen har ikke ett allmenngyldig sett regler for skilsmisse verden over. Det vil være ulike fortolkninger blant ulike grupper innen samme skoleretning. Men som grunnregel vil eksempelvis hanafiskolen ikke gi kvinner skilsmisse ved grov mishandling eller når mannen ikke oppfyller forsørgelsesplikten. Eneste aksepterte skilsmissegrunner er at mannen er impotent, at ekteskapet er ugyldig på grunn av slektskap, eller at mannen er forsvunnet.
9.2 I Norge
I Norge og Vest-Europa tilhører de fleste muslimene sunni-islam. Majoriteten i Norge følger hanafiskolen som er utbredt på subkontinentet (Pakistan, India, Bangladesh) og i Tyrkia. [8] I Nord-Afrika dominerer malikskolen. Tunis er således det landet i Nord-Afrika som har det mest liberale lovverket i forhold til kvinner og skilsmissemuligheter. I nabolandet Marokko, som er mest aktuelt for oss i Norge grunnet antall marokkanske innvandrere, er derimot familielovverket svært konservativt. [9]
9.3 Eksempler på lovverk
Her er noen eksempler på sentrale lands lovverk knyttet til kvinners muligheter for skilsmisse:
9.3.1 Irak
Irak er en sekulær stat, det vil si at staten ikke styres av religiøse ledere (som i Iran), og lovverket er ikke basert på Koranen. [10] Men dette er bare halve sannheten. For familielovverket er basert på klassisk islamsk rett, og dermed er kvinners rettigheter sterkt begrenset. I tillegg er også irakere generelt preget av tradisjoner og holdninger som frarøver jenter og kvinner grunnleggende rettigheter, særlig i forbindelse med ekteskap og skilsmisse.
Jenter og gutter skal ha fylt 18 år for å gifte seg. Men i praksis følges ofte islam og profeten Muhammeds liv. Det betyr at jenter kan giftes bort så tidlig som 8-10 år gamle. Når jenter giftes så unge, inngås ekteskapet religiøst og registreres ikke hos myndighetene. Når jenta fyller 18 år, registreres ekteskapet, og det anses som gyldig.
Det er ikke akseptert at en jente eller kvinne inngår ekteskap på eget initiativ. Hun må ha en verge som gifter henne bort. Vergen har således også full kontroll over innholdet i ekteskapskontrakten. Det er vergen og ektemannen som bestemmer eventuell skilsmisserett.
En ektemann har alle rettigheter til å skille seg. En hustru må derimot kunne bevise (ett eller flere av) følgende moment overfor domstolen:
- Ektemannen er impotent.
- Ektemannen er steril.
- Ektemannen lider av en smittsom sykdom.
Vold aksepteres ikke som rett til skilsmisse. I tillegg er korrupsjon et utbredt problem i Irak, og er også med på å gjøre det vanskelig for kvinner å vinne en rettssak om skilsmisse. [11]
9.3.2 Marokko
Kvinners rett til skilsmisse er sterkt begrenset i Marokko. Hun kan få nedfelt rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten, men få kvinner får denne retten. Dessuten er folks holdning generelt at en kvinne plikter å adlyde ektemannen. Skulle hustruen ønske å skille seg mot mannens vilje, kan hun ikke forvente å få støtte i omgivelsene.
Som i andre muslimske land må ikke ektemannen gå veien om domstolen for skilsmisse. Det må en kvinne, og overfor retten må hun eksempelvis bevise følgende:
- På grunn av mishandling klarer hun ikke å leve sammen med ektemannen. Dersom kvinnen klarer å bevise mishandling, vil retten be ektefellene om å prøve å løse problemet for å fortsette samlivet. Dersom mishandlingen ikke opphører, skal retten gi kvinnen skilsmisse.
- Ektemannen har vært borte i mer enn ett år på ukjent sted og uten gyldig grunn. Denne regelen kan misbrukes ved at mannen dukker opp etter at kvinnen begjærer skilsmisse, for så å forlate henne igjen. Slik forhindrer han henne i å inngå nytt ekteskap.
I løpet av skilsmisseprosessen har mannen rett til å bestemme hvor kvinnen skal oppholde seg, for eksempel hos ektemannens familie. Dette betyr at han har full kontroll over livet hennes.[12]
9.3.3 Pakistan
Kvinner har få skilsmisserettigheter i Pakistan. I den pakistanske ekteskapskontrakten kan kvinnen få delegert rett til skilsmisse av ektemannen, men denne retten må nedtegnes av hennes mannlige familiemedlemmer eller hennes kommende ektemann. I tillegg skal det oppgis hvilke forhold som gir kvinnen skilsmisserett. [13] Ytterst få menn delegerer skilsmisserett til kvinner i Pakistan. [14] De må derfor gå til domstolen dersom ektemannen ikke aksepterer skilsmisse.
Uten skilsmisserett eksplisitt nedfelt i ekteskapskontrakten innvilger domstolen skilsmisse hvis ett eller flere punkt kan bevises:
a) ektemannen har vært borte i fire år på ukjent sted,
b) han ikke forsørget hustruen de siste to årene,
c) han giftet seg med en ny kvinne uten å innhente tillatelse fra myndighetene eller sin første hustru,
d) han er dømt til syv års fengsel,
e) han var impotent da ekteskapet ble inngått og er fremdeles impotent,
f) han har vært sinnssyk i minst to år eller lider av en kjønnsykdom,
g) han utsetter hustruen jevnlig for fysisk og/eller psykisk vold,
h) han lever et umoralsk liv og/elle tvinger hustruen til å leve et umoralsk liv,
i) han hindrer hustruen i å utøve religiøs praksis,
j) hustruen føler så sterk avsky for ektemannen at hun ikke kan leve sammen med ham,
k) han innrømmer at han føler det samme for hustruen som for sin mor eller søster.[15]
9.3.4 Tyrkia
Som Irak, er Tyrkia en sekulær stat. Men det tyrkiske familielovverket er ikke basert på sharia. «Lokalt» religiøst lovverk aksepteres ikke av myndighetene. Men på landsbygdene og blant lavere klasser og strengt religiøse familier i byene, er det vanlig at imamen vier folk uten å registrere ekteskapet hos myndighetene selv om dette er forbudt.
I et religiøst ekteskap har ikke kvinnen rett til arv hvis ektemannen dør. Hun kan heller ikke kreve forsørgelse hvis ektemannen skiller seg fra henne. Hun vil også få problemer med å skille seg ettersom dette ikke er akseptert sosialt sett.
9.4 Skilsmisserett i ekteskapskontrakten
De fleste ikke-vestlige innvandrere i Norge gifter seg med person bosatt i opprinnelseslandet (jf. kap.2). Som sagt fins ingen statistikk over hvor mange som også inngår giftermålet i opprinnelseslandet, og som derfor har ekteskapskontrakt fra det aktuelle landet. Men det er god grunn til å anta at dette gjelder majoriteten.
I den muslimske ekteskapskontrakten kan kvinner, generelt sett, be om å få nedfelt visse krav/rettigheter i ekteskapet og ved ekteskapets oppløsning. «At ekteskapet inngås ved kontrakt har også kunnet gi den enkelte kvinne og hennes familie muligheter for å kreve ekstra beskyttelse innenfor en ekteskapsrett som i det store og hele i første rekke tilgodeser ektemannens interesser. En slik ekstra beskyttelse kan f.eks. være ekstravilkår om at hun skal få sikkerhet for fullføring av sin utdannelse, og eventuelt hans løfte om at hun skal ha rett til å ta lønnsarbeid, dersom hun selv ønsker det. Men dette er nok i praksis mer idealer enn realiteter. Det har vist seg å være vanskelig å inngå slike individuelt baserte avtaler, fordi de indikerer at ektemannen ikke uten bindende tilleggsvilkår vil bli den helt gode ektemann. Særvilkår går således inn på den muslimske manns ære og verdighet. Derfor blir de mer kollektive sedvaner så viktige.» [16]
En kvinne kan be om å få kontraktfestet rett til å jobbe, til å besøke sin egen familie et visst antall ganger innen en gitt tidsramme, rett til skilsmisse under spesifiserte (mis-)forhold uten å måtte gå veien om domstolen, forbud mot at mannen ekter flere hustruer med mer. Men at kvinnen eller hennes familie ber om å få kontraktfestet krav og rettigheter i ekteskapskontrakten er, generelt sett, ikke ansett som god kutyme. Tvert om anses dette oftest som tillitsbrudd. I tillegg er, som tidligere vist, skilsmisse sterkt uønsket i islam. [17] I muslimske land og miljø her i Vesten er skilsmisse tabubelagt. Disse momentene øker ytterligere barrieren for overhodet å diskutere eventuelle skilsmisserettigheter ved ekteskapsinngåelsen.
Det er, etter vår erfaring, ytterst sjeldent at muslimske kvinner i Norge eksempelvis har fått nedfelt skilsmisserett i den muslimske ekteskapskontrakten fra opprinnelseslandet. [18] En slik rett kan gis i alle muslimske ekteskapskontrakter. [19] Eksempelvis har den vanligste ekteskapskontrakten i Pakistan et eget punkt (nr.18) der det heter: Hvorvidt ektemannen har delegert skilsmisserett til hustruen. Hvis ja, under hvilke omstendigheter?
Vanligvis besvares ikke spørsmålet under punkt 18 (som i den viste kontrakten). Hvis kvinnen derimot får skilsmisserett nedfelt i kontrakten, betyr dette at hun slipper å gå veien om domstolen for å få skilsmisse. Hun må altså ikke dokumentere misforhold som ellers kan gi henne skilsmisse ved dom. Rettighetsmessig står hun nesten likt med ektemannen.
Faksimile av ekteskapskontrakt fra Pakistan:
9.4.1 Både gift og skilt
Muslimske menn kan misbruke kvinners sterkt begrensede tilgang til skilsmisse. Mannen kan nekte kvinnen skilsmisse, mens han selv, ifølge islamsk klassisk rett, kan gifte seg på nytt. At dette skjer i Norge, bekreftes av Islamsk Råd Norge:
I Norge er alle ekteskap, uansett hvor de er inngått, underlagt norsk lov (…) Kvinner og menn har samme mulighet til å ta ut skilsmisse. Muslimer har en forpliktelse til å følge reglene i det landet de bor i, så sant de ikke bryter med islam. Når det gjelder skilsmisse, kan muslimene følge de samme reglene som ved ekteskapsinngåelse, at de skiller seg både ved islamsk og norsk lov.
Noen ganger er det kvinnen som ønsker skilsmisse, mens mannen ikke ønsker dette… Hun kan få norsk skilsmisse samtidig som mannen nekter henne islamsk skilsmisse. Kvinnen vil da føle at hun fremdeles er gift, og vil ikke kunne gifte seg igjen. I denne situasjonen bør ikke mannen utnytte sin stilling til å gjøre livet vanskelig for kvinnen. [20]
I Europa, der ekteskapet vil bli oppløst av aktuelle lands myndigheter, vil ekteparet være registrert som skilt. Men i opprinnelseslandet er paret fremdeles formelt gift. I tillegg anser ofte både kvinnens miljø her og kvinnens familie henne som gift. [21] Å inngå nytt ekteskap med en muslimsk mann, uten også å ha muslimsk skilsmisse, er sosialt og emosjonelt problematisk. Kvinnen vil ikke bli tiltalt for bigami i Norge fordi hun fremdeles står oppført som gift i opprinnelseslandet. Men i opprinnelseslandet kan hun tiltales for bigami.
HRS kjenner ikke til en eneste muslimsk kvinne i Norge som har giftet seg i opprinnelseslandet og fått skilsmisserett i ekteskapskontrakten. Vi kjenner kun til én kvinne som har klart å tilkjempe seg skilsmisse i opprinnelseslandet gjennom bestikkelser. [22] I tillegg har norskpakistanske Jeanette i HRS fått muslimsk skilsmisse i Pakistan. Hun ble tvangsgiftet 16 år gammel i Pakistan, og da hun året etter skulle føde barn sendte foreldrene henne til Norge for blant annet å motta nedkomststønad. Jeanette benyttet sjansen når hun var tilbake i Norge til å ta ut norsk skilsmisse. Familien aksepterte dette fordi Jeanette ga følgende forklaring på hvorfor det var «lurt å skille seg norsk»: Da får jeg langt mer økonomisk hjelp av myndighetene. Men samtidig kunne hun ikke hente sin ektemann til Norge. Foreldrene, som bodde og fremdeles bor i Pakistan, «fant løsningen»: de ville gifte henne bort på nytt til en fetter. Derfor betalte de svigersønnen et (for oss) ukjent pengebeløp for at han skulle skille seg fra Jeanette også i Pakistan. Jeanette var dermed «klarert» for et nytt ekteskap.
9.4.2 Den lange og kronglete veien
En annen ung kvinne som er engasjert i HRS har disse erfaringene:
18 år gammel ble den norskfødte kvinnen giftet bort i Pakistan. Hun møtte ektemannen, som var betydelig eldre enn henne, første gang i sitt eget bryllup. Ekteskapet karakteriserer hun som arrangert: «Men jeg hadde ikke et reelt valg. Valget stod mellom å akseptere mine foreldres bestemmelse, eller å miste dem. For en 18-åring er ikke det et valg.»
Ektemannen ble familiegjenforent med henne i Norge. Ekteskapet fungerte dårlig. Hun hadde, etter forholdene, hatt en liberal oppvekst: Foreldrene aksepterte at hun hadde norske venner, studerte, jobbet og kledde seg vestlig. Ektemannen satte foten ned. Han tvang henne hjem til kjøkkenbenken. Hun protesterte, han svarte med vold. Volden vedvarte, og før ettårsdagen for ekteskapet, flyttet hun fra han og hjem til foreldrene sine. Hun var gravid og fødte en velskapt sønn. Familien, det vil si foreldre og storfamilie både her og i Pakistan, ville at hun skulle flytte tilbake til ektemannen – for ærens skyld. Hun ga etter for presset. Ekteskapet skulle få en ny sjanse.
Volden opphørte, først og fremst fordi hun ikke protesterte mot hans krav. Han ville de skulle besøke familien sin i Pakistan og vise frem det nyfødte barnet. Hun sa ja under tvil – hun ville gi han en sjanse til å vise at han var til å stole på.
Allerede få dager etter at de ankom Pakistan, økte konfliktnivået. Ektemannen tok full kontroll på livet hennes, og nektet henne blant annet å forlate huset. Da hun protesterte mot frihetsberøvelsen, kalte han henne «ei norsk hore». Nå var hun i Pakistan, og her bestemte han, understreket han. Hun ga seg ikke. Det endte med at han angrep henne fysisk med slag og kvelertak. Hun besvimte og mener den dag i dag at han trodde hun var død. Hun tror planen hans var å drepe henne. Han hadde ikke behov for henne for fortsatt å ha oppholdstillatelse i Norge ettersom hans nyfødte sønn var norsk statsborger.
Hun våknet alene sammen med sønnen sin på soverommet. Ettersom hun hadde fryktet at dette kunne skje, hadde hun alarmert ambassaden i Islamabad flere dager i forveien om at hun antakelig trengte hjelp til å flykte fra Pakistan. Hun visste ikke når hun ville klare å rømme fordi hun var overvåket. Hun kjente heller ikke til transportmuligheter i området som var ukjent for henne. Men hun visste at ambassaden hadde reserverte flysete til henne på flere avganger kommende uke. Hun tok sjansen og løp ut i natten med barnet på armen.
Som ved et under kom hun seg på buss til Islamabad. På flyplassen ventet en norsk kvinne fra ambassaden, og så til at hun kom seg inn på flyet. Flyavgangen ble forsinket i en time. Ifølge ambassadens representant handlet dette om at ektemannen var hakk i hæl og prøvde å hente henne ut av flyet.
På Gardermoen ventet hennes foreldre. De møtte en datter som var sterkt forslått i blant annet ansiktet, og som hadde omfattende bloduttredelser og flekker på halsen. Drapforsøket ble dokumentert av lege.
Den da 21 år gamle unge kvinnen hadde alle kortene på sin hånd: Ekteskapet var 100 prosent arrangert av foreldrene. Etter tradisjonen betyr dette at foreldrene skal ta ansvar når ekteskapet ikke fungerer. Hun hadde gått med på deres krav om å gjenforenes med han for å gi ekteskapet en ny sjanse. Det endte med at ektemannen nær hadde drept henne. Foreldrene måtte og ville stå på datterens side. Hun flyttet hjem til dem, og fikk deres fulle støtte til å ta ut norsk skilsmisse. Den har hun fått innvilget. Foreldrene har også støttet henne gjennom rettssak etter rettssak hva gjelder drapforsøket, omsorgsrett og samværsrett, samt kampen for at ektemannen ikke skal få gyldig opphold her gjennom tilknytning til barnet. I dag står saken slik: Hun har fått omsorg for barnet og venter på ny rettssak om å få forelderansvaret alene. Ektemannen har unndratt seg vedtak om utvisning, og er etterlyst både i Norge og ved Interpol. Han har også unndratt seg dommen etter drapforsøk.
I dag er kvinnen 26 år. Hun mener hun må leve med trusselen om at ektemannen en dag kan hevne seg. Men å leve med at hun offisielt fremdeles er hans hustru, kan hun ikke akseptere. Ektemannen nekter å skille seg fra henne. Hun har derfor ikke fått skilsmisse fra den muslimske ekteskapskontrakten. I ekteskapsregisteret i Pakistan er hun oppført som gift. For ektemannen står ikke ekteskapet i veien for at han kan gifte seg på nytt både i Pakistan og i Norge. Brede lag av muslimske miljø her anser henne som gift. Familien i opprinnelseslandet, både på ektemannen og hennes side, anser henne også som gift. Det samme gjør den pakistanske staten. Hun kan altså ikke inngå et nytt ekteskap i Pakistan. Hvis hun skulle ønske å gifte seg med en mann i Norge som er troende muslim som henne selv, vil han og hans familie ha store vansker med å akseptere henne som «ugift», tross den norske skilsmissen. For kvinnen selv er det også et religiøst og moralsk dilemma å skulle inngå nytt ekteskap uten å være formelt løst fra den muslimske ekteskapskontrakten.
Hun er ikke alene om å være i denne situasjonen. Det fins ingen statistikk over hvor mange muslimske kvinner i Norge og andre europeiske land som har tilsvarende problem. En kvalifisert vurdering er denne: De fleste muslimske kvinner i Norge og Europa som på eget initiativ vil skille seg, nektes muslimsk skilsmisse av ektemannen. Dette skyldes flere forhold:
- Etter HRS’ erfaring gir ingen muslimske lands familielovverk kvinner og menn samme rett til skilsmisse. Menn har en mer eller mindre automatisk religiøs og lovmessig rett til skilsmisse uten å gå veien om domstolen. Kvinner må, som hovedregel, innfri ulike krav og deretter gå veien om domstolen i forsøk på å oppnå skilsmisse (jf. ulike lands lovverk, kap. 9.3).
- Sosialt sett er det lite akseptert i den muslimske verden at kvinner skiller seg, uansett årsak til ønsket om skilsmisse. [23]
- Å nekte kvinnen skilsmisse, brukes for å hindre henne i å inngå nytt ekteskap og slik sett kontrollere/terrorisere henne. Selv kan ektemannen gifte seg på nytt, ettersom bigami er en, som regel, anerkjent praksis i muslimske land.
- De fleste kvinnene har inngått ekteskapet i opprinnelseslandet. De kjente ikke til at de kunne få nedfelt rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten, eller de kjente til denne retten, men våget ikke å be om den i frykt for at en slik forespørsel kunne utløse konflikter.
Den unge kvinnen knyttet til HRS (historien ovenfor), kjente til muligheten til å få nedfelt skilsmisserett i ekteskapskontrakten. Men hun våget ikke å be om retten da hun signerte ekteskapskontrakten i frykt for å så tvil om sin karakter og skape konflikter mellom sin og ektemannens familie. Hun forteller at hun ikke kjenner til noen pakistanske jenter/kvinner som har skilsmisserett nedfelt i ekteskapskontrakten, verken i Norge eller i Pakistan.
Kvinnen er i dag skilt i Norge og gift i Pakistan. Inngår hun ekteskap i Norge igjen, vil dette kunne karakteriseres som bigami i Pakistan – ettersom hun fremdeles er gift i Pakistan. Faren hennes har ved flere anledninger reist til Pakistan for å prøve å få skilsmisse til henne. Hun kan vanskelig dra dit selv og møte for domstolen ettersom hun er drapstruet av ektemannen og hans familie. Dessuten er det særdeles tungt og vanskelig å gå veien om domstolen for å få skilsmisse. Advokater i Pakistan, som vi kjenner til, forteller at ektemenn klarer å uthale prosessen i inntil 10 år før en kvinne eventuelt får skilsmisse, selv om hun har gode kort på hånden, som bevis på mishandling. Korrupsjon og drenering av rettssaken er mer vanlig enn uvanlig.
Den unge kvinnens far har, i fortvilelse over datterens situasjon og stengslene i det pakistanske rettssystemet og lovverket, i to år prøvd å bestikke seg til skilsmisse for datteren. Han har personlig oppsøkt dommeren på hjemstedet i Punjab for å lage en «slagplan» sammen med dommeren mot betaling. Planen er følgende: Prosedyren er at det sendes en innkallelse til rettsmøte til begge parter i en skilsmissetvist. Hvis den ene parten ikke møter, i dette tilfelle ektemannen, skal det sendes ny innkallelse. Ved tredje gangs innkallelse uten at ektemannen dukker opp, kan dommeren gi skilsmisse der og da uten rettslig vurdering av bevis med mer (han anses som forsvunnet). Sammen med faren ble dommeren enig om at det skulle fabrikkere to innkallelser til ektemannen som ikke skulle postlegges. Tredje innkallelse skulle han muntlig informere faren om like før rettsmøtet, slik at han og datteren kunne dra til Pakistan før ektemannen ville ha mulighet til å møte frem. Innkallelsen til faren og datteren, og ektemannen, skulle sendes tett opp under rettsmøtet slik at alt, formelt sett, syntes å være i orden. Planen er per i dag ikke realisert, men siste signaler fra familie i Pakistan er at skilsmisse nå skal være nært forestående. Kvinnens holdning er at hun ikke våger å tro det før hun har en verifisert skilsmisseattest i hånden.
9.4.3 En løsning?
Sammen med den unge kvinnen har HRS søkt etter løsninger med disse forutsetningene som utgangspunkt:
- Det er en stor påkjenning å skulle søke skilsmisse ved dom i opprinnelseslandet. Familielovverkene i aktuelle land er sterkt kvinnediskriminerende, og det er derfor vanskelig å oppnå skilsmisse uansett hvor gode argument og hvor god dokumentasjon kvinnen skulle ha.
- Det er en økonomisk belastning å måtte reise til opprinnelseslandet for å oppnå skilsmisse. Prosessen vil i tillegg ofte være lang. Kvinnen må som hovedregel møte for domstolen en rekke ganger, og slik sett måtte pendle mellom Norge og opprinnelseslandet i perioder.
- Bruk av bestikkelser i domstolsapparatet, og at ektemannen stikker kjepper i hjulene på ulike måter for å trenere saken, er ikke uvanlig, og medfører en ekstra psykisk (og økonomisk) belastning.
- Sikkerhetsmessig kan det være farlig for kvinnen å oppholde seg i opprinnelseslandet. Dette gjelder særlig hvis hun skiller seg mot ektemannens vilje, noe som oftest er realiteten ettersom ektemannen selv kan gi kvinnen skilsmisse hvis han vil.
Samlet betyr dette at en akseptabel løsning antakelig ikke er å finne i opprinnelseslandet.
Vi kontaktet ledende islamske grupper og menigheter i Norge, ledende organisasjoner som arbeider for integrering, samt byråkrater innen integreringsfeltet. Ingen kunne hjelpe oss med konkret informasjon om skilsmissemuligheter i Norge (og nærliggende land). Samtidig formildet flere at de kjente godt til problemstillingen. Noen fortalte også at i løpet av de siste årene har de fått stadig flere henvendelser fra fortvilte kvinner som ønsker å frigjøre seg fra en muslimsk ekteskapskontrakt. Daværende leder av Islamsk Råd Norge, Lena Larsen, fortalte imidlertid dette: «Jeg har hørt at det er mulig å få muslimsk skilsmisse i England, men jeg vet ikke hvor.»
9.4.4 England
England har en muslimsk befolkning på 2-3 millioner innbyggere. [24] En betydelig andel bor i London. Og nettopp i London er flere religiøse «domstoler»/råd opprettet av islamsk lærde knyttet til ulike menigheter. En av dem heter Islamic Centre of England. [25] Menigheten ledes av imam Muhammad Razavi (iranskfødt, tidligere bosatt i Pakistan), og er sjiamuslimsk.
Muhammad Razavi forteller oss at bakgrunnen for å opprette Divorce Section of Islamic Centre (DSIC), var de mange henvendelsene fra kvinner som ble nektet skilsmisse av ektemannen. [26] Siden menigheten opprettet tilbud om å behandle søknader om muslimsk skilsmisse for ca. 20 år siden, har de avgjort over 5.000 saker. Kvinner fra alle verdensdeler henvender seg til DSIC, også kristne kvinner som ikke har fått innvilget muslimsk skilsmisse av ektemannen.
Prosedyren er som følger:
- Skjemaet Islamic Divorce Application Form fylles ut. [27] Eventuell dokumentasjon oversettes til engelsk, farsi eller arabisk.
- Et gebyr på 200 pund innbetales til DSIC.
- DSIC henvender seg skriftlig til ektemannen og ber om et møte.
- Vanligvis ignorerer ektemannen henvendelsen. Nytt brev sendes fra DSIC til ektemannen.
- Hvis det er usikkert hvor ektemannen oppholder seg, etterlyses han i lokalavisa i opprinnelseslandet. [28] Hvis svar uteblir også ved femte henvendelse, og seks måneder etter første henvendelse, gis kvinnen skilsmisse. Ektemannen anses som forsvunnet.
- Hvis ektemannen responderer, er dette skilsmisseårsaker som aksepteres:
a) emosjonell og/eller verbal mishandling,
b) fysisk mishandling,
c) seksuell mishandling, eller
d) lege eller psykologerklæring som konkluderer med at ekteskapet er uutholdelig å leve i for kvinnen.
Behandlingstiden er aldri kortere enn 6 måneder. Dokumentasjon på bruk av vold, resulterer i raskest behandling av søknaden.
Mohammad Razavi forbereder saken for fremleggelse overfor DSIC. Alle medlemmene i komiteen er sjiamuslimer. Dersom ektemannen er sunnimuslim, kan han overfor kvinnen nekte å akseptere en sjiamuslimsk skilsmisse. For å unngå dette problemet, samarbeider DSIC med sunnimuslimske lærde som da setter sitt godkjenningsstempel på skilsmissekontrakten.
HRS-kvinnen vet ikke hvor ektemannen befinner seg. Mest sannsynlig er han et sted i Europa. Men han har brødre i Norge. Razavi vil derfor først søke etter han på brødrenes adresse. Men så neste problem: vil den pakistanske staten akseptere en skilsmissekontrakt fra en menighet i London? Ifølge Razavi, har de aldri opplevd at et muslimsk land avviser skilsmissen som ugyldig. De har konkret erfaring med at land som eksempelvis Saudi-Arabia og Pakistan aksepterer skilsmissen som de utsteder og at ekteskapet blir slettet fra landets ekteskapsregister. Razavi har ingen statistikk over antall innvilgede og avslåtte søknader. Ifølge flere kilder, er DSIC ansett for å være liberal, i sharia-rettslig forstand. [29]
9.5 Forslag til tiltak
Den norske staten har underskrevet FNs erklæring om menneskerettigheter. I erklæringen forplikter Norge seg til «ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de (menneskerettighetene) blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folk i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet». I artikkel 16 heter det: «Voksne menn og kvinner har (…) uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion (…) krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet (…) og ved dets oppløsning.» I artikkel 7 heter det: «Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.»
9.5.1 Norge er forpliktet
Slik situasjonen er i det flerreligiøse Norge i dag, kan ikke HRS se at den norske staten oppfyller de aktuelle konvensjonene om kvinners og menns like rettigheter til skilsmisse. Den norske staten har forpliktet seg til å sørge for nasjonale tiltak for at ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner overholdes av personer bosatt i Norge. Dette bør implisere at staten er seg sitt ansvar bevisst og innfører nødvendige endringer for å sikre muslimske kvinner den grunnleggende menneskerettigheten til å tre ut av et ekteskap.
At en voksende gruppe kvinner i Norge er diskriminert og, i større eller mindre grad, tvinges til å leve i dårlige forhold og, helt eller delvis, hindres i å inngå nytt ekteskap, er et demokrati uverdig. Vi mener at situasjonen også kan uthule ulike gruppers respekt for det norske lovverket generelt, og at situasjonen er med å nøre opp under en økende segregering i samfunnet vårt hva gjelder kvinners rettigheter. Et segregert samfunn er sterkt uønsket av samtlige politiske parti knyttet til Stortinget. Dette bør få som konsekvens at det politiske lederskapet, på tvers av partiskiller, klarer å enes om å løse skilsmisse-problematikken for muslimske kvinner.
Et sentralt hinder for integrering i et vestlig demokratis grunnverdier, er ekstrempatriarkalsk praksis. Å nekte en kvinne skilsmisse, mens man selv kan inngå nytt ekteskap, er utslag av slike ekstrempatriarkalske holdninger. Denne typen holdninger og praksis medvirker til å skape både en sosial og verdimessig kløft mellom ulike muslimske grupper og majoriteten i Norge som bekjenner seg til andre religioner og verdier. På sikt kan situasjonen medvirke til å svekke renommeet til muslimer generelt i majoritetsbefolkningen, og også blant andre minoritetsgrupper. Et harmonisk samspill folk i mellom, krever en noenlunde felles plattform hva gjelder respekt for blant annet kvinners rettigheter. Å stanse praksisen med at kvinner nektes kvinner skilsmisse, vil således styrke samfunnets fellesskapsfølelse og samspillet ulike grupper i mellom.
Motargumenter
Det kan argumenteres mot tiltak for å stanse dagens praksis. Noen vil kunne hevde at så lenge kvinnen har fått norsk skilsmisse, og dermed etter norsk lov kan inngå nytt ekteskap, så har myndighetene oppfylt forpliktelsene. Dessuten gjelder ikke islamsk lov i Norge, kan det sies. At kvinnen ikke sørget for å få skilsmisserett ved inngåelse av ekteskapet i opprinnelseslandet, må hun selv ta ansvaret for. Vi mener en slik tankegang vitner om å lukke øynene for virkeligheten. Norge er et flerreligiøst samfunn. Det føres en politikk som aksepterer ekteskapskontrakter der ekteskapet er inngått i land hvor kvinners status er særdeles lav, og der lovverket er kvinnediskriminerende og basert på religiøse fortolkninger. I land som blant andre Pakistan, Irak og Marokko, er det en sjeldenhet at en kvinne eller hennes familie ber om skilsmisserett nedfelt i ekteskapskontrakten. Å forvente at eksempelvis unge kvinner i Norge, som inngår ekteskap i familiens opprinnelsesland, skal hevde sine lovmessige muligheter i land der tradisjon og sædvaner råder, og der kvinner generelt forventes å stilltiende samtykke i hva familienes overhoder bestemmer, er urealistisk. [30] Etter vår oppfatning må den norske staten, ut fra at ekteskapskontrakter fra denne type land godkjennes som grunnlag for bosetting, også ha et ansvar for eventuelle urettmessigheter knyttet til vilkårene for ekteskapet og oppløsning av ekteskapet.
Å avvise problemstillingen på bakgrunn av at norsk lov er gjeldende lov her, og ikke religiøst lovverk i muslimske land eller ulike miljøers religiøse holdninger, mener HRS kan tolkes som manglende respekt for den enkeltes religiøse integritet. Et samfunn basert på demokratiske prinsipp impliserer et ansvar for at folk, uansett religiøse tilknytning, skal inkluderes i grunnleggende menneskerettigheter. Ulike grupper har beholdt ekstrempatriarkalske holdninger som er uforenelige med et demokratisk verdigrunnlag. Dette er, slik vi ser det, en konsekvens av en feilslått integreringspolitikk. Ansvaret for å rydde opp i uverdige forhold kan ikke pålegges de som er gjort sårbare innad i miljøene, nemlig kvinnene. Ansvaret ligger hos det politiske lederskapet.
9.5.2 Ekteskapskontrakter
Norsk lovverk godkjenner ekteskapskontrakter der kvinner ikke har fått delegert skilsmisserettigheter. Ekteskapskontrakten ligger til grunn for arbeids- og oppholdstillatelse (og senere norsk statsborgerskap) gjennom familiegjenforening. Samtidig aksepterer ikke de aktuelle landene skilsmisse utstedt av norske myndigheter. Dette er et åpenbart paradoks som norske myndigheter kunne møte slik: Gjennom forhandlinger med aktuelle land, kunne vi (prøve å) kreve at norsk skilsmisseattest skal aksepteres som juridisk forpliktende dokumentasjon i deres land, på samme måte som Norge godkjenner deres ekteskapskontrakt.
Vi mener likevel det nærmest er utopi å tro at myndighetene vil nå frem med denne argumentasjonen. Religiøse ledere, som ofte har stor innflytelse i aktuelle land, vil ikke kunne akseptere en, for dem, «kristen» skilsmisse. Domstoler er pålagt å følge familielovverket, som er basert på islamsk lovgivning. Altså kan ikke en uislamsk skilsmisse godkjennes. Regler for ekteskap og skilsmisse er, som tidligere påpekt, ansett som guddommelige. Å søke å påvirke landets myndigheter til å endre lovverket, er derfor etter all sannsynlighet fåfengt. Vi tror derfor det må søkes løsning gjennom egne regelverk.
For å få innvilget familiegjenforening gjennom ekteskap, krever utlendingsforskriften blant annet at ekteskapet er gyldig inngått. HRS mener det i denne sammenheng er behov for et tilleggspunkt:
Tiltak A
For at ekteskapet skal gi grunnlag for familiegjenforening, skal den utenlandske ekteskapskontrakten gi både kvinnen og mannen formelle religiøse rettigheter til skilsmisse.
Ved dette tillegget krever myndighetene både at selve ekteskapet skal være gyldig inngått, og at ekteskapet også skal kunne oppløses i tråd med FNs menneskerettighetskonvensjon (artikkel 16). Med andre ord innfrir Norge ved ovennevnte tillegg FNs krav om å innføre tiltak for å sikre at ratifiserte menneskerettigheter overholdes.
Praktiske konsekvenser
Ved søknad om familiegjenforening gjennom ekteskap i dag, skal ekteskapskontrakten fremlegges for utlendingsmyndighetene. Kontrakten skal oversettes av godkjent translatør i Norge eller ved norsk ambassade i aktuelt land. En endring som foreslått vil altså ikke medføre en ytterligere belastning på byråkratiet. Enten er skilsmisseretten nedfelt, eller så er den ikke nedfelt.
Personer som har fått opphold på humanitært grunnlag eller via asylinstituttet, kan være gift i opprinnelseslandet før ankomst Norge. Det er ingen lovmessige hindre for at skilsmisserett kan nedtegnes i kontrakten i etterkant av ekteskapsinngåelse (jf. muslimske menns mulighet for å delegere skilsmisserett til kvinnen, såkalt, tafwid). [31] Samme krav om skilsmisserett til kvinnen kan derfor stilles overfor alle som kommer på familiegjenforening gjennom ekteskap.
9.5.3 Skilt i Norge, gift i…
Hva med de kvinnene som per i dag lever med norsk skilsmisse og en gyldig ekteskapskontrakt uten skilsmisserett fra opprinnelseslandet? HRS anbefaler dem å søke skilsmisse i England kontra å søke en løsning i opprinnelseslandet. Fordelene er disse:
- Sjansen for å få innfridd skilsmisse synes å være god.
- Skilsmisse vil antakelig innfris langt raskere enn i opprinnelseslandet.
- Sikkerhetsmessig er det trygt.
- Økonomisk sett er det en rimelig løsning.
Fra ulike hold kan det komme forslag om å opprette muslimsk familiedomstol i Norge på linje med England. HRS kan ikke støtte et slikt forslag. Innvendingene mot en muslimsk domstol er flere:
- Klassisk islamsk lovverk hva gjelder skilsmisse er grunnleggende diskriminerende mot kvinner. En slik domstol vil være et tilbud til kvinner som nektes skilsmisse av mannen. Den vil således stimulere til å opprettholde diskrimineringen og videreføre kvinners lave status. En egen domstol vil være en form for aksept av et uakseptabelt system. Systemets onde må heller søkes og løses ved roten.
- En egen religiøs familiedomstol for muslimer (eller andre trosretninger) stimulerer til et segregert samfunn – noe det er en tverrpolitisk motstand mot.
- Hvis det skal opprettes en domstol; hvem skal bestemme domstolens sammensetning av medlemmer? Hvem skal definere hvilken tolkning av islam (lovskole) som skal ligge til grunn for skilsmissereglene? Uansett lovskole som følges vil kvinnens rettigheter være underlegne mannen. [32]
- Det er overhodet ingen automatikk i at kvinnen får skilsmisse. At kvinner underkjennes denne menneskeretten og også retten ifølge norsk lov, vil underordne norsk lov islamsk lov.
«Man er ikke ordentlig gift før man har vært hos imamen og lest nikah»
Troende muslimer som inngår ekteskap i Norge, søker også velsignelse fra imamen i aktuell menighet. Det blir sitert religiøse strofer og inngått muntlig religiøs avtale om ekteskapsinngåelse og dens vilkår (eksempelvis brudepris). Avtalen er religiøst og sosialt bindende, og for troende vel så forpliktende som norsk vigselsattest. Men det signeres ingen skriftlig ekteskapskontrakt. [33] Slik sett har ikke «å lese nikah» juridiske konsekvenser overfor norsk lov.
Det er et faktum at «å lese nikah» har som konsekvens at man er gift, ifølge islamsk tolkning. [34] En ung kvinne knyttet til HRS, norsk statsborger og født i Norge, forteller at hun ble tvangsgiftet 15 år gammel i Pakistan. Ekteskapet ble tradisjonelt feiret; det ble lest nikah og avtalt brudepris. Ekteskapet ble derimot ikke registrert ettersom det heller ikke er gyldig etter pakistansk lov (ekteskapsalderen er 16 år for jenter). Meningen var at det først skulle registreres når hun var 18 år. Da ville ektemannen etter norsk lov ha rett til familiegjenforening med henne i Norge. Slik gikk det ikke. Kvinnen fikk foreldrenes støtte til å bryte ut av ekteskapet. Til tross for at det ikke foreligger en eneste skriftlig kontrakt på at ekteskapet er inngått, anses jenta (og mannen) som gift den dag i dag. Under en rettssak i Norge var mannen til stede som vitne. [35] På spørsmål fra dommeren under rettsforhandlingene, bekreftet mannen at han var gift med kvinnen. I pakistanske miljø i Oslo, som kjenner til den unge kvinnen og ekteskapsinngåelsen, sies dette: «Hun er gift, men hun nekter å bo sammen med ektemannen sin.»
Vi la denne problemstillingen frem for Muhammad Razavi ved Islamic Centre of England: Den unge kvinnen anses som gift, men hun har ingen ekteskapskontrakt. Kan hun da få skilsmisse? Ifølge Razavi, er ikke mangel av skriftlig ekteskapskontrakt et hinder for å behandle en søknad om skilsmisse. Det er tilstrekkelig at kvinnen gir sitt ord på at hun er gift. Dessuten vil eventuell dokumentasjon i form av foto fra vielsen være dokumentasjon god nok på at kvinnen snakker sant. Hun vil derfor kunne få skilsmisse. [36]
HRS kan ikke se at norske myndigheter kan løse det skisserte problemet ved regelendringer. Dette fordi det ikke foreligger en skriftlig kontrakt mellom «ekteparet». Det bør imidlertid satses på informasjon om mulighetene for skilsmisse ved muslimsk familiedomstol i England, samt holdningsskapende arbeid overfor aktuelle grupper.
Tiltak B:
Det utarbeides informasjon om mulighetene for å få islamsk skilsmisse, for eksempel ved muslimsk familiedomsstol i England. Holdningsskapende arbeid overfor aktuelle grupper iverksettes.
HRS vil på sin side bidra med veiledning til muslimske kvinner i Norge som ønsker å søke skilsmisse ved Islamic Centre of England. [37]
9.5.4 Religiøs kontrakt i Norge
I Barne- og familiedepartementets høringsnotat om endringer i ekteskapsloven (2002), fremkommer det at religiøse ekteskapskontrakter benyttes av muslimske grupper:
«Departementet mottok et brev fra Det islamske forbundet i 1997, som vi siterer følgende fra:
’ `Aqd zawaj shar`ì betyr … avtale om ekteskap ifølge Shariah. For muslimer er dette et helt nødvendig dokument for å kunne leve sammen. Dette dokumentets funksjon er at de to det gjelder ikke lever sammen ‘i synd’, men at de har inngått avtale om å leve sammen med Guds velsignelse. Det er ikke det samme som et offentlig registrert ekteskap. Dette papiret har ingen som helst funksjon utover å ha Guds velsignelse for å kunne leve sammen, og har ikke noen offentlig funksjon i Norge. De som får utstedt et slikt dokument blir opplyst om dette.’ »
HRS har fått bekreftet fra flere hold at slike religiøse kontrakter brukes av noen menigheter. Ifølge det siterte brevet fra Det islamske forbundet, har et slikt dokument ingen andre funksjoner enn å få Guds velsignelse for å kunne leve sammen. Ut fra HRS sine erfaringer mener vi dette ikke kan stemme. En negativ funksjon av et slikt dokument kan nettopp være at kvinnen kan nektes muslimsk skilsmisse. I tillegg legger slike dokument forholdene til rette for bigami. Å inngå ekteskap i moskeen og få utstedt et dokument der ekteskapet velsignes (godkjennes), vil for troende muslimer være vel så forpliktende som å inneha en norsk vigselsattest.
Tiltak C:
Aktuelle grupper må informeres om at religiøse ekteskapskontrakter utstedt av trossamfunn ikke er tillatt. Som ledd i informasjonen må det fremkomme hvilken risiko kvinnen løper ved å signere en slik kontrakt: Hun kan få problemer med å bli løst fra kontrakten ettersom klassisk islamsk rettstolkning ikke tilkjenner henne lik rett til skilsmisse som ektemannen.
HRS vil informere om nevnte problemstillinger på hjemmesiden vår. Vi mener ansvarlige myndigheter også bør sørge for at nødvendig informasjon når aktuelle grupper. Eksempelvis burde temaet ekteskap/skilsmisse knyttet til de skisserte problemstillingene være et aktuelt tema ungdomsskolen/videregående skole.
9.5.5 Ekteskapsvilkårene
Ved inngåelse av ekteskap fyller hver av ektefellene ut «Erklæring fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene». Denne erklæringen er også trossamfunn pålagt å benytte. HRS har vurdert om erklæringen også bør inneholde et punkt om skilsmisserett. Eksempelvis kunne en slik formulering legges til i erklæringen:
Tiltak D:
Det utarbeides et nytt punkt i «Erklæringen fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene», som lyder:
Hvis De også velsigner/har velsignet ekteskapet i et trossamfunn, gir De/har De gitt deres ektefelle tilsvarende religiøse rettigheter til å oppløse ekteskapet som dem selv?
HRS er imidlertid i tvil om hvor bindene et slikt tillegg i erklæringen vil oppleves av religiøst troende som også velsigner ekteskapet i trossamfunn. For en kvinne som nektes religiøs skilsmisse, kan utvilsomt en signert erklæring fra ektemannen om lik rett til skilsmisse, ha en moralsk bindende funksjon. Men samtidig kan mannen avvise erklæringen som ureligiøs og derfor ikke gyldig etter islam. Likevel vil det være vanskelig å avvise erklæringen, ettersom den er signert av ektefellene og vitner i tilstedeværelse av vigsler i menigheten. Muslimer knyttet til HRS mener tiltaket vil ha en god effekt. Uansett kan tiltaket umulig ha en negativ effekt.
9.5.6 Trygdemisbruk
Fra en rekke kilder i ulike muslimske miljø, informeres HRS om trygdemisbruk og bigami. Det synes som to aspekt er knyttet til disse lovbruddene: Ektepar skiller seg etter norsk lov, men beholder den muslimske ekteskapskontrakten. I praksis er de derfor gift fremdeles. [38]
Kvinnen vil få utbetalt stønader som blant annet enslig forsørger. Økonomisk er således en norsk skilsmisse gunstig. I tillegg kan ektemannen, etter islamsk praksis med flerkoneri, inngå nytt ekteskap som godkjennes av norske myndigheter.
Som regel vil det oppløste ekteskapet være inngått i opprinnelseslandet og da gjerne også være offentlig registrert i opprinnelseslandet. En slik registrering medfører at det er forholdsvis enkelt for myndighetene å kontrollere ulovlig praksis.
Tiltak E:
Dersom ekteskapet oppløses ved skilsmisse etter norsk lov, og ekteskapet også er registrert i utlandet, skal en verifisert skilsmisse fra utlandet fremlegges for myndigheter når den norske skilsmissebevilgningen foreligger. [39]
En slik regel vil ha en svært positiv tilleggseffekt: Det blir vanskelig for ektemannen å nekte kvinnen skilsmisse fra den muslimske ekteskapskontrakten fra opprinnelseslandet. Han vil etter all sannsynlighet selv ønske å gifte seg på nytt. [40]
Dette bør også få konsekvenser for eventuell ny søknad om familiegjenforening ved ekteskap: Ifølge statistikker er det stor sannsynlighet for at mannen vil inngå ett nytt ekteskap med kvinne bosatt i opprinnelseslandet. [41] Ved ny familiegjenforening gjennom ekteskap (etter en skilsmisse i et ekteskap som også er registrert muslimsk), må det også kreves at det fremlegges muslimsk skilsmisse fra det tidligere ekteskapet. [42] Dette som et krav for å få innvilget familiegjenforening. [43]
9.5.7 Vigselsrett
Som nevnt, er HRS motstander av å opprette religiøs domstol eller råd. Men kan muslimske trossamfunn med vigselsrett pålegges å også utstede en erklæring der både kvinnen og mannen får nedtegnet formelle religiøse rettigheter til muslimsk skilsmisse? En slik erklæring vil være svært vanskelig å underkjenne religiøst sett (av ektemannen, familien og miljøene).
Denne form for erklæring betyr ikke at trossamfunn får rett til å behandle søknad om skilsmisse. Erklæringen vil kun rette seg mot forsøk på diskriminering av kvinner i forhold til skilsmisserettigheter. [44] For at en slik løsning skal fungere, må aktuelle religiøse ledere samtykke i verdigrunnlaget (at kvinner og menn skal være likestilte hva gjelder skilsmisse). Ettersom familielovverket anses som guddommelig, er HRS i tvil om aktuelle menigheter vil akseptere en slik løsning.
Tiltak F:
Det bør kartlegges hvilke holdninger aktuelle menigheter har til kvinners rett til skilsmisse. Dersom det skulle være en klar motvilje mot å gi kvinner samme rett til skilsmisse, bør trossamfunnet fratas vigselsrett og offentlig økonomisk støtte.
En negativ konsekvens av et slikt forslag, kan være at de aktuelle miljøene blir mer lukket for offentlig innsyn, og at de kan innta en fiendtlig holdning til storsamfunnet som igjen vil kunne bremse integreringen.
9.5.8 Reaksjoner
Ettersom islam åpner for kvinners rett til skilsmisse, bør det være vanskelig for muslimske religiøse ledere og talspersoner i aktuelle miljøer å reagere negativt på endringer som innfrir skilsmisserettigheter uavhengig av kjønn. De skisserte tiltakene bryter ikke med islam. De åpner for bruk av en tolerant og kvinnevennlig islam som er i harmoni med et demokratis grunnverdier og dermed internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. [45] At muslimske kvinners status heves, vil også ha en positiv effekt med tanke på interaksjonen mellom storsamfunnet og muslimske minoriteter, en interaksjon som er et uttalt ønske fra samtlige offentlige muslimske ledere.
9.5.9 Bryte et tvangsekteskap
HRS vil også understreke en sannsynlig, og svært viktig, konsekvens av de foreslåtte regelendringer: Et ukjent antall muslimske kvinner i Norge er tvangsgiftet og lever fremdeles i tvangsekteskapet. [46] Ett av hindrene for å bryte ut av tvangsekteskap er tabuene i forhold til at kvinner på eget initiativ krever skilsmisse. Men kanskje vel så sentralt er kvinners visshet om de omfattende problemene de kan forvente seg i forhold til å få innvilget muslimsk skilsmisse.
Vi kjenner konkret til en rekke tilfeller der tvangsgiftede kvinner trues av ektemannen med følgende: «Hvis du prøver å gå fra meg, kommer jeg aldri til å gi deg skilsmisse.» Kvinner opplever således en avmakt som får dem til å resignere i forhold til å kjempe for et verdig liv. De blir værende i tvangsekteskapet, nærmest uansett hvor uutholdelig ekteskapet er og hvor omfattende skadene er for både henne og barna. Ved foreslåtte regelendringer fratas menn og deres støttespillere muligheten til et slikt maktmisbruk. Regelendringene vil utvilsomt fungere frigjørende for både kvinner og barn.
9.6 Konklusjon
HRS vil særlig oppfordre det politiske lederskapet til å støtte følgende av de nevnte tiltakene:
Tiltak A:
For at ekteskapet skal gi grunnlag for familiegjenforening, skal den utenlandske ekteskapskontrakten gi både kvinnen og mannen formelle religiøse rettigheter til skilsmisse.
- Tiltaket vil være effektivt. Det er vanskelig å se muligheter for unndragelse fra regelen.
- Tiltaket vil ha en demokratiserende effekt.
- Tiltaket vil stoppe negativ offentlig praksis. I dag godkjennes denne diskriminerende praksis.
- Tiltaket vil gjøre det lettere for kvinner å bryte ut av tvangsekteskap.
Tiltak D:
Et nytt tillegg i «Erklæring fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene»:
Hvis De også velsigner/har velsignet ekteskapet i et trossamfunn, gir De/har De gitt deres ektefelle tilsvarende religiøse rettigheter til å oppløse ekteskapet som dem selv?
- Tiltaket vil være effektivt. Det er vanskelig å se muligheter for unndragelse fra regelen.
- Tiltaket vil ha en demokratiserende effekt.
- Tiltaket vil motvirke bigami (mot kvinnens vilje).
- Tiltaket vil gjøre det lettere for kvinner å bryte ut av tvangsekteskap.
Tiltak E:
Dersom ekteskap oppløses ved skilsmisse etter norsk lov, og ekteskapet også er registrert i utlandet, skal skilsmisse fra utlandet fremlegges for myndigheter når den norske skilsmissebevilgningen foreligger. [47]
- Tiltaket vil motvirke bigami.
- Tiltaket vil motvirke trygdemisbruk.
- Tiltaket vil motvirke at muslimske kvinner pådyttes en medhustru.
- Tiltaket vil gjøre det lettere for kvinner å bryte ut av tvangsekteskap.
9.6.1 Tidsaspekt
Samtlige av fremsatte tiltak (A – F) kan iverksettes umiddelbart. Hva gjelder eventuell tilbakevirkende kraft, vil dette være knyttet til tiltaksforslag E (fremleggelse av skilsmisse fra utlandet). Forslaget betyr at en ikke får godkjent ny ekteskapsinngåelse uten at det fremlegges skilsmisse, også den muslimske skilsmisse. HRS mener likevel at tiltak E bør ha tilbakevirkende kraft, da i den betydning at de som per i dag er skilt også må fremlegge utenlandsk/muslimsk skilsmisse for å kunne inngå nytt ekteskap som utløser familiegjenforening.
Kvinnen kan nektes og/eller få store problemer med å få muslimsk skilsmisse (og ved at prosessen kan ta lang tid), mens det for mannen er svært enkelt å oppnå denne type skilsmisse. Slik sett kan mannen fortsatt kontrollere sin forhenværende hustru. Ved innføring av tiltak E vil det igjen innebære at kvinnen heller ikke får godkjent ny ekteskapsinngåelse. Dette tilsier at eksmannen kan få ytterligere motivasjon til å nekte kvinnen den muslimske skilsmissen, og dermed forhindre henne både i å gifte seg muslimsk og/eller etter norsk ekteskapslovgivning.
Problemet kan være minimalt, nettopp fordi mannen da også vil være forhindret i å inngå et nytt ekteskap (han kan heller ikke kunne legge fram den muslimske skilsmissen), og vil dermed ikke få innvilget rett til (ny) familiegjenforening, eventuelt ikke få lovlig registrert sitt nye ekteskap etter norsk lovgivning.
De aktuelle kvinnene har i dag i en overgangsfase mulighet til å benytte seg av shariadomstol i England. Samtidig vil ikke alle som søker skilsmisse nødvendigvis få innvilget skilsmisse, jf. kap.8.4.4. Hvis en kvinne ikke oppnår muslimsk skilsmisse, bør hun få mulighet til å fremlegge dette problemet overfor norske myndigheter. En slik erklæring fra kvinnens side bør således gi kvinnen mulighet til likevel å inngå nytt ekteskap. Samtidig bør myndighetene iverksette tiltak overfor (eks)mannen hvis vedkommende fortsatt er bosatt her i landet, slik at kvinnen får oppfylt sine rettigheter til også å få den muslimske skilsmisse. Slike tiltak kan være knyttet til for eksempel økonomiske sanksjoner, at mannen fratas rettigheter til senere å få innvilget eventuell familiegjenforening, mister mulighet til å oppnå norsk statsborgerskap og/eller at vedkommende mister oppholdstillatelse i Norge.
Fotnoter i dette kapitlet:
[1] Forfatter og islamekspert Walid al-Kubaisi har kvalitetssikret fremstillingen av skilsmisse i islam.
[2] Den muslimske familie, Tove Stang Dahl (Universitetsforlaget 1992).
[3] ibid.
[4] Koranens regler om skilsmisse er i hovedsak å lese i Koranens kapittel 4, ”Kvinnene” (al-Nisà), og kapittel 65, ”Skilsmissen” (Einar Bergs oversettelse av Koranen fra 1989, Universitetsforlaget).
[5] Tove Stang Dahl, op.cit.
[6] Såkalt talaq.
[7] Den muslimske familie, Tove Stang Dahl (Universitetsforlaget 1992). Hvorvidt Hanafi-skolen er den strengeste, strides de lærde om. Noen mener Hanbali-skolen er strengest.
[8] Kommet for å bli – Islam i Vest-Europa, Kari Vogt (Cappelens Forlag 1995).
[9] Women living under Muslim Law.
[10] Dette kan imidlertid endre seg nå etter Saddam Husseins fall og sjiamuslimenes fremmarsj.
[11] Jurist og tidligere dommer i Irak: Abual Hareth (flyktning i Norge).
[12] Women Living under Muslim Law, Lahore-avdelingen.
[13] Skilsmissemuligheten ble lovfestet i familieloven av 1961, Muslim Family Law. Ordinance. Loven understreker også at den gjelder for alle pakistanske muslimer verden over.
[14] Høyesterettsadvokat Asma Jahangir, Lahore.
[15] Legal Aid Cell: Divoce among Muslims (Lahore).
[16] Tove Stang Dahl, op.cit.
[17] Dette får blant annet som konsekvenser at muslimske land oftest reserverer seg i forhold til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner hva gjelder kvinner og menns like rettigheter til skilsmisse.
[18] Erfaringer fra samtaler med muslimske kvinner og menn i Norge, advokater i Pakistan, organisasjonen Women Living under Muslim Law, m.fl.
[19] Muntlige kilder: Imam Muhammad Razavi og Walid al-Kubaisi.
[20] www.irn.no
[21] Islam skiller ikke mellom religion og samfunn: ”Islam er både religion, rett og moral” (Tove Stang Dahl, 1992). Dette impliserer at en rekke muslimske grupperinger vil sette sharialovgivning over norsk lov.
[22] En pakistansk mor kjempet gjennom fire år for å oppnå skilsmisse i Pakistan for datteren sin. Hun nådde ikke frem i rettsapparatet, og betalte til slutt svigersønnen en større sum penger for at han skulle bruke sin rett til talaq og slik frigjøre kvinnen fra ekteskapet.
[23] I hovedfagsoppgaven til Camilla Kayed, ”Rett, religion og byråkrati – en studie av skilsmisse blant muslimer i Norge”, refereres det en artikkel fra den pakistanske avisen Jang Lahore (21.10.97). Der fremkommer det at per oktober 1997 var det registrert 1.130 krav om skilsmisse fra kvinner i rettssystemet i Pakistan. 16 av disse fikk innvilget skilsmisse, 76 krav ble trukket tilbake, mens de resterende 1.038 fikk avslag. Dette understreker både tabuet ved at kvinner tar initiativ til skilsmisse (Pakistan hadde da en kvinnelig befolkning på rundt 60 millioner), og, ikke minst, hvor vanskelig det er for kvinner å nå frem i rettssystemet.
[24] Det fins ingen offentlig statistikk basert på religiøs tilhørighet (Home Office).
[25] www.ic-el.org
[26] Til stede på møtet var kvinnen som er engasjert i HRS som jobber for å skille seg muslimsk og informasjonsansvarlig Hege Storhaug.
[27] Se www.rights.no/muslimsk skilsmisse
[28] Etterlysningen gjentas tre ganger i tre ulike måneder.
[29] Under samtaler med Muslim Womens Helpline (krisetelefon i London), kom det frem at de ikke kjenner til ett tilfelle der en kvinnes søknad om skilsmisse er avslått.
[30] Vel så urealistisk er det å forvente at kvinner i aktuelle land som inngår ekteskap med mann bosatt i Norge, skal kreve skilsmisserett under dagens forhold.
[31] Se kap.9.1.1 om de ulike skilsmisseformene innen islam.
[32] Islamsk Råd Norge er det høyeste islamske organ i Norge, og er langt mer liberal i tolkning av islam enn de største muslimske menighetene i Norge. Det samme gjelder for Islamsk Kvinnegruppe. Likevel holder de fast på en grunnleggende holdning i islam om at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn. Dette indikerer tydelig at innføring av en islamsk familiedomstol ikke vil fungere etter ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner (www.irn.no, www.ikn.no).
[33] Det skal ikke benyttes en egen religiøs ekteskapskontrakt. HRS tar høyde for at menigheter kan bruke egne religiøse kontrakter, men de er i så fall ikke gyldige etter norsk lov. Bruk av religiøse vigselsattester som ikke registreres hos myndighetene bekreftes i blant annet Aftenposten (28.04.99).
[34] Sharia krever ikke at ekteskapet skal følges av en skriftlig kontrakt. Eneste krav er to mannlige vitner som kan bekrefte at ekteskapsløftet ble gitt (to kvinner kan erstatte ett mannlig vitne).
[35] Av hensyn til kvinnens anonymitet, kan vi ikke gi detaljer om hvorfor han kom til Norge for å vitne i rettssaken. Men HRS besitter rettsreferat som bekrefter kvinnens historie.
[36] Razavi uttalte også at skilsmisse i denne saken var åpenbar. Jenta var kun 15 år ved ekteskapsinngåelsen. Ekteskapsinngåelsen var ulovlig etter pakistansk lov. At partene ikke har bodd sammen siden få uker etter bryllupseremonien, er et annet tungsveiende argument for skilsmisse.
[37] Vi har bl.a. lagt ut informasjon på hjemmesiden vår om skilsmisseprosedyren med mer (www.rights.no).
[38] Denne problemstillingen bekreftes i hovedfagsoppgaven til Camilla Kayed (op.cit) og i en artikkelserie i Aftenposten i 1999.
[39] Praktisk og tidsmessig vil dette som regel være uproblematisk. Når ektemannen skiller seg etter islam, skal skilsmisseprosessen kun ta rundt tre måneder (såkalt idda, det vil si tre menstruelle perioder).
[40] Ekteskap anses som hovedmål for både menn og kvinners liv. At det i islam foreligger en nærmest ekteskapsplikt, utledes av Koranen 24:32. Der sier Gud: ”Sørg for ekteskap for den enslige blant dere..” Tove Stang Dahl, Den Muslimske familie (Universitetsforlaget 1992).
[41] Jf. også Vesselbos undersøkelse, kap.4.1.1.
[42] I et møte 12.05.03 HRS hadde med Karin Andersen og Heikke Holmås i SV, fremmet Andersen denne nevnte presiseringen knyttet til skilsmisse og familiegjenforening. HRS støtter grunnforutsetningen i et slikt forslag, men ser også at det kan innbære nye problemer for kvinner som ikke oppnår den muslimske skilsmissen – se kap. 9.6.1.
[43] Hva gjelder ny familiegjenforening gjennom ekteskap, se kap.7.2 – 7.4.
[44] HRS kjenner til at muslimske autoriteter i både Sverige og Norge, har utstedt muslimsk skilsmisse til kvinner som nektes skilsmisse av ektemannen. Skilsmissen har blitt akseptert av myndigheter i opprinnelseslandet. Dette underbygger at en erklæring utstedt av en religiøs autoritet ved ekteskapsinngåelsen om lik rett til skilsmisse, vanskelig kan avvises som ugyldig i aktuelle grupper.
[45] Kvinners rett til skilsmisse støttes i anerkjente hadtih (profeten Muhammeds utsagn). Profeten skal ha tilkjent kvinner skilsmisse på bakgrunn av misbehag ved utseende til mannen og hans lukt.
[46] Jf. kap.7.3 om moren som har levd i tvangsekteskap i 15 år.
[47] Praktisk og tidsmessig vil dette som regel være uproblematisk. Når ektemannen skiller seg etter islam, skal skilsmisseprosessen kun ta rundt tre måneder (såkalt idda, det vil si tre menstruelle perioder).